Rus- og psykiatriboliger – særskilt tilrettelagt?

Kort om saken

Saksforholdet er i korte trekk at Stavanger kommune krevde momskomp for drift av 24 såkalte rus- og psykiatriboliger i 2019. Skattekontoret foretok kontroll av kommunens kompensasjonsoppgave, og etter klage kom Skattedirektoratet til at kommunen ikke hadde rett til momskomp.
Kommunen tok saken inn for tingretten som fastholdt Skattedirektoratets vedtak. Tingrettens begrunnelse for at kommunen skulle nektes momskomp var tredelt:

• Boligene var ikke særskilt tilrettelagt i form av fysiske tilpasninger som f.eks. ingen dørterskler, spesialinnredet bad mv. (brannsikkerhetstiltak ikke ansett tilstrekkelig i saken).
• Boligene var heller ikke særskilt tilrettelagt ved at de fleste av dem lå for langt unna lovpålagt pleie- og servicetilbud.
• Omfanget på tjenestene leietakerne mottok fra kommunen var for lite til at boligene kunne anses særskilt tilrettelagt for sosiale formål.

Nærmere om rettens begrunnelse

De 24 boligene i saken ble av retten delt i tre kategorier:
Den første kategorien gjaldt 11 boliger hvor det ikke var foretatt fysiske tilpasninger. De 11 boligene lå mellom 1,8 og 3,9 km fra lovpålagt pleie- og servicetilbud (personalbase) med en kjøretid fra kommunens personalbase til boligene på mellom 5 og 8 minutter.

Ved utleie av boliger har en kommune kun rett til momskomp dersom boligene er særskilt tilrettelagt for helseformål eller sosiale formål. Da kompensasjonsloven ble gitt presiserte Finansdepartementet i en tolkningsuttalelse at ««Særskilt tilrettelegging» for slike formål kan bestå i fysisk tilrettelegging av boligen, som eksempelvis rullestoltilpasning (brede dører, ingen terskler, spesialinnredet bad/toalett) og alarminnretning. Den særskilte tilrettelegging kan også bestå i andre forhold, eksempelvis gjennom tilknyttet vakttjeneste eller særlig avstandsmessig nærhet til et lovpålagt pleie- eller servicetilbud. Etter departementets oppfatning er det avgjørende om det er særskilte forhold ved boligen som gjør at den er særlig egnet som en helse- eller sosialbolig.» (jeg har uthevet det som sto sentralt i saken).

Stavanger kommune anførte at den hadde rett til momskomp fordi boligene lå i nærheten av personalbaser. Retten kom imidlertid til at avstanden til personalbasene var for stor til at boligene kunne anses for å være i «særlig avstandsmessig nærhet til et lovpålagt pleie- eller servicetilbud.» I vurderingen la retten ikke vekt bare på kjøretid mellom personalbasen og de 11 boligene, men også på gangtiden.

Den andre kategorien gjaldt 8 boliger i en blokk på 10 etasjer hvor hver bolig var bygget som en egen branncelle med ekstra branntrapp og brannslanger i hver etasje. Kommunen hadde i tillegg en avtalefestet tilgang til boligene ut over det normale, og benyttet vektertjeneste som førte tilsyn med boligene 2 ganger i døgnet. De 8 boligene lå 3 km fra en av kommunens personalbaser.

Retten kom til at brannsikkerhetstiltakene ikke var særskilt tilretteleggelse. I tillegg mente retten at en avstand på 3 km mellom personalbasen og boligene ikke var «særlig avstandsmessig nærhet».

Den siste kategorien gjaldt 5 boliger hvor det ikke var foretatt fysiske tilpasninger, men hvor det lå en personalbase 50 meter fra boligene. Beboerne mottok ifølge retten tjenester fra kommunens personell i personalbasen ut over «vanlige bo-oppfølgingstjenester.» Personalbasen var bemannet med personell på ettermiddagstid når personalet ikke var ute på oppdrag.

Retten mente at heller ikke disse boligene var særskilt tilrettelagte. Boligene lå ifølge retten i tilstrekkelig nærhet til personalbasen, men «noen timers bemanning» av personalbasen på ukedagene var ikke tilstrekkelig for at boligene kunne anses som særskilt tilrettelagte.

Enkelte kommentarer til tingrettens dom

Avstandsmessig nærhet

Når en tar tingrettens dom på ordet vil «særlig avstandsmessig nærhet» til en personalbase ligge et sted mellom 150 meter og 1,8 km. Dommen sier ikke noe om hvor grensa går annet enn at en avstand på 1,8 km er for lang. Retten mener at det avgjørende vurderingstemaet er om personalbasen ligger i tilstrekkelig geografisk nærhet til boligen slik at «beboeren er sikret bistand og hjelp tilnærmet lik som om personalbase hadde vært samlokalisert med boligen.» Tingretten mener at det er dette som ligger i Finansdepartementets uttrykk «særlig avstandsmessig nærhet», og at en avstand som om personalbasen hadde vært samlokalisert med boligen gir en rettsteknisk enkel løsning.

Tingrettens vurdering må kunne sies å være streng. I saken la retten vekt ikke bare på kjøretid, men også på gangtid fra bolig til personalbase. Det med gangtid fremstår mindre overbevisende bl.a. fordi en kommunal personalbase trolig vil være utstyrt med vakttelefon e.l. Jeg er ingen ekspert på helserett, men tenker uansett at det avgjørende må være om beboerne er sikret tilstrekkelig kvalitet på lovpålagte helse- og omsorgstjenester. Hvis man etter en helserettslig/helsefaglig vurdering kommer til at svaret er ja, vil jeg driste meg til å mene at avstanden mellom personalbase og bolig bør være underordnet. Jeg antar at det trolig vil være en lang rekke individuelle forskjeller i tjenestetilbudet leietakerne har krav på og mottar fra en kommune, noe som trolig vil påvirke hvor lav «responstid» som må stilles til en kommune for at tjenestene skal være helsefaglig forsvarlige. Til illustrasjon vil jeg anta at kommunens responstid overfor en leietaker med krav på heldøgns helse- og omsorgstjenester må være langt kortere enn responstiden overfor en person med psykiske utfordringer som har behov for og kun krav på lavere grad av tjenestetilbud. For min del vil det være et paradoks om en kommune overholder sine forpliktelser etter helse- og omsorgslovgivningen ved at respons-/uttrykkingstid er helsefaglig forsvarlig, men at en personalbase avgiftsrettslig sett anses for å være for langt unna til å kunne si at en bolig er særskilt tilrettelagt for helseformål.

Hva som er «særlig avstandsmessig nærhet» vil etter mitt syn være av prinsipiell interesse, og ha betydning for nær sagt enhver kommune.

Hvor omfangsrikt og tilgjengelig må en kommunes tjenestetilbud være?

Tingretten mente som nevnt at «noen timers bemanning» av personalbasen på hverdagene ikke er tilstrekkelig for at 5 av boligene kunne anses særskilt tilrettelagt for sosiale formål. Dette reiser spørsmålet om hvor stort omfang av tjenester en kommune må yte til leietakere for at en bolig skal kunne anses særskilt tilrettelagt. Hvor grensen skal gå, er ikke lett å si. Det jeg derimot tillater meg å bemerke er at tingrettens bedømmelse synes å harmonere dårlig med Skattedirektoratets prinsipputtalelse av 8. april 2022 hvor 2 timers hjemmehjelp hver 14 dag er et eksempel på hvordan rett til momskomp ved utleie av helse- og sosialboliger kan dokumenteres.

Også omfanget på tjenestetilbudet er etter mitt syn av prinsipiell interesse, og er noe som vil ha betydning ut over saken til Stavanger kommune.

Viktigheten av dokumentasjonskravet

Uavhengig av utfallet i saken er dommen etter mitt syn en viktig påminnelse om dokumentasjonskravene en kommune må overholde på dette området. For å ha rett til momskomp må en bolig være særskilt tilrettelagt og brukes av leietaker med krav på slik bolig. I tillegg må det dokumenteres – gjennom tildelingsvedtak eller annen oversikt – at kommunen har foretatt en behovsprøving på helserettslig grunnlag. I dette ligger spesielt at det må fremgå at leietakeren er innvilget tjenester i nettopp en særskilt tilrettelagt bolig, og hvilke hjemler vedtak er basert på. For boliger med sosiale formål er det verd å minne om at skattemyndighetene mener at «alminnelige bo-/miljøoppfølgingstjenester» ikke er tilstrekkelig.