Rett til momskomp for rus- og psykiatriboliger?

Kort om saken

Saksforholdet er i korte trekk at Stavanger kommune krevde momskomp for drift av 24 rus- og psykiatriboliger i 2019. Etter kontroll av kompensasjonsmeldingen og påfølgende klage kom Skattedirektoratet til at kommunen ikke hadde rett til momskomp.

Kommunen tok saken inn for tingretten som fastholdt Skattedirektoratets vedtak. Tingrettens dom inneholdt en tredelt begrunnelse:

• Boligene var ikke særskilt tilrettelagt i form av fysiske tilpasninger,
• boligene lå for langt unna kommunens pleie- og servicetilbud, og
• omfanget på tjenestene leietakerne mottok fra kommunen var for lite.

Nærmere om lagmannsrettens overprøving

Gulating lagmannsrett har under dissens 2-1 fastholdt tingrettens dom. Lagmannsretten har imidlertid en noe annerledes begrunnelse enn tingretten.

De tre dommerne i lagmannsretten synes å være enig i at det avgjørende for rett til momskomp ikke skal være at kommunen må skritte opp avstanden mellom kommunalt pleie- og servicetilbud og hver enkelt bolig. Avstanden er et moment i helhetsvurderingen, men ikke i seg selv avgjørende. Videre fremhever lagmannsretten at kompensasjonsregelverket må tolkes slik at det gjelder klare og praktikable grenser for hvilke boliger en kommune har momskomp for.

Flertallets begrunnelse er i korte trekk:

• Ved vurdering av om en bolig er særskilt tilrettelagt for helse- og sosialt formål skal det tas utgangspunkt i om det er foretatt bygningstekniske tilpasninger i boligen. Flertallet mener at de aktuelle boligene ikke er bygningsteknisk tilpasset.
• Også nærhet til personalbase kan oppfylle kravet til særskilt tilretteleggelse, men flertallet mener at tjenestene beboerne mottar fra kommunens personalbase ikke var årsaken til at beboerne var tildelt de aktuelle boligene.
• Flertallet mener at det avgjørende for rett til momskomp er om boligene er bygningsteknisk tilpasset, eller om boligene er tilknyttet en personalbase, «og ikke egenskaper ved beboerne eller de tjenester de mottar fra kommunen.»
• Tjenestene som kommunen leverer til beboerne, er ikke tilstrekkelig til at boligene er særskilt tilrettelagt, og «Basen er ikke døgnbemannet, og fremstår heller ikke på annet grunnlag som en integrert del av botilbudet.»
• I vedtakene til kommunen er tildelingen av boligene ikke begrunnet med at boligene ligger i nærheten av personalbase.

Mindretallets begrunnelse i korte trekk:

• Saken gjelder beboere uten realistisk mulighet til å skaffe seg bolig på det åpne markedet. Det er derfor ingen fare for konkurransevridning hvis kommunen gis rett til momskomp.
• Det er enklere å se for seg bygningstekniske tilpasninger i boliger for beboere med fysiske funksjonsnedsettelser enn i boliger for beboere med psykiske funksjonsnedsettelser.
• Samfunnets utvikling, større kommuner, stadig mer mobilt hjelpeapparat osv. har ført til endringer: «Tidligere ble det bygget store institusjoner der brukerne ble samlet sammen med en personalbase. Dette har man mer og mer gått bort fra i den hensikt at brukerne i større grad skal spres og integreres i samfunnet for øvrig.» Mindretallet mener at det blir vanskelig å ha en personalbase tett knyttet til hver enkelt beboer når beboerne spres rundt i kommunen.
• Kommunens tjenestetilbud er omfattende og variert, og tjenestene er individuelt tilpasset den enkelte beboer.
• Mindretallet mener det ikke er avgjørende at personalbasen holder stengt på nattestid og på søndager.
• Brukerne har i leiekontraktene forpliktet seg til å motta oppfølgingsbesøk i boligene, noe som skiller seg fra ordinære leiekontrakter

Enkelte kommentarer til lagmannsrettens dom

Det er etter mitt syn prisverdig når den samlede lagmannsretten fremhever at kompensasjonsregelverket må tolkes slik at det gir klare og praktikable grenser for hvilke boliger en kommune kan kreve momskomp for. Jeg leser dommen slik at lagmannsretten ikke har latt seg overbevise av tingrettens begrunnelse hvor grensedragningen (momskomp, eller ikke momskomp) går ut på at kommunen må skritte opp avstanden mellom bolig og personalbase, samt nærmest bruke stoppeklokke for å måle gang- og kjøreavstand.

Kompensasjonsregelverket gir en kommune rett til momskomp ved salg og utleie av boliger særskilt tilrettelagt for helse- eller sosiale formål. Ved tolkningen av regelverket har jeg alltid tenkt – som mindretallet poengterer i sin begrunnelse – at behovene for fysiske tilpasninger gjør seg gjeldende for boliger med helseformål, men i langt mindre grad for boliger med sosiale formål. Etter mitt syn er det da naturlig at grensedragningen for boliger med sosiale formål må bli noe annerledes enn grensedragningen for boliger med helseformål. Nærhet til personalbase og tilknyttet vakttjeneste er etter mitt syn mest aktuelt for boliger med sosialt formål, nettopp fordi en bolig med helseformål vil være bygningsteknisk tilpasset i form av f.eks. spesialtilpasset bad. På dette punktet mener jeg at mindretallets begrunnelse fremstår overbevisende.

Flertallet fremhever som nevnt i sin begrunnelse av det avgjørende for momskomp er fysiske tilpasninger, eller tilknytning til personalbase, «og ikke egenskaper ved beboerne eller de tjenester de mottar fra kommunen.»

Jeg vil driste meg til å hevde at dette må være feil lovtolkning. Når en kommune skal vurdere hvilke boliger som faller innenfor, og hvilke som faller utenfor ordningen, er det nettopp utleie til beboere med fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelser som står sentralt. Og i forlengelsen av dette er nettopp tjenestene beboerne mottar fra kommunen et sentralt vurderingskriterium. Dette kommer klart til uttrykk i det jeg vil karakterisere som det tredje vilkåret for momskomp: En kommune må kunne dokumentere med vedtak at beboeren er tildelt særskilt tilrettelagt bolig pga. behov for – og krav på – helse- og omsorgstjenester. Den sentrale forskjellen mellom boliger med helse- eller sosiale formål og ordinære utleieboliger, ligger etter mitt syn nettopp i kravet på helse- og omsorgstjenester.

Flertallet legger vekt på at personalbasen til Stavanger kommune ikke er døgnbemannet. Jeg vil driste meg til å hevde at også den delen av flertallets begrunnelse er basert på feil lovtolkning. Kravet til døgnbemannet personalbase gjelder når borettslag eller eierseksjonssameier krever momskomp (kompensasjonsforskriften § 7a). Verken loven, forskriften, forarbeidene, eller Finansdepartementets tolkningsuttalelse stiller krav om at en kommunal bolig må være tilknyttet en døgnbemannet personalbase for at kommunen skal ha rett til momskomp. Denne delen av flertallets begrunnelse synes ellers å ha en side til praksis på området hvor iallfall jeg erfarer at vilkårene for momskomp for en kommune blandes sammen med vilkårene for et borettslag. Dette er jeg antakelig ikke alene om å erfare.

Flertallet vektlegger også at kommunens tildelingsvedtak tilsynelatende ikke er begrunnet med nærhet til personalbase. Tatt på ordet synes flertallet å foreta en streng tolkning av dokumentasjonskravet. Etter min mening kan det stilles spørsmål ved om dokumentasjonskravet i loven skal tolkes så strengt.

Et interessant trekk ved uenigheten i lagmannsretten er synet på avstanden mellom personalbase og bolig. Jeg antar at en sosiolog eller miljøterapeut finner mindretallets argumentasjon mest overbevisende. Uansett vil det etter mitt syn kunne være samfunnsmessig uheldig hvis regelverket skal tolkes slik at det kun gis momskomp når en personalbase ligger i samme boligkompleks som boligene (eller rett i nærheten av boliger med sosialt formål). En kommune vil da få et økonomisk insitament til å leie ut rus- og psykiatriboliger i et begrenset område av kommunen, noe som etter mitt syn vil kunne motvirke hensynet til å integrere beboerne i samfunnet, samt skape utfordringer i nærområdet.

Saken som Stavanger kommune har tatt inn for domstolene reiser etter mitt syn flere prinsipielle spørsmål, og har betydning for stort sett samtlige kommuner i Norge. Antall saker på området – spesielt i skatteforvaltningen – viser etter min mening at Høyesterett bør avklare hva som kreves for rett til momskomp ved utleie av boliger med sosialt formål.