Høring – Forslag om statliggjøring av skatteoppkreveren

1. Innledning
Norges Kemner- og Kommuneøkonomers Forbund (NKK) viser til høringsbrev av 1.12.2014 (ref. 14/3202 SL SWN/KR) om overføring av skatteoppkrevingen til Skatteetaten, med frist til 2.03.2015.
NKK er i mot forslaget, som føyer seg inn i en rekke av tilsvarende forslag fra Finansdepartementet. Stortinget uttrykte seg senest den 17.12.2007 om organiseringen av skatteinnkrevingen :
«Komiteens flertall …. viser til at de kommunale skatteoppkreverne i hovedsak gjør en god jobb med innkreving av skatt. Den høye prosenten som innkreves viser dette. Ved en videreføring av den lokale innkreving, vil det være lettere å bruke lokal kunnskap i innfordringsarbeidet. Slik kan en på en bedre måte ivareta også andre hensyn Stortinget tidligere har vært opptatt av i forhold til enkeltpersoner som har betalingsproblemer.»

NKK har merket seg at Finansdepartementet i pressemelding nr. 32 av 23.6.2014 hevdet at en statliggjøring ville medføre «innsparing av flere hundre millioner kroner» ved å fjerne 4-500 av 1415 årsverk. Skattedirektoratets rapport gir ikke et tilstrekkelig grunnlag for å understøtte denne antagelsen, ei heller er det utredet hvorfor en eventuell statliggjøring bør finne sted.

NKK mener at forslaget fører til
• stor risiko for provenytap, som oppveier mulige besparelser
• dårligere rettssikkerhet og mindre likebehandling
• dårligere likviditetsstyring i kommunene (forsinkelser og tapte renteinntekter)
• Mindre kontroll med arbeidsgivere og risiko for mer arbeidslivskriminalitet

NKK mener at
• høringsgrunnlaget mangler en tilfredsstillende konsekvensutredning
• besparelsene er ikke forsvarlig beregnet

2. Forslaget innebærer en klar risiko for provenytap
De kommunale skatteoppkreverne var i 2014 ansvarlige for en inntektsinngang på nærmere 670 mrd. kroner til offentlig sektor . Tilsvarende tall for 2013 viser at nærmere 40 % av all offentlig forvaltnings inntekter innbetales til de kommunale skatteoppkreverne, NKK mener man ikke bør risikere en av samfunnets viktigste inntektskilder ved å foreta en omorganisering innenfor et område som i dag leverer svært gode resultater. Av de totale kravene som dagens skatteoppkrevere har ansvaret for, er ca. 99,8 % innbetalt for skattetrekk og arbeidsgiveravgift. Om forbedringspotensialet synes beskjedent, er risikoen for provenytap desto større.

Departementets forslag innebærer en klar risiko for provenytap. Den årlige kontantstrømmen på ca. 670 milliarder utgjør viktige deler av statens og kommunenes inntekt og likviditet. Selv små endringer i denne pengestrømmen vil gi store utslag på det offentliges inntekter.

Oslo Economics har beregnet at det norske fellesskapet risikerer et årlig provenytap i området 0,5-1,5 milliarder kroner dersom Finansdepartementets forslag blir vedtatt. Utredningen viser videre at endringer i innkrevingsgrad på så lite som 0,05-0,15 prosentpoeng vil gjøre departementets forslag ulønnsomt, selv etter den foreslåtte bemanningsreduksjonen.

Innenfor sammenlignbare områder som innkreving av arbeidsgiveravgift og MVA har den kommunale innkrevingen gjennomgående bedre resultater enn den statlige, med en kommunal løsningsgrad på 99,8 % mot statlig løsningsgrad på 99,4 %. Da det her er snakk om meget store beløp, vil utslagene i de offentliges inntekter fort bli betydelige. Forskjellene i innkrevingsgrad kan være enda større da det kan virke som de oppgitte tallene i Statsbudsjettet ikke er direkte sammenlignbare på grunn av at mva tallene kan være fratrukket andre elementer enn arbeidsgiveravgiftstallene.

I Skattedirektoratets rapport fremkommer det at forskuddsordningen er forklaringen på de gode resultatene og det høye skatteprovenyet. NKK vil presisere at et viktig premiss for forskuddsordningens suksess er arbeidet dagens kommunale skatteoppkrevere gjør for at arbeidsgiverne skal overholde sine plikter. Dette arbeidet består blant annet av veiledning og informasjonstiltak, oppgavekontroll og purring.

Ved en sentralisering til regioner og en bemanningsreduksjon på 33 % er det etter vårt syn ikke sannsynlig å kunne opprettholde både dagens betalingsgrunnlag og løsningsgrad. Hvis man først fjerner nærheten, synligheten og kontrollmuligheten og deretter kutter veilednings- og kontrollressursene med 33 % vil det ha negativ betydning for beregningsgrunnlaget og dermed også for skatteprovenyet.
Skatteoppkreverens viktige arbeid, som sørger for at grunnlaget for rapportering og betaling er riktig, blir ikke kommentert i rapporten. Selv om dagens skatteoppkrevere også har bedre løsningsgrad i prosent, er det riktig betalingsgrunnlag som er selve fundamentet for statens proveny.
Skattedirektoratets rapport belyser i svært liten grad de risikoelementene en ny organisering innebærer og den effekten dette kan ha på inntektsprovenyet. Med en meget betydelig kontantstrøm og store provenyutslag av selv små endringer, blir vurderingene av risiko og etableringen av tiltak meget viktig for å unngå provenytap.

Skattedirektoratet har tatt forskuddsordningen til inntekt for å minimere risikoen for provenytap, men ikke vurdert konsekvensene av at skatteoppkreverne ikke lenger vil foreta dagens tette oppfølging av sine arbeidsgivere. Vi som følger opp arbeidsgiverne, kontrollerer at de overholder sine plikter og tar i mot betaling, vet at forskuddsordningen aldri blir bedre enn det arbeidet som forvalteren av ordningen gjør.

Skattedirektoratets tiltak mot risikoen for provenytap er ikke tilstrekkelig. I rapporten er tiltaket i kortversjon beskrevet som å «…sikre stabil drift av SOFIE.» NKK bemerker at å sikre stabil drift av dagens fellessystem for regnskapsføring og innkreving som eneste tiltak, er å undervurdere forskuddsordningens kompleksitet og sårbarhet.

3. Forslaget vil ikke gi den forventede effektivitetsgevinsten
Rapporten beregner effektivitetsgevinster ved å foreta en matematisk og sjablonmessig vurdering av ressursbehovet for områdene skatteregnskap, innkreving, kontroll og veiledning, basert på antall innbyggere og arbeidsgivere. Skattedirektoratet har ikke vurdert behovet for å differensiere ressursinnsatsen basert på sosioøkonomiske og demografiske forskjeller mellom kommunene, der befolkningstetthet og -sammensetning, næringsgrunnlag og gjennomsnittsinntekt er vesentlige parametere.
90 av landets største kommuner har over 70 % av alle Norges innbyggere. De aller fleste av disse kommunene er så store, eller samarbeider allerede om skatteinnkrevingen, at ytterligere stordriftsfordeler synes urealistiske. Bare fra 2013 til 2014 er bemanningen hos skatteoppkreverne redusert med ca 10 % på grunn av frivillige samarbeid og effektiviseringer i kommunene. Det er derfor rimelig grunn til å anta at Skattedirektoratets påståtte gevinster allerede er i ferd med å realiseres og at store ytterligere gevinster ikke er sannsynlig uten tap av proveny, rettssikkerhet og tjenestetilbud.

Videre vil vi bemerke at gevinster etter innføringen av fagsystemet SOFIE i all vesentlighet er hentet ut og realisert gjennom bemanningsreduksjon eller overføring til arbeidsgiverkontroll. SOFIE ble innført hos samtlige skatteoppkrevere i 2008. I 2006 brukte kommunene til sammen 910 årsverk på innkreving av offentlige krav. I henhold til Skattedirektoratets rapport bruker kommunene i dag 639 årsverk på å utføre de samme oppgavene.

Fra 01.01.2015 ble a-ordningen (ny felles ordning for innrapportering av ansettelses- og inntektsopplysninger) innført. Det framgår ikke eksplisitt i hvilken grad forventet effekt av a-ordningen er hensyntatt i skattedirektoratets rapport, men sannsynligvis er det tatt høyde for effektene i anslaget på de årlige innsparingene på 370 mill. kroner. Effekten av a-ordningen vil være den samme om skatteoppkrevingen er kommunal eller statlig. Det kan derfor skapes et feilaktig inntrykk når det vises til at en statliggjøring av skatteoppkrevingen vil innebære en årlig innsparing på 370 mill. kroner sammenlignet med skatteoppkreving i kommunal regi, uten at forventet effekt av a-ordningen er kommentert.

Videre fremgår det av rapporten at dagens bemanning innenfor skatteregnskap på 251 årsverk skal kuttes til 60. NKK bemerker at dette fremstår som urealistisk, og baserer seg på en misforståelse av hvordan skatteregnskapsavdelingene er organisert i den enkelte kommune. I flere kommuner utfører skatteregnskapsavdelingene både veiledningsoppgaver og arbeidsgiverkontrolloppgaver, selv om de organisatorisk hører til skatteregnskap. I og med at det ikke er noen presis definisjon av skatteregnskap, er det den organisatoriske enhet og ikke den funksjonelle som er rapportert til Skatteetaten og som har dannet grunnlaget for rapporten.
Det er en gjennomgående svakhet ved rapporten at den ikke har tatt høyde for ulik organisering av skatteoppkrevingen i den enkelte kommune. Dette har medført at Skattedirektoratets forslag til kutt er basert på uriktige tall og forutsetninger. Vi vil i forlengelsen av dette peke på Produktivitetskommisjonens rapport hvor DIFIs vurderinger av hvilke faktorer som har størst betydning for gode prosesser og et godt resultat for denne typen reformer fremkommer:
”God kvalitet på analysene i forkant at prosessen, dvs. fram mot beslutning, er avgjørende for å lykkes med reformer. Særlig viser det seg at det kan være tendenser til å operere med for lave kostnadsanslag og for høye gevinstanslag, slik at reformer startes opp uten å ha tilstrekkelige midler til gjennomføring. Dette kan skyldes en undervurdering av kompleksitet, særlig i store reformer. Det er også eksempler på at viktige suksessfaktorer ikke er identifisert ved beslutning og iverksetting, som for eksempel behovet for gode IKT-systemer. En god prosess rundt utarbeidelsen av beslutningsgrunnlaget reduserer risikoen for at viktige forutsetninger og virkninger blir oversett.”

4. Statliggjøring vil gi dårligere rettsikkerhet for innbyggerne
Skattedirektoratets rapport hevder at statliggjøring vil gi bedre rettsikkerhet. Til tross for denne påstanden er rettsikkerhet i liten grad vurdert i gjennomgangen av organiseringen av innkrevingen, arbeidsgiverkontrollen eller veiledning. NKK vil fremheve at fastsetting og innkreving av skatt er en av myndighetenes sterke maktutøvelser overfor borgeren og noe som i stor grad griper inn i deres hverdag. Dette stiller store krav til å ivareta rettssikkerheten.

a. Forslaget fører til sammenblanding av fastsetting og innkreving av skatt
Det er et grunnleggende rettssikkerhetskrav at det skal være både et organisatorisk skille og en arbeidsdeling mellom fastsettelse og innkreving av skatt. Grunnen er at man ved fastsettelse av skatten ikke skal ta hensyn til mulighetene for å få skatten innfordret, for eksempel fordi innkrevingshistorikken tyder på at riktig utlignet skatt vil være vanskelig å innkreve. Heller ikke skal det ved innfordringen tas hensyn til den forutgående fastsettelse, for eksempel ved å unnlate å kreve inn et endelig fastsatt skattekrav fordi ligningen anses å være for streng.
Dette viktige rettssikkerhetsprinsippet er blant annet slått fast i utredningen som Skattedirektoratets rapport viser til:
«Av hensyn til skattyters rettssikkerhet skal man ikke ta innkrevingsmessige hensyn under ligningsarbeidet og vice versa; dette er slått fast som et grunnleggende prinsipp i den norske skattebetalingsordningen. »
Dagens organisering, med fastsetting og innkreving på ulike hender bidrar til å styrke rettsikkerheten. Forslaget om statliggjøring innebærer at fastsetting og innkreving skal gjøres på samme kontor. Det øker risikoen for at det tas innfordringsmessige hensyn ved fastsetting og fastsettingshensyn ved innfordring, med redusert rettsikkerhet for borgerne som konsekvens.
Et organisatorisk og administrativt skille mellom disse to funksjonene er svært viktig for borgernes tillit til skattesystemet. En organisering der samme kontor fastsetter skatten, avregner skatten, tar i mot betaling av skatten, tilbakebetaler skatten og tvangsinnfordrer skatten, vil etter NKKs mening kunne gå ut over tilliten og lojaliteten til skattesystemet.

I 2008 ble Kronofgodmyndigheten i Sverige flyttet ut av Skatteverket og opprettet som en egen enhet. Ved denne omorganiseringen sto rettssikkerhetsbetraktninger om skillet mellom fastsetting og innkreving sentralt:
«Regeringen anförde vidare att utredarens förslag om en fristående myndighet uppfyllde högt ställda krav när det gällde att upprätthålla och även stärka förtroendet för Kronofogdemyndighetens opartiskhet i det verkställande arbetet och i andra verksamhetsgrenar där partsneutraliteten är av särskild betydelse .»

b. Nærhet, veiledning og organisering som rettssikkerhetsgaranti
Skatteoppkrevingens organisering og lokalisering kan ha stor betydning for rettssikkerheten. Det gjelder blant annet om borgerne har mulighet for å komme i kontakt med riktig saksbehandler for å ivareta sine interesser, får riktig veiledning i møtet med skatteoppkreveren og om man har rutiner som sikrer kontroll og klageadgang.

Dagens kommunale organisering gjør det lett for alle brukere å komme i kontakt med skatteoppkreveren. I møtet med skatteoppkreveren er denne spesialisert og kan gi målrettet og god veiledning. Skatteoppkreverens nærhet til innbyggeren øker muligheten for et godt og riktig resultat fordi man får et bedre faktagrunnlag å bygge avgjørelsen på. Dette er særlig viktig for vanskeligstilte skattytere som ikke alltid klarer å ivareta sine egne interesser.
NKK er bekymret for at en så kraftig sentralisering som forslaget innebærer vil resultere i en etat som har et for omfattende ansvarsområde og et for bredt nedslagsfelt. Slike store og tunge enheter blir ofte blinde for motforestillinger mot sine egne avgjørelser og evner ikke å se individet bak enkeltsakene. Det er en klar rettssikkerhetsgevinst å ha to forvaltningsledd i en så gjennomregulert og streng forvaltningsprosess som fastsetting og innkreving av skatt. Man får ved dette både et alternativt syn på saker og et ekstra forvaltningsledd til både å kvalitetssikre og kontrollere avgjørelser.

c. Likebehandling
Likebehandling er viktig for rettssikkerheten. Dagens skatteoppkreving er strengt regulert gjennom lov, forskrift og instruks og alle tjenestehandlinger innenfor skatteoppkrevingen er gjenstand for både administrativ kontroll og domstolskontroll. Det er derfor stor grad av likebehandling i dagens skatteoppkreving.

Saksbehandlingssystemet SOFIE, som er felles for hele landet, har et maskinelt løp for innkreving som gjør at samtlige saker behandles likt i den innledende fasen. Etter at det maskinelle løpet er ferdig, er det fremdeles et stort antall skattytere igjen med ubetalt restskatt. For innkreving overfor disse er en individuell behandling både i tråd med rettssikkerheten og en forutsetning for å oppnå et godt og riktig resultat. Finansdepartementets forslag om å redusere bemanningen med 33 % vil måtte føre til at det maskinelle løpet overfor disse må fortsette lengre. Det vil medføre at man enten bruker strengere tiltak enn det som er nødvendig for å løse saken eller at man ikke får løst saken overhodet, med tapt skatteproveny som resultat.

5. Statliggjøring av skatteoppkreveren medfører negative konsekvenser for kommunene
Forslaget til Finansdepartementet innebærer en rekke negative konsekvenser for kommunene. NKK stiller seg kritisk til at disse konsekvensene ikke er utredet særskilt for kommunesektoren og at kommunene ikke har fått muligheten til å uttale seg om statliggjøring av skatteoppkrevingen bør finne sted.
I høringsdokumentene fremkommer det at forskuddsordningen er forklaringen på de gode resultatene til det norske skattesystemet. Vi vil peke på at det i stor grad er skatteoppkreverens arbeid som sørger for at den enkelte arbeidsgiver innberetter riktig grunnlag og betaler riktig beløp i forskuddsordningen. Nærheten til arbeidsgiveren og kunnskapen om lokale forhold gir resultater og tillit som det ikke er mulig å gjenskape i en sentralisert modell.

a. Kommunal skatteoppkreving er viktig for kommunenes styring, kompetanse og likviditet
Skatteoppkreverfunksjonen er et viktig bidrag til den kommunale økonomistyringen og til det økonomiske fagmiljøet i kommunen. Nærheten til kommunenes egen inntektsstrøm gjør det mulig å fange opp avvik fra forventet skatteinngang langt raskere enn man klarer på nasjonalt plan. Dette gir mulighet til å påvirke driften og justere styringen langt tidligere enn Finansdepartementets forslag om etterfølgende rapportering. I dag får kommunene tidlig og skreddersydd informasjon om skatteinngang og prognoser for egen kommune. Departementets forslag innebærer sen rapportering basert på standardrapporter, som vil være lik for alle kommunene.
Forslaget vil også få negative konsekvenser for kommunenes likviditet og renteinntekter i og med at det er grunn til å tro at forskuddsoverføringer til kommunene vil skje senere og sjeldnere.

I dag forskuddsfordeler de aller fleste skatteoppkreverne langt over 90 % av skatteinngangen og på den måten sikrer kommunene både god likviditet og renteinntekter. Forslaget konkretiserer ikke krav til forskuddsfordeling, men det er god grunn til å anta at en felles og sentralisert løsning ikke vil ta lokale hensyn, ikke ha noe incitament til en hurtig fordeling og ha en «naturlig» treghet ved at fordeling kun kan skje på et visst stadium i regnskaps- og fordelingsløpet.

b. Forslaget bør inngå som en naturlig del av kommunereformen
Departementet hevder skatteinnkreving ikke er en naturlig kommunal oppgave, blant annet fordi det skal utøves «liten grad av skjønn». NKK mener at nettopp muligheten til å utøve lokalt skjønn innenfor lovens rammer er et viktig bidrag til dagens gode resultater og ivaretagelse av rettssikkerheten. Dagens fellesinnkreving er basert på en arbeidsdeling mellom skattekreditorene og omfatter at kommunene krever inn bl.annet de skattene hvert kommunestyre utskriver gjennom årlige budsjettvedtak.

Forslaget om statliggjøring kommer midt i kommunereformen. Et uttalt mål i kommunereformen er å «flytte makt og ansvar til større og mer robuste kommuner». Regjeringen sier den vil «vise mer tillit til lokalpolitikerne og gi kommunene mer handlingsrom. Alternativet er fortsatt sentralisering.» Etter NKKs syn er organiseringen av skatteoppkreveringen en naturlig del av den totale gjennomgangen av den samlede oppgave- og ansvarsfordelingen mellom stat og kommuner i kommunereformen. Å statliggjøre skatteoppkreveren nå er derfor i strid med de uttalte målene for kommunereformen.

Stortinget ga sin tilslutning i Prop. 95 S (2013–2014) til retningslinjer for oppgavefordeling mellom stat og kommuner. Departementet trekker særlig frem punkt 3, om at: «oppgaver som ikke skal la seg påvirke av lokalpolitiske oppfatninger og lokalpolitiske forhold, og som derfor er kjennetegnet av standardisering, regelorientering og kontroll, bør i utgangspunktet være et statlig ansvar». Dette er derfor i tråd med oppgave- og ansvarsfordelingen som skal vurderes i kommunereformen.» som et argument for statliggjøring nå.
Flere av de andre prinsippene, for eksempel punkt 1: «Oppgaver bør legges på lavest mulige effektive nivå.» trekker i den andre retningen og taler for fortsatt kommunal organisering. Samlet sett er det lite ved skatteoppkreverens oppgaver som tilsier at de, etter nevnte retningslinjer, klart faller utenfor de områdene som skal behandles i kommunereformen. Forskuddsordningen spesielt og skatteinnkreving generelt er og bør være påvirket av lokale- og lokalpolitiske forhold. NKK vil dessuten påpeke at kommunene i stor grad er regelstyrt også i dag, det vil si utfører både regelorienterte oppgaver og kontrolloppgaver, uten at disse er foreslått fjernet før kommunereformen.
Vi mener derfor det er uheldig å forsere en beslutning om dette nå og anbefaler at spørsmålet undergis en samlet behandling i kommunereformen.

6. Forslaget til Skattedirektoratet svekker kampen mot arbeidslivskriminalitet
Nærheten til skatte- og kontrollsubjektene er viktig i kampen mot svart økonomi. Skatteoppkrevernes lokale tilstedeværelse som kontrollinstans har en klar preventiv effekt. Dersom skatteoppkreveren statliggjøres og sentraliseres, vil avstanden mellom kontrollinstans og kontrollsubjekt øke og de fleste kommuner og byer vil ikke ha noen kontrollinstans overhodet. Det er skatteoppkreverne som lokalt utfører over 50% av personallistekontrollene som nå er blitt et viktig virkemiddel i kampen mot arbeidsmarkedskriminalitet. I henhold til retningslinjene foretas det en sentral «grovsiling» av kontrollobjektene og en lokal detaljutvelgelse basert på nærhet og lokalkunnskap. Dette siste vesentlige elementet vil falle bort ved en statliggjøring og sentralisering.

a. Store reiseavstander svekker arbeidslivskontrollen
Skattedirektoratet har foreslått at kontrollressursene fordeles matematisk, med unntak av de tre nordligste fylkene. Det tas med dette ikke hensyn til demografi, reisevei, størrelse og kompleksitet på bedrifter og arbeidsliv, eller behovet for samarbeid med innfordring. NKK mener derfor at vurdering av behovet for arbeidsgiverkontroll er fattet på galt grunnlag og at kontrollfaglige vurderinger i større grad bør ligge til grunn. En økning i antallet ansatte på 6,4 % er ikke nok for å veie opp for ulempene ved forslaget, og resultatet vil bli en svekkelse av kontrollen.

De tre nordligste fylkene får en økning i bemanningen på 5 personer sammenlignet med rapporteringsåret 2013. Direktoratet sier at dette gjøres av hensyn til reisevei. Vi har ikke dokumentasjon på at denne økningen kompenserer for lang reisevei. Det er ikke bare i de tre nordligste fylkene at reiseveien vil bli vesentlig lenger enn i dag. Det vil være aktuelt i de aller fleste fylkene. I det alt vesentlige vil lokaliseringen rundt om i landet medføre mye tapt arbeidstid på grunn av lange avstander.

b. Synergien mellom innfordring og kontroll blir svekket
I dag er det et utstrakt og nyttig samarbeid mellom de som innfordrer av bedriftskrav og de som kontrollerer arbeidsgiverne. Man deler informasjon og erfaringer, tipser hverandre om aktuelle saker og drar gjensidig nytte av hverandres kompetanse. Skattedirektoratet foreslår at arbeidsgiverkontrollen skal være lokalisert på 22 steder. Innkreving av bedriftskrav vil bare være lokalisert på 5 av disse 22 stedene. Den gode synergieffekten mellom kontroll og innkreving vil derfor for en stor del gå tapt, hvilket kan føre til mindre samhandling og dårligere resultater.

c. Arbeidsgiverkontrollen i Osloregionen svekkes
For selve Oslo betyr forslaget en reduksjon fra 80 til 66 ansatte. Ser en Oslo og Akershus under ett innebærer forslaget en klar svekkelse av arbeidsgiverkontrollen hvor man har den mest komplekse arbeidsgivermassen og en kraftig voksende befolkning. I denne regionen gjennomføres mange av kontrollene overfor dem som ikke rapporterer overhodet, slik at man ikke kan finne disse gjennom søk i registre og liknende. Arbeidsgiverkontrollen bare i Oslo avdekker forholdsmessig langt større beløp av unndratt skatt og arbeidsgiveravgift enn i landet for øvrig. I tillegg utføres enda grundigere kontorkontroll enn hva som er vanlig. Med tanke på de meget store beløp som innberettes av arbeidsgiverne i hovedstadsregionen , er det uklokt å svekke innsatsen her. Forslaget om statliggjøring vil derfor svekke innsatsen der den gir størst effekt.

7. Regional fordeling og lokalisering av kontorene
Både i Finansdepartementets oppdragsbrev og i Skattedirektoratets rapport vises det til viktigheten av god regional fordeling av arbeidsplasser og at forslaget om statliggjøring skal sees i sammenheng med Skatteetatens overtagelse av Statens innkrevingssentral, oppgaver fra Toll- og avgiftsdirektoratet og Statens kartverk. Den 23.06.2014 ga Finansdepartementet derfor Skatteetaten oppdrag om å utrede fordelingen og lokaliseringen av de nye kontorene, kalt kontorstrukturprosjektet. Dette er den samme dagen som de også fikk i oppdrag å utrede statliggjøringen av skatteoppkreverne. Den opprinnelige fristen for kontorstrukturutredningen var 01.05.2015, dvs. før statliggjøringsforslaget skulle opp til behandling i Stortinget.
Fra Finansdepartementet har Skattedirektoratet nå fått utsatt fristen i kontorstrukturprosjektet til 31.12.2015, hvor begrunnelsen bl.a. er:
«I utredningen av ny kontorstruktur i Skatteetaten er det behov for å se hele etatens oppgaveportefølje i sammenheng. Saken om overføring av skatteoppkreverfunksjonen fra kommunene til Skatteetaten er nå på høring. Utfallet av saken vil gi viktige premisser for utredningen av ny kontorstruktur .»

NKK mener det er uheldig at den regionale fordelingen og lokaliseringen som foreslås i rapporten om statliggjøring ikke fremstår som endelig. Fordeling og lokalisering av kontorer er viktig både politisk og skattefaglig. De endelige vurderingene og beslutningene om fordeling og lokalisering vil i og med utsettelsen skje uten den demokratiske kontrollen som en politisk behandling i Stortinget vil gi.

En proposisjon om statliggjøring som baserer seg på Skattedirektoratets rapport av 24.11.2014 vil, med tanke på fordeling og lokalisering av kontorer, kun være et utgangspunkt for den endelige beslutningen i kontorstrukturprosjektet. NKK mener at Finansdepartementet ikke kan legge frem et lovforslag hvor så viktige politiske og faglige beslutninger skal fattes administrativt i det senere kontorstrukturprosjektet og fastholder at spørsmålet om organiseringen av skatteoppkrevingen må skje i kommunereformen. Dette vil sikre den nødvendige politiske forankringen av disse viktige spørsmålene.