Unnskyld, unnskyld, unnskyld!

[vc_row][vc_column width="2/3"][vc_column_text]Våre folkevalgte - men også media - har hatt en voldsom læringskurve fra varslingssakene om økonomisk kriminalitet i Siemens, Tønne-saken, Yara og Telenor-Vimpelkom, til den tragiske Monika-saken og de andre justissakene, kommune-sakene og nå til varsling i en politiske organisasjoner. Etter at #metoo-kampanjen om seksuell trakassering og maktmisbruk ble startet i USA før jul, har det tatt helt av i norsk politikk. De siste ukene har vi sett visse menn med makt uttrykke at samfunnet har fått en øyeåpner, og at #metoo-kampanjen har vært en vekker. Nye standarder om hvordan man bør oppføre seg, og hvor grensen for seksuell trakassering synes å gå, har bredt seg fra yrkessektor til yrkessektor, etter hvert som ulike grupperinger av kvinner har stått fram med sine erfaringer. Av unnskyld året 2017 og starten av 2018 kan man trekke minst en klar konklusjon: Vi lever ikke i unnskyldningens tid. Vi lever i ansvarsfraskrivelsens tid. Beklager med forbehold synes å være den nye unnskyldningen i norsk offentlighet. Men storsamfunnet gir ikke lenger sin stilltiende aksept til trakassering, uakseptabel oppførsel og misbruk av makt.

Når det gjelder politiske organisasjoner, så er det særtrekk ved disse som virkelig kommer til overflaten ved varsling. Varsling utfordrer alltid makt, i enhver organisasjon. Men når det varsles i organisasjoner som har det å skaffe og forvalte makt som sitt formål, da kommer dette med makt ekstremt sterkt til uttrykk.

Det er det samme vi ser i mange av varslingssakene i kommunal sektor og i enkelte saker på høyt nivå i statlige foretak og organ. Om makten varselet utfordrer er sterk nok, så kan et varsel om særdeles alvorlige kritikkverdige forhold pulveriseres ved at det reformuleres som politikk.

Våre politiske partier er selve byggesteinene for demokratiet vårt. Det er i våre politiske partier vi lærer opp, bygger holdninger og verdier og velger ut de representantene som skal bekle viktige verv og posisjoner, der de skal forvalte makt og fordele goder og ressurser på vegne av oss alle.

Vi har dermed en felles interesse i at det sosiale samspill fungerer på den politiske arena, altså at man holder seg innenfor grensene for akseptabel atferd. Slik opprettholdes tilliten til de folkevalgte.

Det er i denne sammenhengen at varslingsinstituttet får sin relevans. Et velfungerende varslingsinstitutt, også internt i politiske partier, er i alles interesse, uavhengig av politisk tilhørighet.

Det er synd, virkelig synd på de som har blitt utsatt for slik trakassering. Til disse kan man ikke få sagt unnskyld mange ganger nok. Og spørsmålet er om unnskyld og selvransakelse over at noen burde ha visst er kanskje ikke nok.

Ledere må ta varsling på alvor. Vi må snakke. Rope om nødvendig. Være nabokjerring. Man kan ikke bagatalisere når det varsles. Vi må erkjenne at varsling er en lojal handling, både overfor organisasjonen man tilhører og overfor samfunnet. Vilkårene for at varsling skal fungere, er imidlertid en åpen og sunn organisasjonskultur uten misforståtte holdninger til hva lojalitet er. Den viktigste premissen er gode arenaer internt i organisasjonen for åpenhet og respekt.

#Metoo-kampanjen illustrerer hvor viktig varsling er som en kontrollmekanisme i et velfungerende samfunn. I bransje etter bransje har modige kvinner og menn bidratt til å avdekke en ukultur som ikke hører hjemme i arbeidslivet. Takket være enkeltpersoner som sier ifra om kritikkverdige forhold har vi fått avdekket et omfang av seksuell trakassering langt større enn noen kunne forestilt seg. Hvordan kunne et samlet arbeidsliv med stolte tradisjoner for fellesskap, åpenhet og ytringsfrihet overse denne ukulturen? Og nå som vi vet: Finnes det arbeidsgivere som ikke erkjenner at varsling og #metoo angår dem?

Det som #metoo-kampanjen har avdekket er en ukultur som mange har visst om, men det er ingen som har gjort noe med det før langt på overtid. I begynnelsen var det bare bekymringer. Eller var det varsler som ingen ville gjøre noe med? Selv om den ene etter den andre av øverste partiledelse i Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre har stått fram og sagt de ikke visste det før det virkelig sprakk, er det fortsatt gode vekstvilkår om at dette ikke kan stemme. Det er vanskelig å tro på at adferden hos de tre som det virkelig har blitt varslet på aldri har nådd ørene til noen av de som sitter på toppen. Man husker ikke. Man visste ikke og lyttet ikke. Det er forklaringen. Men slik jeg ser det er den informasjonen som har vært sendt inn blitt bagatellisert. Hvis det er slik som det har kommet fram i media om noen av de som det har blitt varslet om er det merkelig, veldig merkelig at ingen på toppen har visst om det. Svaret er nok enkelt og greit. Dette er ubekvemt å ta tak i. Hvis de politiske partiene har visst om adferden til de som det er varslet om, er det ikke bare ungdomspartiene som har alvorlige forklaringsproblemer.

Seksuell trakassering er ikke god folkeskikk, og kan – og bør – føre til moralsk fordømmelse, men dette skjer uten rettssikkerhet for den som rammes.

Jeg synes det er et nederlag for ledere at man må få en #metoo-kampanje av de dimensjoner vi ser nå før folk våkner på en ukultur som har vært i mange organisasjoner. Det offentlige kommune-Norge har ennå vært skjermet. Men slike saker finnes også der.

For å endre på en ukultur må vi erkjenne at varsling er viktig. Varsling sikrer offentlighet i viktige samfunnsprosesser, frambringer driftskritisk informasjon og bidrar til å sikre helse og sikkerhet for arbeidstakere, brukere, kunder og befolkning. Norsk arbeidsliv er avhengig av ansatte som sier ifra!

Samtidig må vi erkjenne at varsling er vanskelig. For den som varsler, er det belastende og krevende. Mange opplever at de ikke bli hørt eller at forholdet de varsler om, ikke blir fulgt opp. Noen opplever at de må varsle flere ganger før ledelsen tar tak i forholdet. Andre igjen tør ikke varsle i frykt for represalier.

De fleste har regler, rutiner pluss pluss. Men Metoo-kampanjen har avdekket at denne ukulturen har fått fotfeste allikevel. Konklusjonen er at de som nå opplever å stå i mediastormen og må unnskylde seg har sviktet. Jeg vil si fullstendig svikt. Spørsmålet jeg stiller meg: Ville denne ukulturen ha blitt oppdaget uten Metoo-kampanjen? Ja, hvis vi nå skal tro profilerte politikere rett. Nei vil jeg hevde. De politiske partiene som nå opplever å få varsler har alle sagt at de har interne kjøreregler. Hvorfor har det ikke da blitt oppdaget før #metoo-kampanjen sett i etterpåklokskapens lys?

Historien har mange svin på skogen. Hva har vi lært av Søviknes-saken, Ingebrigtsen-saken og andre saker. Og hva vil vi lære av Giske, Tonning Riise og Leirstein?

Enhver krise er også en mulighet til å lære og å vokse. Blomster vokser i møkk, skriver Kathrine Aspaas, forfatter av Raushetens tid. Og det kan man vel si seg saktens enig i. Ledere som erkjenner sine feil, er de som vokser forbi dem. De som ikke gjør det; vel de ender opp med å miste ikke bare respekt og omdømme, men før eller siden også jobben.[/vc_column_text][/vc_column][vc_column width="1/3"][vc_single_image image="14872"][vc_column_text]Asbjørn O. Pedersen
Generalsekretær i NKK[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][/vc_column][/vc_row]