/Kommunal Finanshåndbok

Praktisk gjeldsforvaltning

Avsnittene i dette kapitlet har så langt sett på grunnlaget for kommunens rentestyring. Ser en bort fra problemstillinger tilknyttet overskuddslikviditeten som er omhandlet andre steder i denne finanshåndboken, vil forvaltningen av kommunens innlånsportefølje bestå av mer enn den rene rentestyringen.


Publisert: 6. februar 2015

Den praktiske gjeldsforvaltningen vil måtte forholde seg til følgende risikområder:

  • Margin- og refinansieringsrisiko
  • Renterisiko.

Margin- og refinansieringsrisiko
For virksomheter med en annen kredittrisiko enn kommuner vil det være hensiktsmessig å se disse risikofaktorene atskilt. Imidlertid er det slik at kommunene med sine rammebetingelser i praksis normalt ikke opplever refinansieringsrisiko i betydningen at det er vanskelig å finansiere nye investeringer, eller refinansiere forfalte lån.

Når en kommune låner penger fra en finansinstitusjon vil de rentebetingelser som en kan oppnå være sammensatt av følgende komponenter:

Swaprente for den aktuelle løpetid
± innlånsmargin for finansinstitusjonen
+ utlånsmargin til finansinstitusjon.

Finansinstitusjonen vil selv ofte låne inn midler som lånes ut. Finansinstitusjonene vil ha forskjellige innlånskostnader avhengig av sin kredittverdighet og innlånsdyktighet.

Utlånsmarginen til finansinstitusjonen vil her være en funksjon av institusjonens krav til egenkapitalavkastning og administrative kostnader.

Sistnevnte margin vil kunne endre seg f.eks. ved endringer i finansinstitusjonens rammebetingelser (som f.eks. endrede kapitaldekningskrav), men vil likevel normalt være rimelig stabilt over tid. Følgelig vil de lånemarginer som en kommune kan forvente å oppnå på sine innlån, være en funksjon av de generelle lånemarginer som eksisterer i finansmarkedet.

Måler en disse marginene som basispunkter i forhold til swaprenten (dvs. spreaden) vil denne på samme måte som renten forøvrig være en funksjon av løpetid, og også endre seg med endringer i rentemarkedet.

Dette kan illustreres ved hjelp av figurene under:

Eksempel på marginkurve, norske kommuner:
marginkurve
Figuren over viser et eksempel på de marginer (i forhold til swaprenten) som norske kommuner kan forvente å oppnå i obligasjonsmarkedet på en gitt dato. Som en ser av kurven, er markedets lånemargin i dette eksemplet høyere (dvs. mindre negativ) jo lengre løpetid enn velger. Lengre løpetid betyr i denne sammenhengen enten den margin enn kan oppnå ved å låse inn en fast margin mot f.eks. 6 mnd NIBOR for den aktuelle perioden, eller den relative margin mot tilsvarende swaprente som kommunen kan forvente å oppnå ved utleggelse av en fastrenteobligasjon.

Slike marginkurver (kredittkurver) vil ha samme prinsipielle form for alle typer kreditter, men jo lavere kredittkvalitet, jo brattere vil kurven normalt være (foruten selvsagt at nivået vil være høyere). For en så god kredittkvalitet som en kommune, vil en imidlertid betale forholdsvis lite ekstra for å binde opp marginen kontra å eksponere seg for marginendringer.

Kommuner opplever normalt stabile marginer over tid, dvs. kredittkurven vil ikke skifte mye. En er imidlertid likevel utsatt for svingninger i disse på samme måte som andre aktører i finansmarkedet. De lånemarginer som alle finansaktører møter, varierer over tid, og med en sterk korrelasjon til utviklingen i de generelle økonomiske forholdene. På samme måte som en kommune må ta stilling til hvorvidt en ønsker å sikre seg mot renteøkninger ved å binde renten, på samme måte må en ha en oppfatning av hva som er den mest fornuftige strategi i forhold til binding av marginer. Det vil gjelde det samme her som for rentenivået, når marginer er lave historisk bør rentebinding vurderes og vise versa.

Finansiering og rentesikring
Det skal her ses nærmere på hvordan rentebytteavtaler kan benyttes ved forvaltningen av kommunens gjeldsportefølje.

Det hensiktsmessige med disse instrumentene er at en kan håndtere de tre risikoene som er mest relevante for kommunen:
- Refinansieringsrisiko
- Marginrisiko
- Renterisiko, separat.

Bruk av rentebytteavtaler til styring av renterisiko kan være hensiktsmessig forutsatt at de underliggende lånekilder er tilpasset strukturen i rentebytteavtalene. Disse instrumentene er som kjent slik at kommunen enten mottar eller betaler fastrente mot at en enten betaler eller mottar en avtalt pengemarkedsrente, f.eks. 6 mnd NIBOR.

Ved bruk av rentesikringsinstrumenter må en være oppmerksom på såkalt basisrisiko, dvs. at det er mismatch mellom den pengemarkedsrenten som benyttes som basis i renteswapen og den pengemarkedsrenten som benyttes som basis for renteavregningen for det underliggende lån.

Eksempelet på en konstruksjon uten basisrisiko er vist under:
5 års bullet lån med avtalt rente 6 mnd NIBOR – 0,05 % + 5 års renteswap, kommunen betaler fast 3,71 % kommunen mottar 6 mnd NIBOR.

I denne konstruksjonen vil kommunen ha en fast rente lik 3,71 – 0,05 = 3,66 over hele lånets løpetid.

Benyttes renteswapper som sikringsinstrument mot andre typer flytende lån, som f.eks. sertifikatlån eller p.t.-lån pådrar en seg basisrisiko. Det betyr at selv om en har kjøpt en fast rente, så vil den reelle effektive renten kunne variere over swappens løpetid. Dette kan være en fornuftig strategi, men en bør være oppmerksom på dette risikoforholdet.

Generelt anbefales det at bruk av sikringsinstrumenter gjøres uten basisrisiko, dvs. den underliggende låneporteføljen settes opp med samme basis som den som ønskes benyttet for sikringsinstrumentene.

Modellporteføljer for innlån
Det finnes ikke noen fasit for hvordan en kommune best kan sette opp sin låneportefølje, det viktigste er at den konstrueres slik at en har en grei oversikt over de risikoer som en skal håndtere, dvs. margin-/refinansierings- og evt. basisrisiko.

Også en kommune bør begrense refinansieringsrisikoen mest mulig, selv om det som argumentert for over, er liten sannsynlighet for at den vil møte finansieringsvansker. Den viktigste funksjonen til kommunens finansforvaltning er imidlertid å sørge for at kommunen er stabilt og forutsigbart finansiert, og på samme måte som for renterisiko, bør det også settes rammer for løpetiden på den underliggende finansieringen. Gitt disse løpetidene, kan evt. marginbinding varieres etter det som synes mest hensiktsmessig i forhold til markedene.

Et eksempel på en innlånsstruktur som ivaretar det som er kommentert over, og hvor en samtidig fjerner basisrisikoen kan se ut som vist under:

Modellportefølje:
modellportefolje
Kommunens innlånsportefølje er her fordelt på 4 låneserier med noenlunde lik fordeling. Refinansieringsrisikoen er begrenset ved at lånenes forfall har spredning utover i løpetid. På toppen av strukturen legges en lånestruktur med kort løpetid, f.eks. et fast lån med kort oppsigelsesfrist, eller et rullerende sertifikatprogram. Denne strukturen benyttes årlig til å dekke inn kommunens netto finansieringsbehov (låneopptak – avdrag), og refinansieres delvis over i en av de faste seriene etter hvert som disse forfaller. Ved forfall på den nærmeste låneserien refinansieres denne som et lån i det lengste løpetidssegmentet.

Dette er en enkel struktur som lett kan tilpasses de varierende ambisjoner kommunen har innenfor sin rentestyring. De faste lånene kan konstrueres med faste eller variable marginer mot f.eks. 6 mnd NIBOR for å åpne for rentesikring ved bruk av renteinstrumenter. Alternativt kan seriene legges ut direkte som fastrentelån for de kommuner som ikke ønsker å benytte rentederivater.


Tilbake

ANONNSØRER

chevron-downmenu-circlecross-circle