/Kommunal Finanshåndbok

Overordnete rammer for kommunenes finansforvaltning

Det er Stortinget, gjennom lovvedtak og vedtak som gjelder finansiering, som legger hovedrammene for kommunenes og fylkeskommunenes virksomhet. Stortinget avgjør oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene, det vil si staten, fylkeskommunene og kommunene. I kommunelovens § 1 heter det bl. a. at lovens formål er å ”legge til rette for …… en rasjonell og effektiv forvaltning av de kommunale fellesinteresser”.


Publisert: 6. februar 2015

Kommunestyrets hovedoppgave er å sikre finansiering av og gjennomføring av tiltak av felles interesse innenfor et sentralt fastsatt rammeverk:

  • Rammeverket har betydelig innvirkning på en kommunes faktiske inntekter og utgifter det enkelte år og legger også føringer på kommunestyrets prioriteringer av tiltak.
  • Det er likevel slik at det er betydelig rom for individuelle prioriteringer kommunene imellom.

Mål- og resultatstyring eller ”balansert målstyring” er sentrale begreper innenfor statlig og kommunal forvaltning med sikte på å utnytte tilgjengelige ressurser for å gi et best mulig tjenestetilbud. Målstyring betyr å sette fokus på sammenhenger mellom målsettinger og de resulter som oppnås.

Slik mål- og resultatstyring skal også gjennomføres innenfor finansforvaltningen.

Bevisste finansielle handlinger eller tilfeldige svingninger i finansielle markeder?

Det er ikke tvil om at kommunene i form av sin størrelse disponerer betydelige økonomiske og dermed finansielle midler på vegne av samfunnet, som gjør det forvaltningsmessig uforsvarlig å ikke ha et aktivt forhold til finansforvaltningen.

Den operative finansforvaltningen må av praktiske grunner langt på vei foretas av kommunens administrasjon. Et bevisst forhold til finansmarkedenes muligheter og til finansiell avkastning og risiko krever løpende oppfølging og handling, og det er derfor viktig at administrasjonene har klare fullmakter å forholde seg til ved forvaltning av kommunens finansielle midler.

Den ”gamle” finansforvaltningsforskriften som ble gjort gjeldende fra 1. april 2001 understreker arbeidsdelingen mellom de folkevalgte og administrasjonen:

  • De folkevalgte (kommunestyret eller fylkestinget) vedtar et finansreglement som fastlegger rammer for instrumentbruk og risiko, mens administrasjonen utøver finansforvaltningen i h. t. disse rammene og rapporterer regelmessig tilbake til kommunestyret/fylkestinget om den finansielle forvaltning.

Det følger av kommunenes autonomi at de har anledning til å foreta alle disposisjoner som de gjennom lov og/eller forskrift ikke er forhindret fra å gjøre. Prinsippet om det lokale selvstyret innebærer at staten ikke vil nedlegge forbud mot kommunale disposisjoner uten at slikt forbud er viktig av hensyn til nasjonale interesser. På den andre siden har staten hovedansvaret for offentlig sektors totale økonomi og finansiering og vil ikke kunne akseptere at kommunene pådrar seg ”vesentlig finansiell risiko” som kan sette den kommunale tjenesteproduksjon i fare.

Kommuneloven har frem til finansforskriften ble gjort gjeldende, gitt få føringer med hensyn på kommunal sektors vurdering og håndtering av finansiell risiko:

  • Det har foreligget formelle krav i f. m. budsjettgodkjennelse, låneformål, avdragstid, lån og plasseringer i fremmed valuta, etc.
  • Så lenge disse kravene har vært overholdt har imidlertid kommunene hatt stor frihet med hensyn til å ta finansiell risiko.

Med innføringen av finansforskriften ble kommunene eksplisitt pålagt å fastsette regler for finansforvaltningen som kommunestyret skal ta stilling til. Kommunestyret skal i tillegg påse at det er etablert betryggende rutiner for å håndtere finansiell risiko.

Kommunal- og regionaldepartementets tankegang kan best beskrives som ”frihet under ansvar”:

  • Gjennom forskriften er det etablert retningslinjer som legger opp til at de folkevalgte både skal forstå omfanget av og ta ansvaret for risikoen i kommunens egen finansforvaltning.
  • Friheten til å ta finansiell risiko er til stede, og det må være opp til administrasjonen å påse at den finansielle risiko som det legges opp til i kommunens finansreglement, er i overensstemmelse med kommunestyrets risikoforståelse og risikoønske.
  • Den risiko kommunen tar må ligge innenfor kommunens risikobærende evne.

Finansbransjen er en særdeles dynamisk bransje, i stadig bevegelse med nye produkter og tjenester, og underlagt et svakt overvåket internasjonalt rammeverk som innbyr til kjøp og salg av produkter og tjenester på tvers av landegrenser.

Den ”nye” finansforskriften som blir gjort gjeldende fra og med 1. juli 2010, må sees i lys av at det har gått 8 år siden vi fikk den forrige finansforskriften, samtidig som finanskrisen som materialiserte seg sent i 2007, heller ikke har gått upåaktet i kommunesektoren.


Tilbake

ANONNSØRER

chevron-downmenu-circlecross-circle