/Kommunal Finanshåndbok

Kostnadsbasert (hold til forfall) eller markedsverdibasert tilnærming

Det kommunale regnskapssystemet er basert på anordningsprinsippet, noe som bl.a. betyr at en i varierende grad regnskapsfører markedsverdier på balanseposter. For aktivasiden skal finansielle omløpsmidler markedsverdivurderes, mens tilsvarende ikke er tilfelle for finansielle anleggsmidler eller langsiktig gjeld.


Publisert: 0606.0202.15151515

I praksis betyr dette at regnskapsførte netto finansutgifter vil omfatte verdiendringer på rentebærende omløpsmidler, men ikke for lån. Det spørsmålet en kan stille seg, er om dette skaper skjeve insentiver for kommunens renteforvaltning. Prinsippene for regnskapsføring av omløpsmidlene gjør at en stor sett har lav varighet for sine finansielle omløpsmidler, mens en så lenge rentebindinger for lånesiden ikke verdivurderes i praksis, ofte tar lange rentebindinger. Selv om en kan ha en gjennomsnittlig rentebinding for lånesiden som i seg selv ikke er veldig lang, kan den gjennomsnittlige rentebindingen for netto gjelden bli mye lengre. Ulike regnskapsprinsipper for håndtering av renteposisjoner skaper en risiko for at en undervurderer den renterisiko en reelt har.

Det legges likevel til grunn at en del kommuner måler markedsverdier på sin netto rentebærende gjeld uavhengig av forskjellen i regnskapspraktisering, og styrer renterisikoen på netto eksponeringen. Dette synes mest fornuftig der finansielle omløpsmidler utgjør en stor andel av brutto gjeld.

En kostnadsbasert tilnærming til renterisiko vil være mest aktuelt for lånesiden alene, og betyr i praksis at en ikke løpende revurderer de posisjoner en har tatt. Et lån med fast rente (eller en kjøpt renteswap) forblir i balansen til pari kurs og refinansieres ikke før forfall. Dette er i tråd med den mest vanlige praktiseringen i norske kommuner.

Dersom man praktiserer en løpende verdivurdering av den langsiktige gjelden på samme måte som for finansielle omløpsmidler, betyr dette at en ved faste perioder beregner kursverdien på fastrentelån basert på den til enhver tid gjeldende markedsrente. Gjøres dette, kan en også løpende måle reell effektiv rente på renteporteføljen (dvs. inklusive verdiendringer). Dette vil uavhengig av andre forhold gi et riktig utgangspunkt for reell benchmarking av renteporteføljen.

Den enkelte kommune må selv gjøre seg opp en oppfatning av det som den finner mest hensiktsmessig. Ved en passiv hold-til-forfall strategi, vil ikke verdivurdering av gjelden gi noen relevant informasjon, mens en dersom en praktiserer en mer aktiv forvaltning bør gjennomføre verdivurdering for å åpne for reell benchmarking.
<strong>
Benchmarking, referanseporteføljer og risikorammer</strong>
Ser en på den andelen av netto driftsresultat som utgjøres av netto finansutgifter for norske kommuner, er det åpenbart at utviklingen i disse er kritisk for hvorvidt kommunen klarer å oppfylle kommunelovens krav til økonomisk balanse. Det er følgelig viktig at utviklingen følges opp med jevne mellomrom.

I den grad kommunen velger å følge en mer aktiv strategi er en sentral side at effekten av dette måles og følges opp. Slik måling må gjøres i forhold til de strategiske rammer og posisjoner som kommunen har vedtatt gjennom finansreglementet.

F.eks. kan det tenkes at kommunen har besluttet at preferert langsiktig nøytral posisjon er en gjennomsnittlig rentebinding på 3 år, med tillatte avviksrammer fra dette. Den løpende renteforvaltningen må benchmarkes mot 3 års renten (for eksempel 3 års swaprente), og evalueres etter hvordan oppnådd rente over tid ligger i forhold til 3 års renten. En sammenligning mellom f.eks. 3 mnd NIBOR og 3 års renten vil være en ekstern benchmark som sier noe om hvordan den valgte langsiktige posisjonen har utviklet seg kontra en alternativ tilpasning (som i de fleste tilfeller vil være pengemarkedsrenten).

En benchmarking basert på løpende rente vil ikke være fullstendig perfekt, men vil imidlertid over tid gi en god indikasjon på hvilke resultater en oppnår innenfor renteforvaltningen. En mer presis benchmarking betinger at hele renteporteføljen markedsvurderes løpende og at en periodisk måler den effektive renten for porteføljen. I prinsippet vil et slikt effektivitetsmål kunne beregnes som vist under (vist forenkelt kvartalsvis):
[Påløpt rente + (Utgående markedsverdi – Inngående markedsverdi)/Inngående markedsverdi] x 4

Det hensiktsmessige med et effektivitetsmål av denne typen er at det finnes en rekke offisielle renteindekser som er basert på samme metodikk og som en følgelig kan gjennomføre en reell sammenligning mot. Eksempel på slike indekser er ST4X, BRIX, DnBNOR 3års swapindeks, for henholdsvis statsrenter, obligasjonsrenter og swaprenter.

Referanseporteføljer og risikorammer
Gitt at finansstrategien har vedtatt prinsipper i forhold til langsiktig prefert posisjon og evt. rammer for renterisiko, følges dette enklest opp ved bruk av referanseporteføljer.

Referanseporteføljer er ikke annet enn idealporteføljer hvor en fordeler sammensetning av kommunens renteeksponering på løpetider eller løpetidsintervall.
Konstruksjonen av referanseporteføljer gjøres ved at en:

  • Grupperer rentebindingen etter de intervall en ønsker å bruke
  • Fastsetter ønsket nøytral posisjon
  • Ved bruk av gjennomsnittlig rentebinding ved en kostnadsbasert tilnærming
  • Ved bruk av durasjon ved en markedsverdibasert tilnærming
  • Fordeler renteporteføljen på løpetidsintervall med
  • Lik vektet rente ved en kostnadsbasert tilnærming
  • Lik vektet durasjon ved en markedsverdibasert tilnærming.

Eksempel på referanseporteføljer:
referanseportefoljer

Felles for de tre eksemplene over er at en varierer andelen mellom fast og flytende rente, men holder ”risikoandelen” likt for de 3 lengste løpetidssegmentene. Det vil si at i hvert av de tre eksemplene er det samme risiko (vektet løpetid x andel) i de 3 segmentene, 1 - 3 år, 3 - 5 år og 5 - 10 år, og så er andelen i segmentet 0 - 1 år tilpasset residualt.

Bruken av referanseporteføljer er egnet til å illustrere hvilket rentesyn som en per tiden legger til grunn for sin renteforvaltning, eller evt. det behov en har for rebalansering dersom en ønsker å forfølge en mer passiv strategi. Anvendbarheten styrkes ved at en supplerer referanseporteføljen med tillatte avviksrammer for forvaltningen.

Eksemplene over viser rentestrategier hvor en har valgt nøytrale posisjoner på hhv. 2, 2,5 og 3 år. I tillegg til dette har de fleste finansstrategier avviksrammer, dvs. intervall for i hvilken grad en kan avvike fra nøytral posisjon. Som et eksempel kan tenkes en ramme for renterisiko som ser slik ut; <em>2,5 år ± 1 år</em>.

Denne rammen kan fordeles på løpetidssegmenter på to ulike måter:

  • Hele avviksrammen kan benyttes på ett enkelt løpetidssegment,
  • Avviksrammen fordeles nøytralt på løpetidssegmentet etter samme prinsipp som for konstruksjonen av referanseporteføljen, dvs. etter vektet rente eller vektet durasjon.

Dette kan med basis i eksempelet over gjøres som vist under:

Referanseportefølje med absolutt og relativ avviksramme utover rentekurven:
referanseportefoljer_2

I det første eksempelet tillattes hele den absolutte avviksrammen utnyttet i alle løpetidssegment. Det betyr at det ikke settes noen ytterligere begrensninger på hvordan maksimum durasjon kan oppnås. I beregningene av de maksimale avviksrammene over, har en for alle løpetidssegment simulert hvilke kombinasjoner som er mulig med den durasjonsrammen som er fastsatt og satt
maksimale rammer deretter (basert på at man ligger med kortest løpetid i hvert enkelt løpetidssegment).

Alternativt kan en fordele riskorammene ved å dele tillatt avvik i milliår (dvs. her 1 år x 100, eller generelt avvik i durasjon x porteføljevolum) på midtdurasjonen i løpetidsintervallene, og sette maksimums og minimumsrammer utfra dette. Mao. vil beregningene her bli for de 3 lengste løpetidsintervallene:

100/2 = 50, 100/4 = 25 og 100/7,5 = 13.

For den korteste perioden vil ikke 100/0,5 gi noen mening slik at avviksrammen for det korteste løpetidssegmentet kan settes residualt.

For de lengste løpetidssegmentene vil da avviksrammene bli nøytral posisjon ± hhv. 50 %, 25 % og 13 %.

I det andre eksempelet er renterisikoen fordelt nøytralt, dvs. etter samme prinsipper som redegjort for over, for henholdsvis porteføljer med durasjon på 1,5 år og 3,5 år og avviksrammene er satt med basis i disse beregningene.

Den praktiske forskjellen på bruken av avviksrammer er at en med den første modellen kan øke/endre durasjonen i de segment som en finner mest hensiktsmessig og med det kan en ta aktive posisjoner på endringer i rentekurvens utseende. I det andre tilfelle åpnes det i begrenset grad for tilpasninger på kurven utover parallellendringer opp eller ned i durasjon.


Tilbake

ANONNSØRER

chevron-downmenu-circlecross-circle