Kommuneloven § 14-15 – trygghetsalarmer

Kan man utgiftsføre trygghetsalarmer i investeringsregnskapet og lånefinansiere dette bare det er mange nok av dem?

Publisert:

Kommuneregnskap

Eiendeler som er vesentlige og til varig eie, klassifiseres i balanseregnskapet som anleggsmidler i henhold «Forskrift om økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og årsberetning for kommuner og fylkeskommuner mv. § 3-1, 1. ledd. Som varig legges til grunn at eiendelen må ha en utnyttbar levetid på minst tre (3) år, jmf. KRS 4 pkt. 3.2.4. Med vesentlig verdi menes en anskaffelseskost på minst kr 100 000. Vesentlighetsgrensen gjelder ikke for tomter og andre ikke-avskrivbare driftsmidler av varig verdi for kommunen, jmf. KRS 4 pkt. 3.2.5.

Hver enkelt eiendel skal som hovedregel vurderes for seg opp mot varighets- og vesentlighetskriteriet. «Fellesanskaffelser kan likevel vurderes samlet opp mot vesentlighetskriteriet dersom de enkelte eiendelene som omfattes av fellesanskaffelsen, inngår i et samlet system med samme bruksformål. Fellesanskaffelser av flere like eller likeartede eiendeler, der hver enkelt eiendel er ubetydelig, kan ikke klassifiseres som investering», jmf. KRS 4 pkt. 3.2.6.

Reglene er strenge for å bokføre inntekter og utgifter i investeringsregnskapet, og kommuneloven har uttømmende bestemmelser om hva det kan lånes til.

Mindre varige driftsmidler kan ikke utgiftsføres og finansieres med lån. Det er en stadig tilbakevendende diskusjon om hva som er disse mindre varige driftsmidlene. Avsnittet om fellesanskaffelser i KRS 4 er utfordrende. I veilederen til KR4 angående fellesanskaffelser skriver «Foreningen for god kommunal regnskapsskikk» følgende:

«Låneadgangen i kommuneloven § 14-15 første ledd til investeringer i varige driftsmidler er ment å omfatte alle typer fast eiendom, tekniske og fysiske anlegg, inventar, utstyr, transportmidler og maskiner mv. Som fast eiendom regnes også tomter. Som bygninger regnes også andelsboliger og aksjeboliger. Begrepet varige driftsmidler omfatter ikke driftsmidler med lav anskaffelseskost og kort levetid som etter god kommunal regnskapsskikk ikke klassifiseres som varige driftsmidler. (Prop 46 L (2017-2018)). Dette må forstås dit hen at det er et vesentlighetskrav til låneformålet. Loven hindrer derfor at det kan tas opp lån for å finansiere mindre innkjøp (bare det er mange nok av dem). Samme forståelse ligger til grunn for avgrensingen av hva som kan være en investering etter denne standarden.

I noen tilfeller er det likevel slik at en investering består av flere, gjerne likeartede, eiendeler som hver for seg ikke kan anses som vesentlige, men hvor det likevel er naturlig å anskaffe alle eiendelene samlet.
Standarden åpner for at slike fellesanskaffelser kan anses som én investering dersom de enkelte eiendelene inngår i et samlet system med samme bruksformål. Med det forstås at anskaffelsen må bestå av alle (eller det alt vesentlige av) eiendelene som anskaffes for at bruksformålet skal kunne tilfredsstilles.

Videre kan hver enkelt eiendel som anskaffes ikke være ubetydelig. Standarden setter ingen bestemt grense for hva som regnes som ubetydelig. Det må vurderes konkret hva som vil være ubetydelig for den enkelte kommune. Eksemplene nedenfor på hva som ikke kan utgjøre en fellesanskaffelse, kan være en indikator på hva som må forstås som ubetydelig i denne sammenhengen.

Standarden presiserer videre at unntaket for individuell vurdering gjelder for vesentlighetskriteriet. Hver enkelt eiendel må derfor uansett ha en økonomisk levetid på 3 år eller mer.

Eksempler på hva som kan utgjøre en fellesanskaffelse
• Utskifting av alle stoler i en kinosal
• Installering av felles brannvarslingssystem eller inneklimastyring for flere bygninger
• Sykehjemssenger til en sykehjemsavdeling eller et helt sykehjem
• Samlet utskifting av vesentlige deler av PC-ene

Eksempler på hva som normalt ikke kan utgjøre en fellesanskaffelse
• Anskaffelse av PC-er som fordeles ut til ulike brukere/avdelinger ved behov for utskifting av enkelt PC-er
• Trygghetsalarmer
• Bøker»

Sør-Varanger kommune har i en epost til departementet av 2. november 2021 stilt spørsmål om anskaffelsen av nytt system for trygghetsalarmer kan regnskapsføres i investeringsregnskapet og lånefinansieres.

Departementet svarer følgende:

«Om kommuneloven § 14-15

Etter kommuneloven § 14-15 første ledd kan investeringer i varige driftsmidler lånefinansieres. Med begrepet varige driftsmidler menes alle typer fast eiendom, bygninger, tekniske og fysiske anlegg, inventar, utstyr, transportmidler og maskiner mv. Den nærmere avgrensningen av begrepet følger av god kommunal regnskapsskikk, jf. Prop. 46 L (2017- 2018) merknadene s. 392.

Av merknadene framgår det også at varige driftsmidler ikke omfatter driftsmidler med lav anskaffelseskost og kort levetid, og at det er en terskel for anskaffelseskost og levetid før noe regnes som et varig driftsmiddel. Kommuneloven § 14-15 første ledd må derfor forstås slik at låneadgangen forutsetter at et vesentlighetskrav er oppfylt. Det vil blant annet innebære at det ikke kan tas opp lån for å finansiere mindre eiendeler, bare det er mange nok av dem. Vi legger altså til grunn den samme lovforståelsen som tidligere, jf. departementets uttalelser 10. desember 2004 (04/4111) og 21. september 2017 (17/2618).

I vurderingen av hva som regnes som varige driftsmidler etter god kommunal regnskapsskikk, bygger vi på regnskapsstandardene KRS 2 og spesielt KRS 4.

Det følger av KRS 4 punkt 3.2 nr. 6 at anskaffelser av flere like eller likeartede eiendeler (fellesanskaffelser) kan vurderes samlet opp mot vesentlighetskriteriet når de enkelte eiendelene i anskaffelsen inngår i et samlet system med samme bruksformål, og det er naturlig å anskaffe eiendelene samlet. Med fellesanskaffelse forstås her at anskaffelsen må bestå av alle (eller det alt vesentlige av) eiendelene som anskaffes for at bruksformålet skal kunne tilfredsstilles. Dette forutsetter at hver enkelt eiendel ikke er ubetydelig og har en levetid på minst 3 år.

I veiledningen til dette punktet legger Foreningen GKRS til grunn at “trygghetsalarmer” normalt ikke er et eksempel på en investering i varige driftsmidler i form av en fellesanskaffelser. Foreningen trekker også frem utskifting av enkelt PC-er som et eksempel på innkjøp som ikke regnes som en fellesanskaffelse. Ifølge veiledningen kan imidlertid utskifting av vesentlige deler av PC-ene være en fellesanskaffelse.

Vurdering

Departementet har i to tidligere uttalelser, 10. desember 2004 (04/4111) og 21. september 2017 (17/2618), kommet til at anskaffelsen av trygghetsalarmene i de aktuelle sakene ikke var et lovlig låneformål etter kommuneloven (1992) § 50 nr. 1. Dette var basert på at de enkelte trygghetsalarmene har lave enhetskostnader og at loven er til hinder for å låne til mindre innkjøp.

Departementet gjør ikke en nærmere vurdering av låneadgangen for den konkrete anskaffelsen i den aktuelle saken i Sør-Varanger kommune. Vi gir kun noen generelle vurderinger. Og etter en nærmere vurdering mener departementet at det er grunn til å nyansere vurderingen av om loven gir adgang til å lånefinansiere trygghetsalarmer og et system for dette.

Vi legger til grunn at anskaffelser av trygghetsalarmer kan arte seg forskjellig. På den ene siden kan det for eksempel være snakk om anskaffelse av enkeltalarmer etc. som ved suppleringer eller enkeltutskiftinger. På den andre siden kan det for eksempel være snakk om fullstendig utskifting til et nytt system med ny digital løsning, ny sentral, nye alarmer med flere funksjoner etc.

Departementets vurdering er at adgangen til å ta opp lån til trygghetsalarmer avhenger av hva som er den konkrete anskaffelsen.

Dersom kommunen kun kjøper inn enkeltalarmer, er vår vurdering at dette faller utenfor låneadgangen. Vi bygger dette på at det ikke kan tas opp lån for å finansiere mindre eiendeler, heller ikke om det er mange nok av dem, slik som tidligere.

Dersom kommunen derimot foretar en full utskifting av hele systemet for trygghetsalarmer mv., er vår vurdering at anskaffelsen kan falle inn under låneadgangen forutsatt at den kan regnes som en fellesanskaffelse. I vurderingen av om det er en fellesanskaffelse i henhold til KRS 4 synes det også naturlig å trekke inn den nye digitale løsningen og ny sentral etc., utover kostnadene til den enkelte alarm etc. Vi bygger dette på at dette har noen likhetstrekk med både installering av et felles brannvarslingssystem og samlet utskifting av PC-er, som i veiledningen til KRS 4 er to eksempler på hva som kan være en fellesanskaffelse.

Vi presiser at regnskapsføring i investeringsregnskapet og eventuell lånefinansiering av et system for trygghetsalarmer også forutsetter at eierkravet er oppfylt.»