Gebyrer – slik får du dem og slik mister du dem

Det er urimelig at leverandøren skal ha utgifter på grunn av kjøpers mislighold og på den måten få redusert sitt krav. Dersom man ikke hadde hatt regler om erstatning av innfordringskostnader, måtte alle leverandører og produsenter ha beregnet inn i sitt vederlag en andel til dekning av mulige tap. Dermed ville innfordringskostnader bli veltet over på kundene som gruppe, nesten som et spleiselag. Det er ingen god løsning. Man har derfor regler om erstatning av innfordringskostnader.

Reglene om erstatning av innfordringskostnader

Inkassoloven

Inkassoloven gir regulerer den utenrettslige innfordringen. Det er innfordring som settes i verk av kreditor selv, eventuelt hans medhjelper (inkassobyrå). Her gis regler om hva purringer, inkassovarsel og betalingsoppfordringer må inneholde av informasjon for at man skal kunne kreve gebyrer til dekning av innfordringskostnadene. Dette er gitt i inkassolovens § 9 og § 10. Hvor mye man kan kreve er regulert i inkassoforskriftens kapittel 2.

Tvisteloven

Dersom en sak ikke løses utenrettslig, må man noen ganger ha hjelp av rettsapparatet for å få fastslått hva kravet er. Dette medfører også kostnader. Slike kostnader kreves dekket som sakskostnader. Det er retten som avgjør om den ene eller den andre part skal dekke sakskostnader. Se om dette i tvistelovens § 6-13 for behandling i forliksråd og tvistelovens kapittel 20 om sakskostnader for saker vedrørende almenprosessen og småkravsprosessen.

Tvangsfullbyrdelsesloven

Etter tvangsfullbyrdelsesloven kan man også kreve sakskostnader dekket. Det følger av tvangsfullbyrdelseslovens § 3-1.

Hva gjør du for å få gebyrer

Det er innfordringskostnadene som kan kreves erstattet. Det betyr at kreditor må ha gjort noe som har pådratt ham kostnader i forbindelse med innfordringen. Hvordan krav på erstatning opparbeides avhenger av om man har å gjøre med rettslig eller utenrettslig innfordring.

Utenrettslig innfordring

Etter inkassolovens § 17, plikter skyldner å erstatte kreditorens nødvendige kostnader med innfordringen. Inkassoforskriftens kapittel 1 gir regler om hvordan erstatningskravet skal beregnes, dvs. hvor mye man kan kreve erstattet av skyldner, ved egeninkasso. Det er to hoved beregningsmåter; enten gebyrmessig beregning eller faktiske kostnader. Faktiske kostnader brukes sjeldent da det er vanskelig å beregne beløpet eksakt. Det er mer tidsbesparende å benytte seg av gebyrmessig beregning. Dette er regulert i forskriftens § 1-2, § 1-3 vedrørende flere varsler i samme sak og § 1-4 vedrørende gebyr hvor en advokat har ansvar for innfordringen.

§ 1-2

Dette gjelder gebyr ved egeninkasso. Man får gebyr etter standardiserte satser for type gebyr:

• Purring: 1/10 av inkassosatsen
• Inkassovarsel: 1/10 av inkassosatsen
• Betalingsoppfordring 3/10 av inkassosatsen

§ 1-3

Denne bestemmelsen har regler om hvor mange varsler man kan kreve gebyrer for.  Kombinasjonene er en purring, et inkassovarsel og en betalingsoppfordring. Purring kan man unnlate. Tilsammen kan man kreve 5/10 av inkassosatsen i gebyrer for varsler.

I bestemmelsens annet ledd er det regulert at man kan kreve en ny runde med gebyr på varsler som sendes 6 måneder etter avsendelsen av siste varsel i forrige runde. Her må man imidlertid huske på at det bare er nødvendige kostnader som kan kreves dekket. Man kan derfor ikke automatisk sende en ny runde varsler hver 6. måned.

§ 1-4

I denne bestemmelsen økes gebyrene. Vilkårene for økingen er at innfordringen er under faglig ledelse av advokat som har stillet sikkerhet etter domstolslovens § 222. Det stilles ikke krav om at advokaten skal være ansatt eller ha noe personalansvar overfor saksbehandlerne. Avgjørende er at han har den faglige ledelsen av innfordringsarbeidet. Kreditor kan bare kreve gebyrene etter denne bestemmelsen og ikke samtidig etter § 1-2 og § 1-3. Videre må skyldner ha oversittet fristen i en betalingsoppfordring. Gebyrene som da kan kreves:

Rettslige

Debitorer kan kreve erstattet nødvendige kostnader til rettslig behandling. Dette følger av Tvangsfullbyrdelseslovens § 3-1. Debitor må kreve kostnadene dekket av skyldner. Dersom saken gjennomføres inndrives kostnadene sammen med kravet. Det er gitt egen forskrift.

Så – Hvordan mister du dem?

Både når det gjelder utenrettslige gebyrer og dekning av sakskostnader etter tvangsfullbyrdelsesloven er det bare nødvendige kostnader til innkrevingen som kan kreves erstattet. Kravet til nødvendighet blir da en begrensning. Blant nødvendige kostnader regnes telefon, skriving av purringer osv. I de fleste tilfeller deles ikke kravet opp i konkrete poster, men knyttes til det gebyr etter standardsatsene man krever.

Kostnadene er nødvendige selv om det er kjent at skyldner ikke har betalingsevne. Kreditor har behov for å stanse foreldelse, og for å få kravet inn i rutiner for periodisk oppfølging. I slike tilfeller vil retten til erstatning være i behold.

Flere krav mot samme skyldner må i utgangspunktet slås sammen til ett krav. Dette gjelder imidlertid ikke hvis kravene har forskjellige sikkerhet eller er kommet ulikt i innfordringsprosessen.  en kreditor med krav på barnehageavgift for januar og mars, må ikke holde innfordringen for januar tilbake i påvente av at mars-kravet har nådd samme status, f.eks. at det er sendt ut betalingsoppfordring i begge saker slik at de kan slås sammen i tvangsfullbyrdelsesrunden.

Etter inkassoforskriftens § 1-3 kan man kreve erstatning for nye varsler når det er gått 6 mnd. siden siste tiltak i en runde med varsler som generer gebyrer.

Mange kommuner kjenner sine skyldnere, og vet at de ikke har betalingsevne. I slike tilfeller oppstår spørsmålet om innfordringskostnadene var nødvendige til tross for at kreditor vet at dekning ikke vil oppnås. Første runde med purringer/varsler er nødvendige. Kreditor har blant annet behov for å avbryte foreldelse, og retten til erstatning for innfordringskostnadene er i behold. Dette stiller seg annerledes i purrerunde nr. 2. Kreditor kan ikke kreve dekket kostnader i en senere runde med varsler/purringer dersom han vet at skyldner ikke har betalingsevne.

Retten til å få erstattet innfordringskostnader av skyldner, faller bort dersom skyldneren har innsigelser mot kravet som det var rimelig grunn til å få vurdert før innfordring ble satt i gang.  Innsigelse mot kravet er reelle innvendinger mot kravet. Rene beklagelser, eller surmagede utsagn som «Husleien kommunen krever er alt for høy for vanlige folk» er ikke innvendinger som medfører at erstatningsretten faller bort. På den annen side er det lagt til grunn at det er skyldners oppfatning av situasjonen som skal legges til grunn. I forarbeidene til loven fremgår det at det ikke skal stilles store krav innsigelsens vekt. Disse uttalelsene kan tyde på at det skal lite til før en kreditor taper sin rett til å få erstattet utenrettslige innfordringskostnader. Det er nok i praksis ikke riktig. De fleste kommuner har standardiserte satser for sine tjenester. Da blir innvendinger mot kravets størrelse en type innsigelse som ikke gir rimelig grunn til vurdering. Innsigelser mot at man faktisk har fått tjenesten blir annerledes. I slike tilfeller må de vurderes.

Etter at vurderingen er gjort og kravet opprettholdt, kan innfordringen fortsette og erstatning for innfordringskostnader kan kreves.

Inkassolovens § 8 sier at innfordringen skal drives i henhold til god inkassoskikk. Etter lovens § 17, 4. ledd mister man gebyrene dersom dette brytes, dvs. at innfordringen ikke drives etter god inkassoskikk. Vi skal ikke gå nærmere inn på den rettslige standarden «God inkassoskikk», men kort si at innfordringen skal drives uten metoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, skade eller ulempe.

Vi går ikke inn på tilfeller der man kan miste retten til erstatning ved bruk av ekstern inkassator.

Tvangsfullbyrdelsesloven har regler om erstatning for kostnader i forbindelse med tvangsfullbyrdelse. Disse er gitt i kapittel 3. Hovedregelen er at nødvendige kostnader erstattet.  Dette er også en begrensning. Vurderingen er den samme som ved utenrettslig erstatning. Se om det ovenfor. § 3-1, annet ledd begrenser erstatningsplikten. Bestemmelsen lyder:

Saksøkte plikter ikke å erstatte saksøkerens sakskostnader:

(a) dersom saken nektes fremmet på grunn av forhold som saksøkeren kjente eller burde ha kjent til før den ble innledet,

(b) dersom saken heves fordi tvangsgrunnlaget oppheves eller kjennes ugyldig,

(c) dersom saken heves fordi en beslutning om foregrepet tvangskraft oppheves,

(d) dersom en sak om tvangsdekning heves fordi kostnadene vil overstige det som vil komme inn ved dekningen, forutsatt at saksøkeren da begjæringen ble satt fram burde ha skjønt at fullbyrdelsen ikke kunne gjennomføres, eller

(e) dersom en sak om tvangsdekning heves på grunn av forholdet til bedre prioriterte rettighetshavere, forutsatt at saksøkeren da begjæringen ble satt fram burde ha skjønt at fullbyrdelsen ikke kunne gjennomføres.