Utvikling av kommunekasserstillingen fra 1837 til i dag

Kommunekassererstillingen er den eldste kommunale stillingen i Norge. Bestemmelser om kassererfunksjonen kom inn allerede i Formannskapslovene av 14. januar 1837. I boka «utvikling av Formandskabsloven for Landet» av 1840 finner vi endel forklaringer og kommentarer til de bestemmelser som berører kassereren. Vi gjengir følgende fra «Fjortende Afdeling, Om Casserer og Revisorer og deres Retsforhold»:

§43
«Formandskabet antager til Casserer og Regnskabsfører for Skole og F attigcasserne
en hertil skikket vederheftig mand, som efter Omstændighederne kan tilstaaes en
aarlig Løn for sit Arbeide.

At her menes det ordinaire og ei det combinerede Formandskab, er formentlig ligefrem, da kun de Forretninger som ti/forn hørte under Skole- og Fattigcommisionerne, henføre under det combinerede Formandskab, medens det og at§ 23 infino er klart, at de i§ 22 litra a nævnte Mænd ei heller deltage i Rengskabernes Decision. Det er derimot intet bestemt om hvorlænge Cassere,funktionen, efter en engang stedfunden Udnærmelse, skal vedvare, – men om Nogen maatte erklære sig villig til at overtage denne Funktion på billigere Vilkaar end de engang stipulerede, må Formandskabet stedse tage samme under Overveielse.»

Formannskapet var altså pålagt å skaffe en «skikket vederheftig Mand» til å ta seg av regnskapene. Vedkommende kunne «efter Omstændighedeme» få litt lønn. Men fant man senere noen annen som var villig til å ta på seg oppgaven for lavere lønn, burde formannskapet vurdere å skifte ut kassereren!

Den bestemmelsen som er gjengitt ovenfor, og andre, som kom inn i formannskapslovene ble knapt endret i de neste hundre år.

Ved lovendring 14. juni 1849 kom det inn en bestemmelse i§ 21 om at formannskapet
skulle påse at regnskapet for kasse og kommunale anliggender ble avlagt i rett tid. Og i en lovendring 12. juni 1906 kom det i § 9 inn bestemmelser om de som ikke var valgbare til formannskapet. «Formann kan heller ikke den være, der har regnskap å avlegge for de kommuners tilhørende kasser», het det blant annet.

Heller ikke ved lovendringer i 1921 ble det vesentlige endringer. I forarbeidene sies
det til § 43 at det skal ansettes en herredskasserer i hver kommune, og at dette lovfestes fordi ordningen allerede er gjennomført i alle kommuner. I noten til selve lovparagrafen sies det at herredsstyret vil kunne organisere denne stillingen etter behovet i hver kommune, og vil kunne kombinere den med andre stillinger, for eksempel herredssekretærstillingen. Stillingen har tydeligvis funnet sin plass og stadig blitt utvidet fra sitt utgangspunkt i 1837, uten at spesielle lovendringer har funnet sted.

Lovendringen i 1938 var i stor grad rettet nettopp mot økonomibestemmelsene.
Kommunenes problemer i perioden før det var selvsagt bakgrunnen. Her drøftes forhold rundt kommunekassererstillingen mye mer grundig. Selve lovtektsten fra «Lov om kommunestyre på landet» lød slik:

§43
«I hvert herred skal det ansettes en herredskasserer. Ansettelsen trenger godkjenning av fylkesutvalget; det samme gjelder kassererens lønns- og arbeidsvilkår, herunder ordningen av kommunens forvaltning så langt den har betydning for herredskassererstillingen.

Fylkesutvalgets vedtak kan herredsstyret eller et mindretall i utvalget bringe inn for vedkommende departement.

Herredskassereren kan ikke opsies uten samtykke av fylkesutvalget.

Fylkesutvalgets vedtak kan herredstyret, en av mindretallet i utvalget eller herredskassereren bringe inn for vedkommende departement.

Fylkesutvalget kan henstille til herredsstyret å suspendere eller opsi herredskassereren. Herredsstyrets vedtak kan fylkesutvalget bringe inn for vedkommende departement; det samme kan herredskassereren gjøre når vedtaket går ut på opsigelse.

Departementet kan enten godkjenne eller forkaste det vedtak som bringes inn for det. Vedkommende departement fastsetter instruks for herredskassereren»

I Bykommuneloven er bestemmelsene om ansettelse av bykasserer lik som for landkommunene. I lovinnstillingen ble det bare vist til merknadene som var gitt til de samme bestemmelsene i landkommuneloven.

I 1954 ble kommuneloven på nytt undergitt en større revisjon. Bestemmelsen om
kommunekasserer ble flyttet til § 41.

1938-lovene hadde gitt fylkesutvalget en godkjenningsfunksjon ved ansettelse av
herredskasserer, men fylkesmannen hadde fått samme myndighet for bykasserere (kemnere). I forslaget til 1954-lov argumenterte departementet for at det var fylkesmannen som burde ha denne kontrollfunksjonen både i forhold til land- og bykommunene.

Siden er det foretatt bare en lovendring, nemlig ved vedtakelse av ny Kommunelov
som trådte i kraft 1.1.1993. I forslaget til denne loven argumenterte både kommunelovutvalget og Kommunaldepartementet for at kommunene generelt ikke burde pålegges gjennom lov å ha bestemte typer administrative stillinger utenom administrasjonssjef og revisor. Som følge av dette ble bestemmelsen om kommunekasserer foreslått tatt ut av loven. Norges kemner- og kommunekassererforbund argumenterte overfor stortingskomiteen for at stillingen fortsatt burde lovfestes i Kommuneloven. Subsidiært foreslo forbundet at kommuneloven satte krav om en faglig ansvarlig for de kommunale regnskapene, og at det i Skattebetalingsloven ble satt krav til kommunens skatteoppkrever.

Forbundet fikk gjennomslag. I Kommunelovens § 24.2 ble det bestemt at alle kommuner skulle ansette en regnskapskyndig person med faglig ansvar for regnskapet. Hvorvidt Skattebetalingsloven blir endret slik forbundet gikk inn for, er uklart når denne jubileumsboken går i trykken. Men i forhold til kommuneregnskapet er situasjonen nå rimelig klar. Departementet har stadfestet at rådmannen (administrasjonssjefen) ikke har faglig instruksjonsrett overfor den faglig regnskapsansvarlige i kommunen. Dette er den eneste administrative stilling utenom revisor der rådmannens instruksjonsmyndighet er beskåret.

Stortinget vedtok dessuten å opprettholde en bestemmelse om at den regnskapsansvarlige ikke var valgbar til kommunestyret. En konklusjon må kunne være at herredskassereren/den regnskapsansvarlige kom inn i lovverket allerede i de første formannskapslovene i 1837, og senere har forsvart sin plass gjennom snart 160 år.

Utvilingen av kommuneregnskapene

I den kronologiske delen av denne jubileumsboken er det et avsnitt om «Ensartet
regnskapssystem». Der beskrives det hvordan forbundet arbeidet for å få felles bestemmelser for de kommunale regnskapene, bestemmelser som skulle gjelde alle kommunene, ikke bare bykommunene. Slike fellesbestemmelser kom først i 1936. Men bykommunene hadde da hatt forskrifter å holde seg til i lang tid.

1883-forskriften var enkel og oversiktlig, gitt av «Departementet for det Indre». Den bestod av 6 sider med enkle forklaringer, og det ble spesifisert 5 skjemaer som bykommunene måtte fylle ut.

Kontantprinsippet skulle brukes. Regnskapet skulle være et hjelpemiddel til å sikre
at kommunens formue ble holdt ved like. Ettersom formuen framgår av balansen, var det balansen som var den mest framtredende regnskapsoppstilli
ngen. Det var ikke primært statens behov som skulle ivaretas gjennom 1883-forskriften. Den var et resultat av en ide om at kommunene (sett ut fra datidens forutsetninger) burde ha stor frihet i styringen av egne saker. Året før (1882) var det for eksempel vedtatt en skattelov som ga kommunene større frihet i skattesaker. Og i 1883-forskriften sies det direkte at kommunene står fritt til å lage enhver regnskapsrapport som de mener er fornuftig ut fra ønsket om å få til en bedre styring.

I 1924-forskriften (Justisdepartementet) ble bykommunenes frihet (som forskriftene
gjaldt for) svært begrenset. Den hadde detaljerte regler. Gjennom 50 sider ble kommunene instruert i hvordan budsjett/ regnskap skulle ordnes, samt om de nødvendige skjemaer. Det dobbelte bokholderi ble innført ved 1924-forskriften. Det samme gjelder for anordningsprinsippet som
fortsatt gjelder.

Årsaken til at 1924-forskriftene var så detaljerte, må være den gjeldskrisen mange kommuner var inne i på 1920-tallet. Fra 1914-19 økte kommunenes gjeld med mer enn 200 %, ifølge en bok som er skrevet av Manland og Mellemvik. Grunnen var store investeringer i skole, kirker, sykehus, samferdsel og e-verk. Arbeidsledigheten medførte samtidig at inntektsskattene ble redusert med 25 %, og mange kommuner var nære ved å gå konkurs. At staten i en slik situasjon valgte å detaljstyre (by)kommunenes budsjett- og regnskapssystemer, kan være forståelig.

I 1936 kom det som nevnt innledningsvis forskrifter som gjaldt for både by- og landkommunene. Innholdet var ganske likt det som var fastsatt for byene i 1924, men det var enda flere skjemaer og mer detaljerte regler. Det bør nevnes at det innad i forbundet var betydelig usikkerhet om det var riktig å innføre disse bestemmelsene for landkommunene. Bekymringen gjaldt ikke minst dette: Ville kassererne i landkommunene kunne føre et regnskap basert på det dobbelte bokholderi?

I 1942-forskriften ble forskriftenes betydning som et verktøy for statlig kontroll ytterligere forsterket. Dette må selvsagt sees på bakgrunn av krigen og tyskernes ønske om å kontrollere kommunestyrenes bruk av midler. Forskriften hadde nå vokst til 250 sider og 24 regnskaps- og budsjettrapporter var spesifisert.

Etter krigen ble det satt ned en komite som skulle se på disse forskriftene på nytt. Komiteen besto av en kommunal bokholder, en finansrådmann, en kommunekasserer og en kommunerevisor. De tre første utgjorde flertallet, revisoren mindretallet. Flertallet ønsket radikale endringer. De ville ikke ha så mye detaljstyring. Revisoren holdt på at 1942-forskriften burde beholdes i hovedsak Det måtte være orden og skikkelighet i kommunale regnskaper. Dessuten pekte revisoren på at Statistisk Sentralbyrå og Finansdepartementet burde vært med i komiteen, siden de var viktige i denne sammenheng. Resultatet ble en ny komite, med en revisor som formann, sammen med en byråsjef fra Kommunaldepartementet og en førstesekretær fra Statistisk Sentralbyrå. Komiteen kunne knytte til seg en sakkyndig, som også ble en revisor. Resultatet var ikke overraskende:

1957-forskriften ble nesten en blåkopi av 1942-forskriften. Og den ble utvidet fra
1942-nivået. Forskriften kom nå opp i 315 sider og inneholdt ikke mindre enn 34 budsjett- og regnskapsrapporter!

I 1971 kom det en ny forskrift fra Kommunaldepartementet. Store endringer i hovedbestemmelsene var det ikke. Den var noe redusert i omfang: 286 sider, 24 budsjett- og regnskapsoppstillinger. Grunnen til at det ble utarbeidet nye forskrifter fra 1971 var innføringen av EDB. Den tidligere inndelingen i regnskapene basert på romertall, vanlige tall og bokstaver, var ikke hensiktsmessig. Nå skulle alt inndeles i tallkoder. Forarbeidene viser også at noen argumenterte for at de kommunale forskriftene burde tilpasses en europeisk standard. Norges forhold til Det Europeiske Fellesskap, EF (eller EU som det betegnes idag) stod på dagsorden. Folkeavstemningen om norsk tilslutning ble holdt i september 1972. Men 1971-forskriftene kan absolutt ikke karakteriseres som en «europeisk
standard».

Først 20 år senere, i 1991, gav Kommunaldepartementet ut nye forskrifter. De var noe mindre i omfang (235 sider), og obligatoriske regnskapsoppstillinger var redusert til 6.

1991-forskriften fastsatte hvordan et «eksternt» regnskap for kommuner skulle se ut, men tillot kommunene å lage et «tilpasset» regnskap til eget bruk. Kommunene fikk dermed anledning til å bygge opp sitt eget budsjett og regnskap ut fra forholdene i sin egen organisasjon. Dette var nytt. 1971-forskriften åpnet ikke for en slik tilpasning.

Også 1991-forskriften var basert på et finansielt regnskapssystem: Det var endringene i arbeidskapital (omløpsmidler minus kortsiktig gjeld) som skulle inn i kommunens bevilgningsregnskap. Et vanlig resultatregnskap som fokuserte på endringen i egenkapital var i strid med Kommunelovens bestemmelser. Bevilgningsregnskapet skulle deles i et driftsregnskap og et kapitalregnskap (investeringer, utlån m.v.).

2001-forskriften bygger videre på forskriften fra 2001. Men nytt er regnskapsføring av pensjon. Kommunene skal fra 2002 føre pensjonskostnad (differansen mellom innbetalt og utgiftsført premie, og aktuarens beregnede pensjonskostnad. Differansen benevnes premieavvik.

2020-forskriften har blitt en felles forskrift for økonomiplan, årsbudsjett og årsregnskap – en ny felles “budsjett- og regnskapsforskrift”. Den Erstatter følgende forskrifter

• • Forskrift om årsbudsjett
  • Forskrift om årsregnskap og årsberetning
  • Forskrift om særbudsjett mv. for foretakene

Virkeområdet til den nye forskriften er:

• Kommunekassa
• Årsbudsjettet, årsregnskapet og årsberetningen til
  • kommunale foretak
  • interkommunale politiske råd (IPR)
  • kommunale oppgavefelleskap (KO)
  • (og § 27-samarbeid fram til omdanning)
• Budsjettet og regnskapet til lånefond

God kommunal regnskapsskikk

Når det i 1990 ble tatt inn i regelverket et krav om at regnskapet skulle føres «i samsvar med god kommunal regnskapsskikk», var departementets ambisjon at det innenfor kommunesektoren selv kunne utvikles et «institutt» for å utvikle det konkrete innhold i «god kommunal regnskapsskikk» gjennom standarder.

Innenfor regnskapet etter regnskapsloven er «god regnskapsskikk» utviklet i regi av en nå selvstendig stiftelse, og er i regnskapsloven presisert som ett av regnskapsprinsippene. Her har brukerne gått inn og definert standarder innenfor rammen av regnskapslovgivningen. I kommuneregnskapet har en ikke hatt noe tilsvarende institutt som kan definere standarder i form av «god kommunal regnskapsskikk».

Departementet foreslo derfor i at det fra 2000 etableres et eget «institutt» med bred deltakelse fra kommunesektoren, som kan utarbeide anbefalinger om «god kommunal regnskapsskikk». Et slikt institutt vil på sikt kunne ivareta oppgaver knyttet til kommunal regnskapsføring som departementet selv ivaretar i dagens system. Departementet foreslo at instituttet utvikles innenfor rammen av et finansielt, bevilgningsorientert kommuneregnskap.

Foreningen for God kommunal regnskapsskikk er en uavhengig, ideell forening som skal fremme og utvikle god kommunal regnskapsskikk. Hovedoppgaven for foreningen er å utarbeide og utgi standarder for god kommunal regnskapsskikk i henhold til økonomireglene i kommuneloven, samt å fortolke prinsipielle spørsmål i tilknytning til avgitte standarder.

Medlemmer av foreningen fra oppstart har vært Kommunal- og moderniseringsdepartementet (tidligere Kommunal- og regionaldepartementet), Kulturdepartementet, KS Kommunesektorens organisasjon, Norges Kemner- og kommuneøkonomers forbund (NKK) og Norges Kommunerevisorforbund (NKRF). Kultur- og kirkedepar
tementet (KKD) ble valgt inn som ordinært medlem på foreningens årsmøte 2003.

Styret opprettet i 2000 fagkomite. Ved valg av medlemmer til fagkomiteen ble det lagt vekt på erfaring, bakgrunn og tilhørighet til foreningens medlemmer. På denne måten har styret satt sammen en fagkomite med nødvendig kunnskap og erfaring fra forskjellige fagområder og fagmiljøer.

Foreningens organer er årsmøte, styre og fagkomité. Styret i foreningen består av representanter fra medlemmene. Styret har både det administrative og det standardsettende ansvar. Fagkomiteen utarbeider forslag til standarder og notater etter prioriteringer fra styret. Utredningsleder bistår styret og fagkomiteen i deres arbeid.

KOSTRA

KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering) er et nasjonalt informasjonssystem som gir styringsinformasjon om kommunal og fylkeskommunal virksomhet. KOSTRA er et omfattende rapporteringssystem der kommuner og fylkeskommuner rapporterer til staten ved Statistisk Sentralbyrå (SSB).

Systemet har vært i bruk siden år 2000 og det arbeides kontinuerlig med å videreutvikle systemet. SSB publiserer data fra foregående år to ganger i året – foreløpige tall offentliggjøres 15. mars og endelige tall offentliggjøres 15. juni hvert år.
Rapporteringen skjer elektronisk og omfatter alle kommunale og fylkeskommunale funksjoner og ansvarsområder. For kommuner dreier det seg om rapportering fra ca 90 forskjellige funksjonsområder, f.eks. førskole, grunnskole, helse, pleie og omsorg, barnevern og sosialhjelp. For fylkeskommuner dreier det seg om ca 50 forskjellige funksjonsområder, f.eks veier, videregående opplæring, fagskoler og tannhelsetjenester.

Rapporteringen er omfattende og detaljert og spenner over mange tusen forskjellige dataelementer for hver kommune og fylkeskommune. Regnskapstall (inntekter og utgifter) er bare en type data som inngår. I tillegg til økonomitall inngår ulike tall for ressursbruk (for eksempel personell/årsverk, tall for arealbruk) og for produksjon (for eksempel betjente brukere, behandlede saker). Tallene kan settes sammen til indikatorer og nøkkeltall for å belyse prioriteringer, dekningsgrad, produktivitet og kvalitet.

KOSTRA skal bidra til å gi innbyggere, media, kommunesektoren selv, staten og andre, muligheten for å få informasjon om det meste av kommuners og fylkeskommuners virksomhet. Informasjonen skal bidra til åpenhet, gjennomsiktighet. Informasjonen skal også bidra til å gjøre det mulig å forbedre tjenestene i kommunesektoren.

De interkommunale datasentraler

I et tilbakeblikk over 100 år, kommer man ikke utenom hva den sterke utviklingen og
veksten i datateknologi har betydd for den lokale forvaltning: Fylkeskommuner, kommuner, trygdekontorer og e-verk. Ikke minst har kommunekassererne blitt sterkt berørt.

Den første tiden
Den første interkommunale hullkortsentralen, Holkortsentralen for Vestlandet A/L, ble etablert i Bergen 7. desember 1953. Bak etableringen sto 14 kommuner.
På begynnelsen av 50-årene benyttet ligningskontorer og kommunekasserere regnemaskiner, bokholdermaskiner, samt delvis manuelle rutiner, i sitt regne- og skrivearbeid med ligning og skatteinkasso. Da man stod overfor overgangen til skatt av årets inntekt fra 1957, var man klar over at skrive- og regnearbeidet, samt papirbehandling ville øke drastisk. Det ville også bli behov for mer personell. På dette tidspunkt hadde noen få ligningskontorer i landet erfaring med hva hullkort-teknikken kunne brukes til. De hadde benyttet IBM til å beregne skattene og kjøre ut listene. Hullkortbehandling var begrepet. Senere ble det databehandling og til slutt EDB.

I denne perioden ble de første kommunedatasentralene etablert. Fra og med 1957 inngikk ligningskontorer og kommunekasserere et samarbeid med disse sentralene. Dette samarbeidet varte helt til I969. Da overførte Skattedirektoratet databehandlingen for ligningsetaten til sitt eget dataanlegg. Ligningskontorene og folkeregistrene ble overtatt av staten i 1965.

Kommunekasserernes skatteregnskap ble imidlertid fortsatt behandlet i samarbeid
med sentralene. Det ble opprettet et landsomfattende register for arbeidsgivere/-takere og et folkeregister. Teknologisk var det nemlig blitt mulig at kommunekassererne kunne stå løpende oppkoblet mot disse registrene over telenettet.

I perioden 1954 til 1958 kom seks hullkortsentraler til i drift. Sørlandets Hullkortsentral A/L, Vestfold og Telemark Hullkortsentral A/L og Buskerud Hullkortsentral A/L startet alle opp i 1954. Østfold Hullkortsentral A/L og Hedmark og Oppland Hullkortsentral A/L ble etablert i 1956. Fra 1963 fantes det også en hullkortsentral i Tromsø: Nord-Norges Hullkortsentral A/L. Senere ble sentralene i Sarpsborg og Hamar slått sammen, den nye sentralen fikk navnet Kommunedatasentralen for Øst-Norge A/L (KDØ). Sentralene i Drammen og Tønsberg ble også slått sammen, mens det ble opprettet nye i Stavanger og Trondheim.

Sju selvstendige sentraler med hovedkontorer i Hamar, Tønsberg, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø delte landet mellom seg. De enkelte sentralene hadde ulike formålsparagrafer, men fellesnevneren var at «Lagets formål er å utføre databehandlingsarbeid for sine medlemmer, samt å yte tjenester som har en naturlig sammenheng med disse arbeidsoppgavene». I denne sammenhengen bør det også nevnes at Norsk Data ble grunnlagt i 1967.

Tre områder var sentrale for etableringen av de interkommunale hullkortsentralene:

• Overgang til ny skatteordning, dvs. skatt av årets inntekt, som ble innført i 1957. Dette var en endring som knapt hadde vært mulig å gjennomføre uten bruk av ny teknologi.
• Trygdekassenes ønske om å automatisere sine rutiner.
• IBM sitt engasjement i arbeidet med å etablere hullkortsentraler.

Den nye skatteordningen ville øke kravene til saksbehandling og til regne- og skrivekapasitet ved ligningskontorer og kommunekasser. IBM utførte allerede skatteberegning og utskriving av skattelister for ligningskontorer ved sitt hullkortsenter i Oslo, men hadde ikke kapasitet til å påta seg ytterligere arbeid for kommunene og ivret derfor for opprettelse av hullkortsentraler. Regionale arbeidsutvalg fikk i oppdrag å forberede og etablere sentralene. 22 kommuner i Østfold og fem kommuner i Akershus gikk sammen om Østfold Hullkortsentral A/L i Sarpsborg, mens etableringen av Hedmark og Oppland Hullkortsentral A/L i Hamar var et resultat av et samarbeid mellom elleve kommuner i Hedmark, seks kommuner i Oppland, sju trygdekasser i Hedmark og Statens Fjøskontroll. Bekymring vedrørende planer om sentralisering av rutiner både for ligningsetaten og trygdesektoren førte til at man i 1961 besluttet å gå sammen i De Interkommunale Datasentralers Landsforbund (IDSL). Det uforpliktende samarbeidet var avgrenset til uformelle møter mellom ledelsen i sentralene, men i 1971 vedtok en ekstraordinær generalforsamling i IDSL å utrede en omorganisering med sikte på et mer forpliktende samarbeid. Dermed ble A/L Kommunedata (KD) opprettet i desember 1973, 20 år etter at sentralen i Bergen så dagens lys.

I Kommunalt Tidsskrift begrunnet man opprettelsen av selskapet slik:
Litt populært kan en si at A/L Kommunedata skal opptre som en ambassadør for sentralene overfor sentrale myndigheter, leverandører og brukerorganisasjoner. Tanken er at det nye selskapet, med syv interkommunale datasentraler og Norske Kommuners Sentralforbund (NKS) som andelseiere, i størst mulig utstrekning skal dekke EDB-behovet for lokalforvaltningen og andre offentlige organer i distriktene på et økonomisk forsvarlig grunnlag.

Kommunedata løste ikke den grunnleggende utfordringen, nemlig at sentralene var sju uavhengige enheter som myndighetene og andre måtte forholde seg til. Etter at et forslag om å utvikle et felles datasystem for stat og kommune ble avvist, la Elgsaas-ut
valget i 1977 frem en utredning. Her ble det tatt til orde for at de eksisterende kommunedatasentralene og Statens Driftssentral skulle danne utgangspunktet for oppbygging av et nett av regionale datasentraler. Utvalget foreslo videre en organisasjonsmodell som hadde store likhetstrekk med et konsern, med KD som morselskap og sentralene som datterselskaper. Elgsaas-utvalget utførte også noen økonomiske analyser som viste at det ikke var fremtidsrettet å opprettholde sentralene i sin daværende form. Inntektssiden var sterk med en omsetningsøkning på 12–15 % årlig. Imidlertid var egenkapitalandelen lav, i gjennomsnitt vel 5 % av de årlige inntektene, mens 20–30 % var ønskelig.

I 1989 ble konsernmodellen realisert ved opprettelsen av Norsk Informasjonsteknologi AS (NIT). I første omgang besto NIT av KDØ i Hamar og Vest-Viken EDB i Tønsberg, senere ble KDV i Bergen, KDM i Trondheim og KDN i Tromsø inkludert. Sentralene i Kristiansand og Stavanger gikk sammen i Allianse Informasjonssystemer AS.

Ved utgangen av 1991 hadde NIT 1050 medarbeidere fordelt på 20 kontorer i Norge, den totale omsetningen var på ca. 1,1 milliarder kroner. NIT hadde et av landets ledende IT-miljøer. Omsetningsmessig var bare IBM og Norsk Data større, og de baserte det meste av sin virksomhet på salg av utstyr, mens nesten 70 % av NIT sine inntekter kom fra drift, service og konsulentvirksomhet. 1. januar 1995 hadde NIT 883 ansatte, en reduksjon på 167 siden 1991. Ved hovedkontoret på Kjonerud var det 280 ansatte. Kundene var større bedrifter og statlig, kommunal og fylkeskommunal forvaltning.

EDB-perioden – tidlig datatid
De første EDB-maskinene som kom i 1964, medførte nye arbeidsoppgaver og krav til ny kompetanse. En ny gruppe medarbeidere kom inn i bildet, nemlig programmerere. Maskinene ble skiftet ofte, noe som krevde et miljø med stadig høyere kompetanse. Dette førte til at det også ble ansatt systemprogrammerere, de som var bindeleddet mellom brukersystemene og datamaskinene.
Oppstarten av systemet for budsjett og regnskap utløste en endring av dataregistreringen. Kommunene kunne ikke tenke seg å sende bilagene ut av huset, og man søkte løsninger der regnskapstransaksjonene kunne registreres i den enkelte kommune. Det ble koplet hullkortaggregater til bokholderimaskinene, og senere installerte man uavhengige hullkortpuncher.

Online-perioden
Da mulighetene kom, ble det utført mye arbeid med å tilrettelegge slik at brukerne hadde direkte (online) forbindelse til systemer og registre på et sentralt maskinanlegg. For å få til dette ble skjermer installert på den enkelte saksbehandlers arbeidsplass slik at de fikk tilgang på data i den daglige saksbehandlingen.
I 1976 ga Rikstrygdeverket KDØ, via A/L Kommunedata (KD), i oppdrag å gjennomføre prøveprosjektet Infotrygd (Informasjonssystem for trygdeetaten). Dette var et online-prosjekt der trygdekontorene i Hamar, Lillehammer, Nord-Aurdal og Nord-Odal var prøvekontorer. Gjennom utviklingen av Infotrygd fikk sentralens personell den beste erfaringen med online. Prosjektet startet som to prøveprosjekter. IBM-versjonen var basert på en løsning på sentralens maskin med en mindre maskin på trygdekontoret (klient/tjenter-løsning). Den andre versjonen var en ren lokal løsning basert på lokale maskiner fra Norsk Data.

IBM-versjonen av Infotrygd var en klient/tjener-løsning, det vil si en løsning med datakraft både sentralt og lokalt og med kommunikasjon mellom de to. Dette var blant de første klient/tjener-løsningene i landet. Ute på trygdekontorene skulle IBM 3600, senere IBM 4700, med litt tilgjengelig datakraft gi mulighet for å utbetale sykepenger og å kjøre regnskap dersom linjeforbindelsen til sentralenheten i KDØ falt ned […] og det gjorde den, ved flere anledninger i prøveperioden. Ved et tilfelle kappet Televerket forbindelsen, ved graving.

Den første online-transaksjonen med svar tilbake fra den sentrale maskinen til KDØ på Hamar ble utført i 1977. Dette gjennombruddet førte til at det innen KD-fellesskapet ble utført et stort arbeid med å modernisere de sentrale systemene til online-systemer. Dette omfattet i første omgang regnskap, budsjett, langtidsbudsjett, lønn og skatteregnskap. Det ble også etablert online-rutiner på andre områder.

Eksempler fra denne perioden er kundeinformasjonssystemet KIS for e-verkene, online-versjon av Folkeregisteret og online-versjon av Arbeidsgiver-/arbeidstakerregisteret. De nye systemene berørte samarbeidet mellom grupper og etater. Økonomi og effektivitet ble drøftet, og det ble tatt hensyn til medinnflytelse og opplæring. Alt dette skapte behov for rådgivning og bistand. Mange ville trekke på KDØ sin kompetanse og den erfaring medarbeiderne hadde fra virksomhet ellers i forvaltningen, noe som medførte at KDØ utviklet et tilbud for administrativ rådgivning.
I 1977 samarbeidet KDØ med 31 sykehus, 37 e-verk og 86 trygdekontorer i tillegg til kommuner og fylkeskommuner, videre med landbrukssektoren gjennom Husdyrkontrollen (ku, sau, geit), Norsk Svineavlslag, Norsk Rødt Fe, Landbrukets Sentralforbund og Fjørfekontrollen. I statssektoren hadde KDØ kunder som Rikstrygdeverket, Statens Vegvesen, Husbanken, Televerket, NSB, Landbruksdepartementet, Direktoratet for toll og særavgifter, og Miljøverndepartementet i forbindelse med Mjøsaksjonen. Skattefogdene og alle ligningskontorene i regionen var også kunder.

Nettbasert databehandling
Den teknologiske utviklingen gjorde at man i begynnelsen av 1980-årene fikk utstyr som var hensiktsmessig for registrering av tekst, dvs. brev, saksopplegg, dokumenter etc. Utstyret kunne plasseres hos kundene og dekke sekretærfunksjoner, tradisjonell registrering og kommunikasjon mellom bruker og sentral.

Minimaskin- og etter hvert PC-baserte nett begynte å representere alternativer til sentralenes stormaskinløsninger. Det ble klaget på at sentralene var for dyre og hadde gammeldagse løsninger. Mange kommuner ble fristet til å satse på eget utstyr. For noen var dette vellykket, men det fantes også eksempler på det motsatte.
Arbeidet med Infotrygd skjøt fart, og ved siden av dette prosjektet ble det alternative systemet for trygdesektoren, Nortrygd, prioritert. Sentralen hadde hovedansvaret for Infotrygd, men bidro også med kompetanse til Nortrygd. I juni 1984, etter åtte års utrednings- og utviklingsarbeid, fattet Stortinget vedtak om utbygging av et landsdekkende datasystem for trygdeetaten. Tautrekkingen om hvilket system som skulle velges, fulgte saken helt inn i Stortinget og var til dels meget hard og uforsonlig. Ingen syntes å være helt fornøyd med konklusjonen, ca. 55 % stemte for Nortrygd og ca. 45 % for Infotrygd. For KDØs region ble resultatet at Hedmark og Oppland skulle benytte Infotrygd, mens Østfold og store deler av Akershus skulle benytte Nortrygd. Avtalen om utviklingsarbeid og drift av Infotrygd løp videre og var med på å befeste KDØs posisjon som et regionalt kompetansesenter.
Allerede i 1982 etablerte KDØ en trainee-ordning for å bygge kompetanse hos nye medarbeidere. Det første opplegget besto av 20 emner det ble undervist i, hver på én uke, til sammen fem måneder. Dette ble meget vellykket, og var en nyetablering i bransjen.

Fra 1984 ble det arbeidet videre med å utnytte dataene i Infotrygd for andre etater. Disse var i første rekke sosialetaten, bidragsfogdene og arbeidskontorene.
Rikstrygdeverket var en sentral samarbeidspartner, og deres nettverk til 220 trygdekontorer som benyttet Infotrygd, var grunnlaget for oppbygging av KD–Nett, Verdiøkende tjenester og Infobank. Det landsomfattende KD–Nett ble offisielt etablert i 1984 og ga etter hvert kommunedatasentralenes brukere i hele landet tilgang til nye tjenester. De fikk tilgang til de sju kommunedatasentralene om de ønsket det og hadde behov for det. Via nettet kunne brukerne også kople seg til databaser utenfor KD-samarbeidet. Nettet kunne dessute
n benyttes til rene transporttjenester. KDØ hadde ansvaret for å drifte nettet på vegne av sentralene, noe som førte til at ressursene ved KDØ ble landets beste på dette området.

De nye systemene på sentralmaskinen krevde årvåkenhet, blant annet ble begrepet oppetid viktig. I perioden fra 1981 til 1986 steg antall transaksjoner fra 2 millioner til 32 millioner. Etter som saksbehandlerne tok i bruk online-systemene, ble det viktig at de hadde tilgang til dataene når som helst i arbeidstiden. Helst skulle oppetiden være 100 % på døgnbasis, noe som viste seg svært vanskelig å oppnå. I 1980 var oppetiden 96,3 %, tilsvarende en nedetid på 6,5 timer i måneden. Prosjekt Serviceheving ble igangsatt, med det resultat at man nådde 98,6 % i 1981. Deretter ble det stadig bedre, og målsettingen ble satt til 99,8 %.

Det var stor aktivitet og kreativitet, blant annet utnyttet man datagrunnlaget man hadde på ett område, også på andre områder. Aktiviteten gjaldt ikke bare det tekniske og systemløsninger, men også kundene. Kundelisten som ble utvidet utover i 1980-årene, viser tydelig dette. I tillegg hadde KDØ en stor vekst i antall ansatte.
Kommunesektoren var viktig, men ved siden av den, ble det utført mye arbeid for helsesektoren (ØMI, SYSVAK, SYSBARN), e-verkene (SAFE, KIS), landbrukssektoren (Norsvin, NRF, Statens Fagtjeneste, Fjørfekontrollen og Landbruksdepartetmentet), Statens Vegvesen (PBR plan, budsjett, regnskap), Den Norske Stats Husbank (bostøtte, gjeldsforsikring), Televerket, skattefogdene, ligningskontorene, Norsk Kommuneforbund (NKF), idrettsorganisasjoner, Rikstrygdeverket og Skattedirektoratet.

I 1981–1982 startet markedsføringen av tekstbehandling overfor KDØs kunder. Det ble dannet en kjernegruppe som fikk nødvendig grunnkompetanse, aktuelt utstyr ble testet og man deltok i forberedelser/planlegging. Mange potensielle brukere besøkte KDØ for å se på utstyr og bruk i forbindelse med KDØs samarbeid med Norsk Kommuneforbund (NKF). KDØ hadde i 1981 fått i oppdrag å skaffe utstyr som skulle benyttes til tekstbehandling på NKFs årsmøte året etter. I 1981 ble det, i regi av Kommunedata, utprøvd et nytt økonomisystem for kommunesektoren. Et prøveprosjekt med GL/LINUS ble startet med deltakelse av Hedmark Energi, Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune. Den første PC-en kom til KDØ i 1982, bare knapt et år etter at IBM startet produksjonen av PC-er.
Opplæringsaktivitetene startet i 1980, og i 1982 hadde man 1032 deltakere. Antall elevdager var 1281 i 1981, 3280 i 1982 og 2370 i 1983.
Et avdelingskontor i Lillehammer ble opprettet i 1982. Fra 1. januar 1984 ble kontoret organisert som en egen avdeling, og det ble besluttet å opprette et eget kurssenter i Lillehammer også. Høsten 1984 fikk Hamar et tilsvarende kurssenter, og i Sarpsborg var et kurssenter i drift fra årsskiftet 1984/85.

I 1984 kom stortingsmeldingen om datateknologi i skolen. Dette inspirerte til engasjement og opprettelse av stillinger, og 1. august 1984 startet KDØ sine aktiviteter inn mot skolesektoren. Dette medførte blant annet salg av Tiki-utstyr til undervisning og salg av IBM – PC/XT til videregående skoler med programpakken VIS (Videregående skoles administrasjonssystem). Som et eksempel kan nevnes at Moss kommune i 1986 kjøpte 66 Tiki-maskiner, og at KDØ i 1987 hadde tre klasserom i Lillehammer for undervisning på PC og minimaskiner fra Norsk Data (ND), tre klasserom i Hamar for ND, PC og IBM S/36, to klasserom i Oslo for PC og IBM S/36 og to klasserom i Sarpsborg for ND og PC.

1. oktober 1984 ble KDØ Infosec AS etablert, 50 % var eid av KDØ og 50 % av det svenske selskapet Infosec Prosab AB. Bakgrunnen for etableringen var at oppmerksomheten rundt sikkerhet stadig vokste, blant annet gjennom det arbeidet som den svenske regjeringsoppnevnte sårbarhetskomiteen utførte. I Norge ble det arbeidet med en analyse av problemstillinger vedrørende bruk av EDB og samfunnets sårbarhet. Som et av de første selskapene i Norge, etablerte KDØ i 1986 EDB-revisjon. «Dermed har kommunerevisorer og fylkesrevisorer fått sitt forlengede øye inn i datamaskinene og systemene», het det i begrunnelsen for etableringen.

KDØ Rådgivning var i drift fra 1. januar 1988. Selskapets idégrunnlag var «samfunnets behov for ny viten og kompetanse til bruk i forandrings- og utviklingsprosesser i offentlig forvaltning». Basis var praktisk orientert rådgivning, inkludert kunnskap om ledelse og samarbeid. Fra 1. januar 1989 var KDØ Infosec AS en avdeling i KDØ Rådgivning.
Computerhuset ble fusjonert med NIT Region Øst i 1990. 1. september 1988 ble KDØ datavert for kreditopplysningsbasen til Esselte Soliditet som ble flyttet hit fra Sverige. Dette var imidlertid ikke den første kreditopplysningsdatabasen, fra før hadde KDØ ansvaret for Creditinform Norge AS sin database. I desember 1988 startet virksomheten ved KDØs kart og geodata-senter på Kongsvinger. Senteret var det første i sitt slag i Norge, og spesialiserte seg på produkter til teknisk etat og til e-verkene.

I 1987 benyttet 25 sykehus seg av produkter fra systemene i KDØ–Sykehus. Rikshospitalet var størst og benyttet seg av AMI (Administrativt medisinsk system), ØMI (Økonomisk og medisinsk informasjonssystem), VENT (Venteliste) og POLS (Poliklinisk system). Man markedsførte også et informasjonssystem for laboratorier med navnet SYSLAB. Høsten 1989 la man grunnlaget for etableringen av InfoMedica AS, 50 % eid av kommunedatasentralene og 50 % av Norsk Data. Som en gulrot for dannelsen, lå en garanti om stor økonomisk støtte til utvikling av neste generasjon sykehussystemer.
Virksomheten i Oslo vokste, og lokalene på Bryn, som ble leid sammen med Rogalandsdata, ble i 1987 innredet til et forretnings- og undervisningssenter.
Etter inngående drøftinger vedtok styret i juni 1987 at KDØ ikke skulle være med i den konserndannelsen som var under planlegging innenfor KD-fellesskapet. Generalforsamlingen vedtok følgende uttalelse:
Generalforsamlingen i KDØ ønsker et utvidet samarbeid innenfor KD-fellesskapet og ser positivt på at 5 av sentralene går sammen i en konserndannelse. Generalforsamlingen venter at alle gode krefter vil bygge videre på det beste i fellesskapet, til beste for norsk forvaltning og hver enkelt bedrift.
KDs konsernmodell ble aldri realisert. I oktober 1988 undertegnet styrene i Vest-Viken EDB og KDØ, de to største sentralene, en prinsippavtale om samordning gjennom en konserndannelse. Målet var å skape en ny, slagkraftig IT-enhet i Norge. Navnet Norsk Informasjonsteknologi (NIT) var et resultat av en navnekonkurranse blant de ansatte. 1. januar 1989 var NIT en realitet.

Samme år opprettet NIT og Norsk Data selskapet Trygdedata. Intensjonen var å vinne kontrakten for å utvikle et nytt datasystem for Rikstrygdeverket.
Før vi beveger oss over i 1990-årene må det også nevnes en milepel når det gjaldt bruk av elektronisk tekstbehandling. 1. desember 1989 tok sekretærene i bruk PC-er med Word Perfect som tekstbehandlingsprogram og PC-Journal til registrering av inn- og utgående post.

NIT

I et ekstrabilag til Hamar Arbeiderblad, produsert i anledning innflyttingen på Kjonerud, står det å lese 24. april 1990:
«Historien om NIT-gruppen – Norsk Informasjonsteknologi AS – er historien om dvergen som ble en kjempe. Den beskjedne Hullkortsentralen som i data-alderens spede barndom hadde folkeregisteret som eneste kunde, sprang ved inngangen til 90-årene ut i et landsomfattende konsern. Kunder er alt fra bonden i fjøset til den norske stat, kjøpmannen på hjørnet og Lillehammer-OL. Kort sagt: Hele spekteret av det data-brukende Norge.

Jo, historien om NIT-gruppen er i sannhet et lite stykke norsk industrihistorie for seg selv. Mens Hullkortsentralen i sin tid kunne feire julebord i en litt romslig sofa, samler årsfesten i dag et antall mennesker som tilsvarer bortimot et lite, norsk bygdesamfunn. Mens Hullkortsentralen i slutten av 50-åra hol
dt maskinene i gang med forholdsvis beskjeden, lokal leveranse av strøm, står NIT-gruppen i dag som eier av Norges – kanskje Nordens – største datakraftverk. Frøet som ble sådd i ei «krukke» i Strandgata for snart 35 år siden, har utviklet seg til en hel blomstereng.»

Det var store forventninger til NIT, og i en periode så det ut til at de skulle bli innfridd. Datakraften for stormaskinbaserte systemer ble sentralisert til det som da var Nordens største og mest moderne datasentral på Kjonerud, samt en mindre maskinoperasjon i Tromsø. Det ble foretatt en opprydding i løsningsporteføljen, og man kom frem til såkalte kombinasjonsløsninger hvor kunden selv valgte lokal eller sentral kjøring.

NIT ble sett på som en potensiell vinner, mange søkte jobb i selskapet, og NIT fikk oppmerksomhet i media på en helt annen måte enn kommunedatasentralene fikk tidligere. Selskapet ble sett på som en spennende allianse. 58,4 % var i 1991 eid av kommuner, 34,1 % av fylkeskommuner, 0,9 % av e-verk og 6,5 % av andre.

1994 – et vanskelig år for NIT
Ubalansen mellom reduserte inntekter på stormaskin og økte inntekter på andre områder viste seg for fullt i 1994. Dette var hovedårsaken til et meget dårlig årsresultat. Kostnadsnivået var redusert, men på langt nær nok til å dekke inntektstapet. Resultatet ble i 1994 et underskudd før ekstraordinære poster på 99,9 millioner kroner. Som ekstraordinær kostnad ble eiendommen på Kjonerud nedskrevet med 50 millioner kroner, og ny regnskapsstandard for behandling av pensjonsforpliktelser reduserte bokført egenkapital med 21 millioner kroner. Etter nedskrivingen av bygningsmassen gikk egenkapitalen i sin helhet tapt.
I en artikkel i Computerworld 3. februar ble det gitt inntrykk av at NIT i realiteten var konkurs og drev for kreditorenes regning. Det ble også informert om at selskapets likviditet ville være negativ. På bakgrunn av denne informasjonen frøs banken omgående alle NITs kreditter. Tilgjengelig likviditet ble dermed redusert med 56 millioner kroner. Gjennom forhandlinger med finanskreditorene oppnådde NIT en garantiordning som forutsatte at man innen 1. april 1995 kunne skaffe ny eier med tilstrekkelig kapital, det vil si minimum 100 millioner kroner. Uten denne ordningen ville NIT med all sannsynlighet ha bli slått konkurs. Jakten på refinansiering endte med to realistiske tilbud. Styret mente IBM representerte den beste industrielle løsningen for NIT, og den klart beste finansielle styrkingen av selskapet.

NIT ble refinansiert i forbindelse med generalforsamlingen i 1995. Dette skjedde gjennom nedskriving av selskapets aksjekapital til null og en rettet emisjon mot IBM.
I oktober 1997 ble NIT fusjonert med IBM. De forskjellige enhetene rapporterte deretter via sine IBM Business Lines.

Høsten 2004 ble produkter og ressurser som hadde lokal forvaltning som marked, Infobank og bygninger på Kjonerud solgt til EDB Business Partner. Salget fikk Dagens Næringsliv til å bruke følgende overskrift på førstesiden 22. februar 2004: «Kjøpte for 1 kr solgte for 1 mrd. IBM overtok Norsk Informasjonsteknologi (NIT) for en krone i 1995. Nå er selskapet solgt for nær 1 milliard kroner.»

Inne i avisen ble dette forklart slik:
I 1999 fikk IBM i underkant av 470 millioner kroner for salg av NITs kommunenettverk til AT&T. I går solgte IBM resten av NIT med bygningsmassen på Hamar for tilsvarende sum. Det medfører at IBM har fått inn 940 millioner kroner for NIT etter å ha kjøpt selskapet for 1 krone.
– I løpet av 10 år er jo det en ganske bra avkastning, sa kommunikasjonsdirektør Per Vassbotn i IBM.

Resten av NIT var ikke solgt, slik det sto i Dagens Næringsliv. Antall ansatte fra det gamle NIT på Kjonerud forble uendret etter salget, men det var nå delt i to miljøer, det ene i IBM, det andre organisert gjennom EDB Business Partner. EDB Business Partner hadde egen printavdeling, og de sluttet derfor å benytte avdelingen på Kjonerud. Pitney Bowes la ned sin avdeling. AT&T avviklet også aktiviteten på Kjonerud, og av 25 ansatte var det bare én tilbake.

EDB Business Partner som kjøpte bygningene av IBM, valgte å selge bygningsmassen videre til Utstillingsplassen Eiendom og å flytte noen aktiviteter til hovedkontoret på Skøyen. I 2010 fusjonerte EDB Business Partner med EDB ErgoGroup. De ansatte hos EDB ErgoGroup på Kjonerud arbeider med tjenester for bank, finans, telekommunikasjon og offentlig forvaltning, og har spesiell kompetanse på Infobank og EDI-tjenester.

Modningen i bruk av EDB i kommunene

Kommunekassererne har i svært mange kommuner vært spissen når det gjelder innføring og bruk av databehandling. Deres erfaringer fra den løpende utvikling i teknologien, fra telekommunikasjon med institusjoner utenfor kommunen og telenettet internt i kommunen, har vært av meget stor verdi for organisering av det totale databehandlingsopplegg i kommunene.

Ved siden av databehandlet skatteregnskap kunne kommunekassererne etterhvert tilby databehandling av budsjett og regnskap. Det førte mange steder til at rådmenn som hadde hatt en noe perifer holdning til databehandling, våknet da de fikk vite at budsjetter løpende kunne oppdateres med tekst og tall mens det var under behandling. I tillegg kunne det leveres klart til trykk når det var ferdig.

Andre etater fulgte etter i bruk av databehandling, i første rekke teknisk etat og helse- og sosialetaten. Utstyr for tekstbehandling fins på de fleste pulter, og politikerne setter pris på at det stadig har blitt lettere å få de ønskede informasjoner.

Kommunekasserernes innflytelse
Man har erfart at det ikke er nok å sette inn maskiner i en kommune og putte systemløsninger på dem. Forberedelse til bruk av databehandling må gjøres skikkelig, og ikke minst må det foretas en orgaisasjonstilpasning slik at personellet fungerer riktig. Det er derfor ingen overraskelse at man meget ofte – næremest regelmessig – har hatt kommunekasserere med i nedsatte EDB-planutvalg etc.

Kommunekassererne har også hatt innflytelse – en ønsket sådan – utenfor kommunen. De kjenner hvor skoen trykker i sin daglige virksomhet, og har vært våkne overfor det faktum at lover, regler, forskrifter og systemløsninger skal funksjonere i det praktiske liv. Det har medført at kommunekasserere har vært betrodde medlemmer i en rekke prosjekt- og fagutvalg ved sentralene gjennom mange år. De har også hatt sin kontaktmann hos Skattedirektøren.

Kommunerevisjonen

Kommunerevisorene ble også etterhvert trukket inn når det gjaldt kommunenes databehandling. Deres funksjon var meget viktig, fordi en kommune ikke kunne legge sitt regnskap over til EDB før revisjonen hadde godkjent det. Ved siden av dette la revisorene vekt på at de kunne utnytte systemløsningene i sitt eget arbeid. Disse forhold førte med seg at det ved kommunedatasentralene ble opprettet fagutvalg for revisorer på samme måte som man hadde det for kommunekassererne