STIFTELSESMØTET I 1919

Norges Herredskassererforbund ble stiftet den 9. desember 1919 i møte på Hotel Norge, Kristiania. Av protokollen går det fram at møtet var kommet i stand «efter forutgående bekjentgjørelser ved cirkulærer til de stiftede fylkesforeninger i landet, og til de enkelte kasserere i landet i et antall av ca. 400.»

I 1919 var altså flere fylkesforeninger i gang. Kassererne i Sogn og Fjordane hadde som de første, stiftet forening allerede i 1914. Ikke lenge etter kom Østfold som stiftet sin fylkesforening i 1916. Og det er ingen tvil om at det var Østfoldlaget som tok det første initiativ til å få dannet et landsforbund. Møteboka derfra viser nemlig at på generalforsamling 8.5.1918 ble styret pålagt «at opta arbeide for dannelse av foreninger i andre amter med tanke paa sammenslutning til landsforbund.» Da dette gav gode resultater, ble det på ny generalforsamling i oktober 1919 vedtatt å innkalle til stiftelse av et forbund.

Stiftelsesmøtet ble åpnet av Østfoldforeningens formann, J. A. Thøgersen, Skjeberg. Etter å ha ønsket velkommen og orientert om hensikten med møtet, foreslo han Einar Østtorp fra Tune valgt som møtedirigent. Dette var et naturlig valg, ettersom også han representerte det fylkeslaget som hadde tatt initiativet til møtet. Protokollen fra stiftelsesmøtet viser at det under sak 1 enstemmig ble besluttet å danne et landsforbund, og at det under sak 2 med 32 mot 11 stemmer ble bestemt at forbundet skulle ha navnet Norges Herredskassererforbund.

De 11 stemte for navnet Norges Herredskassererlag.

Under sak 3 ble det vedtatt lover som i styremøte ble innført i protokollen neste dag.

(Lovteksten er inntatt nedenfor.)
Under sak 4 ble det foretatt valg av 7 styremedlemmer med følgende utfall:

Ved skriftlig votering ble deretter Einar Østtorp valgt til formann og J. C. Pindsle til nestformann.

Til varamenn valgte man: L. Brodahl, Levanger, Nord-Trøndelag, J. A. Thøgersen, Skjeberg, Østfold, Emil Berge, Ringebu, Oppland, Knut Nordtorp, Fåberg, Oppland og Carl Frydendahl, Romedal, Hedmark.

Revisorer ble Johs. Kirkeng, Rakkestad, Østfold og Emil Fredriksen, Lier, Buskerud.

Videre tok stiftelsesmøtet opp følgende saker til behandling:
Sak 5: Lønnssaken
Sak 6: Pensjonsspørsmålet
Sak 7: Utpantinger og innfordringer av skatter
Sak 8: Skattelovens§ 31. Utvidelse av adgangen til skatteoppkreving hos samtlige skattytere, hvor dette kan anvendes.

Tilsammen undertegnet altså 38 deltakere protokollen, noe som skulle fortelle at oppmøtet var meget bra.

FORBUNDETS LOVER

De lovene som ble vedtatt i stiftelsesmøtet lyder slik:

§ 1 Norges Herredskassereiforbund har tilformål å samle landets herredskasserere til felles arbeid og felles opptreden for sine saklige, økonomiske og sosiale interesser.

§ 2 Forbundet består av fylkesforeninger (lag), som kan representeres på landsmøtene med I representant fra hvert fylke.
Enkeltmenn i de fylker hvor forening ikke er dannet, kan bli medlem av landsforbundet. De har forslagsrett direkte til forbundsstyret og kan delta i landsmøtets forhandlinger, men har ikke stemmerett.

§ 3 Forbundet ledes av et styre på 7 medlemmer som velges av landsmøtet for 2 år ad gangen. I tillegg velges 5 varamenn og 2revisorer for 1 år ad gangen.

Formann og nestformann velges av landsmøtet, men kasserer og sekretær velges av forbundsstyret blant de øvrige styremedlemmer for I år ad gangen.

Hvert år uttreder vekselvis 3 og 4 medlemmer av styret, første gang foretas loddtrekning.

Herredskasserere som er medlem av fylkesforeningene er pliktige til å motta valg til de forskjellige tillitsverv innen forbundet, men de kan unnslå seg for gjenvalg for like lang tid som de har fungert.

Styret er selvskrevne medlemmer av forbundet og har stemmerett.

§ 4 Fylkesforeningene betaler til forbundet en årlig kontingent som beregnes på grunnlag av medlemmenes lønn, således at:
Medlemmer med lønn inntil kr 500,- betaler kr 5,-
Medlemmer med lønn inntil kr 3 000,- betaler kr 10,-
Medlemmer med lønn derover betaler kr 15,-

Direkte medlemmer betaler etter samme skala.

§ 5 Ordinært landsmøte avholdes hvert år i september måned. Ekstraordinære landsmøter kan avholdes når forbundsstyret finner det ønskelig.

§ 6 Forslag til behandling av forbundsstyret eller landsmøtet må først være behandlet av fylkesforening. Fra enkelt medlem av forbundet behandles av forbundsstyret.
Forslag til behandling på landsmøtet må være sendt forbundsstyret 2 mnd. Innen dette avholdes.

§ 7 Alle beslutninger avgjøres ved alminnelig flertall av de møtende stemmeberettigede.
I tilfelle stemmelikhet gjør fonnannens stemme utslaget.

For å fatte gyldig beslutning på landsmøtet må dog minst 4 styremedlemmer være tilstede.

Alle valg avgjøres i tilfelle stemmelikhet ved loddtrekning.

§ 8 Det påhviler forbundsstyret:
a) å avholde styremøter så ofte det måtte ansees påkrevet.
b) å føre protokoll over sine forhandlinger i styremøter og landsmøter, og forberede de saker som på disse skal behandles.
c) å innkreve kontingent.
d) forøvrig ivaretaferliiindets interesser.

§ 9 Kemnere i byer og ladesteder, som synes å ha samme interesse som herredskassererne kan opptas som medlemmer av en fylkesforening.

LOVENDRINGER

Forbundets lover ble de første årene gjenstand for mange endringer. Vi skal her se på noen av de viktigste.

Medlemskap
De første lover inneholdt ingen bestemmelse om hvem som kunne bli medlem av forbundet, og det er heller ingen holdepunkter for at noen slik bestemmelse kom inn de første årene. Men under de omfattende lovendringene i 1929 fikk § 2 følgende ordlyd:

§ 2 Som medlemmer kan kun opptas herredskasserere eller den øverste ansvarlige leder for herredskassererkontorer og sognekasserere. Dog kan kemnere i byer og ladesteder opptas hvis han synes å ha samme interesse som herredskasserere. Æresmedlemmer kan innvelges av landsmøtet etter enstemmig forslag fra forbundsstyret.

Ved forskjellige anledninger var det også oppe forslag om å endre loven slik at også bokholdere og assistenter ved herredskassererkontorene kunne opptas som medlemmer, men dette vant aldri tilslutning.

Styret og fylkeslagene
Som det framgår av den opprinnelige § 2 ble altså organisasjonen bygd opp på fylkeslagene. I fylker uten fylkeslag var det anledning til direkte medlemskap.

Forbundet skulle ledes av et styre på 7 medlemmer, valgt på fritt grunnlag, samt av landsmøtet som besto av 1 representant fra hvert fylkeslag. Alle medlemmer i forbundet, både medlemmene i fylkeslagene og de direkte medlemmer, kunne imidlertid møte på landsmøtet. Men det var bare de valgte representanter som hadde stemmerett.

På landsmøtet i Tromsø i 1923 ble § 2 endret slik at alle medlemmer som møtte på landsmøtene fikk stemmerett. Dette førte selvsagt til at landsmøtene ble mer interessante for alle de som møtte opp uten å være valgte delegater.

Men i 1929 ble det igjen innført en begrensning i stemmeretten for de direkte
medlemmene. Som kompensasjon skulle fylkeslagene få 2 valgte representanter til landsmøtet. Samtidig ble § 2 endret til § 3(på grunn av nye § 2 om medlemskap), og de øvrige paragrafer ble forskjøvet tilsvarende.

På landsmøtet i Bodø 1939 ble det store forandringer med hensyn på forbundets
ledelse. § 4 fra 1929 (opprinnelig § 3 fra 1919) ble helt endret og fikk nå følgende
ordlyd:

§ 4 Forbundets styre skal bestå av ett medlem fra hvert tilsluttet fylkeslag. Styret og dets formann velges på landsmøtet.

Fylkesforeningen (lag) bør dog i god tid før landsmøtet komme med forslag til valg på en representant. Funksjonstiden for styret er 4 år. En halvpart går ut annenhvert år, første gang ved loddtrekning. Det sist fungerende styre har plikt til å stå til nytt landsmøte holdes. For hvert styremedlem velges en personlig varamann.

Landsmøtet velger også 2 revisorer.

Dessuten velger landsmøtet et sentralstyre på 4 medlemmer med 2 upersonlige varamenn med funksjonstid 2 år. De plikter dog å fungere til nytt valg foretas.

Sentralstyret skal lede forbundets daglige drift.

I sentralstyret skal landsstyrets formann være selvskrevet medlem og formann.

De øvrige 3 medlemmer bør velges således at sentralstyret lett kan komme sammen.

Medlemmer i forbundet har plikt til å motta valg som medlemmer i landsstyret og sentralstyret, men kan unnslå seg for valg i like lang tid som de har fungert.

Arbeidsordningen skal være:
Sentralstyret framlegger for landsstyret de saker som finnes å ha særlig betydning for forbundet. Disse saker behandles av landsstyret ved postomsending mellom medlemmene.

Sentralstyret skal avgi årsberetning til landsstyret hvert år innen mai måned.

I 25-årsberetningen fra 1944 karakteriseres denne organisasjonsendringen som «den mest betydningsfulle avgjørelse som er fattet innen forbundet» og møtet i Bodø fikk status som «en av de store merkepeler.» Samtidig tilføyes det: «Det er bare sørgelig at krigen har hindret arbeidet etter de opptrukne linjer. Ellers ville forbundet sikkert ha arbeidet seg kraftig fram. Bodø-beslutningen brakte utvilsomt en samfølelse og en vilje til positiv innsats for vårt forbunds trivsel. Det står i dag oppslag over alt: VI GÅR MOT LYSERE TIDER. Det gjelder også vårt forbund!»

Etter hvert åpnet forbundets lover for at flere kunne være medlemmer. Men også ved 100-års jubileet er det svært begrenset hvem som kan være medlemmer. I forbundets lover i 2019 kan følgende være medlemmer:

Ǥ 1 Navn og medlemskap
Forbundets navn er:
NKK – Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund

Forbundet er en organisasjon for kommunalt og fylkeskommunalt personell med faglig leder-ansvar innenfor økonomiforvaltningen og skatteområdet. Rett til å være medlem har
a)        Den faglig ansvarlige for (fylkes)kommunens regnskaper
b)        Den som er kommunens skatteoppkrever i henhold til skattebetalingsloven
c)        Den/de i (fylkes)kommunen utenom administrasjonssjefen som har lederansvar/fagansvar knyttet til andre deler innenfor NKKs fagområde
d)        Ledere i kommunale virksomheter innenfor NKKs fagområde

NKKs fagområde: Skatteinnkreving, innkreving kommunale avgifter og gebyrer, arbeidsgiverkontroll, økonomi, budsjett, finansforvaltning, regnskap, lønn, innkjøp mv.).

Medlemmene stiller, innenfor et rimelig arbeidsomfang, sine kunnskaper til disposisjon for forbundet.

Innmelding skjer gjennom fylkeslaget. Ved tvilstilfelle avgjøres medlemskap av styret i fylkeslaget med ankemulighet til sentralstyret og med adgang for sentralstyret til på eget initiativ å overprøve avgjørelsen.

Utmelding må skje skriftlig.»

AVHOLDELSE AV LANDSMØTER

I følge lovens § 5 skulle landsmøter holdes hvert år. På landsmøtet i Lillehammer 1925 kom det forslag om endring av denne bestemmelse slik at landsmøter skulle holdes bare hvert annet år. Dette var det imidlertid delte meninger om, og forslaget falt med 20 mot 14 stemmer. For å komme mindretallet litt i møte, ble det da framsatt et kompromissforslag som gikk ut på at landsmøter «som regel skulle holdes hvert år». Men samtidig skulle styret ha fullmakt til å «innstille» møtet «hvis den økonomiske situasjon gjør det ønskelig, og saker av nevneverdig betydning ikke foreligger». Dette forslaget ble vedtatt med stort flertall. Den muligheten som styret her fikk til å avlyse landsmøtet, ble benyttet første gang i 1927, og senere også i 1932 og 1934. Ellers ble landsmøter holdt hvert år fram til krigen. Ved lovendringen i 1939 ble § 5 endret slik at landsmøte «som regel skulle holdes annenhvert år.»

I de senere årene skal landsmøtet etter forbundets lover holdes hvert tredje år.

OVERSIKT OVER LANDSMØTENE
1919 i Oslo (Kristiania) Stiftelsesmøte i Oslo (Kristiania) 9.12.1919 regnes også som forbundets 1. ordinære landsmøte
1920 i Oslo (Kristiania)
1921 i Trondheim
1922 i Bergen
1923 i Tromsø
1924 i Kristiansand
1925 i Lillehammer
1926 i Halden
1928 i Hønefoss
1929 i Oslo
1930 i Trondheim
1931 i skien
1933 i Bergen
1935 i Gjøvik
1936 i Molde
1937 i Kristiansand
1938 i Tønsberg
1939 i Bodø
1946 i Trondheim
1947 i Stavanger
1949 i Hamar
1951 på Hankø
1953 i Bergen
1955 i Lillehammer
1958 i Ålesund
1960 i Narvik
1963 i Larvik
1966 i Haugesund
1969 i Trondheim
1972 i Lillehammer
1975 i Tromsø
1978 i Loen
1981 i Kristiansand
1984 i Ålesund
1987 i Sandefjord
1990 i Trondheim
1993 i Bergen
1996 i Lillehammer
1999 i Alta
2002 i Kristiansand
2005 i Haugesund
2008 i Stjørdal
2011 i Geiranger
2014 i Hamar
2017 i Tromsø

Medlemsbladet
Utgivelse av medlemsbladet «Herredskassereren» startet i 1922, og var således ikke nevnt i de første lover. Men i 1929 ble tiltaket lovfestet i en ny § 11. Paragrafen ble i 1939 gitt en tilføyelse (3. ledd), og den fullstendige teksten ble da slik:

§ 11 Forbundet utgir avisen «Herredskassereren».

Regnskapsførselen og kontingenten bestemmes av landsmøtet, som velger eventuelt redaksjonsutvalg, redaktør og forretningsfører samt bestemmer disses godtgjørelse.

I fall redaktøren ikke er herredskasserer og medlem av sentralstyret skal en av dette styre være tilsynsmann for bladet. Denne velges av sentralstyret.

Andre endringer
Det ble også foretatt mange andre endringer av loven i tidsrommet 1919-1946, blant annet gjaldt dette kontingenten, oppløsning med videre. Men det vil ta for mye plass å komme inn på alle disse endringene her.

STORE SAKER DE FØRSTE ÅRENE

LØNNSSAKEN

En av de saker som trolig var medvirkende til dannelse av Herredskassererforbundet, var lønnssaken. Dette særlig fordi avlønningssystemene for herredskassererne rundt om i landet var svært ulike. I mange år framover ble lønnsspørsmål et meget sentralt tema i forbundet.

Allerede på det konstituerende møte i 1919 ble følgende beslutning gjort: «Det pålegges landsstyret å innhente oppgaver over lønningene fra de forskjellige fylker, og på grunnlag herpå gjøre utdrag til ensartet lønningsmåte for herredskassererne, og forelegge disse for fylkesforeningene, før de sendes til kommune, fylke og stat.»

På grunnlag av innkomne oppgaver ble det så satt opp en «normal-tabell», gjeldende for hele landet. Det ble understreket at denne «tariffen» nøye måtte overholdes, og at fravikelser måtte innberettes til forbundsstyret. Tariffen ble godkjent av landsmøtet i Oslo i 1920. Senere ble den revidert på hvert landsmøte fram til 1923, men deretter ble den stående uendret i flere år.

Forbundet var også svært opptatt av at herredskassererne skulle bli sikret forhandlingsrett. Spørsmålet om innmeldelse i Norsk Kommuneforbund og/eller Kommunale Funksjonærers Landsforbund var derfor oppe til drøfting på landsmøtene både i Molde 1936 og Kristiansand 1937. Det ble imidlertid ingen avstemming i saken på noen av disse landsmøtene. Men på landsmøtet i Tønsberg 1938 hadde styret utarbeidet et meget interessant forslag. Dette gikk ut på at herredskassererne, etter vedtak i den enkelte kommune, skulle sikres forhandlingsrett, og at denne rett skulle utøves av fylkeslagene gjennom forhandlingsutvalg i hvert fylke. Forslaget ble enstemmig vedtatt, og styret noterte seg for en stor seier.

I Herredskassereren nr. 6 dette året står følgende: «Vi vil håpe at disse beslutninger vil bli til gavn og glede for Norges herredskassererstand, og at vedtakelsen av dem må bli en merkepel i forbundets historie.»

PENSJONSSPØRSMÅLET

Dette var også i mange år en meget viktig sak for forbundet. I møtereferatene forekommer flere eksempler på at herredskasserere har bedt forbundet om bistand i forbindelse med manglende pensjonsrettigheter. Noen kan ha jobbet i kommunen i 30-40 år, men ved avgang er det ingen avklaring med hensyn til pensjon.

Det konstituerende møte i 1919 gjorde følgende vedtak: «Det henstilles til landsstyret å undersøke og foreta det fornødne angående pensjonsordningen – forelegge dette for fylkesforeningene til uttalelse og av disse materialer utarbeide et andragende der forelegges kommune, fylke og stat.»

På landsmøtet i Oslo 1920 ble det enstemmig vedtatt at herredskassererne skulle søkes innlemmet i Statens Pensjonskasse, som var eneste offentlige pensjonsordning. Møtet var selvsagt fullt oppmerksom på at herredskassererne ikke var lønnet av staten, men mente likevel det ville være et berettiget krav å bli med i Statens Pensjonskasse i og med at kassererne til stadighet utførte arbeid både for stat og fylke. Men saken førte ikke fram.

Det ble da forsøkt å få til en ordning gjennom de private forsikringsselskaper Norske Folk og/eller Norske Forenede, men ordningen ble for dyr. Forbundet ville likevel ikke gi opp denne saken, og etter vedtak på landsmøtet i Kristiansand 1924, ble den tatt opp med Norges Herredsforbund. Det ble rettet en «henstilling om å oppta til behandling, og om mulig til sin løsning, spørsmålet om opprettelse av landskommunenes pensjonskasse, omfattende de funksjonærer som ifig. gjeldende lov ikke kunne bli medlem av Statens Pensjonskasse.»

Da det ikke hadde kommet noen reaksjon fra Herredsforbundet i løpet av det neste år, ble saken tatt opp igjen under landsmøtet i Lillehammer 1925. Vedtaket fra 1924 ble gjentatt, og det ble gjort følgende tilføyelse: «–eller at det ved lov blir sørget for at herredskasserere blant kommunale tjenestemenn blir pensjonert av sine kommuner.»

Men forbundet fikk ikke gehør for sitt syn. Det skulle enda gå mange år før pensjonsspørsmålet for herredskassererne (og også andre kommunale tjenestemenn) ble endelig løst. Men at vårt forbund her var en viktig pådriver kan det ikke herske tvil om.

UTPANTINGSRETTEN

Også denne saken ble tatt opp på det konstituerende møte i 1919. Landsstyret ble da pålagt å innhente opplysninger og uttalelser om saken, og forelegge resultatet for neste landsmøte. Styret arbeidet raskt og effektivt, (som vanlig!) og på grunnlag av innhentede uttalelser ble saken forelagt landsmøtet i Oslo 1920 der følgende forslag ble vedtatt:

«Statsmyndighetene andras om snarest mulig å tillegge herredskassererne utpantingsforretningene for kommunale skatter, derunder også for fremmede kommuner. Da foranstående formentlig er avhengig av lovforandringer og vil kreve lengre tid for gjennomførelse, så finner landsforbundet å ville henstille til landets herredsstyrer snarest mulig, etter någjeldende bestemmelser, å overføre utpantingsforretningene for kommunale skatter til herredskassererne.»

Vedtaket ble sendt samtlige herredsstyrer i landet.

Under landsmøtet i Trondheim 1921 var saken oppe på nytt. Vedtaket fra 1920 ble da gjentatt – og forsterket – med sterkt kritiske merknader til lensmennenes manglende interesse for å gjennomføre utpantingene, og for urimelig gebyrberegning. Forbundet kom dermed inn i en åpen kamp med lensmannsstanden, og det ble hevdet at lensmennene «ikke kunne, og vel heller ikke ville, forstå det saklige grunnlag som forelå.» Men lensmennene ga svar! De syntes at herredskassererne «forberedte et innhugg i en annen stands gjøremål og inntekter.»

Saken kom etter hvert inn i en uendelig saksgang mellom organisasjonene og staten. Under landsmøtet i Skien 1931 ble det referert at forbundets formann til og med hadde hatt foretrede for statsministeren og for fylkesmannen i Akershus for å prøve å framtvinge en løsning. Men heller ikke dette førte fram, og saken ble lagt død i flere år.

INNKREVING AV STATSSKATT OG SKATT FRA ANDRE KOMMUNER

En annen sak, der lensmennene også var sterkt involvert som vår «motpart», var spørsmålet om ikke herredskassererne burde overta all skatteinnfordring, inkludert statsskatt og skatt til andre kommuner som lensmennene nå hadde innkrevingen av. Spørsmålet ble drøftet på flere landsmøter i 20-årene, men forbundet kunne ikke bli enig om en konklusjon. Men så, etter at saken var utredet av en departemental komite, og denne komiteen hadde kommet til at en overføring av innkrevingsansvaret burde gjennomføres, ble det mer fart i saken. På landsmøtet i Bergen i 1933 foreslo styret overfor landsmøtet å godta utredningen. Det ble stemt over saken, men overraskende nok fikk ikke forslaget flertall! Dette førte til en hektisk «korridoraktivitet» i forbundets ledelse, og i all hast ble det nedsatt en redaksjonskomite som på rekordtid kom med et nytt forslag. Etter endel drøftinger ble dette forslaget enstemmig vedtatt. Forslaget lød:

«Landsmøtet finner stort sett i prinsippet å kunne slutte seg til den foreliggende innstilling. M.h.t. detaljene finner man å burde bemerke:
1. Man går ut fra at regnskapsordningen for de minste kommuner søkes gjennomført på den mest enkle og oversiktlige måte.

2. At det i det kommunale regnskapsvesen på en praktisk og oversiktlig måte søkes gjennomført kontantprinsipp for skatteregnskapet.

3. Man er enig i innstillingens prinsipp om at all skatteinnfordring bør tillegges en og samme institusjon – herredskassereren. Med hensyn til innfordring av statsskatten var det dog dissens.

4. Angående pantegebyrene bør disse disponeres for herredskassererne på samme måte som for lensmennene. Dette av hensyn til at den ene stand bør behandles på samme måte som den annen.

Som sluttbemerkning vil man på det kraftigste henstille til statsmaktene snarest mulig å få brakt den nye ordning i stand, da den menes å være til gavn for kommunene og samfunnet i det hele.»

Men, denne litt tidlige lansering av en slags «skatt av årets inntekt» nådde ikke mål. Det viste seg at «motparten» ble for sterk. Lensmennene ble ikke fritatt for innfordringen, og herredskassererne fikk ikke utvidet sine grenser. Men lensmannsbetjentene ble statsfunksjonærer!

ENSARTET REGNSKAPSSYSTEM

Etter initiativ fra fylkeslaget i Buskerud om en «ensartet og praktisk regnskapsførsel for det hele land», gjorde landsmøtet i Oslo 1920 følgende vedtak:

«Det henstilles til landets kommuner å gjøre henvendelse til vedkommende departement (dvs. Justisdepartementet) om, at det fra dets side blir søkt utvirket foranledigelse til oppnåelse av en ensartet og forenklet kommunal regnskapsførsel, idet der forutsettes søkt samarbeid med Norges Herredskassererforbund, ved en av dette for anledningen nedsatt komite.»

Saken fattet betydelig interesse, departementet var enig i at spørsmålet burde utredes. Men også i «andre kretser» fattet man interesse for saken, og umiddelbart etter at vedtaket var fattet, dukket forbundets trolig første «sponsor» opp. Det var konsul Sem fra Halden. (Kanskje mer kjent som en del av firmanavnet Sem & Stenersen!) Han var villig til å stille kr.2.000,- til rådighet for komiteen hvis han fikk en plass i den. Og det fikk han! Fra forbundet ble oppnevnt Einar Østtorp, Otto Aasgaard og Alf Berglann, mens departementet ved Statistisk Sentralbyrå ble representert med Carl Arneberg. Dermed kunne man starte arbeidet. I flere uker ble det jobbet i Oslo med å komme fram til et nytt budsjett- og regnskapssystem med skjemaer.

Komiteens endelige forslag, som ble behandlet på landsmøtet i Trondheim 1921, fikk full oppslutning, og det ble henstilt til alle kommuner i landet om å ta systemet i bruk. Og da Justisdepartementet godkjente at budsjettskjemaet kunne benyttes som prøve for budsjettåret 1922/23, trodde nok alle at saken var i havn. Men nå oppsto en uventet kompetansestrid med Norges Herredsforbund. Istedenfor å uttale seg om systemet, startet de en egen utredning med 16 nye prinsipper. Våre folk fortvilte og hevdet at Herredsforbundet «intet hensyn har tatt til vårt forbunds arbeid og interesse for det nye regnskapssystem». Forbundet vårt tilbød også Herredsforbundet bistand og ekspertise, men ble ikke hørt. Dermed ble saken liggende i dødvann.

I 1924 vedtok departementet nye forskrifter for bykommunene, og saken ble på nytt aktualisert.

For å få en løsning også for landkommunene, henstilte landsmøtet i Kristiansand i 1924 til departementet om å ta alle mulig hensyn til «vårt» foreslåtte regnskapssystem, og la dette bli grunnlaget for disse. Men saken kom ingen vei. Dette hadde nok særlig sammenheng med at vårt forbund hadde reservert seg sterkt overfor anordningsprinsippet og det dobbelte bokholderi, da de var i tvil om herredskassererne behersket dette system godt nok.

Dermed gikk tiden, og det var nok helt på sin plass når departementet i 1926 tok affære og oppnevnte en helt ny komite med byråsjef Vries-Hassel som formann, og der vårt forbund og Herredsforbundet fikk med hver sine representanter. Men av en eller annen grunn stoppet arbeidet opp også denne gang, og på tross av flere henvendelser fra vårt forbund gikk tiden helt fram til høsten 1932 før komiteen kunne gi beskjed om at en innstilling var sendt departementet.

Så endelig, i februar 1936, 16 år etter at saken var tatt opp, forelå rundskrivet fra departementet som fortalte at nye budsjett og regnskapsforskrifter var vedtatt og skulle tre i kraft fra 1.7.1936. Forskriftene var basert på dobbelt bokholderi, og var oppdelt i et driftsregnskap og et kapitalregnskap. Kontobetegnelsen var en blanding av romertall og arabiske tall, samt store. Og små bokstaver. Kommunekassens kontorutgifter hadde for eksempel betegnelsen «Il D2 a», men politikerne var nok mer opptatt av posten «XIV A 2» – reservert for tilleggsbevilgninger. Forskriftene fra 1936 fikk et forholdsvis langt liv. Riktignok ble det foretatt endel viktige endringer både i 1942 og 1956, men hovedprinsippene forble uendret helt fram til 1.1.1972. Nærmere omtale av budsjett- og regnskapsforskriftene følger senere i denne beretningen.

BLADET «HERREDSKASSEREREN»

På styremøte i august 1921 tok formannen opp spørsmål om ikke forbundet burde prøve å få spalteplass i et blad, for eksempel «Nationen», for å ta opp medlemmenes interesser. I samme forbindelse drøftet man også om ikke forbundet burde gå til ansettelse av en fast sekretær. Det ble enighet om å legge spørsmålene fram for landsmøtet i Trondheim samme høst. Men der ble saken utsatt, og sekretærspørsmålet ble ikke løst. Det ble det heller ikke da samme spørsmål ble tatt opp på landsmøtene i 1924, 25 og 26. Først i 1938 fikk forbundet ansatt sekretær, men også da bare for en kortere tid. Men spørsmålet om informasjon var ikke Østtorp villig til å gi opp, og i styremøte i desember 1921 meddelte han at han på egen hånd hadde tatt opp arbeidet med å utgi et eget blad for «standen». Styret kunne bare samtykke, og allerede i januar 1922 kom bladet «Herredskassereren» ut med sitt første nummer.

De første årene var Østtorp eneredaktør og forretningsfører, i tillegg til formannsjobben. Bladet kom ut 12 ganger pr. år, og selv om innholdet enkelte ganger kunne være litt «tynt», var bladet populært, og det økonomiske resultatet var bra. Men mot slutten av 20-årene ble det tyngre. I 1928 sviktet inntektene helt, og styret måtte på banen og ta opp lån til driften. Vanskelighetene toppet seg i 1929. Da ble det opplyst til styret at «avisen i det senere ikke er utkommet og at lånet til avisens drift ikke er ordnet.» I tillegg var trykkeriet gått konkurs, og kontrakt med nytt trykkeri måtte inngås. Pr. 1.1.1931 var underskuddet kommet opp i ca. kr 2 000,-. Situasjonen ble betraktet som kritisk, og styret foreslo at bladet fra nå bare måtte sendes til abonnenter som hadde betalt.

Samtidig med at de økonomiske problemer begynte å melde seg, oppsto det også redaksjonelle vanskeligheter, blant annet fordi redaktøren etter hvert fikk problemer med å skaffe nok stoff. For å bøte på dette ble det i 1928 valgt en redaksjonskomite på 2 personer som skulle hjelpe til å skrive. Dette fikk en viss betydning for bladets innhold, men førte samtidig til at det oppsto store samarbeidsproblemer i redaksjonen. Saken ble så alvorlig at den ble tatt opp på landsmøtet i Skien 1931. Der ble det vedtatt å oppheve redaksjonsutvalget. Men da landsmøtet uten forvarsel vedtok å skille funksjonene som redaktør og forretningsfører, førte det til at den gamle redaktør trakk seg fra begge disse verv.

Resultatet ble at Otto Aasgaard, som hadde sittet i redaksjonsutvalget, ble valgt til ny redaktør. Men problemene fortsatte. På styremøte i mai 1932 møtte redaktøren og la fram en erklæring i 3 punkter. I punkt 1 heter det: «Interessen for herredskasserernes blad synes ikke å være så stor at det er berettigelse eller behov for å fortsette med det lenger enn året ut.» Styret skjønte alvoret. De oppnevnte Harald Hassel fra Lier som midlertidig redaksjonssekretær, fulgte opp med stoff og avisen gikk inn i en god periode.

Aasgaard fortsatte som redaktør fram til landsmøtet 1933. Da ba han seg fri, men ble etter sterke henstillinger i stedet valgt som forretningsfører for bladet. Ny redaktør ble valgt, men da han etter landsmøtet nektet å motta valget, ble det til at Hassel, som nå var blitt forbundsformann, på vegne av styret påtok seg vervet som redaktør.

Denne ordningen fortsatte til landsmøtet i Gjøvik i 1935, da herredskassereren i Nesodden, Chr. Granerud, ble valgt til ny redaktør. Hari fortsatte til landsmøtet 1937, men da sluttet både han og Aasgaard. I samsvar med vedtak på dette landsmøte, inngikk styret en avtale med forbundets nyansatte sekretær, Johan Garder, Oslo, om å overta både som redaktør og forretningsfører. Dette var en grei løsning, men den fungerte bare i kort tid, for i mars 1939 sa Garder opp stillingen. Styret måtte raskt finne en løsning, og resultatet ble at styrets nestformann Erling Grorud påtok seg å fungere som redaktør fram til landsmøtet som skulle holdes i Bodø i juni samme år. Og da han under landsmøtet erklærte seg villig til å fortsette, ble han enstemmig valgt! Saken hadde fått en lykkelig løsning! Grorud fortsatte som redaktør helt fram til 1950.

«Herredskassereren» var hele denne tiden, tross mye arbeid og tildels vanskelige perioder, et svært viktig tiltak for forbundet. I 10-årsberetningen står det: «Det var en betydningsfull tanke, og det er et betydningsfullt og byrdefullt arbeid vår avholdte formann her har satt ut i livet for vår stand. Det er ikke for meget sagt at dette blad har vært og er vårt forbunds ryggstøtte.» Og i 25-årsberetningen, der foranstående er sitert, tilføyes: «Denne attest for 15 år siden kan med enda større kraft underskrives idag. Når det i trengsels tider har vært spørsmål om å opphøre med avisen, eller knytte den sammen med annet tidsskrift, har det vakt sterk motstand.»

MEDLEMSMERKE

På styremøte i juni 1923 forelå det forslag om at forbundet skulle innføre et foreningsmerke til bruk for forbundets medlemmer. Otto Aasgaard hadde tegnet et utkast, og han ble bemyndiget til å bestille 100 merker til forevisning på landsmøtet i Tromsø 1923. Og på landsmøtet ble merket godkjent som offisielt foreningsmerke for Norges Herredskassererforbund. Senere ble vedtekter for merket vedtatt.

Det er vel tvilsomt om selve medlemsmerket fikk noen særlig suksess ut over en «engere» krets. Men som merke for lagets æresmedlemmer fikk det sin betydning. Dette er omtalt på annet sted i denne beretningen.

Ordenen «Det Gylne Pant»
I 1938 ble opprettet en «orden» for forbundet som fikk navnet «Det Gylne Pant». Ordenen var i 2 grader: Ridder og Commandør, og skulle tildeles for fortjenstfull virksomhet innen forbundet.

I mange år framover, ja, faktisk helt fram til 1981, ble «Det Gylne Pant» den dominerende «hedersordning» i forbundet. Tilsammen ble det i denne tiden utnevnt 15 Commandører og 77 Riddere. Utdelingene foregikk hovedsakelig på landsmøtene i meget høytidelige former.

«Det Gylne Pant» er nærmere omtalt på annet sted i denne beretningen.

FORBUNDETS NAVN

Navnet på forbundet og hvem som kan være medlemmer har alltid vært et stridstema når dette har vært oppe til behandling.

Forbundet har skiftet navn flere ganger. I kronologisk rekkefølge har forbundet hatt følgende navn:

• Norges Herredskassererforbund (1919)
• Norges By- og Herredskassererforbund (1946)
• Norges Kemner- og kommunekassererforbund (1969)
• Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring (1993)
• Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund (2008)

LANDSMØTENE

I 25-årsberetningen står det: «Våre landsmøter har alltid vært omfattet med stor interesse, og både tid og omkostninger er anvendt for å kunne være med. Møtene har da også vært preget av en gjensidig glede over å treffe kolleger, utveksle meninger og delta i festlig samvær. Man har hatt saklig utbytte og fått knyttet kollegialt vennskap, ofte for livet.»

Faglige spørsmål har alltid hatt bred plass på landsmøtene. Denne del av «virksomheten» er gitt nokså bred omtale i forrige avsnitt. I dette avsnittet skal en derfor foreta en oppsummering med mere vekt på andre saker, på personer og på det sosiale samvær.

Stiftelsesmøtet i Oslo (Kristiania) 9.12.1919 regnes også som forbundets 1. ordinære landsmøte. Dette møtet behandlet kun organisasjonsmessige saker, noe som også framgår av protokollen som er gjengitt foran. Det deltok representanter fra 9 fylker, i 6 av disse var det startet fylkeslag. Einar Østtorp ble som tidligere nevnt forbundets første formann.

1920: Oslo. Det 2. landsmøte ble også holdt i Oslo (Kristiania). Også denne gang var det kun faglige og organisasjonsmessige spørsmål som ble behandlet. Alle styremedlemmer som var på valg, ble gjenvalgt. Det var ikke på forhånd organisert noe festlig samvær, men Aasgaard skriver i sin beretning: «Vi som kjenner vår formann, tør dog tro at han ikke lot sine kolleger mangle underholdning».

1921: Trondheim. Det 3. landsmøte ble også det første utenfor hovedstaden, og en framtidig ordning med ambulerende landsmøter var dermed etablert. Etter hvert skulle de aller fleste landsdeler bli «beæret» med landsmøtearrangementet. Landsmøtet i Trondheim samlet ikke så stor deltakelse, noe Aasgaard forklarer med at «Mellem-Norge ikke syntes å ha så svær interesse for vår organisasjon.» Men om deltakerlisten var kort, så var saklisten lang. Og etter møtene var det utflukter og festlig samvær. Ved styrevalgene ble 2 nye personer innvalgt i styret, nemlig E. Fredriksen, Lier, og M. Habberstad, Eidsvoll. De erstattet Bærøe og Bjerketvedt som ba seg fri.

1922: Bergen. Vestlandets hovedstad ble stedet for forbundets 4. landsmøte. «Oppslutningen var stor, interessen utmerket og diskusjonen gikk kjapp og livlig» skriver Aasgaard. Det var ingen spesielle saker utenom de rent faglige, men ved valgene ble Nord-Norge for første gang representert i styret da N. E. Tysnes fra Hadsel i Nordland kom inn. Han erstattet Alf Berglann. Tysnes ble imidlertid sittende bare ett år, allerede i 1923 ble han avløst av E. M. Olsen fra Ibestad.

Det var lagt opp til store festligheter i forbindelse med møtet. Landsmøtefesten ble holdt på Fløien. Aasgaard skriver: «Under de festlige samvær fikk vi nok inntrykk av den autorative forbudsstemning, (dette varjo i forbudstiden!) men du verden hvor litet det nyttet å få det overholdt… Og damene våre hjalp til med stemningen, det skal være visst. Vi blev behagelig overrasket der ved å etfare at vi i vår midte hadde en begavet lyriker og taler i kollega frk. Vellesen, Enebak. Både der og mang ganger senere har hun gitt våre samvær hjertevarm hygge med sine lune innlegg og sine muntre, skjemtsomme og treffende digt. »

1923: Tromsø. Nå sto Nord-Norge for tur, og det 5. landsmøte ble altså arrangert i Tromsø. Aasgaard skriver: «For oss som kom fra Syd-Norge, var turen oppover en ren oplevelse. Den mektige, vilde natur badet i sol natt og dag, de dype, dystre fjorde, alt gjorde et betagende inntrykk på oss.» På møtet ble Aasgaards utkast til medlemsmerke for forbundet, og regler for dette, enstemmig vedtatt. Reglene er gjengitt på annet sted i denne beretning.

H. P. Christensen Østem fra Asker, Magne Tøsse fra Askøy og E. M. Olsen fra Ibestad, ble innvalgt i styret. Olsen sikret dermed fortsatt representasjon fra Nord-Norge.

I sin beretning gir Aasgaard denne beskrivelse av minnene fra oppholdet i Nordens Paradis: «Å gå og rangle der midt på natten i solskinn var nesten uhyggelig unaturlig, men dog så forførende deilig. Folkene med sin velklingende tale og sitt freidige vesen. Møtene med sine kraftige, interessante innlegg. De festlige samvær, med sin overstrømmende gjestfrihet. Finnene med sin leir. Våre livlige og hjertegode kolleger. Et uforglemmelig landsmøte, som vi med vår beste vilje ikke kan skape maken til her. Vår formann tok ved avreisen en hjertelig avskjed fra båtrelingen med Tromsø befolkningen, som i et ganske stort antall var samlet på bryggetorvet. Med sin kraftige røst utbrakte han et leve, et hjertelig takk og farvel, efterfulgt av våre begeistrede hurraer.»

1924: Kristiansand. Forbundets 6. landsmøte ble holdt i Sørlandets hovedstad, Kristiansand. Denne gang var det ikke fullt så stor oppslutning som tidligere år, noe Aasgaard forklarer på følgende måte: «Sørlendingene har vært trege å få med. Men de som var tilstede syntes å være meget interesserte».

Møtet ble holdt på Salvesen Hotell, men innkvarteringen var hovedsaklig på Hotell Ernst. På møtet tok man opp spørsmål om å etablere et fond for herredskasserere og deres etterlatte. At denne saken kom opp, hadde trolig sammenheng med at ett av styrets medlemmer, Emil Fredriksen, plutselig hadde avgått ved døden i forholdsvis ung alder. Ved valgene ble Fredriksen erstattet i styret med Knut Nordtorp fra Fåberg.

I forbindelse med møtets avslutning skriver Aasgaard: «Sørlendingene viste oss kolleger en hjertevarme som var velgjørende. Vi forlot Kristiansand med sine vakre omgivelser med takknemlig følelse for den hygge vi hadde nytt der.»

1925: Lillehammer. Det 7. landsmøte ble arrangert i Fåberg kommunelokale i Lillehammer. «Tilslutningen var ganske god, stemningen utmerket og diskusjonen livlig,» skriver Aasgaard. Etter møtene var det tur til Maihaugen og til Skeikampen med stans på Aulestad. Forbundets interne saker ble raskt unnagjort, og hele styret fikk fornyet tillit. Landsmøtefesten ble holdt i de gamle bygninger på Maihaugen, og der ble herredskasserer Anders Røst fra Tynset utnevnt som forbundets første æresmedlem.

1926: Halden. Forbundets 8. landsmøte var lagt til Halden, eller Fredrikshald som byen het den gang. Det var ganske bra tilslutning, men ikke så mange saker. I forbindelse med møtet ble det arrangert besøk på Halden Museum og på festningen, der styrets medlem Habberstad holdt en hjertevarm tale for fedrelandet. Deltakerne fikk også anledning til å «bese og beklyve» den kjempestore «Monolitten» som nylig var tatt ut av fjellet for å fraktes til Oslo. Landsmøtemiddagen ble holdt på Hotell Skjærgården der forsamlingen ifølge Aasgaard «dinerte, talte, danset og sviret i den aller beste stemning, så hjemreisefølelsen holdt på å forlate våre skrøpelige kroppe.» Heller ikke denne gang ble det noen utskiftinger i styret. Østtorp & co hadde landsmøtets fulle tillit.

1928: Hønefoss. Det 9. landsmøte samlet meget stor deltakelse. Nesten 100 personer var påmeldt, og «mange hadde sine fruer og barn med». At møtet var så attraktivt hadde trolig sammenheng med at det ble holdt foredrag og framvist nye skjemaer i forbindelse med forslaget til nye budsjett- og regnskapsforskrifter. Ved valgene hadde Habberstad og Tøsse etter tro tjeneste i mange år frasagt seg gjenvalg, og nye styremedlemmer ble A. Fjeldskaalnes fra Fana ved Bergen og J. A. Thøgersen fra Skjeberg, begge aktive medlemmer i mange år. Ja, Thøgersen må vel regnes som en av forbundets stiftere. I forbindelse med møtet ble det arrangert en fin biltur til Norderhov kirke og Sundvollen «hvor det blev spist og festet». Landsmøtemiddagen ble holdt på Glatvedts Hotell i tradisjonell stil.

1929: Oslo. Forbundets 10. landsmøte ble spesielt på flere måter. Forbundet kunne feire sitt første jubileum, og i den anledning var det utgitt en meget fyldig beretning, forfattet av ildsjelen Otto Aasgaard i samarbeid med herredskasserer Torleiv Windingstad fra Kråkerøy. Beretningen, som ble meget godt mottatt, viste klart at forbundet på forholdsvis kort tid, til fulle hadde vist sin berettigelse.

Møtet betydde også skifte i forbundets toppledelse, i og med at den meget avholdte formann Einar Østtorp, som hadde ledet forbundet siden starten, fant å ville be om avløsning. Ved møtets avslutning fikk han for sin innsats tildelt forbundets merke med laurbærkrans. Denne heder er det bare Østtorp (og senere Aasgaard) som har fått i forbundets historie.

Som ny formann etter Østtorp valgtes Aksel Tingulstad, Aker. I sin 10-årsberetning skriver Aasgaard at Tingulstad, som var valgt som 1. varamann til styret i 1928, var «en kraft både i utdannelse, erfaring og opptreden». Og denne karakteristikken passet glimrende på Tingulstad som skulle bli en kraft for forbundet gjennom de kommende 15 år. Det ble forøvrig enda en utskifting i styret idet Olsen fra Ibestad gikk ut og Magnus Hansen fra Tromsøysund kom inn.

Landsmøtemiddagen ble holdt på Bygdøynes, og der ble den gamle hedersmann M. Habberstad utnevnt til forbundets andre æresmedlem. Ifølge Aasgaard var Habberstad «en ualminnelig rettlinjet, grei og særlig interessert mann».

1930: Trondheim. Det 11. landsmøte ble holdt i Trondheim 10. juli 1930, og ble høytidelig åpnet på herredsstyresalen i gamle Strinda kommune. Oppmøtet var meget bra, særlig var det stort oppmøte fra Trøndelagsfylkene.

Såvidt en kjenner til ble dette et fredelig landsmøte, men under styrevalget oppsto den noe uvanlige situasjon (i en nokså konservativ forsamling!) at et flertall i valgkomiteen (6 mot 5) foreslo Johan Naustan fra Malvik i Sør-Trøndelag som nytt styremedlem istedenfor Nordtorp som ikke hadde frasagt seg gjenvalg. Valgkomiteens mindretall foreslo gjenvalg. Dermed trakk Nordtorp seg som kandidat, og Naustan ble valgt med 41 mot 9 stemmer. Hva som var bakgrunnen for dette lille intermesso er vanskelig å si, men i ettertid kan det se ut som om det hele var en liten reaksjon på den forholdsvis sterke østlandsdominansen i styret, og så ble Nordtorp mere tilfeldig «skyteski ven».

I forbindelse med møtet var det utflukt til Stiklestad og en vellykket landsmøtefest.

1931: Skien. Telemarks hovedstad Skien var valgt som arrangementssted for forbundets 12. landsmøte. Når en ser på oppmøtet i relasjon til det som skjedde i Trondheim året før, er det interessant å registrere at hverken Trøndelag eller Nord-Norge var representert da møtet ble åpnet i fylkets møtesal.

En stor sak denne gang var «Herredskassererens» vanskelige situasjon. Noe uventet endte saken opp med at Otto Aasgaard avløste Einar Østtorp som redaktør.

Aasgaard hadde på det tidspunkt nylig sluttet som herredskasserer, men var fortsatt medlem av styret, og var også en av foredragsholderne på landsmøtet. Etter at han hadde holdt sitt foredrag, ble han etter styrets innstilling, enstemmig innvalgt som forbundets tredje æresmedlem. Han ble samtidig tildelt forbundets merke med laurbærkrans.

Aasgaard hadde overfor valgkomiteen sagt seg villig til å fortsette i styret, men da
oppsto en uventet situasjon som ikke var særlig behagelig for Aasgaard. Det ble fastslått at han som æresmedlem, men uten stilling, ikke var valgbar til styret. Dermed måtte han gi fra seg styreplassen. Nye styremedlemmer ble veteranen Alf Berglann, Åsnes, som også tidligere hadde vært med i styret, og Ole Martinsen fra Våler.

1933: Bergen. For andre gang var Bergen valgt som landsmøteby, og forbundets 13. landsmøte ble åpnet 7. september på Hotell Rosenkranz. Heller ikke denne gang var det representasjon fra de nordlige landsdeler, og det var også mindre deltakelse enn vanlig fra Østlandet og Sør-Vestlandet. Foruten å behandle de vanlige landsmøtesaker, godkjente landsmøtet vedtekter for det såkalte «Samholdsfondet». Dette var opprettet i forbindelse med en gave fra Aasgaard og Hassel. De hadde drevet «Herredskassereren» med overskudd den siste tiden, og ønsket at dette overskuddet skulle komme forbundet og dets medlemmer tilgode.

I styret gikk Christensen Østem ut etter mange års innsats, blant annet som forbundets
kasserer, og i hans sted kom Harald Hassel, Lier inn. Og da Tingulstad nokså overraskende frasa seg gjenvalg som formann, ble Hassel også valgt som hans etterfølger, mens Tingulstad ble nestformann. Hassel var ikke tilstede på møtet. For en gangs skyld hadde han meldt forfall for å dra på jakt. Ifølge Tingulstads 25-årsberetning uttalte Hassel senere at denne jakten angret han på!

1935: Gjøvik. Det 14. landsmøtet ble åpnet 28. juni på Grand Hotell i den «hvite by ved Mjøsa» i praktfullt sommervær, ja, den rene ørkensolen, ifølge Tin gul stads beretning. «Det ble det varmeste møte vi har hatt, og man tok da natten (som vanlig forresten) til hjelp for å kjøle seg litt, og få slukket den tørsten man hadde opparbeidet.» Dessverre var det svært dårlig oppmøte, bare 31 deltakere hadde møtt fram. Dette medførte en henstilling om å legge framtidige landsmøter enten 2-3 uker tidligere på året, eller i august/september.

Ved valgene fraba Harald Hassel seg gjenvalg som formann etter bare 2 år, og heldigvis var Aksel Tingulstad villig til å stille på nytt, etter 2 hvileår. Hassel ble deretter valgt til nestformann. Knut Nordtorp, som «røk ut» av styret i 1930, ble innvalgt på nytt da Ole Martinsen ikke ønsket gjenvalg. Chr. Granerud ble valgt som ny redaktør for «Herredskassereren».

1936: Molde. «Rosenes by» var vertskap for det 15. landsmøtet som ble åpnet i Festivitetslokalet 18. juni. Det var også denne gang strålende vær, og hele 85 medlemmer fra 15 fylker var møtt fram. Saklisten var spekket av faglige og organisasjonsmessige saker, men det ble også tid til festligheter og utflukter i fylkeslagets regi. Ved styrevalget hadde H. Hassel frasagt seg gjenvalg. Han fikk dermed bare 3 år i styret, derav 2 år som formann. Som hans etterfølger i styret ble R. S. Fredriksen fra Herøy i Møre og Romsdal valgt.

1937: Kristiansand. Det 16. landsmøtet var lagt til Kristiansand, og det var andre gang byen hadde påtatt seg arrangementet. Men det var nok et betydelig større arrangement enn sist, idet hele 130 deltakere møtte opp! Ifølge Tingulstad førte dette til at «byen ikke klarte å underbringe alle. En del måtte slå teltleir.»

På dette landsmøtet fikk styret fullmakt til å løse sekretærspørsmålet, eventuelt i kombinasjon
med stillingene som redaktør og forretningsfører for «Herredskassereren». Dette siste ble aktualisert fordi den gamle veteran Otto Aastorp signaliserte at han i løpet av kommende år ville slutte som forretningsfører av helbredshensyn, og at dette ble hans siste landsmøte. En vemodig avskjed med en trofast tjener.

1938: Tønsberg. Tønsberg Blads lokaler var stedet da det 17. landsmøtet ble åpnet 9. juni. Også denne gang var det stor deltakelse med noe over 100 medlemmer tilstede. For første gang stilte styret med fast sekretær, nemlig Johan Garder fra Oslo, som var ansatt fra 1.1.1938 i tråd med vedtaket på forrige landsmøte. En milepæl var nådd!

Møtet utmerket seg også ved at Vestfolds nye fylkesmann, Bassøe, hadde takket ja til å være forbundets gjest. I forbindelse med møtet ble en meget vellykket fest avholdt i Åsgården Turisthotell hvor arrangøren hadde sørget for utrolig velvære for ca. 120 deltakere. Det var en rekke taler, og for første gang ble ordensutdeling av «Det Gylne Pant» foretatt. (Se eget avsnitt i denne beretning)

Valgene på landsmøtet ble meget dramatiske. Tingulstad hadde bestemt frasagt seg gjenvalg, og Erling Grorud, Sem, som var foreslått av valgkomiteen, vegret seg sterkt. Han uttalte at han «nærmest betraktet det som sinnssvakt å ta en mann som ikke har vært medlem av landsstyret, og sette ham på formannsplassen i forbundet». Han henstilte til Tingulstad å stå ett år til og fikk landsmøtets støtte. Tilslutt ble presset så stort at Tingulstad erklærte seg villig til å ta ett år til, og dermed ble han gjenvalgt med akklamasjon. Grorud ble deretter valgt som nestformann. Men det var ikke slutt med dette. Valgkomiteen hadde tydelig satt vinduet på vidt gap, og med den begrunnelse at «det ville være heldig med oftere skifting i styret» foreslo et flertall på 7 mot 4 at alle de øvrige 3 styremedlemmene som var på valg skulle utskiftes. Det går ikke fram av protokollen om noen av dem hadde frasagt seg gjenvalg, men i alle fall ble 3 nye kandidater valgt inn i styret. Det var Nils Skulstad, Laksevåg, Bernhard Nilsen, Balsfjord og Peter Indreberg, Borgund. De som «måtte gå» var Johan Naustan, R. S. Fredriksen, A. Fjeldskaalnes og J. A. Thøgersen, den siste en av de store veteraner
som hadde vært med i styret som varamann eller fast medlem siden starten i 1919.

1939: Bodø. Forbundets 18. landsmøte ble holdt i tiden 8.-10. juni 1939 i Bodø. Tingulstad skriver at «reisen oppover var meget belivet helt fra Oslo, hvor kjente og ukjente kollegaer straksfant tonen – og mistet stemmen i løpet av den første natt.»

Oppmøtet var svært bra idet bortimot 60 medlemmer og en god del ledsagere hadde møtt fram. Det som preget dette landsmøtet var de store organisasjonsmessige endringer som ble gjennomført. Begrepene «landsstyre» og «sentralstyre» kom inn i lovverket, og antall styremedlemmer ble redusert fra 7 til 4. Formelt gikk hele styret av, deretter ble Tingulstad og Grorud gjenvalgt som henholdsvis formann og nestformann. Nye styremedlemmer ble Johan Staxrud, Bærum, og Nils Brevig, Jeløy. Omorganiseringen førte dermed til at hele 5 av de sittende styremedlemmer måtte gå av. Dette gjalt de 2 veteranene Knut Nordtorp og Alf Berglann, som begge hadde hatt tillitsverv som styremedlemmer eller varamedlemmer siden starten i 1919. Men også de 3 nye fra 1938 måtte forlate skuta etter 1 års funksjonstid.

Landsmøtet foretok også valg på det første landsstyre, og stort sett ble dette bestående av de sittende fylkesformenn. Men på grunn av kommende års «begivenheter» skulle de aldri komme i virksomhet.

Forøvrig ga landsmøtet også tid til sosialt samvær. Tingulstad skriver at «der holdtes en belivet fest på Turisthytta, uten midnattssol, men i høy stemning.» Neste landsmøte ble vedtatt lagt til Trondheim. Det var nå bestemt å gå over til 2-års landsmøteperioder, men i realiteten skulle det gå hele 7 år før neste møte kunne gjennomføres.

KRIGSÅRENE

Den 9. april 1940 ble landet okkupert av den tyske krigsmakt, og virksomheten i forbundet ble ganske fort betydelig redusert. Det var ikke aktuelt med hverken landsstyremøter eller landsmøter, og kontakten med fylkeslagene ble også svært vanskelig. Men sentralstyret, som bodde i forholdsvis nær omkrets, opprettholdt en viss møteaktivitet og ga uttalelser i forskjellige faglige spørsmål, blant annet om Skattekomiteens innstilling til ny skatteordning. «Herredskassereren» fortsatte også å komme ut, og på styremøte i november 1943 kunne redaktøren opplyse at det hadde vært en gledelig økning både i abonnementspenger og medlemskontingent. Interessen for forbundet var således i høyeste grad tilstede.

I 1941 fylte formannen 70 år, og i den anledning møtte styret opp med lykkeønskninger og beskjed om at han var utnevnt som forbundets fjerde æresmedlem.

Så kom frigjøringen, og den 31. mai 1945, holdt sentralstyret «fredsmøte» på Aker herredskassererkontor. Samtlige styremedlemmer samt revisor Magnhild Johansen var tilstede. Formannen åpnet møtet med å uttale sin glede over at vi nå hadde fått fred, og håpet på framgang for forbundet. Han rettet også en varm takk til redaktør Grorud «for at han, takket være «Herredskassereren», har kunnet holde båndet knyttet blant medlemmene.» Dermed kunne forberedelsene til det 19. landsmøtet i Trondheim 1946 begynne.