Høring – forskrift om elektronisk kommunikasjon med ligningsmyndighetene

NKK har sendt høringsvar til Skattedirekoratet


Publisert: 31. mars 2014
Kategori:
31. mars 2014
1. Innledning
Vi viser til direktoratets høringsbrev av 10.02.2014 om forslag til forskrift om elektronisk kommunikasjon med ligningsmyndighetene. Innledningsvis vil vi påpeke at «Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skattefordring» nå heter «Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund». Vi ber om at direktoratet oppdaterer listen over høringsinstanser i tråd med dette.

2. Våre kommentarer
I høringsnotatet bes det kun om kommentarer på de tilpasningene som har vært nødvendig for å implementere prinsippet om digital kommunikasjon som hovedregel også på ligningsområdet. Vi stiller oss bak prinsippet om digital kommunikasjon på ligningsområdet, men har kommentarer til unntakene fra e-forvaltningsforskriften, grensesnittet mellom skatteetatens- og skatteoppkrevernes digitale kommunikasjon med sine respektive brukere og klagefristen i det nye forslaget.

a. Unntakene fra e-forvaltningsforskriften

I utkast til e-ligningsforskrift § 2(2) foreslås det at e-forvaltningsforskriftens §§7, 11 femte ledd, 38 og kap.7 unntatt § 29 ikke skal gjelde.

§7)
Begrunnelsen for å unnta §7 i e-forvaltnignsforskriften er at ligningsloven ikke inneholder bestemmelser om veiledningsplikt. Vi vil imidlertid peke på at lignl. § 3-1 har regler om ligningsmyndighetenes veiledningsplikt. Forvl.§11 inneholder bestemmelser om en «utvidet» veiledningsplikt, regulert i e-forvaltningsforskriften § 7, om et forvaltningsorgans plikt til gi avsender beskjed om feil ved henvendelser og om mulig veilede om rett organ eller rett e-postadresse. Denne veiledningsplikten er ikke direkte regulert i lignl. Derimot inngår denne «utvidete» veiledningsplikten etter vårt syn som en del av de alminnelige pliktene alle forvaltningsorganer har, også ligningsmyndighetene. Forvl. gjelder også for ligningsmyndighetene, bare ikke for behandling av saker etter lignl.§ 1-1. Slike feilaktige henvendelser vil ikke være behandling av saker etter lignl. § 1-1. Det er derfor ingen grunn til å unnta ligningsmyndighetene fra den utvidete veiledningsplikten i e-forvaltningsforskriften § 7. Se også høringsnotatets pkt. 3.1 om forvaltningslovens generelle anvendelse på ligningsområdet.

b. Grensesnittet mot kommunal digital kommunikasjon

De kommunale skatteoppkrevernes digitale kommunikasjon reguleres bl.a. av e-forvaltningsforskriften, men vil ikke være omfattet av e-ligningsforskriften. Mange skatteoppkreverne har nylig tatt i bruk den digitale utsendingsplattformen SvarUt i regi av KS. SvarUt bruker meldingsboksen i Altinn, men har egen løsning for arkivering av sendte og leste brev som mottakeren har åpnet digitalt. I og med at skatteoppkreverne ikke er omfattet av e-ligningsforskriften vil vi påpeke viktigheten av at brev som går ut i den kommunale skatteoppkreverens navn, men som faktisk blir sendt ut av skatteetaten, går gjennom de vedtatte kommunale løsningene. Hvis dette ikke skjer oppstår situasjonen hvor skatteoppkreverbrev med kommunal logo og brevark ikke gjenfinnes i den kommunale løsningen for arkivering av digitalt sendte og leste brev som mottakeren har åpnet digitalt.

c. Kontakt- og reservasjonsregister
Bestemmelser om kontakts- og reservasjonsregister finnes i e-forvaltningsforskriften kap. 7. Kapittelet, unntatt § 29, skal ikke gjelde på ligningsområdet ihht. til forslaget til ny e-ligningsforskrift. Vi legger til grunn at vedlikehold av registeret og behandlingsansvar m.v. ligger hos DIFI og at det derfor kan unntas fra e-ligningsforskriften. §29, som skal gjelde, regulerer opprettelsen og bruken av et slikt register. I høringsnotatet fremgår at ligningsmyndighetene vil benytte seg av det sentrale DIFI-opprettede registeret for kontakt- og reservasjonsinformasjon. Vi ser det som en fordel at alle forvaltningsorganer i størst mulig grad benytter seg av fellesløsningene.

d. Klagefrist
Klagefristen er omtalt i høringsnotatet pkt. 4.6. Der behandles «klage på skatteoppgjøret» og hva som er starttidspunktet for klagefristen og hva som skal til for at klagen er riktig fremsatt.

i. Starttidspunktet
Vi vil bemerke at en klage på skatteoppgjøret enten er en klage over ligningen, jfr lignl.§ 9-2 eller en klage over avregningen jfr skbtl. kap.7. Klagefrist, starttidspunkt, m.m. for disse reguleres av forskjellige bestemmelser. Vi legger til grunn at høringsnotatet omhandler starttidspunktet for klagefristen for klage over ligning, jfr. lignl. § 9-2. Det stilles det opp to startalternativer: E-forvaltningsforskriftens § 11 andre ledd-løsningen og ligningslovens løsning. Henvisningen til e-forvaltningsforskriftens § 11 andre ledd er uheldig, i og med henvisningen der til forvl. § 29. Det er ikke lett å si realiteten i forskjellen mellom de to alternativene, da begge synes å innebære samme starttidspunktet: I e-forvaltningsforskriften når skatteoppgjøret «er gjort tilgjengelig for parten, og varsel om dette er sendt» og i lignl. når skatteoppgjøret er sendt. For elektronisk utsendelse fremstår dette som det samme tidspunktet. Forskjellen kommer kun på spissen ved forsinkelser og/eller nedetid i meldingsformidleren. Begge alternativene vil dessuten gi en faktisk forskjell mellom de som har reservert seg og de som ikke har. Enten starttidspunktet er «sendt» eller «gjort tilgjengelig for parten, og varsel om dette er sendt», vil de som har reservert seg og mottar skatteoppgjøret på papir få postgangen innbefattet i klagefristen sin. Vi stiller oss bak forslaget om at starttidspunktet både etter lov og forskrift bør være når skatteoppgjøret er sendt, i tråd med forslag til ny e-ligningsforskrift § 5.

ii. Fristavbrudd
Vi forstår ikke begrunnelsen for forslagets § 2 om unntak for e-forvaltningsforskriftens § 11 femte ledd. Denne bestemmelsen omhandler hva som avbryter klagefristen, nemlig at klagen har kommet frem til klageorganets korrekte e-postadresse. For oss fremstår det som en defensiv holdning å overlate en klargjøring av det nærmere innholdet i hva som avbryter klagefristen til rettspraksis. En av fordelene med digital kommunikasjon er økt notoritet om forsendelser, både til og fra borgerne. Alternativet til e-forvaltningsforskriftens løsning må være at fristen avbrytes ved at klagen er sendt (elektronisk) fra klageren og at man ønsker at ligningsmyndighetene skal ha risikoen for forsinkelser eller nedetid i meldingsformidleren. Dette fremstår som en dårlig løsning. Det gir best sammenheng i forskriftsverket og forutberegnelighet for borgeren om reglene for fristavbrytelse er harmonisert i de to forskriftene.


ANONNSØRER

chevron-downmenu-circlecross-circle