/Kommunal Finanshåndbok

Forvaltningsmodeller

Nedenfor presenteres fem forvaltningsmodeller som det kan være hensiktsmessige å anvende for ulike kommuner. Modellene er forskjellige i natur og kompleksitet, og det er naturlig nok slik at den modell som er mest egnet for de store bykommunene, ikke nødvendigvis egner seg for en liten landkommune.

På den annen side er rammebetingelsene for finansforvaltningen i kommunesektoren såpass oversiktlig at det ikke er vanskelig å finne noen generelle modeller som egner seg for grupper av kommuner med noenlunde likt utgangspunkt.


Publisert: 6. februar 2015

Modellene som vises nedenfor, har en del fellestrekk:

  • For det første tar alle utgangspunkt i den standardmodellen for innlånsstrukturen som er skissert over
  • For det andre legges det opp til benchmarking i samtlige modeller. Benchmarkingen vil også kunne fungere som budsjettinput, dvs. det forutsettes at renteutgiftene budsjetteres med basis i forventet benchmarkrente. På denne måten vil en harmonere insentivet til budsjettstyring med insentiv til en mest mulig effektiv renteforvaltning.
  • For det tredje legges det opp til passive strategier i tre av modellene. For kommuner generelt er det neppe realistisk å tro at en over tid vil skape meravkastning ved aktive strategier i rentemarkedet.
  • For det fjerde benyttes kun to alternative varianter for langsiktig nøytral posisjonering:

  • 0 års rentebinding uten referanseportefølje,
  • 2,5 års vektet rentebinding/durasjon med referanseportefølje.

Det foreligger ingen konkret teoretisk støtte for det siste valget. Når denne porteføljen benyttes, er det ut fra en subjektiv oppfatning av hva som oppleves som en hensiktsmessig sammensetning av renterisikoen for en kommune. Det viser seg i tillegg at mange kommuner har en faktisk gjeldsportefølje som ligger tett opp til denne.

Modelloversikt:

Modell A: Kostnadsbasert, benchmark 0 år - aktiv

Modell B: Kostnadsbasert, benchmark 2,5 år - passiv

Modell C: Markedsverdibasert, benchmark 2,5 år - passiv

Modell D: Markedsverdibasert, benchmark 2,5 år, passiv - mekanisk

Modell E: Markedsverdiverdibasert, benchmark 2,5 år - aktiv

Modell A Kostnadsbasert, 0 år - aktiv:


modell_a

Den modellen kan i realiteten vanskelig kalles noen modell i og med at den gir full fleksibilitet for kommunen, med det unntak at en ikke revurderer transaksjoner som allerede er gjort.

Dette er en forvaltningsmodell som praktiseres av mange kommuner, dog med noe varierende resultat.

Modellen krever ikke noe styringssystem i og med at de data som skal evalueres finnes i de økonomisystemer som benyttes fra før.

Forvaltningsmodellen vil være best egnet for kommuner med god økonomi hvor netto finansutgifter utgjør en liten del av netto driftsresultat.

Modell B Kostnadsbasert, benchmark 2,5 år - passiv:

modell_b

Modell B er en utvidelse av modell A ved det at en setter sterkere rammer for renterisiko. De grunnleggende prinsippene er fortsatt de samme som for modell A.

For kommuner med begrenset tilgang til finanskompetanse, styringssystemer og med begrenset finansiell handlefrihet er dette et alternativ.

Filosofien som ligger til grunn her, er for det første at en i det lange løp ikke klarer å oppnå noen meravkastning i rentemarkedet, og at en foretrekker stabilitet i finansutgiftene primært fordi kommunens økonomiske situasjon tilser det.

Rent operativt vil her modellporteføljen for innlån og referanseporteføljen i praksis være den samme. En setter opp en andel av porteføljen som holdes flytende, f.eks. som vist i ref. porteføljen, og finansierer seg ved bruk av fastrentelån etter hvert som låneseriene faller. Den gjennomsnittlige rentebindingen vil drifte etter hvert som lånene blir eldre, men få et skift utover rentekurven igjen når refinansiering gjennomføres.

Modellen er enkel å praktisere og har lave transaksjonskostnader.

Modell C Markedsverdibasert, benchmark 2,5 år - passiv:

modell_c

Modell A og B har begge den svakhet ved seg at de legger til grunn en kostnadsbasert hold til forfall strategi. Over en lengre tidshorisont vil dette være en grei strategi, men i det korte løp kan det være ønskelig å endre noen av tidligere inngåtte posisjoner, særlig dersom det skjer vesentlig endringer i rentemarkedet.

Forvaltningsmodellen over (Modell C) er en utvidet variant av modell B ved det at en fortsatt legger en passiv strategi til grunn, men raffinerer dette mer ved at en periodisk rebalanserer porteføljen tilbake til den langsiktige posisjonen. På denne måten oppnås over tid det samme som modell B, men en unngår å bli sittende i for lang tid på et for høyt rentenivå dersom renten brått skifter bane.

Rent praktisk innebærer denne modellen at innlånsporteføljen også her settes sammen som vist under Modellportefølje, men med den forskjellen fra modell A og B at de faste seriene etableres med NIBOR-marginer og ikke som fastrentelån. Fastrenteposisjonene tas ved bruk av renteswapper posisjonert i de løpetidssegment som referanseporteføljen spesifiserer, og rebalanseres periodisk.

Rebalansering betyr at swap posisjonene selges og nye etableres. Dette vil skape realiserte gevinster/tap slik at den regnskapsførte renten vil tilsvare en reell effektiv rente.

Modell C krever naturlig nok noe mer ressurser enn A og B, men er likevel en modell som er enkel å følge opp. For en mellomstor kommune med gjennomsnittlig finansiell handlefrihet kan dette være et aktuelt valg av modell.

Modell D Markedsverdibasert, benchmark 2,5 år, passiv - mekanisk:

modell_d

Modell D er en ren utvidelse av modell C ved den at en legger åpning for drift i durasjon etter hvorvidt en er i et lavt eller høyt renteklima.

Alt er som modell C med det unntak av at den periodiske rebalansering skjer etter en forhåndsbestemt metodikk. Det finnes mange eksempler på slike handlingsregler i det norske rentemiljøet, slik at en kommune som ønsker å praktisere denne modellen, kan få hjelp til å utvikle modellen. I valget blant mange er det her foreslått den enkle varianten kommentert over, hvor durasjonen endres 0,5 år for hvert 0,5 standardavvik som benchmarkrenten avviker fra den langsiktige gjennomsnittsrenten.

Modell D krever styrings- og rapporteringssystemer, men ikke av et mer komplekst omfang enn det som enkelt kan bygges opp i en regnearkmodell. Modellen kan være aktuell for mellomstore og store kommuner, som kan etablere det interne operative apparatet som kreves.

Modell E Markedsverdibasert, benchmark 2,5 år - aktiv:

modell_e

Modell E er en ytterligere utvidelse av modell C og D, hvor en legger til grunn samme standard forvaltningsmetodikk som benyttes av allmenne renteforvaltningsmiljøer.

Filosofien er at en ved aktiv oppfølging av rentemarkedet skal kunne klare å skape merverdier kontra en mer passiv renteforvaltning.

For at modell E over tid skal kunne generere meravkastning i forhold til de modellene som er nevnt over, kreves det tilgang til ekspertise, systemer og kapasitet. Slikt sett vil det kun være et fåtall norske kommuner hvor dette er et hensiktsmessig ambisjonsnivå.

Budsjettering

Alle modellene har det felles at de budsjetterte netto finansutgifter beregnes med basis i referanseporteføljens sammensetning samt forventet benchmarkrente.

Fordelen med dette er at en får, om ikke 100 %, en rimelig god harmonisering mellom kravet til benchmarking og budsjettintensiver. Oppnås meravkastninger gjennom renteforvaltningen, vil dette gi besparelser på rentebudsjettet og vise versa.

I praksis vil et slikt én til én forhold kreve at en justerer budsjettet med endringen i referanserenten, men dette kan naturlig nok ikke gjøres hver måned.

Som kommentert over, anbefales det imidlertid at en for noen av modellene rebalanserer porteføljen ved faste perioder. En evt. justering av budsjettet kan da gjennomføres med samme intervaller.

Etterprøving
Ved etterprøving av de enkelte rentestrategiene på rentedata for de siste 10 årene finner en at flytende rente over perioden sette under ett, har gitt de laveste rentekostnadene. Dette skyldes spesielt rentebildet etter omslaget i november 2002. Et slikt brått skift nedover i den flytende renten takles ikke spesielt godt av de forskjellige fastrente modellene. Det vil likevel være slik at en fastrentestrategi i praksis fungerer som en ”cap” på den flytende renten. Skal en benytte seg av fastrente, bør en imidlertid følge den effektive renten og gjennomføre endringer i durasjonen når rentebildet tilsier det.


Tilbake

ANONNSØRER

chevron-downmenu-circlecross-circle