[vc_row][vc_column width="2/3"][vc_column_text]Tittelen på min spalte denne gangen er hentet fra et foredrag som Steinar Kvifte, partner EY, holdt under regnskapstreffet i sør på universitetet i Agder tidligere i år
Han stilte blant annet spørsmålene: Er «nesten de samme standardene» nyttig fra et praktisk bruker ståsted? Hva med kritikken mot IFRS i Europa? Hvorfor har ikke utvalget vurdert alternativer?
Regnskapslovutvalget ble utnevnt 19. september 2014. Utvalget fikk mandat til å gjennomgå regnskapsloven med sikte på å modernisere og forenkle regelverket, samt tilpasse de norske reglene til nytt EU-regelverk på området. Det er lagt fram to delutredninger, og ny regnskapslov vil antagelig bli vedtatt en gang i 2017.
Av hensyn til internasjonal konvergering foreslår utvalget at grunnleggende regnskapsprinsipper som er sentrale i dagens regnskapslov, erstattes med et sett alminnelige regnskapsprinsipper basert på EU-direktivets minstekrav. De alminnelige prinsippene utgjør primært en yttergrense for lovlig regnskapspraksis. Disse må utfylles av standardsetter, da de i motsetning til grunnleggende regnskapsprinsipper ikke er ment å gi føringer for løsning av spørsmål som ikke er eksplisitt regulert i regnskapsloven.
Sammenlignet med dagens lov foreslås det at transaksjonsprinsippet, opptjeningsprinsippet, sammenstillingsprinsippet, sikringsprinsippet og prinsippet om beste estimat ikke videreføres. Dette innebærer at resultatorienteringen i regnskapsføringen forsvinner. Forsiktighets-prinsippet, kongruensprinsippet, prinsippet om ensartet og konsistent prinsippanvendelse samt forutsetningen om fortsatt drift foreslås videreført, men enkelte av dem med visse endringer. I tillegg er det foreslått alminnelige prinsipper om periodisering, krav om enkeltvurdering, forbud mot motregning, substans over form, vesentlighet, historisk kost prinsippet og en bestemmelse om rettvisende bilde.
Den rettslige standarden «god regnskapsskikk» fjernes. I stedet foreslås en hjemmel til å fastsette rettslig bindende regnskapsstandarder. I lys av dette drøftes også organiseringen av fremtidig standardsetting.
Regnskapsplikt
For å muliggjøre differensiering av regnskapsreguleringen, foreslår utvalget å dele de regnskapspliktige inn i fire kategorier som er underlagt ulik type regulering av regnskapsplikten:
1) Foretak som omfattes av direktivet – foretak med begrenset ansvar
2) Andre næringsdrivende foretak
3) Finansielle foretak
4) Ikke næringsdrivende juridiske personer
Internasjonalisering – slik lovutvalget ser det
«Loven skal være uten overordnede bestemmelser om innregning og måling utover det som følger av direktivet». «Det forutsettes at regnskapsstandard for «øvrige foretak» tar utgangspunkt i IFRS for SMEs (tilsvarende ny norsk standard), (….)»
Loven skal utledes, ganske direkte, formodentlig, av EUs regnskapsdirektiv og IFRS for SME. Det første er ikke nytt – men i stedet for å dra veksler på det fundament som god regnskapsskikk bygger på, så foreslår utvalget å dra veksler på praksis utviklet lokalt i EU-land, f eks om forsiktighetsprinsippet: «Utvalget mener at det er den til enhver tid rådende internasjonale forståelse av direktivets forsiktighetsprinsipp som vil gjelde også for innholdet av forsiktighetsprinsippet i norsk lovgivning». Internasjonal harmonisering er heller ikke nytt, men å ta «utgangspunkt i IFRS for SMEs» er nytt.
Hvem mener hva?
Et flertall av høringsinstansene (delutredning 1) støtter internasjonal tilpassing med kobling til IFRS SME, hvorunder bransjeorganisasjoner, et flertall av revisjonsselskapene, enkelte høyskoler og Finanstilsynet. På linje med utvalget, begrunnes ikke støtten utover at det påpekes at «tiden er moden».
Men et ikke ubetydelig mindretall er skeptisk som for eksempel energiselskaper, NFF, EY, NHH, LO med flere. De mener at dagens GRS fungerer godt og begrunnelsen for omlegging er uklar.
Ellers er artikkelen til Bernhoft (Revisjon og Regnskap nr 1/2016) er også verdt å lese.
Hvem er regnskapsprodusentene?
Totalt antall regnskapspliktige i 2013 var 275.834. Av disse var antall små foretak i 265.209 (96 %). Med andre ord utgjør små foretak det store antallet regnskapspliktige/regnskapsprodusenter. Disse kan som kjent benytte forenklingsregler i regnskapsloven og NRS 8 God regnskapsskikk for små foretak. Antall revisjonsoppdrag samme år var 186.323. Hvis alle som ikke var små foretak ble revidert (10.625), var det 175.698 små foretak som ble revidert (66 %). Antall foretak som benyttet autorisert regnskapsfører i 2012 var 353.661(både regnskapspliktige og ikke regnskapspliktige).
Hva ønsker regnskapsprodusentene av regnskapsreglene?
De ønsker forutsigbarhet, stabilitet og forståelighet i språk, begreper, og struktur. Videre vil de ha enkelhet i innregnings- og målingsregler. Hele tiden dreier det seg om «Kost-nytte-vurdering», sa Jan Terje Kaaby (Statsautorisert revisor og autorisert regnskapsfører, fagansvarlig regnskap, Regnskap Norge og leder NRS Fagutvalg små foretak) under regnskapstreffet i Sør, og tilføyde ytterligere:
Endringer i regnskapsreglene er kostnadskrevende. Det krever opplæring, og det vil bli økt ressursbruk ved første gangs utarbeidelse av årsregnskap etter nye eller endrede regler. Nye regler vil være særlig krevende ved usikkerhet om forståelsen av reglene. Ny regnskapslov vil ha fremmedartede begreper og formuleringer, som skaper usikkerhet og er ressurskrevende. For eksempel er mange små foretak p.t. ikke godt kjent med IFRS-terminologi. Det vil kreve tilvenning, og vil ta noe tid. Dagens regnskapsregler har hatt relativt god forutsigbarhet.
Jan Terje Kaaby avsluttet sitt foredrag med å dele noen av sine tanker med seg angående ny regnskapsstandard for små foretak.
Arbeidet er som kjent ennå ikke påbegynt. Finansdepartementet arbeider med høringen om ny regnskapslov, og regnskapsstandardstyret arbeider med ny regnskapsstandard for foretak med alminnelig regnskapsplikt («øvrige foretak»).
NRS Fagutvalg små foretak har gjort seg opp noen overordnete prioriteringer for fremtidig arbeid. Fagutvalget mener at dagens regnskapsregulering er velfungerende for små foretak. I utgangspunktet er det ikke behov for dramatiske endringer for denne foretaksgruppen. Det balanseorienterte synet i IFRS for SMEs anses ikke å passe like godt for små foretak som for andre. Blant annet omfanget av virkelig verdi-vurderinger. Små foretak vil i mindre grad ha nødvendig informasjon til å gjennomføre gode vurderinger og estimater. Fagutvalget mener at et transaksjonsbasert historisk kost-regnskap fortsatt vil være det som passer best for små foretak.
Brukerperspektivet blir viktig – regnskaper for små foretak har ofte begrensede brukergrupper. Kravene som stilles til regnskapet må reflektere brukernes behov. Krav som medfører kostnader for produsenten som overstiger nytten for brukerne må unngås (selv om det er regnskapsteoretisk bedre løsninger), avsluttet Kaaby.
At tiden er moden er ikke noen begrunnelse for et regnskapsskifte. Og hva er det som har blitt så modent at man må gå over. Dersom man er opptatt av de små foretakene bør man gjøre forenklinger, og ikke lage et regnskapsspråk som er vanskeligere å forstå. Små foretak har i dag alle valgmuligheter. Hvor mange av disse er det som har valgt full IFRS? Men jeg tar vel neppe feil når jeg tipper at ny regnskapslov blir det uansett hva kritikere og skeptikere mener. Det er allerede skapt en halleluja stemning for ny regnskapslov. Og det paradoksale er at jeg ikke har sett en eneste liten bruker av regnskapsinformasjon som har vært med i utvalget. Igjen er det eliten som har drevet dette fram.[/vc_column_text][/vc_column][vc_column width="1/3"][vc_single_image image="14872"][vc_column_text]Asbjørn O. Pedersen
Generalsekretær i NKK[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][/vc_column][/vc_row]

[vc_row][vc_column width="2/3"][vc_column_text]Resultatene fra folkeavstemningene om kommunesammenslåinger er bedrøvelig lesning for regjeringen, og ei heller ikke gode nyheter for stortingsflertallet. For mange kommuner har det runget et nei til kommunesammenslutning.
Neste vår, ved oppkjøringen til stortingsvalget, skal kommunalminister Jan Tore Sanner legge sin fasit fram for Stortinget. Da kan kommuner bli tvunget til å slå seg sammen. Stikk i strid med det regjeringen har signalisert som en frivillig sammenslåings reform.
Noe av kritikken mot kommunereformen er at man har valgt å skremme med at dersom man ikke slår seg i sammen vil man miste inntekter. Det har mer handlet om endring av inntektssystemet enn å peke på fordeler ved en sammenslåing.
Ekspertutvalget som har utredet kommunestrukturen har slått fast at de fleste kommuner bør han minst 15 000 – 20 000 innbyggere, mens gjennomsnittet i dag er cirka 11 000. Hvilke kriterier som veier tyngst når innbyggerne har sagt nei til sammenslåinger, kan man ikke vite. Men vi vet at det er lettere å mobilisere mot enn for sammenslåing. Mobiliseringen er skjev, valgdeltakelsen for lav. Mange av folkeavstemningene har hatt så lavt fremmøte, at det er vanskelig å finne holdepunkter for at ønsket om folkeavstemning er et folkekrav nedenfra. Er de mange hjemmesittere en protest mot folkeavstemningsopplegget? Eller er velgerne lammet av forvirring over de mange alternativer – både tre, fire og fem – som mange er blitt stilt overfor? Usikkerhet kan også ha blitt skapt av planer om økonomisk straff, dersom ikke regjeringen får det som den vil. Eller er det for at folk har gitt opp for at staten gjør som den vil til tross for et nei? Da er det ikke sikkert at resultatet gjør oss klokere.
Det politiske «establishment» er motstandere av folkeavstemning og foretrekker andre alternativ, som for eksempel opinionsundersøkelser. Så hvorfor har man da endt opp med folkeavstemninger? Svaret må søkes i tidligere vedtak og uttalelser. Saken er den at har man nevnt folkeavstemning, kan ordet lett fange. Fortiden hjemsøker en.
Det er mot denne bakgrunn inndelingsloven (2001) – som angir veien mot mulig kommunesammenslåing – må forstås. Loven er en sterkt utvannet utgave av frivillighetslinjen fra 1995. Det sies i inndelingsloven at innbyggernes synspunkter bør innhentes ved spørsmål om kommunesammenslutninger. Og det kan skje ved «folkerøysting, opinionsundersøking, spørjeundersøking, møte eller på annan måte».
Frivillighetslinjen (1995) – et oppsiktsvekkende vedtak – er derimot strammere og strengere i både form og tone. Endringer i kommunestrukturen skal ikke skje «om kommunestyret, eller innbyggerne i en folkeavstemning, har gått imot kommunesammenslåinger». Fortsatt har Stortinget rett til å tvinge fram sammenslåinger.
Diskusjonen har dreid seg om folkeavstemning eller opinionsundersøkelse. I byer – som for eksempel Molde – var stemningen for å slå under seg små nabokommuner så entydig positiv at en folkeavstemning ble oppfattet som unødvendig. En opinionsundersøkelse var tilstrekkelig. Små omegnskommuner derimot, som stritter imot å bli oppslukt av nærmeste by, har hatt en god alliert i folkeavstemningsinstituttet. Det er i denne type kommuner at nei-stemningen er mest entydig.
Lokalvalgsundersøkelsen 2015, under ledelse av Institutt for samfunnsforskning, gir holdepunkter for om innbyggerne ønsker folkeavstemning eller ikke. På spørsmålet om hvordan avgjørelsen om kommunesammenslåing bør tas – via folkeavstemning, kommunens folkevalgte eller Stortinget – svarte flertallet (52 prosent) folkeavstemning. Men flertall ble til mindretall (39 prosent) blant dem som ønsket at egen kommune skulle slå seg sammen med en eller flere andre. Flertallet var imidlertid solid (72 prosent) blant dem som ønsket å stå alene. Velgerne er således som politikerne; standpunkt i sak bestemmer standpunkt til folkeavstemning.
Folkeavstemningens velkjente skille mellom ja eller nei har ofte blitt erstattet med en serie av ulike alternativer. Ingen regler foreligger om hva som er tellende resultat. Rommet for skjønn blir således stort. Det kan riktignok forsvares ved at det bare er rådgivende folkeavstemninger. Men skjønnets følgesvenn er konflikter og strid.
Til tross for at flere kommuner har sagt nei er det for tidlig å snakke om et folkeopprør. Det er for store variasjoner og uklarheter i hva befolkningen stemmer over, og hva som er konsekvensen av, og at oppslutningen er for lav, for å konkludere med dette. Men til neste vår kan det bli en annen dans dersom man blir tvangssammensluttet.
Regjeringen har solgt saken på at målet er effektivisering, mens det i realiteten handler om sparing. Og besparelser vil handle om nedlegging av kommunale arbeidsplasser og reduksjon av servicetilbudet. Jeg tror at regjeringen kunne ha solgt reformen bedre ved å love at pengene som ble spart på reformen ble igjen i kommunesektoren.

Er det noe man er sensitiv for i norsk politikk, er det at sentrale myndigheter kommer med direktiver. Om det blir en reform for tvang ovenfra, skal det ikke mye til før det tar fyr. Når som det nå har vært folkeavstemninger kan det bli opprør om de ikke følges.

Kommunereformen kan bli en mobiliserende sak ved at neste års stortingsvalg kan forrykke balansen mellom parteien. Sprengkraften i saken avhenger selvsagt av elementet av tvang som kan komme i regjeringens lovforslag. Jeg tror ikke det er mye å hente på handlekraft i denne saken.
Det er et folkeopprør mange ordførere er vitne til i egne og omkringliggende kommuner.
Dette er et veldig sterkt signal som både lokalpolitikerne og stortingspolitikere skal forholde seg til. Når folk får følelsen av tvang, da reiser de seg og sier nei.
Det mange innbyggere reagerer på er at fylkesmenn har gått ut og sagt at dersom to av tre kommuner sier ja, kan den tredje måtte bli med. Det andre er sentraliseringen. Folk ser at arbeidsplasser kan bli borte. Folk er ikke dumme. De ser hva som skjer. De tror ikke det hjelper å bli større, når ting uansett blir tatt fra dem.
Så gjenstår det å se om regjeringen lytter til folket, eller kommer med TVANG.[/vc_column_text][/vc_column][vc_column width="1/3"][vc_single_image image="14872"][vc_column_text]Asbjørn O. Pedersen
Generalsekretær i NKK[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][/vc_column][/vc_row]

ANONNSØRER

chevron-downmenu-circlecross-circle