Avsnittene i dette kapitlet har så langt sett på grunnlaget for kommunens rentestyring. Ser en bort fra problemstillinger tilknyttet overskuddslikviditeten som er omhandlet andre steder i denne finanshåndboken, vil forvaltningen av kommunens innlånsportefølje bestå av mer enn den rene rentestyringen.
Finansforskriften pålegger kommunen å lage regler for forvaltning av kommunens gjeldsportefølje og øvrige finansieringsavtaler.
Når det gjelder markedet for finansiering av norske kommuner er dette relativt oversiktlig. I praksis er det to kilder som er aktuelle for kommunene; lån via kommuneinstitusjonene; dvs. Kommunalbanken og KLP/Kommunekreditt, eller direkte i verdipapirmarkedet i form av sertifikat- eller obligasjonslån. I tillegg kommer lån til spesielle formål tatt opp gjennom Husbanken. Basert på sine egne innlånskostnader skal spare- og forretningsbanker normalt ha vanskeligheter med å konkurrere om direkte lån til kommunene.
Det kommunale regnskapssystemet er basert på anordningsprinsippet, noe som bl.a. betyr at en i varierende grad regnskapsfører markedsverdier på balanseposter. For aktivasiden skal finansielle omløpsmidler markedsverdivurderes, mens tilsvarende ikke er tilfelle for finansielle anleggsmidler eller langsiktig gjeld.
Selv om temaet her er gjeldsforvaltning kan de metoder og prinsipper som blir gjennomgått nedenfor, også anvendes i forhold til kommunens netto eller brutto gjeld, avhengig av hvorledes kommunen forvalter sin balanse som illustrert ved figuren under:
Som basis for renteforvaltningen er det nødvendig at kommunen innfører enkelte grunnleggende prinsipper gjennom en strategi i kommunens finansreglement.
Nedenfor presenteres fem forvaltningsmodeller som det kan være hensiktsmessige å anvende for ulike kommuner. Modellene er forskjellige i natur og kompleksitet, og det er naturlig nok slik at den modell som er mest egnet for de store bykommunene, ikke nødvendigvis egner seg for en liten landkommune.
På den annen side er rammebetingelsene for finansforvaltningen i kommunesektoren såpass oversiktlig at det ikke er vanskelig å finne noen generelle modeller som egner seg for grupper av kommuner med noenlunde likt utgangspunkt.
