SKATT AV ARETS INNTEKT

Våre gjeldende skattelover er av 18. august 1911. De er senere endret en rekke ganger, men opprinnelig var ordningen slik at likningskontorene (som var kommunale fram til 1.1.1965) foretok utlikning av statsskatt og kommuneskatt på grunnlag av innlevert selvangivelse. Ferdig likning ble så utlagt på høsten, og hele skattebeløpet forfalt til betaling i terminer. Innkrevingen foregikk på den måten at statsskatten ble betalt til lensmannen og kommuneskatten til herredskassereren/ kemneren.

Da skattene etter dette system ble utliknet i ettertid, var det ikke til å unngå at det oppsto store restanser, ordinært ca. 10 %, som for en stor del var uerholdelige. De store skatterestansene ble snart en belastning for det offentlige. Derfor begynte en å vurdere om det ikke burde innføres en ny skattebetalingsordning som var mer rettferdig, og som ville gi større inntekter til det offentlige og samtidig frata skattebetalerne byrden med de store restansene i ettertid.

Allerede i 1920-årene foreslo en komite nedsatt av Justisdepartementet en omlegging av innkrevingsansvaret, slik at både stats- og kommuneskatt burde ligge hos herredskassererne. Vårt forbund fulgte opp med forslag om å få gjennomført et kontantprinsipp for skatteregnskapet. Men saken strandet på grunn av stor motstand fra lensmennene.

Diskusjonen fortsatte imidlertid, og i 1936 nedsatte Finansdepartementet den store «Skattekomiteen» som blant annet skulle se på en omlegging av skattesystemet slik at skatten kunne betales etter hvert som inntektene ble opptjent. Dessuten skulle komiteen utrede en omlegging av innkrevingen med tanke på en felles innkreving av statsskatten og kommuneskatten.

Vårt forbund ga sin fulle tilslutning til begge disse spørsmål, idet styret den 29. juli 1940 vedtok følgende uttalelse:
«Styret er prinsipielt av den oppfatning at skatten bør kreves inn etterhvert som pengene tjenes, og vil anbefale at en sådan ordning søkes gjennomført.»

En reform som bør gjennomføres straks er felles innbetaling av stats- og kommuneskatter slik som skattekomiteen også har anbefalt i sin innstilling kap. VIII 3 b side 111. En slik ordning vil være et skritt i riktig retning ved overgang til direkte skattebetaling. Fordelene ved en slik ordning er opplagte og betyr både forenkling og besparelse. Skatteyterne vil kunne betale stats- og kommuneskatten på ett sted og til samme tid. På samme måte som nå med alderstrygdavgiften. Dobbeltutskriving av skattesedler spares. Skattetrekket blir enklere idet arbeidsgiverne får pålegg bare fra ett sted, likesom arbeidsgiveren får bare ett sted å sende melding til. Mange skatteytere blir spart for dobbelt utpantingsgebyr, særlig vil det bli stor besparelse for de innfordringer som sendes utenbygds. Utgiftene ved skatteinnfordringen vil på denne måte kunne reduseres betydelig. Styret vil forsåvidt angår dette avsnitt slutte seg til skattekomiteen og anbefale at denne reform blir gjennomført snarest.»

Etter at Skattekomiteen hadde avgitt sin innstilling, førte den politiske behandling til at Stortinget vedtok lov av 21. november 1952 om betaling og innkreving av skatt. (Skattebetalingsloven) Loven var meget spesifisert for sitt virkeområde, men gav likevel Finansdepartementet fullmakt til å vedta en rekke utfyllende regler og forskrifter.

Til å foreta den praktiske gjennomføringen av loven ble «Direktoratet for skatt av årets inntekt» opprettet i mai 1953. Der ble skattejurister og andre med innblikk i skatteadministrasjon engasjert. Bemanningen besto av 18 midlertidige stillinger, hvorav en direktør og to kontorsjefer.

Som leder for innfordringsavdelingen, og så absolutt «vår» mann i systemet, ble tidligere byråsjef i Finansdepartementet Harald Glenne ansatt. I de kommende 15-20 år ble han meget sentral i utformingen av den nye skatteordningen. Han trakk også vårt forbund med i arbeidet idet han fikk etablert en kontaktordning der kontorsjef (senere kemner) Mesel, Oslo og herredskasserer Lund, Vang, ble rådgivere for henholdsvis byene og landdistriktene. Mesel ble i 1961 avløst av kemner Gamaas, Tønsberg.

Den nye skattebetalingsordningen ble vedtatt satt i verk fra 1. januar 1957, og det ble straks igangsatt en omfattende informasjonskampanje overfor publikum. I dagspressen og radio ble «Skatte-Eriksen» en gjennomgangsfigur med slagord som: «Skatten er betalt, du vet hva du har igjen». Nå skulle det nok vise seg at slagordene ikke løste alle problemer. Det var fremdeles mange som måtte slite med forholdsvis store restskatter.

Det ble vedtatt at utgiftene i forbindelse med den nye skatteadministrasjonen skulle deles mellom staten og kommunene. Alle omkostningene ved utlikning skulle overføres til staten ved at likningskontorene ble statlige. Dette skjedde imidlertid ikke før i 1965. På den annen side ble ansvaret for innfordring av all skatt (personlige skatteytere, næringsdrivende og selskaper) lagt til kommunene ved kommunekassereren. «Kommunekasserer» ble også den nye fellesbetegnelsen på alle herredskasserere, bykasserere og kemnere når det gjaldt skatteinnfordring.

Direktoratet for skatt av årets inntekt bygget etterhvert opp regelverket for den nye skattebetalingsordningen, og skattefogdene, ligningskontorene, kommunekassererne og kommunerevisorene fikk tilsendt stadig nye rundskriv og sirkulærer som nøye beskrev alle de tiltak som var nødvendige for å gjøre ordningen effektiv. De nye arbeidsoppgavene som ble pålagt kommunekassererne ble svært omfattende, og det ble snart klart at det var nødvendig å bygge ut kontorene både når det gjaldt bemanning og teknisk utstyr. Staten bevilget tilskudd til engangsinvestering i maskiner og kontorutstyr.

Foruten innfordring av skattene, skulle kommunekassereren føre kontroll med at arbeidsgiverne gjennomførte forskuddstrekk av sine ansatte, og betalte dette til rett tid. Kommunekassereren ble også pålagt å gjennomføre trekkettersyn i arbeidsgivernes regnskaper.

Før den nye skattebetalingsordningen ble satt i verk, ble det gjennomført en betydelig instruksjonsvirksomhet i form av møter og kurs for ansatte ved kommunekassererkontorene og ved kommunerevisjonen. Direktoratet utdannet 30 instruktører som ble rekruttert både blant kommunekasserere og kommunerevisorer. I 1956 ble det så avholdt 30 kurs blant ansatte i kommunene i de forskjellige fylker. Administrasjonen av kursene ble tillagt skattefogdene. De samarbeidet med kommunekasserernes fylkeslag for å skaffe egnede møtelokaler og foredragsholdere. Dette samarbeidet med skattefogdene, som fra nå skulle være kommunekassererens nærmeste overordnede i skattesaker, ble svært vellykket, idet alle ansatte ved kommunekassererkontorene ble kjent med skattefogden. De kunne dermed benytte han som konsulent i for eksempel problematiske innfordringssaker.

I «Direktoratet for skatt av årets inntekt» begynte man allerede i 1953 arbeidet med å utvikle et eget skatteregnskap. I dette arbeidet fant direktoratet det naturlig å søke bistand i kommunene. Våren 1953 ble kontorsjef og herredskasserer Andreas Husum engasjert som konsulent. Hans arbeid førte frem til Skatteregnskapsforskriftene av 21. november 1956, som ble sendt ut som vedlegg til rundskriv nr. 16 av 12.11.1956. Disse forskriftene gav en detaljert beskrivelse av hvordan skatteregnskapet skulle føres, og ettersom kontoplanen var bygd opp etter desimalsystemet var den faktisk svært framtidsrettet. Forskriftene forutsatte at skatteregnskapet sku
lle føres etter kontantprinsippet. Det var et utpreget reskontroregnskap, idet en skulle føre effektiv kontroll med at alle skattepliktige og arbeidsgivere betalte riktig beløp til rett tid. Videre var det lagt vekt på å skille mellom skatteartene og det enkelte år. Dette var nødvendig av hensyn til avregningen og til fordelingen mellom skattekreditorene. Skatteregnskapsforskriftene påla også kommunekassererne å gjennomføre og sende månedlige fordelingsoppgjør. Selve regnskapsavleggingen derimot skulle skje i form av halvårsregnskap 30. juni og 31. desember.

Skatteregnskapet var et manuelt regnskap, og alle inn- og utbetalinger skulle registreres over postgiro. Føringen av regnskapet var en krevende, men viktig oppgave for kommunekassererne, og i regnskapsforskriftene har det vært foretatt endringer etter behov. Den største endringen kom da kommunekassererne ble pålagt innfordringen av arbeidsgiveravgiften til folketrygden fra 1.1.1967.

Etterhvert som utviklingen av EDB førte til at de fleste kommunekassererkontorene fikk nytt maskinelt utstyr, og at Kommunedatasentralene tilbød nye on-line rutiner, ble det aktuelt å innføre maskinell behandling av skatteregnskapet. Skattedirektoratet fulgte utviklingen nøye, og i samarbeid med kommunerevisorene ble nye maskinelle føringsmetoder skrittvis tillatt. Etter prøveperioden ble EDB-regnskapet i 1974 tillatt benyttet av de kommunene som ønsket det. I Skattedirektoratets forskrift av 5.11.1987 ble alle kommunekasserere pålagt å føre skatteregnskapet på kommunedatasentralene. De skatteregnskapsforskriftene som ligger til grunn for føringen av regnskapet på EDB, er det manuelle regnskapet, og en har derfor sett behov for å utvikle nye forskrifter som bygges opp rundt bruken av EDB. Finansdepartementet har derfor satt ned et utvalg som skal utarbeide forslag til nytt EDB-skatteregnskap. Blant medlemmene i utvalget er økonomisjef Arve Ruud, økonomisjef Håvard Røyne og kemner Ole Jørgen Johannessen. Utvalget la frem en NOU høsten 1993.

I forbindelse med et ønske om å rasjonalisere arbeidet med innbetaling og registrering av forskuddstrekk fra arbeidsgiverne, inngikk Skattedirektoratet i 1975 en avtale med en del store arbeidsgivere i Oslo om at disse skulle kunne innbetale forskuddstrekk terminvis til kommunekassereren i Oslo uten at trekkbeløpet skulle spesifiseres på lønnstakerne. Ved årets slutt var arbeidsgiverne forpliktet til å levere maskinlesbare lønns- og trekkoppgaver til skattedirektørens datasenter.

Dette Oslo-prosjektet hadde en del startvanskeligheter idet en hadde visse problemer med å få til en korrekt fordeling av innbetalt forskuddstrekk i løpet av inntektsåret til lønnstakerens skattekommune. En valgte imidlertid å bygge videre på dette systemet og i 1978 besluttet Skattedirektøren at ordningen skulle gjennomføres i alle landets kommuner for de arbeidsgiverne som førte sine lønnssystem på EDB. Innbetaling av trekk foregikk til arbeidsgiverens kontorkommune. Det videre arbeid med dette systemet gav etterhvert så gode resultater at alle arbeidsgivere ble tatt med i ordningen, og en fikk systemet med forenklede lønns- og trekkoppgaver - FLT. Fordelingen av innbetalt forskuddstrekk ble overtatt av skattedirektørens datasenter med et endelig korrigert oppgjør etter at alle lønns- og trekkoppgaver var registrert på EDB ved inntektsårets utgang.

Etter at denne ordningen var kommet igang ble det klart at det var mulig å innføre et system med forenklet selvangivelse, idet det også var kommet bestemmelser om at alle banker og låneinstitusjoner m. v. Var forpliktet til å gi oppgave til skattedirektøren over kundenes innskudd og gjeld. Alle disse data blir samlet under skatteyterens personnummer og kan benyttes direkte i ligningsarbeidet.

INNKREVING AV UNDERHOLDSBIDRAG

Dette er en sak som har skapt stort hodebry for alle impliserte parter i mange år. Administrasjonen av «bidragsordningen for barn født i og utenfor ekteskap» var fra først av tillagt bidragsfogden. På landet var dette normalt lensmannen, mens det i byene som regel var en kommunal oppgave. Utbetaling av bidraget var avhengig av hva bidragsfogden fikk krevet inn hos den bidragspliktige. Den bidragsberettigede (det vil si for det meste barnemoren) ble dermed den skadelidende ved manglende betaling.

Ved lov av 26.4.1957 ble det vedtatt at bidragsberettigede hadde rett til å få utbetalt bidragsforskudd selv om bidragspliktige ikke hadde betalt pålagt bidrag. Bidragsfogden i bidragsberettigedes bostedskommune skulle fortsatt administrere ordningen, men vedkommende kommune ble pålagt å stille nødvendige midler til disposisjon slik at alle bidrag kunne utbetales månedlig. Det ble nødvendig med et mellomregnskap med kommunen og bidragsfogden slik at korrekt avregning kunne foretas. Kommunen fikk anledning til å kreve sine utlegg refundert fra bidragspliktige og denne innfordringen ble foretatt gjennom bidragsfogden.

Det viste seg etterhvert at den økonomiske belastning på kommunene ble meget følbar, og kommunene fant at de ikke lenger kunne bære denne belastningen. Derfor krevde de at staten måtte komme inn i bildet. Dette førte til at Stortinget besluttet å overføre forskuddteringen til folketrygden fra 1.1.1976. Den store restansemassen ble etterhvert et merkbart problem, og en ble opptatt av å finne frem til en mer effektiv innfordringsmetode.

Etter at lensmennene fra 1.1.1974 fikk en ordning med fast statslønn slik at diverse innfordringsgebyrer falt bort, var det mange lensmenn som ønsket å slippe vervet som bidragsfogd. De henvendte seg til kommunene for å få arbeidet med bidragssakene overført til kommunens administrasjon. En del, helst store og ressurssterke kommuner, gikk med på en slik overføring og kommunekassereren ble derved bidragsfogd i en del kommuner.

Restansemassen var imidlertid stadig økende, og våren 1976 nedsatte Justisdepartementet en arbeidsgruppe som skulle vurdere arbeidet med innkreving av underholdsbidrag. Som medlem av gruppen oppnevnte Norske Kommuners Sentralforbund Kjell B. Johansen som sin representant. Arbeidsgruppen som besto av seks medlemmer, avgav en delt innstilling i 1977. Tre medlemmer gikk inn for å overføre bidragsinnkrevingen til kommunekassererne, men de tre øvrige medlemmene, blant annet NKS og lensmennenes representanter gikk imot en slik overføring fordi man hevdet at en ikke kunne oppnå noe ved å skille administrasjonen og innkrevingen. På tross av denne delte innstillingen, påla Justisdepartementet i brev av 19.12.1977 fylkesmennene å påse at arbeidet med bidragsinnkrevingen ble overført til kommunekassererne fra 1.7.1978. Pålegget kom uten at saken overhode var forelagt noen av de impliserte partene, og det kom umiddelbart sterke reaksjoner på dette, blant annet fra flere av våre fylkeslag. Da det i Justisdepartementets brev fremgikk at det ikke uten videre skulle gis kompensasjon for det «uvesentlige merarbeid» som ble pålagt kommunekassererne, ble saken tatt opp med Justisministeren gjennom Norsk Kommuneforbund. I brev til Justisdepartementet av 26.4.1978 gikk også vårt forbund mot overføringen, og disse henvendelsene førte til at pålegget om overføring ble trukket tilbake. Departementet bestemte seg for å vurdere hele sakskomplekset nærmere.

I 1980 oppnevnte Regjeringen et utvalg som fikk i oppdrag å utrede både fastsettelse og innkreving av bidrag. Forbundet var representert i utvalget ved Egil Bjørgum. Flertallet i utvalget foreslo at bidragsarbeidet ble lagt til trygdeetaten, bortsett fra innkrevingen av det forskuttede minstebidrag, som utvalget foreslo ble innkrevd gjennom skatteetaten. Bjørgum dissenterte idet han foreslo at hele bidragsarbeidet ble lagt til kemner- og kommunekassereretaten. Skattedirektoratet så nærmere på forslaget om å innkreve bidraget gjennom skattesystemet, og kom fram til et opplegg. Regjeringen la saken fram for Stortinget, men forslaget møtte så mye motstand under komitebehandlingen der at Regjeringen t
rakk forslaget sitt. Senere vedtok Regjeringen å overføre bidragsarbeidet til trygdeetaten - og det ble gjennomført. Fra forbundets side ble det oppfattet som et nederlag at etaten ikke fikk oppgavene til bidragsfogden.

ORGANISERING AV ØKONOMIFUNKSJONEN I KOMMUNENE -(KT-rapport 1/1980)

Det var Kommunenes Sentralforbund, (KS) eller Norske Kommuners Sentralforbund (NKS) som det het den gang, som står bak rapporten. Det var også NKS som oppnevnte utvalget som fikk i oppdrag å utrede spørsmålet om en hensiktsmessig organisering av økonomifunksjonen i kommunene. Men det var vårt forbunds leder, Reinert Guren, som tok initiativet, eller foreslo, overfor NKS at spørsmålet ble utredet. Og det skjedde i et møte 23. juni 1979 med direktør Arne Rødskog i NKS.

Bakgrunnen for at Guren tok opp spørsmålet var at flere kommuner på det tidspunkt var igang med å omorganisere sin økonomiforvaltning, med det resultat at flere "underlige" modeller så dagens lys. Både kommuner og kommunekasserer fikk behov for en sentral utredning som den enkelte kommune kunne gjøre seg nytte av.

Forbundet ble representert i utredningskomiteen av daværende sekretær Egil Bjørgum. Komiteens rapport ble behandlet av styret i NKS i desember 1979, og den ble sendt ut på nyåret 1980. Styret uttalte i den forbindelse:

«Komiteensforslag og tilrådinger er først og fremst ment som et diskusjonsgrunnlag for kommunene, og rapporten sendes kommunene til orientering. Den konkrete utforming av eventuelle organisasjonsmessige tiltak på dette området må tilpasses og videreutvikles etter de behov den enkelte kommune har.»

Komiteens «forslag og tilrådinger» gikk i hovedsak ut på at økonomifunksjonen ble samlet under ledelse av en økonomisjef etter følgende modell:

I mindre kommuner ble det anbefalt en modifisert modell. Forskjellen var at økonomisk planlegging og analyse ble lagt til administrasjonssjefen, mens øknomisjefen (kommunekassereren) bare fikk ansvar for teknisk bistand i budsjettarbeidet. Komiteen var oppmerksom på at omorganiseringen kunne ta tid og skriver i den forbindelse: (se «Herredskassereren» 5/81 side 150)

KT-rapporten fikk en grundig behandling i forbundets organer - i fylkeslagene, på flere rådsmøter og endelig på landsmøtet i Kristiansand i 1981. Og det sto strid om rapporten. Det ble en sak som engasjerte sterkt og medlemmene delte seg i to fløyer, de som gikk inn for en samlet økonomifunksjon, og de som var for å opprettholde status quo. De som støttet rapporten var fortrinnsvis yngre, fra mindre og mellomstore kommuner - og med bedre utdannelse enn kommunekassererne hadde tradisjonelt. Motstanderne var gjerne eldre kommunekasserere. Bildet var imidlertid ikke entydig, det var mange unntak fra denne karakteristikken.

Et forhold som mange reagerte på, var at kommunekassereren/økonomisjefen skulle være i stabsforhold til rådmannen, og ikke i linje. Dette ble oppfattet dithen at kommunekassererkontorene ikke lenger ville bli behandlet som egen etat.

En samlet økonomifunksjon ville bety nye arbeidsoppgaver for kommunekassererne, for eksempel budsjettarbeid. Mange kommunekasserere følte seg ikke kompetente til dette, og dette forhold forklarer nok mye av den motstand det var mot KT-rapporten. Etterhvert utover i 1980-årene kom det imidlertid fram noen reelle ankepunkter mot rapporten. Det ble blant annet stilt spørsmål om det var så mange fordeler med en samlet økonomifunksjon - særlig i de noe større kommuner. En av de som stillte dette spørsmål var Egil Bjørgum, som hadde vært medlem av komiteen bak rapporten og tidligere hadde gått inn for den. Poenget var om det lot seg kombinere å ha ansvaret for både driftsoppgavene og planoppgavene (budsjettarbeidet), eller om oppgavene i realiteten var så store og ulike at en av dem ville bli forsømt. Dette synspunkt har etterhvert vunnet terreng, og ført til at holdningene til rapporten er mer avslappet idag. Heller ikke spørsmålet om hvorvidt kommunekassererkontoret skal være å betrakte som etat, er kontroversielt lenger, blant annet fordi det er nye organisasjonsformer i kommunene (for eksempel hovedutvalgsmodellen) som gjør at etatsbegrepet er på vei ut.

Modellen med samlet økonomifunksjon er tatt i bruk i mange kommuner, om enn ikke reelt i alle tilfeller. Det er særlig i mindre kommuner modellen har fått innpass, men det er også eksempler på at større kommuner har tatt den i bruk, men det er bare et fåtall.

Det som har kommet til i de senere årene er at flere kommuner har delt de tradisjonelle kommunekassereroppgavene i skatt og i regnskap m.v. Nå i jubileumsåret er derfor bildet mer uensartet enn noen gang tidligere. Noen kommuner har beholdt de tradisjonelle kommunekassererkontorene med driftsoppgavene forsåvidt gjelder skatt, regnskap, lønn, fakturering, mens rådmannen har planoppgavene, budsjett og så videre. Andre har en samlet økonomifunksjon eller KT-rapport-modellen, mens atter andre har 3-delt økonomifunksjon med et skattekontor, et regnskapskontor mens planoppgavene er hos rådmannen, eller en 2-deling der regnskapsføringen med videre er lagt til rådmannskontoret, mens skatteoppgavene er lagt til et eget skattekontor. Det er også andre varianter. For å komplisere dette enda mer må nevnes at det idag også skjer en desentralisering av de økonomioppgaver som tidligere har vært utført sentralt.

Kommuneloven av 25. september 1992 gir kommunene stort sett full frihet til å organisere sin administrasjon som de måtte ønske. Unntaket er at alle kommuner må ha en administrasjonssjef og en regnskapskyndig person. Med den frihet kommunene har fått må en være forberedt på at det fremover vil bli ulike organisasjonsløsninger fra kommune til kommune. Og denne situasjonen må en leve med. Det melder seg imidlertid behov for modeller for organisering av kommunene, også for økonomifunksjonen, og spørsmålet om å få utarbeidet slike vil nok reise seg etterhvert. Vårt forbund bør også interessere seg for denne oppgaven.

Til slutt tas med det vedtaket som ble gjort på landsmøtet i Kristiansand i 1981 som forsåvidt gjaldt KT-rapporten:

«Det er meget verdifullt at Norske Kommuners Sentralforbund har utredet spørsmålet om organisering av økonomifunksjonen i kommunene. KT-rapporten har kartlagt naturlige oppgaver som hører inn under en samlet økonomifunksjon, og det er dessuten utarbeidet modeller for hvordan økonomifunksjonen kan tenkes organisert.

Slik forholdene er idag, er økonomioppgavene i mange kommuner spredt på ulike etater, og derfor har hovedspørsmålet i KTrapporten vært å finne fram til hensiktsmessige organisasjonsformer. Forbundet bør også se det som en viktig oppgave å medvirke til en fornuftig omstrukturering i samsvar med KT-rapportens intensjoner. En samling av flest mulig økonomioppgaver under kommunekassererens ledelse vil gi større oversikt, bedre utnyttelse av ekspertise og økonomiske data, - og fremfor alt vil dette uten tvil styrke vår etat.

Forbundet finner det ikke rett å gå ut med en anbefaling av den ene eller andre modellen, men vil understreke at kommunekassererkontoret må opprettholdes som en selvstendig etat og at kommunekassereren beholder sin funksjon som etatsjef.

Imidlertid må vi som et faglig forbund, med representanter for ulike kommunestørrelser reiser, understreke betydningen av at arbeids- og organisasjons-endringer ikke tas opp uten at det skjer i forståelse med vedkommende kemner/kommunekasserer, og at de ikke gjennomføres til fortrengelse for ham. Rapporten er forstått dithen at endringer først bør gjennomføres når forholdene i den enkelte kommune ligger til rette for det.»

ROSA-PROSJEKTET

Ingen sak har engasjert forbundet sterkere i 1990-årene, hittil iallfall, enn ROSA-prosjektet. Og det gjelder alle nivåer, i sentralstyret og i fylkeslagene, på landsmøter og rådsmøter (landsstyremøter), ROSA-prosjekte
t har alltid stått på dagsorden. Dette prosjektet har ført til en ganske enestående mobilisering i forbundet, og uansett utfallet av prosjektet, har det på mange måter virket samlende og styrkende på forbundet, bevisstgjort forbundet - og ført til et nært samarbeid med KS.

Hva gjelder så prosjektet?
ROSA står for «Reorganisering av skatte og avgiftsadministrasjonen». Prosjektet gjelder altså spørsmålet om en omorganisering av skatte- og tolletaten, inklusive kommunekassereretaten, forsåvidt gjelder oppgaver denne har på skattesektoren. Oppgaven ble gitt til en styringsgruppe som ble oppnevnt i Statsråd 8. februar 1991, med administrerende direktør i Televerket, Tormod Hermansen som leder. Som vårt forbunds representant var Egil Bjørgum oppnevnt, mens KS var representert med direktør Dagfinn Høybråten. LO hadde to representanter i gruppen, hvorav den ene var fra kommunekassereretaten, nemlig økonomisjef Arnfinn T. Ihle, Fitjar. Ellers var det 19 personer med i gruppen. De andre var fra departementer og forskjellige grener innen skatte- og tolletaten, alle på et høyt nivå.

Styringsgruppen fikk spesielt i oppdrag å utrede fordeler og ulemper ved en sammenslåing av skatteetaten og tolletaten, samt å vurdere tiltak for å styrke innkrevings- og kontrollfunksjonen. I begynnelsen var det, iallfall i kommunesektoren, en utbredt oppfatning at Finansdepartementet hadde så sterke oppfatninger om resultatet at det nærmest var gitt på forhånd. På denne bakgrunn ba KS Finansdepartementet bekrefte hva som var tilfelle. Finansdepartementet uttalte da i klartekst at det skulle være en «åpen» utredning, og det ble det.

En annen side av saken vårt forbund var opptatt av, var måten utredningsarbeidet ble lagt opp på. Fra vår side ble det anført at en aller først burde klarlegge hva som fungerte godt og hva som fungerte mindre godt. Deretter burde man vurdere hva som kunne gjøres for å forbedre det som ikke fungerte bra. Dette synet fikk imidlertid ikke gjennomslag i styringsgrupppen. Arbeidet ble lagt opp slik at en tok utgangspunkt i hvordan en ville reorganisere skatte- og tolletaten på fritt grunnlag, det vil si at en startet opp med «blanke ark», som det ble sagt.

Styringsgruppen valgte et arbeidsutvalg, hvor blant annet KS sin representant var med, derimot ikke vårt forbund, og det ble i Finansdepartementet opprettet et prosjektsekretariat bestående av fire heltidsarbeidende sekretærer. Videre ble det oppnevnt en rekke arbeidsgrupper med representanter utenfor styringsgruppen, blant annet med representanter fra vår etat.

Prosjektarbeidet kom igang for alvor høsten 1991. Hva resultatet ville bli, var helt uvisst fram til juni 1992 da det ble holdt foreløpig «votering» over noen hovedspørsmål. Det ble da klart at det var flertall for å slå sammen skatte- og tolletaten, samt at kommunene skulle beholde ansvaret for skatteinnkrevingen. Arbeids giverkontrollen derimot, var det flertall for at staten skulle overta ansvaret for. Forut for «avstemningen» var det nok atskillig «korridorpolitikk», hvor Dagfinn Høybråten spilte en viktig rolle. Lettelsen var stor i forbundet da det ble kjent i hvilken retning resultatet ville gå.

Styringsgruppen avga innstilling 7. januar 1993 (NOU 1993: 1) - og stort sett var gruppens forslag i samsvar med de foreløpige standpunkter som er nevnt foran.

Forslaget gikk i korthet ut på følgende:

  • Sammenslåing av skatte- og tolletaten på direktoratsnivå.
  • Overføring av ansvaret for skattefogdetaten fra Finansdepartementet til det foreslåtte Skatte- og tolldirektorat.
  • Sammenslåing av fylkesskattekontoret, skattefogdkontoret og tolldistriktskontoret på regionsnivå, det vil si på fylkesnivå.
  • Ingen endringer på kommunenivå, det vil si opprettholdelse av et likningskontor og et kommunekassererkontor i hver kommune.
  • Fortsatt kommunalt ansvar for skatteinnfordringen, føring av skatteregnskapet, skatteavregningen, samt for mottak, registering og avstemming av terminoppgaver, årsoppgaver og lønns- og trekkoppgaver.
  • Statlig overtakelse av ansvaret for arbeidsgiverkontrollen, men slik at kommunekassererne fortsatt skal ha et kontrollapparat for en effektiv innfordring og for å løse de oppgaver som er nevnt under foregående strekpunkt.
  • Ingen overføring av ressurser fra kommunesektoren til staten.

Det var imidlertid tre mindretallsforslag. Av disse skal nevnes at skattedirektør Willy Ovesen og fylkesskattesjef Odd Hagen gikk imot sammenslåing av skatte- og tolletaten, men gikk inn for at kommunene beholder ansvaret for skatteinnkrevingen. Et annet mindretall, bestående av avdelingsdirektør Peder Berg og skattefogd Per Magnus gikk inn for statlig overtakelse av skatteinnfordringen.

Selv om det knyttet seg uvisshet til hvilken kontrollfunksjon kommunekassererne skulle ha, var det stor tilfredshet i forbundet og etaten med styringsgruppens innstilling. Forbundets representant i gruppen, Bjørgum, sto bak flertallets forslag. Det samme gjorde KS sin representant, Dagfinn Høybråten, og Arnfinn T. Ihle, som representerte LO.

Etter at innstillingen ble avgitt, arbeidet Finansdepartementet med den inntil saken ble lagt fram for Stortinget ved beslutning i Statsråd 6. mai 1994, St. prp. nr. 14 (1993- 94). Regjeringen, det vil si Finansdepartementet, arbeidet med innstillingen i over ett år. Men det ble gjort et grundig arbeid, blant annet ble det engasjert et konsulentfirma til å vurdere hvilke gevinster flertallets forslag ville gi. Konsulentfirmaet kom fram til at de var relativt beskjedne, iallfall på kort sikt, men firmaet uttalte at størst gevinst ville det bli ved statlig overtakelse av skatteinnfordringen. Sammen med KS ble konsulentens anslag på dette punkt tilbakevist langt på vei, og formodentlig hadde det betydning, fordi Regjeringen tok ikke opp spørsmålet om statlig overtakelse av skatteinnkrevingen i proposisjonen. Tvert imot, Regjeringen fulgte stort sett forslaget fra flertallet i styringsgruppen.

Det er mange å takke for den innsats som ble gjort fra forbundets og etatens side i forbindelse med prosjektet. Uten å gjøre noen urett må det være grunn til spesielt å takke økonomisjef Arnfinn T. Ihle, Fitjar, kontrollssjef Bjarne Isaksen, Oslo, og kontrollsjef Magne Langeland, Stavanger. Det er også spesiell grunn til å takke daværende direktør i KS, Dagfinn Høybråten.

FYLKESLAGENE

Fylkeslagene har vært og er kjernen i NKKs virksomhet. Dette kommer til uttrykk gjennom den aktiviteten NKK bedriver, og ikke minst i sentraliseringsspørsmålet om skatteoppkreveren. Noen av fylkeslagene er eldre enn forbundet.

I NKKs lover står det følgende om fylkeslagene:
Ǥ 11 Fylkeslagene
Forbundet skal normalt ha et fylkeslag i hvert fylke. Sentralstyret kan godkjenne en annen inndeling i enkelte fylker dersom fylkeslagenes årsmøter vedtar å søke om det.

Fylkeslagene består av de medlemmer av forbundet som har sin stilling innenfor det geografiske område vedkommende fylkeslag dekker. Landsmøtet vedtar egen lovnorm for fylkeslagenes organisering og virksomhet. Det enkelte fylkeslag vedtar egen lov i henhold til lovnormen på sitt årsmøte. Fylkeslagene skal arbeide til fremme av forbundets formål, jfr. § 2

Fylkeslagene skal sende sentralstyret (sekretariatet) årsmelding, regnskap og utskrift av protokoller fra sine styre- og årsmøter. Forandringer i fylkeslagenes styre skal straks meldes til sentralstyret (sekretariatet). Fylkeslaget skal sende aktuelt stoff om virksomheten til forbundets blad.»

I jubileumsåret har NKK følgende fylkeslag:

  • NKK Østfold (stifttet 22.1.1916)
  • NKK Oslo og Akershus (stiftet 15.9.1921som NKK Akershus, men endret til NKK Oslo og Akerhus etter årsmøtevedtak 6. april 2005).  
  • NKK Hedmark (stiftet 30.11.1919)
  • NKK Oppland (stiftet 17.11.1919)
  • NKK Buskerud (stiftet 24.1.1920)
  • NKK Vestfold (stiftet 14
    .10.1917)
  • NKK Telemark (stiftet 4.12.1919)
  • NKK Agder (stiftet 12.6.1965) – slått sammen av de tidligere Aust-Agder Herredskassererlag stiftet i 1924 og Vest-Agder Komnunekassererlag stiftet 26.8.1936)
  • NKK Rogaland (stiftet juni 1922)
  • NKK Hordaland (stiftet 28.7.1922)
  • NKK Sogn og Fjordane (stiftet 16.6.1914)
  • NKK Møre og Romsdal (stiftet 3.7.1924)
  • NKK Trøndelag (stiftet 06.06.2018) – slått sammen av NKK Sør-Trøndelag stiftet 8.10.1931 og NKK Nord-Trøndelag stiftet 28.12.1917)
  • NKK Nordland (stiftet 22.8.1947)
  • NKK Troms (stiftet 20.8,1919)
  • NKK Finnmark (stiftet før 1932, restartet 12.7.1948)

NKKs FORLAG KOMMUNALØKONOMISK FORLAG

NKK har i en rekke år hatt et eget forlag. I tillegg til å gi ut fagbladet Kommunal Økonomi har forlaget gitt ut en rekke bøker.

Kommuneregnskapet
Kommuneregnskapet av Øivind Sunde var forlagets første bok, som kom ut i 1999. Den er revidert flere ganger:

  • 2. utgave 2001
  • 3. utgave 2002
  • 4. utgave 2004
  • 5. utgave 2006
  • 6. utgave 2010
  • 7. utgave 2014
  • 8. utgave kommer i 2020

Boken er gjort elektronisk tilgjengelig i Sticos Oppslag Kommune etter at 6. utgaven kom ut i 2010.

Boken har som formål å gi oversikt over det kommunale regnskapssystemet, innføring i rammeverk og grunnleggende prinsipper, forskriftenes regnskapsregler, KOSTRA-rapportering og innsikt i god kommunal regnskapsskikk. Bok gir også dyp innsikt i faglige spørsmål, samtidig som boka er et oppslagsverk for praktiske løsninger. Boken brukes ved flere av landets universitet og høgskoler som obligatorisk litteratur i utdanningen av revisorer og regnskapsførere.

Merverdiavgiftskompensasjon
Ole-Jørgen WIllberg (sa opp sin stilling 1. desember 2004)) var i store deler av 2004 fristilt fra andre oppgaver i sekretariatet til å skrive bok om merverdiavgift. Den ble publisert på NKKs årlige regnskapskonferanse i Trondheim 17. – 18. november i 2004.

Da boken kom ut var det ikke skrevet noe om merverdiavgift sett fra kommunesektoren. Forlaget gav ut en bok som omhandlet den kommunale situasjonen hvor man har avgiftspliktig, ikke avgiftspliktig og kompensasjonsberettiget virksomhet i et og samme rettssubjekt.  NKK innførte noen nye begreper blant annet avgiftsposisjon.  I boken er det tatt inn noen tabeller for å vise hvordan avgiften skulle håndteres internt og eksternt for å lette den praktiske tilnærmingen til merverdiavgift i kommunal sektor. Boken har blitt brukt som obligatorisk pensum ved NKKskolen mva-kompensasjon. Boken har aldri blitt oppdatert/revidert.

Finanshåndbok
På NKKs landsmøte i Haugesund i 2005 gav forlaget ut en finanshåndbok i regi av Arbeidsfellesskapet Kommuneparten (arbeidsfellesskap mellom Kommunalbanken, Jan Petter Jørgensen og NKK). Boken har blittbruk som obligatorisk pensum ved NKKskolen Kommunalfinans, som ikke har vært avviklet siden 2014. Finanshåndboken ser senere gjort elektronisk tilgjengelig på NKK sin hjemmeside.

Til slutt

Jubileumsåret gir oss alle en mulighet til å forstå vår felles fortid og å gi en retning til det videre arbeidet innen kommunal økonomi.

UT VIKLINGEN AV KOMMUNEKASSERERSTILLINGEN FRA 1837 TIL IDAG

Kommunekassererstillingen er den eldste kommunale stillingen i Norge. Bestemmelser om kassererfunksjonen kom inn allerede i Formannskapslovene av 14. januar 1837. I boka «utvikling av Formandskabsloven for Landet» av 1840 finner vi endel forklaringer og kommentarer til de bestemmelser som berører kassereren. Vi gjengir følgende fra «Fjortende Afdeling, Om Casserer og Revisorer og deres Retsforhold»:

§43

«Formandskabet antager til Casserer og Regnskabsfører for Skole og F attigcasserne
en hertil skikket vederheftig mand, som efter Omstændighederne kan tilstaaes en
aarlig Løn for sit Arbeide.

At her menes det ordinaire og ei det combinerede Formandskab, er formentlig ligefrem, da kun de Forretninger som ti/forn hørte under Skole- og Fattigcommisionerne, henføre under det combinerede Formandskab, medens det og at§ 23 infino er klart, at de i§ 22 litra a nævnte Mænd ei heller deltage i Rengskabernes Decision. Det er derimot intet bestemt om hvorlænge Cassere,funktionen, efter en engang stedfunden Udnærmelse, skal vedvare, - men om Nogen maatte erklære sig villig til at overtage denne Funktion på billigere Vilkaar end de engang stipulerede, må Formandskabet stedse tage samme under Overveielse.»

Formannskapet var altså pålagt å skaffe en «skikket vederheftig Mand» til å ta seg av regnskapene. Vedkommende kunne «efter Omstændighedeme» få litt lønn. Men fant man senere noen annen som var villig til å ta på seg oppgaven for lavere lønn, burde formannskapet vurdere å skifte ut kassereren!

Den bestemmelsen som er gjengitt ovenfor, og andre, som kom inn i formannskapslovene ble knapt endret i de neste hundre år.

Ved lovendring 14. juni 1849 kom det inn en bestemmelse i§ 21 om at formannskapet
skulle påse at regnskapet for kasse og kommunale anliggender ble avlagt i rett tid. Og i en lovendring 12. juni 1906 kom det i § 9 inn bestemmelser om de som ikke var valgbare til formannskapet. «Formann kan heller ikke den være, der har regnskap å avlegge for de kommuners tilhørende kasser», het det blant annet.

Heller ikke ved lovendringer i 1921 ble det vesentlige endringer. I forarbeidene sies
det til § 43 at det skal ansettes en herredskasserer i hver kommune, og at dette lovfestes fordi ordningen allerede er gjennomført i alle kommuner. I noten til selve lovparagrafen sies det at herredsstyret vil kunne organisere denne stillingen etter behovet i hver kommune, og vil kunne kombinere den med andre stillinger, for eksempel herredssekretærstillingen. Stillingen har tydeligvis funnet sin plass og stadig blitt utvidet fra sitt utgangspunkt i 1837, uten at spesielle lovendringer har funnet sted.

Lovendringen i 1938 var i stor grad rettet nettopp mot økonomibestemmelsene.
Kommunenes problemer i perioden før det var selvsagt bakgrunnen. Her drøftes forhold rundt kommunekassererstillingen mye mer grundig. Selve lovtektsten fra «Lov om kommunestyre på landet» lød slik:

§43

«I hvert herred skal det ansettes en herredskasserer. Ansettelsen trenger godkjenning av fylkesutvalget; det samme gjelder kassererens lønns- og arbeidsvilkår, herunder ordningen av kommunens forvaltning så langt den har betydning for herredskassererstillingen.

Fylkesutvalgets vedtak kan herredsstyret eller et mindretall i utvalget bringe inn for vedkommende departement.

Herredskassereren kan ikke opsies uten samtykke av fylkesutvalget.

Fylkesutvalgets vedtak kan herredstyret, en av mindretallet i utvalget eller herredskassereren bringe inn for vedkommende departement.

Fylkesutvalget kan henstille til herredsstyret å suspendere eller opsi herredskassereren. Herredsstyrets vedtak kan fylkesutvalget bringe inn for vedkommende departement; det samme kan herredskassereren gjøre når vedtaket går ut på opsigelse.

Departementet kan enten godkjenne eller forkaste det vedtak som bringes inn for det. Vedkommende departement fastsetter instruks for herredskassereren»

I Bykommuneloven er bestemmelsene om ansettelse av bykasserer lik som for landkommunene. I lovinnstillingen ble det bare vist til merknadene som var gitt til de samme bestemmelsene i landkommuneloven.

I 1954 ble kommuneloven på nytt undergitt en større revisjon. Bestemmelsen om
kommunekasserer ble flyttet til § 41.

1938-lovene hadde gitt fylkesutvalget en godkjenningsfunksjon ved ansettelse av
herredskasserer, men fylkesmannen hadde fått samme myndighet for bykasserere (kemnere). I forslaget til 1954-lov argumenterte departementet for at det var fylkesmannen som burde ha denne kontrollfunksjonen både i forhold til land- og bykommunene.

Siden er det foretatt bare en lovendring, nemlig ved vedtakelse av ny Kommunelov
som trådte i kraft 1.1.1993. I forslaget til denne loven argumenterte både kommunelovutvalget og Kommunaldepartementet for at kommunene generelt ikke burde pålegges gjennom lov å ha bestemte typer administrative stillinger utenom administrasjonssjef og revisor. Som følge av dette ble bestemmelsen om kommunekasserer foreslått tatt ut av loven. Norges kemner- og kommunekassererforbund argumenterte overfor stortingskomiteen for at stillingen fortsatt burde lovfestes i Kommuneloven. Subsidiært foreslo forbundet at kommuneloven satte krav om en faglig ansvarlig for de kommunale regnskapene, og at det i Skattebetalingsloven ble satt krav til kommunens skatteoppkrever.

Forbundet fikk gjennomslag. I Kommunelovens § 24.2 ble det bestemt at alle kommuner skulle ansette en regnskapskyndig person med faglig ansvar for regnskapet. Hvorvidt Skattebetalingsloven blir endret slik forbundet gikk inn for, er uklart når denne jubileumsboken går i trykken. Men i forhold til kommuneregnskapet er situasjonen nå rimelig klar. Departementet har stadfestet at rådmannen (administrasjonssjefen) ikke har faglig instruksjonsrett overfor den faglig regnskapsansvarlige i kommunen. Dette er den eneste administrative stilling utenom revisor der rådmannens instruksjonsmyndighet er beskåret.

Stortinget vedtok dessuten å opprettholde en bestemmelse om at den regnskapsansvarlige ikke var valgbar til kommunestyret. En konklusjon må kunne være at herredskassereren/den regnskapsansvarlige kom inn i lovverket allerede i de første formannskapslovene i 1837, og senere har forsvart sin plass gjennom snart 160 år.

UTVIKLINGEN AV KOMMUNEREGNSKAPENE

I den kronologiske delen av denne jubileumsboken er det et avsnitt om «Ensartet
regnskapssystem». Der beskrives det hvordan forbundet arbeidet for å få felles bestemmelser for de kommunale regnskapene, bestemmelser som skulle gjelde alle kommunene, ikke bare bykommunene. Slike fellesbestemmelser kom først i 1936. Men bykommunene hadde da hatt forskrifter å holde seg til i lang tid.

1883-forskriften var enkel og oversiktlig, gitt av «Departementet for det Indre». Den bestod av 6 sider med enkle forklaringer, og det ble spesifisert 5 skjemaer som bykommunene måtte fylle ut.

Kontantprinsippet skulle brukes. Regnskapet skulle være et hjelpemiddel til å sikre
at kommunens formue ble holdt ved like. Ettersom formuen framgår av balansen, var det balansen som var den mest framtredende regnskapsoppstilli
ngen. Det var ikke primært statens behov som skulle ivaretas gjennom 1883-forskriften. Den var et resultat av en ide om at kommunene (sett ut fra datidens forutsetninger) burde ha stor frihet i styringen av egne saker. Året før (1882) var det for eksempel vedtatt en skattelov som ga kommunene større frihet i skattesaker. Og i 1883-forskriften sies det direkte at kommunene står fritt til å lage enhver regnskapsrapport som de mener er fornuftig ut fra ønsket om å få til en bedre styring.

I 1924-forskriften (Justisdepartementet) ble bykommunenes frihet (som forskriftene
gjaldt for) svært begrenset. Den hadde detaljerte regler. Gjennom 50 sider ble kommunene instruert i hvordan budsjett/ regnskap skulle ordnes, samt om de nødvendige skjemaer. Det dobbelte bokholderi ble innført ved 1924-forskriften. Det samme gjelder for anordningsprinsippet som
fortsatt gjelder.

Årsaken til at 1924-forskriftene var så detaljerte, må være den gjeldskrisen mange kommuner var inne i på 1920-tallet. Fra 1914-19 økte kommunenes gjeld med mer enn 200 %, ifølge en bok som er skrevet av Manland og Mellemvik. Grunnen var store investeringer i skole, kirker, sykehus, samferdsel og e-verk. Arbeidsledigheten medførte samtidig at inntektsskattene ble redusert med 25 %, og mange kommuner var nære ved å gå konkurs. At staten i en slik situasjon valgte å detaljstyre (by)kommunenes budsjett- og regnskapssystemer, kan være forståelig.

I 1936 kom det som nevnt innledningsvis forskrifter som gjaldt for både by- og landkommunene. Innholdet var ganske likt det som var fastsatt for byene i 1924, men det var enda flere skjemaer og mer detaljerte regler. Det bør nevnes at det innad i forbundet var betydelig usikkerhet om det var riktig å innføre disse bestemmelsene for landkommunene. Bekymringen gjaldt ikke minst dette: Ville kassererne i landkommunene kunne føre et regnskap basert på det dobbelte bokholderi?

I 1942-forskriften ble forskriftenes betydning som et verktøy for statlig kontroll ytterligere forsterket. Dette må selvsagt sees på bakgrunn av krigen og tyskernes ønske om å kontrollere kommunestyrenes bruk av midler. Forskriften hadde nå vokst til 250 sider og 24 regnskaps- og budsjettrapporter var spesifisert.

Etter krigen ble det satt ned en komite som skulle se på disse forskriftene på nytt. Komiteen besto av en kommunal bokholder, en finansrådmann, en kommunekasserer og en kommunerevisor. De tre første utgjorde flertallet, revisoren mindretallet. Flertallet ønsket radikale endringer. De ville ikke ha så mye detaljstyring. Revisoren holdt på at 1942-forskriften burde beholdes i hovedsak Det måtte være orden og skikkelighet i kommunale regnskaper. Dessuten pekte revisoren på at Statistisk Sentralbyrå og Finansdepartementet burde vært med i komiteen, siden de var viktige i denne sammenheng. Resultatet ble en ny komite, med en revisor som formann, sammen med en byråsjef fra Kommunaldepartementet og en førstesekretær fra Statistisk Sentralbyrå. Komiteen kunne knytte til seg en sakkyndig, som også ble en revisor. Resultatet var ikke overraskende:

1957-forskriften ble nesten en blåkopi av 1942-forskriften. Og den ble utvidet fra
1942-nivået. Forskriften kom nå opp i 315 sider og inneholdt ikke mindre enn 34 budsjett- og regnskapsrapporter!

I 1971 kom det en ny forskrift fra Kommunaldepartementet. Store endringer i hovedbestemmelsene var det ikke. Den var noe redusert i omfang: 286 sider, 24 budsjett- og regnskapsoppstillinger. Grunnen til at det ble utarbeidet nye forskrifter fra 1971 var innføringen av EDB. Den tidligere inndelingen i regnskapene basert på romertall, vanlige tall og bokstaver, var ikke hensiktsmessig. Nå skulle alt inndeles i tallkoder. Forarbeidene viser også at noen argumenterte for at de kommunale forskriftene burde tilpasses en europeisk standard. Norges forhold til Det Europeiske Fellesskap, EF (eller EU som det betegnes idag) stod på dagsorden. Folkeavstemningen om norsk tilslutning ble holdt i september 1972. Men 1971-forskriftene kan absolutt ikke karakteriseres som en «europeisk
standard».

Først 20 år senere, i 1991, gav Kommunaldepartementet ut nye forskrifter. De var noe mindre i omfang (235 sider), og obligatoriske regnskapsoppstillinger var redusert til 6.

1991-forskriften
fastsatte hvordan et «eksternt» regnskap for kommuner skulle se ut, men tillot kommunene å lage et «tilpasset» regnskap til eget bruk. Kommunene fikk dermed anledning til å bygge opp sitt eget budsjett og regnskap ut fra forholdene i sin egen organisasjon. Dette var nytt. 1971-forskriften åpnet ikke for en slik tilpasning.

Også 1991-forskriften var basert på et finansielt regnskapssystem: Det var endringene i arbeidskapital (omløpsmidler minus kortsiktig gjeld) som skulle inn i kommunens bevilgningsregnskap. Et vanlig resultatregnskap som fokuserte på endringen i egenkapital var i strid med Kommunelovens bestemmelser. Bevilgningsregnskapet skulle deles i et driftsregnskap og et kapitalregnskap (investeringer, utlån m.v.).

2001-forskriften bygger videre på forskriften fra 2001. Men nytt er regnskapsføring av pensjon. Kommunene skal fra 2002 føre pensjonskostnad (differansen mellom innbetalt og utgiftsført premie, og aktuarens beregnede pensjonskostnad. Differansen benevnes premieavvik.

2020-forskriften har blitt en felles forskrift for økonomiplan, årsbudsjett og årsregnskap – en ny felles "budsjett- og regnskapsforskrift". Den Erstatter følgende forskrifter

    • Forskrift om årsbudsjett
    • Forskrift om årsregnskap og årsberetning
    • Forskrift om særbudsjett mv. for foretakene

Virkeområdet til den nye forskriften er:

  • Kommunekassa
  • Årsbudsjettet, årsregnskapet og årsberetningen til
    • kommunale foretak
    • interkommunale politiske råd (IPR)
    • kommunale oppgavefelleskap (KO)
    • (og § 27-samarbeid fram til omdanning)
  • Budsjettet og regnskapet til lånefond

GOD KOMMUNAL REGNSKAPSSKIKK

Når det i 1990 ble tatt inn i regelverket et krav om at regnskapet skulle føres «i samsvar med god kommunal regnskapsskikk», var departementets ambisjon at det innenfor kommunesektoren selv kunne utvikles et «institutt» for å utvikle det konkrete innhold i «god kommunal regnskapsskikk» gjennom standarder.

Innenfor regnskapet etter regnskapsloven er «god regnskapsskikk» utviklet i regi av en nå selvstendig stiftelse, og er i regnskapsloven presisert som ett av regnskapsprinsippene. Her har brukerne gått inn og definert standarder innenfor rammen av regnskapslovgivningen. I kommuneregnskapet har en ikke hatt noe tilsvarende institutt som kan definere standarder i form av «god kommunal regnskapsskikk».

Departementet foreslo derfor i at det fra 2000 etableres et eget «institutt» med bred deltakelse fra kommunesektoren, som kan utarbeide anbefalinger om «god kommunal regnskapsskikk». Et slikt institutt vil på sikt kunne ivareta oppgaver knyttet til kommunal regnskapsføring som departementet selv ivaretar i dagens system. Departementet foreslo at instituttet utvikles innenfor rammen av et finansielt, bevilgningsorientert kommuneregnskap.

Foreningen for God kommunal regnskapsskikk er en uavhengig, ideell forening som skal fremme og utvikle god kommunal regnskapsskikk. Hovedoppgaven for foreningen er å utarbeide og utgi standarder for god kommunal regnskapsskikk i henhold til økonomireglene i kommuneloven, samt å fortolke prinsipielle spørsmål i tilknytning til avgitte standarder.

Medlemmer av foreningen fra oppstart har vært Kommunal- og moderniseringsdepartementet (tidligere Kommunal- og regionaldepartementet), Kulturdepartementet, KS Kommunesektorens organisasjon, Norges Kemner- og kommuneøkonomers forbund (NKK) og Norges Kommunerevisorforbund (NKRF). Kultur- og kirkedepar
tementet (KKD) ble valgt inn som ordinært medlem på foreningens årsmøte 2003.

Styret opprettet i 2000 fagkomite. Ved valg av medlemmer til fagkomiteen ble det lagt vekt på erfaring, bakgrunn og tilhørighet til foreningens medlemmer. På denne måten har styret satt sammen en fagkomite med nødvendig kunnskap og erfaring fra forskjellige fagområder og fagmiljøer.

Foreningens organer er årsmøte, styre og fagkomité. Styret i foreningen består av representanter fra medlemmene. Styret har både det administrative og det standardsettende ansvar. Fagkomiteen utarbeider forslag til standarder og notater etter prioriteringer fra styret. Utredningsleder bistår styret og fagkomiteen i deres arbeid.

KOSTRA

KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering) er et nasjonalt informasjonssystem som gir styringsinformasjon om kommunal og fylkeskommunal virksomhet. KOSTRA er et omfattende rapporteringssystem der kommuner og fylkeskommuner rapporterer til staten ved Statistisk Sentralbyrå (SSB).

Systemet har vært i bruk siden år 2000 og det arbeides kontinuerlig med å videreutvikle systemet. SSB publiserer data fra foregående år to ganger i året - foreløpige tall offentliggjøres 15. mars og endelige tall offentliggjøres 15. juni hvert år.
Rapporteringen skjer elektronisk og omfatter alle kommunale og fylkeskommunale funksjoner og ansvarsområder. For kommuner dreier det seg om rapportering fra ca 90 forskjellige funksjonsområder, f.eks. førskole, grunnskole, helse, pleie og omsorg, barnevern og sosialhjelp. For fylkeskommuner dreier det seg om ca 50 forskjellige funksjonsområder, f.eks veier, videregående opplæring, fagskoler og tannhelsetjenester.

Rapporteringen er omfattende og detaljert og spenner over mange tusen forskjellige dataelementer for hver kommune og fylkeskommune. Regnskapstall (inntekter og utgifter) er bare en type data som inngår. I tillegg til økonomitall inngår ulike tall for ressursbruk (for eksempel personell/årsverk, tall for arealbruk) og for produksjon (for eksempel betjente brukere, behandlede saker). Tallene kan settes sammen til indikatorer og nøkkeltall for å belyse prioriteringer, dekningsgrad, produktivitet og kvalitet.

KOSTRA skal bidra til å gi innbyggere, media, kommunesektoren selv, staten og andre, muligheten for å få informasjon om det meste av kommuners og fylkeskommuners virksomhet. Informasjonen skal bidra til åpenhet, gjennomsiktighet. Informasjonen skal også bidra til å gjøre det mulig å forbedre tjenestene i kommunesektoren.

DE INTERKOMMUNALE DATASENTRALER

I et tilbakeblikk over 100 år, kommer man ikke utenom hva den sterke utviklingen og
veksten i datateknologi har betydd for den lokale forvaltning: Fylkeskommuner, kommuner, trygdekontorer og e-verk. Ikke minst har kommunekassererne blitt sterkt berørt.

Den første tiden
Den første interkommunale hullkortsentralen, Holkortsentralen for Vestlandet A/L, ble etablert i Bergen 7. desember 1953. Bak etableringen sto 14 kommuner.
På begynnelsen av 50-årene benyttet ligningskontorer og kommunekasserere regnemaskiner, bokholdermaskiner, samt delvis manuelle rutiner, i sitt regne- og skrivearbeid med ligning og skatteinkasso. Da man stod overfor overgangen til skatt av årets inntekt fra 1957, var man klar over at skrive- og regnearbeidet, samt papirbehandling ville øke drastisk. Det ville også bli behov for mer personell. På dette tidspunkt hadde noen få ligningskontorer i landet erfaring med hva hullkort-teknikken kunne brukes til. De hadde benyttet IBM til å beregne skattene og kjøre ut listene. Hullkortbehandling var begrepet. Senere ble det databehandling og til slutt EDB.

I denne perioden ble de første kommunedatasentralene etablert. Fra og med 1957 inngikk ligningskontorer og kommunekasserere et samarbeid med disse sentralene. Dette samarbeidet varte helt til I969. Da overførte Skattedirektoratet databehandlingen for ligningsetaten til sitt eget dataanlegg. Ligningskontorene og folkeregistrene ble overtatt av staten i 1965.

Kommunekasserernes skatteregnskap ble imidlertid fortsatt behandlet i samarbeid
med sentralene. Det ble opprettet et landsomfattende register for arbeidsgivere/-takere og et folkeregister. Teknologisk var det nemlig blitt mulig at kommunekassererne kunne stå løpende oppkoblet mot disse registrene over telenettet.

I perioden 1954 til 1958 kom seks hullkortsentraler til i drift. Sørlandets Hullkortsentral A/L, Vestfold og Telemark Hullkortsentral A/L og Buskerud Hullkortsentral A/L startet alle opp i 1954. Østfold Hullkortsentral A/L og Hedmark og Oppland Hullkortsentral A/L ble etablert i 1956. Fra 1963 fantes det også en hullkortsentral i Tromsø: Nord-Norges Hullkortsentral A/L. Senere ble sentralene i Sarpsborg og Hamar slått sammen, den nye sentralen fikk navnet Kommunedatasentralen for Øst-Norge A/L (KDØ). Sentralene i Drammen og Tønsberg ble også slått sammen, mens det ble opprettet nye i Stavanger og Trondheim.

Sju selvstendige sentraler med hovedkontorer i Hamar, Tønsberg, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø delte landet mellom seg. De enkelte sentralene hadde ulike formålsparagrafer, men fellesnevneren var at «Lagets formål er å utføre databehandlingsarbeid for sine medlemmer, samt å yte tjenester som har en naturlig sammenheng med disse arbeidsoppgavene». I denne sammenhengen bør det også nevnes at Norsk Data ble grunnlagt i 1967.

Tre områder var sentrale for etableringen av de interkommunale hullkortsentralene:

  • Overgang til ny skatteordning, dvs. skatt av årets inntekt, som ble innført i 1957. Dette var en endring som knapt hadde vært mulig å gjennomføre uten bruk av ny teknologi.
  • Trygdekassenes ønske om å automatisere sine rutiner.
  • IBM sitt engasjement i arbeidet med å etablere hullkortsentraler.

Den nye skatteordningen ville øke kravene til saksbehandling og til regne- og skrivekapasitet ved ligningskontorer og kommunekasser. IBM utførte allerede skatteberegning og utskriving av skattelister for ligningskontorer ved sitt hullkortsenter i Oslo, men hadde ikke kapasitet til å påta seg ytterligere arbeid for kommunene og ivret derfor for opprettelse av hullkortsentraler. Regionale arbeidsutvalg fikk i oppdrag å forberede og etablere sentralene. 22 kommuner i Østfold og fem kommuner i Akershus gikk sammen om Østfold Hullkortsentral A/L i Sarpsborg, mens etableringen av Hedmark og Oppland Hullkortsentral A/L i Hamar var et resultat av et samarbeid mellom elleve kommuner i Hedmark, seks kommuner i Oppland, sju trygdekasser i Hedmark og Statens Fjøskontroll. Bekymring vedrørende planer om sentralisering av rutiner både for ligningsetaten og trygdesektoren førte til at man i 1961 besluttet å gå sammen i De Interkommunale Datasentralers Landsforbund (IDSL). Det uforpliktende samarbeidet var avgrenset til uformelle møter mellom ledelsen i sentralene, men i 1971 vedtok en ekstraordinær generalforsamling i IDSL å utrede en omorganisering med sikte på et mer forpliktende samarbeid. Dermed ble A/L Kommunedata (KD) opprettet i desember 1973, 20 år etter at sentralen i Bergen så dagens lys.

I Kommunalt Tidsskrift begrunnet man opprettelsen av selskapet slik:
Litt populært kan en si at A/L Kommunedata skal opptre som en ambassadør for sentralene overfor sentrale myndigheter, leverandører og brukerorganisasjoner. Tanken er at det nye selskapet, med syv interkommunale datasentraler og Norske Kommuners Sentralforbund (NKS) som andelseiere, i størst mulig utstrekning skal dekke EDB-behovet for lokalforvaltningen og andre offentlige organer i distriktene på et økonomisk forsvarlig grunnlag.

Kommunedata løste ikke den grunnleggende utfordringen, nemlig at sentralene var sju uavhengige enheter som myndighetene og andre måtte forholde seg til. Etter at et forslag om å utvikle et felles datasystem for stat og kommune ble avvist, la Elgsaas-ut
valget i 1977 frem en utredning. Her ble det tatt til orde for at de eksisterende kommunedatasentralene og Statens Driftssentral skulle danne utgangspunktet for oppbygging av et nett av regionale datasentraler. Utvalget foreslo videre en organisasjonsmodell som hadde store likhetstrekk med et konsern, med KD som morselskap og sentralene som datterselskaper. Elgsaas-utvalget utførte også noen økonomiske analyser som viste at det ikke var fremtidsrettet å opprettholde sentralene i sin daværende form. Inntektssiden var sterk med en omsetningsøkning på 12–15 % årlig. Imidlertid var egenkapitalandelen lav, i gjennomsnitt vel 5 % av de årlige inntektene, mens 20–30 % var ønskelig.

I 1989 ble konsernmodellen realisert ved opprettelsen av Norsk Informasjonsteknologi AS (NIT). I første omgang besto NIT av KDØ i Hamar og Vest-Viken EDB i Tønsberg, senere ble KDV i Bergen, KDM i Trondheim og KDN i Tromsø inkludert. Sentralene i Kristiansand og Stavanger gikk sammen i Allianse Informasjonssystemer AS.

Ved utgangen av 1991 hadde NIT 1050 medarbeidere fordelt på 20 kontorer i Norge, den totale omsetningen var på ca. 1,1 milliarder kroner. NIT hadde et av landets ledende IT-miljøer. Omsetningsmessig var bare IBM og Norsk Data større, og de baserte det meste av sin virksomhet på salg av utstyr, mens nesten 70 % av NIT sine inntekter kom fra drift, service og konsulentvirksomhet. 1. januar 1995 hadde NIT 883 ansatte, en reduksjon på 167 siden 1991. Ved hovedkontoret på Kjonerud var det 280 ansatte. Kundene var større bedrifter og statlig, kommunal og fylkeskommunal forvaltning.

EDB-perioden – tidlig datatid
De første EDB-maskinene som kom i 1964, medførte nye arbeidsoppgaver og krav til ny kompetanse. En ny gruppe medarbeidere kom inn i bildet, nemlig programmerere. Maskinene ble skiftet ofte, noe som krevde et miljø med stadig høyere kompetanse. Dette førte til at det også ble ansatt systemprogrammerere, de som var bindeleddet mellom brukersystemene og datamaskinene.
Oppstarten av systemet for budsjett og regnskap utløste en endring av dataregistreringen. Kommunene kunne ikke tenke seg å sende bilagene ut av huset, og man søkte løsninger der regnskapstransaksjonene kunne registreres i den enkelte kommune. Det ble koplet hullkortaggregater til bokholderimaskinene, og senere installerte man uavhengige hullkortpuncher.

Online-perioden
Da mulighetene kom, ble det utført mye arbeid med å tilrettelegge slik at brukerne hadde direkte (online) forbindelse til systemer og registre på et sentralt maskinanlegg. For å få til dette ble skjermer installert på den enkelte saksbehandlers arbeidsplass slik at de fikk tilgang på data i den daglige saksbehandlingen.
I 1976 ga Rikstrygdeverket KDØ, via A/L Kommunedata (KD), i oppdrag å gjennomføre prøveprosjektet Infotrygd (Informasjonssystem for trygdeetaten). Dette var et online-prosjekt der trygdekontorene i Hamar, Lillehammer, Nord-Aurdal og Nord-Odal var prøvekontorer. Gjennom utviklingen av Infotrygd fikk sentralens personell den beste erfaringen med online. Prosjektet startet som to prøveprosjekter. IBM-versjonen var basert på en løsning på sentralens maskin med en mindre maskin på trygdekontoret (klient/tjenter-løsning). Den andre versjonen var en ren lokal løsning basert på lokale maskiner fra Norsk Data.

IBM-versjonen av Infotrygd var en klient/tjener-løsning, det vil si en løsning med datakraft både sentralt og lokalt og med kommunikasjon mellom de to. Dette var blant de første klient/tjener-løsningene i landet. Ute på trygdekontorene skulle IBM 3600, senere IBM 4700, med litt tilgjengelig datakraft gi mulighet for å utbetale sykepenger og å kjøre regnskap dersom linjeforbindelsen til sentralenheten i KDØ falt ned […] og det gjorde den, ved flere anledninger i prøveperioden. Ved et tilfelle kappet Televerket forbindelsen, ved graving.

Den første online-transaksjonen med svar tilbake fra den sentrale maskinen til KDØ på Hamar ble utført i 1977. Dette gjennombruddet førte til at det innen KD-fellesskapet ble utført et stort arbeid med å modernisere de sentrale systemene til online-systemer. Dette omfattet i første omgang regnskap, budsjett, langtidsbudsjett, lønn og skatteregnskap. Det ble også etablert online-rutiner på andre områder.

Eksempler fra denne perioden er kundeinformasjonssystemet KIS for e-verkene, online-versjon av Folkeregisteret og online-versjon av Arbeidsgiver-/arbeidstakerregisteret. De nye systemene berørte samarbeidet mellom grupper og etater. Økonomi og effektivitet ble drøftet, og det ble tatt hensyn til medinnflytelse og opplæring. Alt dette skapte behov for rådgivning og bistand. Mange ville trekke på KDØ sin kompetanse og den erfaring medarbeiderne hadde fra virksomhet ellers i forvaltningen, noe som medførte at KDØ utviklet et tilbud for administrativ rådgivning.
I 1977 samarbeidet KDØ med 31 sykehus, 37 e-verk og 86 trygdekontorer i tillegg til kommuner og fylkeskommuner, videre med landbrukssektoren gjennom Husdyrkontrollen (ku, sau, geit), Norsk Svineavlslag, Norsk Rødt Fe, Landbrukets Sentralforbund og Fjørfekontrollen. I statssektoren hadde KDØ kunder som Rikstrygdeverket, Statens Vegvesen, Husbanken, Televerket, NSB, Landbruksdepartementet, Direktoratet for toll og særavgifter, og Miljøverndepartementet i forbindelse med Mjøsaksjonen. Skattefogdene og alle ligningskontorene i regionen var også kunder.

Nettbasert databehandling
Den teknologiske utviklingen gjorde at man i begynnelsen av 1980-årene fikk utstyr som var hensiktsmessig for registrering av tekst, dvs. brev, saksopplegg, dokumenter etc. Utstyret kunne plasseres hos kundene og dekke sekretærfunksjoner, tradisjonell registrering og kommunikasjon mellom bruker og sentral.

Minimaskin- og etter hvert PC-baserte nett begynte å representere alternativer til sentralenes stormaskinløsninger. Det ble klaget på at sentralene var for dyre og hadde gammeldagse løsninger. Mange kommuner ble fristet til å satse på eget utstyr. For noen var dette vellykket, men det fantes også eksempler på det motsatte.
Arbeidet med Infotrygd skjøt fart, og ved siden av dette prosjektet ble det alternative systemet for trygdesektoren, Nortrygd, prioritert. Sentralen hadde hovedansvaret for Infotrygd, men bidro også med kompetanse til Nortrygd. I juni 1984, etter åtte års utrednings- og utviklingsarbeid, fattet Stortinget vedtak om utbygging av et landsdekkende datasystem for trygdeetaten. Tautrekkingen om hvilket system som skulle velges, fulgte saken helt inn i Stortinget og var til dels meget hard og uforsonlig. Ingen syntes å være helt fornøyd med konklusjonen, ca. 55 % stemte for Nortrygd og ca. 45 % for Infotrygd. For KDØs region ble resultatet at Hedmark og Oppland skulle benytte Infotrygd, mens Østfold og store deler av Akershus skulle benytte Nortrygd. Avtalen om utviklingsarbeid og drift av Infotrygd løp videre og var med på å befeste KDØs posisjon som et regionalt kompetansesenter.
Allerede i 1982 etablerte KDØ en trainee-ordning for å bygge kompetanse hos nye medarbeidere. Det første opplegget besto av 20 emner det ble undervist i, hver på én uke, til sammen fem måneder. Dette ble meget vellykket, og var en nyetablering i bransjen.

Fra 1984 ble det arbeidet videre med å utnytte dataene i Infotrygd for andre etater. Disse var i første rekke sosialetaten, bidragsfogdene og arbeidskontorene.
Rikstrygdeverket var en sentral samarbeidspartner, og deres nettverk til 220 trygdekontorer som benyttet Infotrygd, var grunnlaget for oppbygging av KD–Nett, Verdiøkende tjenester og Infobank. Det landsomfattende KD–Nett ble offisielt etablert i 1984 og ga etter hvert kommunedatasentralenes brukere i hele landet tilgang til nye tjenester. De fikk tilgang til de sju kommunedatasentralene om de ønsket det og hadde behov for det. Via nettet kunne brukerne også kople seg til databaser utenfor KD-samarbeidet. Nettet kunne dessute
n benyttes til rene transporttjenester. KDØ hadde ansvaret for å drifte nettet på vegne av sentralene, noe som førte til at ressursene ved KDØ ble landets beste på dette området.

De nye systemene på sentralmaskinen krevde årvåkenhet, blant annet ble begrepet oppetid viktig. I perioden fra 1981 til 1986 steg antall transaksjoner fra 2 millioner til 32 millioner. Etter som saksbehandlerne tok i bruk online-systemene, ble det viktig at de hadde tilgang til dataene når som helst i arbeidstiden. Helst skulle oppetiden være 100 % på døgnbasis, noe som viste seg svært vanskelig å oppnå. I 1980 var oppetiden 96,3 %, tilsvarende en nedetid på 6,5 timer i måneden. Prosjekt Serviceheving ble igangsatt, med det resultat at man nådde 98,6 % i 1981. Deretter ble det stadig bedre, og målsettingen ble satt til 99,8 %.

Det var stor aktivitet og kreativitet, blant annet utnyttet man datagrunnlaget man hadde på ett område, også på andre områder. Aktiviteten gjaldt ikke bare det tekniske og systemløsninger, men også kundene. Kundelisten som ble utvidet utover i 1980-årene, viser tydelig dette. I tillegg hadde KDØ en stor vekst i antall ansatte.
Kommunesektoren var viktig, men ved siden av den, ble det utført mye arbeid for helsesektoren (ØMI, SYSVAK, SYSBARN), e-verkene (SAFE, KIS), landbrukssektoren (Norsvin, NRF, Statens Fagtjeneste, Fjørfekontrollen og Landbruksdepartetmentet), Statens Vegvesen (PBR plan, budsjett, regnskap), Den Norske Stats Husbank (bostøtte, gjeldsforsikring), Televerket, skattefogdene, ligningskontorene, Norsk Kommuneforbund (NKF), idrettsorganisasjoner, Rikstrygdeverket og Skattedirektoratet.

I 1981–1982 startet markedsføringen av tekstbehandling overfor KDØs kunder. Det ble dannet en kjernegruppe som fikk nødvendig grunnkompetanse, aktuelt utstyr ble testet og man deltok i forberedelser/planlegging. Mange potensielle brukere besøkte KDØ for å se på utstyr og bruk i forbindelse med KDØs samarbeid med Norsk Kommuneforbund (NKF). KDØ hadde i 1981 fått i oppdrag å skaffe utstyr som skulle benyttes til tekstbehandling på NKFs årsmøte året etter. I 1981 ble det, i regi av Kommunedata, utprøvd et nytt økonomisystem for kommunesektoren. Et prøveprosjekt med GL/LINUS ble startet med deltakelse av Hedmark Energi, Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune. Den første PC-en kom til KDØ i 1982, bare knapt et år etter at IBM startet produksjonen av PC-er.
Opplæringsaktivitetene startet i 1980, og i 1982 hadde man 1032 deltakere. Antall elevdager var 1281 i 1981, 3280 i 1982 og 2370 i 1983.
Et avdelingskontor i Lillehammer ble opprettet i 1982. Fra 1. januar 1984 ble kontoret organisert som en egen avdeling, og det ble besluttet å opprette et eget kurssenter i Lillehammer også. Høsten 1984 fikk Hamar et tilsvarende kurssenter, og i Sarpsborg var et kurssenter i drift fra årsskiftet 1984/85.

I 1984 kom stortingsmeldingen om datateknologi i skolen. Dette inspirerte til engasjement og opprettelse av stillinger, og 1. august 1984 startet KDØ sine aktiviteter inn mot skolesektoren. Dette medførte blant annet salg av Tiki-utstyr til undervisning og salg av IBM – PC/XT til videregående skoler med programpakken VIS (Videregående skoles administrasjonssystem). Som et eksempel kan nevnes at Moss kommune i 1986 kjøpte 66 Tiki-maskiner, og at KDØ i 1987 hadde tre klasserom i Lillehammer for undervisning på PC og minimaskiner fra Norsk Data (ND), tre klasserom i Hamar for ND, PC og IBM S/36, to klasserom i Oslo for PC og IBM S/36 og to klasserom i Sarpsborg for ND og PC.

1. oktober 1984 ble KDØ Infosec AS etablert, 50 % var eid av KDØ og 50 % av det svenske selskapet Infosec Prosab AB. Bakgrunnen for etableringen var at oppmerksomheten rundt sikkerhet stadig vokste, blant annet gjennom det arbeidet som den svenske regjeringsoppnevnte sårbarhetskomiteen utførte. I Norge ble det arbeidet med en analyse av problemstillinger vedrørende bruk av EDB og samfunnets sårbarhet. Som et av de første selskapene i Norge, etablerte KDØ i 1986 EDB-revisjon. «Dermed har kommunerevisorer og fylkesrevisorer fått sitt forlengede øye inn i datamaskinene og systemene», het det i begrunnelsen for etableringen.

KDØ Rådgivning var i drift fra 1. januar 1988. Selskapets idégrunnlag var «samfunnets behov for ny viten og kompetanse til bruk i forandrings- og utviklingsprosesser i offentlig forvaltning». Basis var praktisk orientert rådgivning, inkludert kunnskap om ledelse og samarbeid. Fra 1. januar 1989 var KDØ Infosec AS en avdeling i KDØ Rådgivning.
Computerhuset ble fusjonert med NIT Region Øst i 1990. 1. september 1988 ble KDØ datavert for kreditopplysningsbasen til Esselte Soliditet som ble flyttet hit fra Sverige. Dette var imidlertid ikke den første kreditopplysningsdatabasen, fra før hadde KDØ ansvaret for Creditinform Norge AS sin database. I desember 1988 startet virksomheten ved KDØs kart og geodata-senter på Kongsvinger. Senteret var det første i sitt slag i Norge, og spesialiserte seg på produkter til teknisk etat og til e-verkene.

I 1987 benyttet 25 sykehus seg av produkter fra systemene i KDØ–Sykehus. Rikshospitalet var størst og benyttet seg av AMI (Administrativt medisinsk system), ØMI (Økonomisk og medisinsk informasjonssystem), VENT (Venteliste) og POLS (Poliklinisk system). Man markedsførte også et informasjonssystem for laboratorier med navnet SYSLAB. Høsten 1989 la man grunnlaget for etableringen av InfoMedica AS, 50 % eid av kommunedatasentralene og 50 % av Norsk Data. Som en gulrot for dannelsen, lå en garanti om stor økonomisk støtte til utvikling av neste generasjon sykehussystemer.
Virksomheten i Oslo vokste, og lokalene på Bryn, som ble leid sammen med Rogalandsdata, ble i 1987 innredet til et forretnings- og undervisningssenter.
Etter inngående drøftinger vedtok styret i juni 1987 at KDØ ikke skulle være med i den konserndannelsen som var under planlegging innenfor KD-fellesskapet. Generalforsamlingen vedtok følgende uttalelse:
Generalforsamlingen i KDØ ønsker et utvidet samarbeid innenfor KD-fellesskapet og ser positivt på at 5 av sentralene går sammen i en konserndannelse. Generalforsamlingen venter at alle gode krefter vil bygge videre på det beste i fellesskapet, til beste for norsk forvaltning og hver enkelt bedrift.
KDs konsernmodell ble aldri realisert. I oktober 1988 undertegnet styrene i Vest-Viken EDB og KDØ, de to største sentralene, en prinsippavtale om samordning gjennom en konserndannelse. Målet var å skape en ny, slagkraftig IT-enhet i Norge. Navnet Norsk Informasjonsteknologi (NIT) var et resultat av en navnekonkurranse blant de ansatte. 1. januar 1989 var NIT en realitet.

Samme år opprettet NIT og Norsk Data selskapet Trygdedata. Intensjonen var å vinne kontrakten for å utvikle et nytt datasystem for Rikstrygdeverket.
Før vi beveger oss over i 1990-årene må det også nevnes en milepel når det gjaldt bruk av elektronisk tekstbehandling. 1. desember 1989 tok sekretærene i bruk PC-er med Word Perfect som tekstbehandlingsprogram og PC-Journal til registrering av inn- og utgående post.

NIT

I et ekstrabilag til Hamar Arbeiderblad, produsert i anledning innflyttingen på Kjonerud, står det å lese 24. april 1990:
«Historien om NIT-gruppen – Norsk Informasjonsteknologi AS – er historien om dvergen som ble en kjempe. Den beskjedne Hullkortsentralen som i data-alderens spede barndom hadde folkeregisteret som eneste kunde, sprang ved inngangen til 90-årene ut i et landsomfattende konsern. Kunder er alt fra bonden i fjøset til den norske stat, kjøpmannen på hjørnet og Lillehammer-OL. Kort sagt: Hele spekteret av det data-brukende Norge.

Jo, historien om NIT-gruppen er i sannhet et lite stykke norsk industrihistorie for seg selv. Mens Hullkortsentralen i sin tid kunne feire julebord i en litt romslig sofa, samler årsfesten i dag et antall mennesker som tilsvarer bortimot et lite, norsk bygdesamfunn. Mens Hullkortsentralen i slutten av 50-åra hol
dt maskinene i gang med forholdsvis beskjeden, lokal leveranse av strøm, står NIT-gruppen i dag som eier av Norges – kanskje Nordens – største datakraftverk. Frøet som ble sådd i ei «krukke» i Strandgata for snart 35 år siden, har utviklet seg til en hel blomstereng.»

Det var store forventninger til NIT, og i en periode så det ut til at de skulle bli innfridd. Datakraften for stormaskinbaserte systemer ble sentralisert til det som da var Nordens største og mest moderne datasentral på Kjonerud, samt en mindre maskinoperasjon i Tromsø. Det ble foretatt en opprydding i løsningsporteføljen, og man kom frem til såkalte kombinasjonsløsninger hvor kunden selv valgte lokal eller sentral kjøring.

NIT ble sett på som en potensiell vinner, mange søkte jobb i selskapet, og NIT fikk oppmerksomhet i media på en helt annen måte enn kommunedatasentralene fikk tidligere. Selskapet ble sett på som en spennende allianse. 58,4 % var i 1991 eid av kommuner, 34,1 % av fylkeskommuner, 0,9 % av e-verk og 6,5 % av andre.

1994 – et vanskelig år for NIT
Ubalansen mellom reduserte inntekter på stormaskin og økte inntekter på andre områder viste seg for fullt i 1994. Dette var hovedårsaken til et meget dårlig årsresultat. Kostnadsnivået var redusert, men på langt nær nok til å dekke inntektstapet. Resultatet ble i 1994 et underskudd før ekstraordinære poster på 99,9 millioner kroner. Som ekstraordinær kostnad ble eiendommen på Kjonerud nedskrevet med 50 millioner kroner, og ny regnskapsstandard for behandling av pensjonsforpliktelser reduserte bokført egenkapital med 21 millioner kroner. Etter nedskrivingen av bygningsmassen gikk egenkapitalen i sin helhet tapt.
I en artikkel i Computerworld 3. februar ble det gitt inntrykk av at NIT i realiteten var konkurs og drev for kreditorenes regning. Det ble også informert om at selskapets likviditet ville være negativ. På bakgrunn av denne informasjonen frøs banken omgående alle NITs kreditter. Tilgjengelig likviditet ble dermed redusert med 56 millioner kroner. Gjennom forhandlinger med finanskreditorene oppnådde NIT en garantiordning som forutsatte at man innen 1. april 1995 kunne skaffe ny eier med tilstrekkelig kapital, det vil si minimum 100 millioner kroner. Uten denne ordningen ville NIT med all sannsynlighet ha bli slått konkurs. Jakten på refinansiering endte med to realistiske tilbud. Styret mente IBM representerte den beste industrielle løsningen for NIT, og den klart beste finansielle styrkingen av selskapet.

NIT ble refinansiert i forbindelse med generalforsamlingen i 1995. Dette skjedde gjennom nedskriving av selskapets aksjekapital til null og en rettet emisjon mot IBM.
I oktober 1997 ble NIT fusjonert med IBM. De forskjellige enhetene rapporterte deretter via sine IBM Business Lines.

Høsten 2004 ble produkter og ressurser som hadde lokal forvaltning som marked, Infobank og bygninger på Kjonerud solgt til EDB Business Partner. Salget fikk Dagens Næringsliv til å bruke følgende overskrift på førstesiden 22. februar 2004: «Kjøpte for 1 kr solgte for 1 mrd. IBM overtok Norsk Informasjonsteknologi (NIT) for en krone i 1995. Nå er selskapet solgt for nær 1 milliard kroner.»

Inne i avisen ble dette forklart slik:
I 1999 fikk IBM i underkant av 470 millioner kroner for salg av NITs kommunenettverk til AT&T. I går solgte IBM resten av NIT med bygningsmassen på Hamar for tilsvarende sum. Det medfører at IBM har fått inn 940 millioner kroner for NIT etter å ha kjøpt selskapet for 1 krone.
– I løpet av 10 år er jo det en ganske bra avkastning, sa kommunikasjonsdirektør Per Vassbotn i IBM.

Resten av NIT var ikke solgt, slik det sto i Dagens Næringsliv. Antall ansatte fra det gamle NIT på Kjonerud forble uendret etter salget, men det var nå delt i to miljøer, det ene i IBM, det andre organisert gjennom EDB Business Partner. EDB Business Partner hadde egen printavdeling, og de sluttet derfor å benytte avdelingen på Kjonerud. Pitney Bowes la ned sin avdeling. AT&T avviklet også aktiviteten på Kjonerud, og av 25 ansatte var det bare én tilbake.

EDB Business Partner som kjøpte bygningene av IBM, valgte å selge bygningsmassen videre til Utstillingsplassen Eiendom og å flytte noen aktiviteter til hovedkontoret på Skøyen. I 2010 fusjonerte EDB Business Partner med EDB ErgoGroup. De ansatte hos EDB ErgoGroup på Kjonerud arbeider med tjenester for bank, finans, telekommunikasjon og offentlig forvaltning, og har spesiell kompetanse på Infobank og EDI-tjenester.

Modningen i bruk av EDB i kommunene

Kommunekassererne har i svært mange kommuner vært spissen når det gjelder innføring og bruk av databehandling. Deres erfaringer fra den løpende utvikling i teknologien, fra telekommunikasjon med institusjoner utenfor kommunen og telenettet internt i kommunen, har vært av meget stor verdi for organisering av det totale databehandlingsopplegg i kommunene.

Ved siden av databehandlet skatteregnskap kunne kommunekassererne etterhvert tilby databehandling av budsjett og regnskap. Det førte mange steder til at rådmenn som hadde hatt en noe perifer holdning til databehandling, våknet da de fikk vite at budsjetter løpende kunne oppdateres med tekst og tall mens det var under behandling. I tillegg kunne det leveres klart til trykk når det var ferdig.

Andre etater fulgte etter i bruk av databehandling, i første rekke teknisk etat og helse- og sosialetaten. Utstyr for tekstbehandling fins på de fleste pulter, og politikerne setter pris på at det stadig har blitt lettere å få de ønskede informasjoner.

Kommunekasserernes innflytelse
Man har erfart at det ikke er nok å sette inn maskiner i en kommune og putte systemløsninger på dem. Forberedelse til bruk av databehandling må gjøres skikkelig, og ikke minst må det foretas en orgaisasjonstilpasning slik at personellet fungerer riktig. Det er derfor ingen overraskelse at man meget ofte - næremest regelmessig – har hatt kommunekasserere med i nedsatte EDB-planutvalg etc.

Kommunekassererne har også hatt innflytelse - en ønsket sådan - utenfor kommunen. De kjenner hvor skoen trykker i sin daglige virksomhet, og har vært våkne overfor det faktum at lover, regler, forskrifter og systemløsninger skal funksjonere i det praktiske liv. Det har medført at kommunekasserere har vært betrodde medlemmer i en rekke prosjekt- og fagutvalg ved sentralene gjennom mange år. De har også hatt sin kontaktmann hos Skattedirektøren.

Kommunerevisjonen

Kommunerevisorene ble også etterhvert trukket inn når det gjaldt kommunenes databehandling. Deres funksjon var meget viktig, fordi en kommune ikke kunne legge sitt regnskap over til EDB før revisjonen hadde godkjent det. Ved siden av dette la revisorene vekt på at de kunne utnytte systemløsningene i sitt eget arbeid. Disse forhold førte med seg at det ved kommunedatasentralene ble opprettet fagutvalg for revisorer på samme måte som man hadde det for kommunekassererne

FORBUNDETS TILLITSMENN

FORBUNDETS FORMENN

1919-1929 Einar Østtorp, Tune/Nittedal
1929-1933 Aksel Tingulstad, Aker
1933-1935 Harald Hassel, Lier
1935-1946 Aksel Tingulstad, Aker
1946-1951 Erling Grorud, Sem
1951-1960 Halfdan Olsvold, Bergen
1960-1969 A.B. Anderssen, Laksevåg
1969-1978 Ørnulf Jacobsen, Bærum
1978-1987 Reinert Guren, Tjølling
1987-1989 Tormod Lund, Eidsberg
1989-2002 Egil Bjørgum, Kristiansand
2002-2005 Bente Fylken, Ørsta
2005-2011Svein H. Berdal, Orkdal
2011-2014 Ole Rødal. Molde
2014 -        Gerd Signe Eieland, Vennesla i Agder

SENTRALSTYREMEDLEMMER

Wilh.Bærøe, Oppegård (1919-21)
Lars Bjerketvedt, Eidanger (1919-21)
Alf Berglann, Stor-Elvdal (1919-22)
J.C.Pindsle, Sande i Vestfold (1919-23)
Johs.Bremer, Hafslo (1919-23)
Einar Østtorp, Tune/Nittedal (1919-29)
Otto Aasgaard, Røyken (1919-31
E. Fredriksen, Lier (1921-24)
M.Habberstad, Eidsvoll (1921-28)
N.E.Tysnes, Hadsel (1922-23)
Magne Tøsse, Askøy (1923-28)
E.M.Olsen, Ibestad (1923-29)
H.P.Chr.Østem, Asker (1923-33)
Knut Nordtorp, Fåberg (1924-30)
J.A. Thøgersen, Skjeberg (1928-38)
A.Fjeldskaalnes, Fana (1928-38)
Magnus Hansen, Tromsøysund (1929-31)
Aksel Tingulstad,Aker (1929-46)
Johan Naustan, Malvik (1930-38)
Ole Martinsen, Våle (1931-35)
Alf Berglann, Åsnes (1931-39)
Harald Hassel, Lier (1933-36)
Knut Nordtorp, Fåberg (1935-39)
R.S. Fredriksen, Herøy i M/R (1936-38)
Nils Skulstad, Laksevåg (1938-39)
Bernhard Nilsen, Balsfjord (1938-39)
Peter Indreberg, Borgund (1938-39)
Erling Grorud, Sem (1938-51)
Nils Brevig, Jeløy (1939-46)
Johan Staxrud, Bærum (1939-49)
Peter Indreberg, Borgund (1946-58)
Alfred Lund, Vang (1946-69)
Th. Blom-Olsen, Asker (1949-51)
Sigurd Rygh, Stavanger (1949-66)
Olav G. Kirkeluten, Hol (1951-55)
Sverre Sandersen, Kråkerøy (1955-60)
A.B. Anderssen, Laksevåg (1958-69)
Roald Claussen, Vefsn (1960-63)
Ame Gamaas, Tønsberg (1960-69)
Terje Hansen, Tromsøysund (1963-66)
Rolf Lind Ytterstad, Harstad (1966-72)
Ørnulf Jacobsen, Bærum (1966-78)
Kjell Tollefsen, Horten (1969-72)
O. Angell-Petersen, Trondheim (1969-75)
Knut E. A. Høiaas, Drammen (1969-78)
J. Leonhardsen, Hammerfest (1972-75)
Edwin Østensen, Flekkefjord (1972-76)
Ewald Larsen, Sørreisa (1975-78)
Lomts Olaf Strugstad, Snåsa (1975-81)
M. Johannessen, Randaberg (1976-81)
Magnus Hansen, Tromsøysund (1929-31)
Reinert Guren, Tjølling (1978-87)
Egil Bjørgum, Kristiansand (1978-87)
Sverre Dyrnes, Skjervøy (1978-80)
Fridtjof Nilsen, Hamar (1980-81)
Jon Birger By, Verdal (1981-84)
Reidar Søbstad, Molde (1981-87)
Arne Rossvoll, Tromsø (1981-93)
Nils Aasheim, Time (1984-93)
Tormod Lund, Eidsberg (1987-89)
Jan Olav Aasbø, Enebakk (1987-90)
Ambjørg Hegseth, Selbu (1987-90)
Egil Bjørgum, Kristiansand (1989-2002)
Håkon Paulsen, Sarpsborg (1990-93)
Lornts Olaf Strugstad, Snåsa (1990-1996)
Helen Leversund, Bømlo (1993-1999)
Eigil Fredriksen, Asker (1993-1999)
Roald Borgen, Bjarkøy (1993-2002)
Bente Fylken, Ørsta (2002-2005)
Bjørg Bakken, Øvre Romerike (2002-2005)
Svein H. Berdal, Orkdal (2002-2011)
Rune Stifjell, Skjervøy (2002-2011)
Lasse Hunsrød, Bergen (2002-2005)
Kristine Valborgland, Audnedal (2005-2008)
Solveig Kirketeig, Sandnes (2005-2008)
Åsmund Skjeldnes, Lillehammer (2005-2014)
Inger Lise Abrahamsen, Oslo (2008-2010)
Ole Rødal, Molde (2008-2014)
Gerd Signe Eieland, Vennesla (2010-
Lasse Hunsrød, Bergen (2011-2017)
Karin Bjune Sveen, Bodø (2011)
Sissel Ekerhovd, Fjell (2012-2014)
Astri Marija Rosenqvist, Oslo (2014-
Per Moe Arnesen, Sandefjord (2014-
Svein Henry Berdal, Orkdal (2014-
Pål Henning Klavenes, Fredrikstad (2017-

FORBUNDETS ÆRESBEVISNINGER

Forbundet har gjennom årene hatt flere former for æresbevisninger:
1. Forbundets merke med laurbærkrans.
2. Æresmedlemskap.
3. Commandør og Ridder av «Det Gylne Pant».
4. Forbundets hederstegn i gull

Vi skal her gi en oversikt over disse:

FORBUNDETS MERKE MED LAURBÆRKRANS:
Etter at landsmøtet i Tromsø 1923 hadde vedtatt å innføre et medlemsmerke og godkjent merkets utforming, ble styret enig om å få utarbeidet regler for hvordan det skulle bæres. Otto Aastorp, som også hadde tegnet merket, ble sammen med Habberstad valgt til å komme med forslag. Dette ble forelagt landsmøtet i Kristiansand 1924 der det ble vedtatt med noen mindre endringer. Noen små endringer ble også foretatt på landsmøtet i Bergen 1933, og vedtektene fikk da følgende utforming:

§ 1.
Det bæres uten avtegn av norske herredskasserere i tjeneste og som er medlemmer av Herredskassererforbundet.

Etter 10 års tjenestetid som aktivt med/en kan vedkommende merke påloddes 2 stjerner i overkant som symbol på forbundet. erkjennelse for interesse og deltakelse.

§
2.
Merket kan også bæres av de der måtte bli innvalgt av forbundet som dets æresmedlem.
Det påloddes da en laurbærkrans.

§3.
Det festes på en iøynefallende plass pa brystet eller i urkjedet og bæres såvidt mulig daglig, spesielt i tjenestetid, på reiser og ved møter, sammenkomster og festlige anledninger.

§ 4.
Det respekteres og bæres som symbol for ærlig, kollegialt samhold, troskap, hensynsfullhet og offervilje mot hverandre. Med samfunnets og kommunenes vel for øye. De medlemmer av Herredskassererforbundet som bærer dette merke benytter alltid tiltaleordet du til hinannen, og de skal hvorsomhelst og nårsomhelst de treffer sammen vise hverandre oppmerksomhet, tjenstevillighet og brorsinn. Det skal være en æressak for merkets innehaver å iaktta disse forutsetninger for retten til å bære det.

§5.
Dets pris bestemmes av forbundet.

§ 6.

Det føres bok (fortegnelse) over de der er tildelt forbundsmerket. I denne tilføres korte biografiske opplysninger om bæreren. Boken føres av forbundskassereren hvor merket erholdes.

§ 7.
Merket kan fratas dets bærer ved beslutninger i forbundets styre, når bæreren ved misligheter eller annen forseelse, eller ved ukollegial opptreden viser seg uverdig til å bære det.

§8.

Bokstavene (N.H.) i merket betyr: Norges Herredskassere,forbund.
Boken over de som fikk dette merket (jfr. § 6) er forsvunnet, så hvor mange som fikk sine «biografiske opplysninger» innført, kjenner vi ikke til. Men 2 personer fikk merket med påloddet laurbærkrans, nemlig Einar Østtorp og Otto Aasgaard.

Etter 1933 er hverken merket eller vedtektene nevnt i noen protokoll, og det synes
som om ordningen har gått ut og er blitt avløst av andre hedersbevisninger.

ÆRESMEDLEMSKAP
I forbundets første lover fra 1919 er ikke nevnt noe om hedersbevisninger. Men det gikk ikke lang tid før temaet ble aktuelt, og allerede i 1925 ble forbundets første æresmedlem utnevnt. Om det på det tidspunkt hadde foregått noen lovendring kjenner vi ikke til, men sikkert er det i allefall at da de omfattende lovendringer ble foretatt på landsmøtet i Oslo 1929 ble § 2 lydende:

«Som medlemmer kan kun opptas herredskasserere eller den øverste ansvarlige Leder for herredskassererkontorer og sognekasserere. Dog kan kemnere i byer og Ladesteder opptas hvis han synes å ha samme interesser som herredskasserere. Æresmedlemmer kan innvelges av landsmøtet etter enstemmig forslag av forbundsstyret.»

Denne ordlyden har senere stått uforandret i forbundets lover, og det er i løpet av
de 100 år utnevnt 12 æresmedlemmer.

«DET GYLNE PANT»

Med jevne mellomrom utover 30-årene hadde tanken om å opprette en «orden» for forbundet vært oppe til diskusjon. Man mente at dette kunne sette litt ekstra spiss på forbundets landsmøter. Dessuten gikk man ut fra at en orden ville virke stimulerende på herredskassererne, slik at de ville legge seg sterkere i selen for forbundet.

I forkant av landsmøtet i 1938 i Tønsberg ble tanken realisert, og det var forbundets formann (Tingulstad) og hovedredaktør (Granerud), i samarbeid med noen «konsulenter» utenom forbundet (marinekaptein Rolf Gundersen fra firmaet Knutsen &
Bommen A/S og konsulent Carl Arneberg fra Sem & Stenersen A/S) som satte det hele i system.

Det framgår ikke av protokollen om saken noen gang er behandlet av forbundets organer, men ifølge Tingulstads beretning har styrets medlemmer gitt sin tilslutning til saken i en skriftlig «erklæring» den 10.mai 1938. Dermed ble statutter utarbeidet og et "ordenskapittel" med ansvar både for tildelinger og seremonier trådte i funksjon.

Følgende statutter ble vedtatt:

§1

Denne orden er innstiftet JO. mai 1938 for å belønne:
a) fortjenstfull virksomhet innen Norges Herredskassererforbund,
b) personer som på annen måte har gjort seg fortjent til forbundets anerkjennelse og heder.

§2

Ordenens insignier kan kun bæres ved festlige sammenkomster i N.H. og tilsluttede kretsforeninger - ved liknende sammenkomster i beslektede foreninger og eventuelt ved tilsvarende skandinaviske sammenkomster.

§3

Ordenskapitlet består av de utnevnte Commandører og Riddere som innen sin midte velger embedsmenn: stormester, kansler, seremonimester og sekretær, samt varamenn for disse.

§4

Kansleren forelegger alle ordenssaker for kapitlet, seremonimesteren overvåker
ordenspromosjonens ritual, sekretæren innkaller ordenskapitlet til møter og fører protokoll over disse samt over ordenspromosjonen. Han holder register over ordenens medlemmer og oppbevarer ordenens insignier, segl, arkiv og embedsdrakter.

§5

Ordenen utdeles i to grader:
Commandører,
Riddere.

Ordenens stormester bærer storkors.


§6

Ordenens insignier er følgende:
For Commandører:
Et kors i rød emalje med fire stråler. I midten av dette N.H.s medlemsmerke emalje.
Dette ordenstegn bæres om halsen i nasjonalfarget bånd.

For Riddere:

Kors i hvit emalje med fire spisser og N.H.s medlemsmerke i emalje. Dette ordenstegn bæres på venstre side av brystet i nasjonalfarget bånd.

§7

Stormester bærer storkors - d. v.s. commandørs ordenstegn i rødt skulderbånd ( over høyre skulder) samt commandørtegn i bredere og lengere bånd rundt halsen. Kansleren, seremonimesteren og sekretæren bærer commandørtegn i lignende halsbånd. Embedsmennene bærer fastsatt embedsdrakt.

§8
Det utstedes ordensdiplom som undertegnes av stormesteren og kontrasigneres av kansleren. Samtlige diplomer forsynes med ordenssegl og paraferes av sekretæren.

§9

Sammen med insignier og diplom overleveres et eksemplar av statuttene.

§ 1O

Utnevnes en ridder til Commandør av denne orden, skal insigniene for hans ridderskap
returneres til sekretæren. Avgår et ordensmedlem ved døden, skal hans ordenstegn gå over til familiens eldste som et sjeldent arvestykke, den avdøde til ære og minnelse.

De første tildelinger skjedde under landsmøtet 1938 i Tønsberg. Da utnevnte ordenskapitlet
1 Commandør og 4 Riddere i henhold til statuttene. I sin 25-årsberetning skriver Tingulstad: «Det vakte den høyeste forbauselse da herolden, marinekaptein Gundersen, med sin stav banket til oppmerksamhet og ledet ordenskapitlet i sin farverike drakter. Alt gikk utmerket - og vi får tro at ideen vil være til glede også ifremtiden.»

Alle senere tildelinger har skjedd etter samme mønster. Ordenskapitlet har ført egen protokoll, og det er bare rent unntaksvis at de forskjellige tildelinger har vært forelagt sentralstyret. I mange år framover, ja faktisk helt fram til 1981, ble «Det Gylne Pant» den dominerende hedersordning innenfor forbundet.

HEDERSMEDALJEN I GULL
Mot slutten av 70-årene ble det etter hvert klart at det gamle «ordens-systemet» gikk mot en slutt. Samfunnsutviklingen hadde ført til at ordensutdelinger med tilhørende seremonier mer eller mindre hadde utspilt sin rolle, og selve utdelingene hadde begynt å få et litt parodisk skjær.

Men en full avvikling av ordningen hadde også en uheldig side. Selv om de fleste ønsket å kvitte seg med de høytidelige seremoniene, var det nok mange som gjerne ville beholdt selve hederstegnet. En rekke kemnere, kommunekasserere og andre fortjente personer hadde jo gjennom årene fått tildelt - og ikke minst satt meget stor pris på - denne utmerkelsen som var gitt for fortjenstfullt virke for forbundet.

Ikke desto mindre fant sentralstyret det riktig å oppnevne et utvalg på 3 personer som fikk i oppdrag å komme med forslag til en ny form for hedersutdeling i forbundet. Oppnevningen skjedde i styremøte den 12.3.1979 og med i utvalget ble kemner Otto Angell-Petersen, formann, kemner Knut E. A. Høiaas, Drammen og kemner Arne Myhren, Lillehammer.

Allerede i august samme år hadde de sin innstilling klar. Denne ble først godkjent av rådsmøtet i Trondheim høsten 1979 og siden av landsmøtet i Kristiansand 1981.

Vedtektene som ble fastsatt på landsmøtet fikk denne ordlyd:

§1

Norges kemner- og kommunekassererforbund har følgende 3 hederstegn:
1. Æresmedlemskap i landsforbundet
2. Forbundets hedersmedalje i gull
3. Æresmedlemskap i fylkeslag

§2

Æresmedlemskap i landsforbundet er forbundets høyeste utmerkelse. Det tildeles personer som i særlig høy grad har gjort seg fortjent til takk og anerkjennelse for sin innsats til fremme av eller støtte for forbundets formål og interesser. Det tildeles fortrinnsvis tidligere innehavere av hedersmedaljen, men kan også tildeles direkte. Hedersmedaljen i gull tildeles medlemmer og andre som gjennom langvarig fortjenstfull virksomhet eller på annen måte har gjort seg fortjent til forbundets anerkjennelse og heder.

Æresmedlemskap
i fylkeslag tildeles medlemmer og andre som gjennom langvarig fortjenstfull virksomhet i et fylkeslag eller på annen måte har gjort seg fortjent til lagets anerkjennelse og heder.

§3

Hedersmedaljen består av et forgylt kors med hvit emalje i 4 stråler og med forbundets
initialer i midten. Det bæres på venstre side av bryststet i rødt bånd.

Medaljen bæres bare ved høytidelige anledninger arrangert av forbundet eller dets avdelinger (fylkeslag) eller av beslektede organisasjoner i inn- og utland.

§4Tildeling av hederstegn til en person kan foreslås av ethvert medlem av forbundet
eller av et fylkeslag. Farslaget bør inneholde mest mulig nøyaktige og fullstendige opplysninger om de forhold som menes å gi grunnlag for tildeling. Forslaget sendes fortrolig til det styre som skal behandle det med rommelig tidsmargin.

§5

Æresmedlemskap i forbundet og hedersmedaljen i gull tildeles etter innstilling fra
sentralstyret og avgjørelse av forbundets råd. Æresmedlemskap i fylkeslag tildeles etter
innstilling fra fylkeslagsstyret og avgjørelse av lagets årsmøte.

For gyldig vedtak i de nevnte organer gjelder reglene i forbundets lover og eventuelt

fylkeslagets vedtekter. Personer som er foreslått til tildeling fratrer ved behandlingen.

§6

Utdeling av hederstegn foretas fortrinnsvis ved en høytidelighet på forbundets landsmøte/fylkeslagets årsmøte. Utdelingen foretas av styrets formann eller en annen av
styrets medlemmer.

Hvis utdelingen ikke kan skje ved slik anledning, foretas den på annen høvelig måte snarest mulig etter tildelingen. Ved utdelingen tildeles den hedrede diplom underskrevet av minst 3 styremedlemmer.

§7

Sentralstyret utformer diplom for hederstegnene og sørger for innkjøp av diplomer
og hedersmedaljer. Det forbereder alle saker om tildeling av æresmedlemskap i forbundet og hedersmedaljer. Utgiftene dekkes av forbundet.

Fylkeslagenes styrer forbereder saker om tildeling av æresmedlemskap i fylkeslagene

og kan rekvirere diplomskjema fra forbundsstyret. Utgiftene ved disse tildelinger
dekkes av fylkeslaget.

Første gang det ble foretatt utdeling av hederstegn etter de nye bestemmelser var på landsmøtet i Ålesund 1984 da Arne Myhren, Lillehammer, ble utnevnt som æresmedlem, og Jon Birger By, Verdal, fikk hedersmedaljen i gull.

I løpet av forbundets 100 år har følgende personer fått en eller flere av de ovenfor nevnte utmerkelsene:

Forbundets merke med laurbærkrans:

1929 Einar Østtorp, Tune/Nittedal
1931 Otto Aasgaard, Røyken

Æresmedlemskap:

1925 Anders Røst, Tynset
1929 M.Habberstad, Eidsvoll
1931 Otto Aasgaard, Røyken
1941 Aksel Tingulstad, Aker
1951 Erling Grorud, Sem
1960 Halfdan Olsvold, Bergen
1963 Th. Mesel, Oslo
1984 Ame Myhren, Lillehammer
1987 Reinert Guren, Tjølling
1996 Lornts O. Strugstad, Snåsa
2002 Egil Bjørgum, Kristiansand
2011 Asbjørn O. Pedersen, Sarpsborg

Hedersmedlemmer

ÅrStedNavn
2005HaugesundBjarne Jensen
2005HaugesundLasse Hunsrød
2005HaugesundBjørn Røse
2002KristiansandRoald Borgen
2002KristiansandArve Ruud
2002KristiansandRolf Baglo
1999AltaPaul Aavik
1999AltaArnfinn T. Ihle
1999AltaTor Leif Helgesen
1999AltaAtle Lerøy
1996LillehammerHåkon Paulsen
1996LillehammerJohannes Brualøkken
1996LillehammerOle Jørgen Johannessen
1996LillehammerKjell B. Johansen
1996LillehammerStein Ivar Johansen
1993BergenArne Rossvoll
1993BergenNils Aasheim
1990TrondheimArvid Hannerød
1990TrondheimTormod Glomstein
1990TrondheimTormod Lund
1990TrondheimJan Olav Aasbø
1987SandefjordArne Rødskog
1987SandefjordEvert Strøm
1984ÅlesundJon Birger By
2011GeirangerJan Stavheim
2011GeirangerJan Munthe Magnus

2014               Hamar                Kirsten Pettersen
2014               Hamar               Arne Borge Øigarden

Commandør av «Det Gylne Pant»:
(Innstiftet 1938)
1938 Otto Aasgaard, Røyken
1941 Aksel Tingulstad, Aker
1947 Erling Grorud, Sem
1958 Halfdan Olsvold, Bergen
Alfred Lund, Vang
Sigurd Rygh, Stavanger
1960 Peter Indreberg, Borgund
1963 A.B. Anderssen, Laksevåg
1966 Ame Myhren, Lillehammer
1969 Harald Glenne, Skattedirektoratet
Knut E. A. Høiaas, Drammen
Ame Garnaas, Tønsberg
1972 Kjell Tollefsen, Horten
Chr. Granerud, Kommunaldepartementet
1978 Ørnulf Jacobsen, Bærum

Ridder av «Det Gylne Pant»:
(Innstiftet 1938)
1938 J. A. Thøgersen, Skjeberg
Martha Vellesen, Enebakk
Wilh. Bærøe, Oppegård
A. Fjeldskaalnes, Fana
1939  N. F. Daae, Lørenskog
Bemh. Nilsen, Balsfjord
Harald Hassel, Lier
1946  Johanne Nymark, Tune
A. 0. Henriksen, Polmak
Ragnar S. Fredriksen, Herøy
Carl Arneberg, Sem & Stenersen
1947  Konrad Nærbø, Hetland
Frode Rasmussen, Danmark
Even Johannessen, Furnes
Sekretær Knudsen, Danmark
lngemunn Berre, Overhalla
1949  Peter Indreberg, Borgund
Edv. Bemhardsen, Gjerpen
Alfred Lund, Vang
Henrik Holm, Glemmen
Arnold Dypsjord, Kommunaldep.
Alf Berglann, Åsnes
Andr. Lyssand, Os
1951  Johan Staxrud, Bærum
Nicolai Omberg, Rolvsøy
Magnhild Johansen Vatnan, Røyken
Ole Ness, Time
Julius Moan, Sørfold
Axel Nielsen, Randers, Danmark
1953  Halfdan Olsvold, Bergen
Chr. Pinsen, Buskerud fylke
Sigurd Rygh, Stavanger
Jon Alvsaker, Askøy
1955  Olav G. Kirkeluten, Hol 1975 Harald Markussen, Skien
Ame Myhren, Lillehammer Sigve Rabben, Karlsøy
Marius Lillevik, Sykkylven Ørnulf Jacobsen, Bærum
Helge Brustad, Kommunaldep. Reinert Guren, Tjølling
Johan Kristiansen, Skedsmo 1978 Ewald Larsen, Sørreisa
1958  Kr. Kristiansen, Vardal Martin Haarstad, Østre Toten
Gustav Meyer, Ålesund Finn Lowum, Sarpsborg
Theodor Blom-Olsen, Asker Daniel Stavnes, Drangedal
Roald Claussen, Vefsn 1981 Marthon Johannessen, Randaberg
Ths. Larsen, Onsøy Egil Bjørgum, Kristiansand
Olav Haaland, Klepp Lornts Olaf Strugstad, Snåsa
A.B. Anderssen, Laksevåg
Sverre Sandersen, Kråkerøy

Forbundets hedersmedalje i gull:
1960   Anton Olav Skjefte, Ogndal (Innstiftet 1981)
J. A. Johnsen, Halse og Hartmark 1984 Jon Birger By, Verdal
Olav Fyrileiv, Heddal 1987 Arne Rødskog, Norske Kommuners
Kolbjørn Simensen, Hamar Sentralforbund
Carl Karlsen, Narvik Evert Strøm, Lidingø, Sverige
O. C. Pindsle, Sandar 1990 Arvid Hannerød,
Harald Glenne, Skattedirektoratet Kommunaldepartementet
1963  Knut E. A. Høiaas, Drammen Tormod Glomstein,
1966  Arne Garnaas, Tønsberg Skattedirektoratet
Margit W. Johansen, Skjeberg Tormod Lund, Eidsberg
Leif Johannessen, Haugesund Jan Olav Aasbø, Akershus fylke
1969  Otto Angell-Petersen, Trondheim 1993 Arne Rossvoll, Tromsø
Kjell Tollefsen, Horten Nils Aasheim, Time
Kaare Bø, Tinn
Normann Toppe, Åsane
1972  Trygve Øderud, Modum
Gunnar Duf seth, Vestby
Rolf Lind Ytterstad, Harstad
Gunnar Næss, Bodø
Johannes Hegsbro, Hof

ÅRETS KOMMUNALØKONOM

Prisen ble innstiftet av NKK i 2002 og skal nå dels ut for 18. gang i jubileumsåret. Formålet med prisen er å sette ære på noen som særlig har utmerket seg innenfor fagområdet kommunaløkonomi. Det er NKK som utpeker kandidaten, i konsultasjon med Sticos.

Fram til og med 2015 het prisen: Kommunalbankens pris – årets kommunaløkonom. Da Kommunalbanken valgte å trekke seg ut i 2016 har Sticos vært med på utdelingen.

Utdelingen foregår på NKKs regnskapskonferanse. Prisen består av en skulptur og en sjekk.

Prisvinnere har vært: Stein Kittelsen, Thor Fjellanger, Asbjørn O. Pedersen, Bente Fylken, Anne Rudi, Per Lund, Børre Stolp, Ole Starheim, Jan Petter Jørgensen, Inger-Johanne Lillemyr Steinveg, Espen Hvalby, Terje Fjellvang, Rune Stifjell, Harald Berglie, Leidulf Skarbø, Torstein Dahle og Knut Erik Lie.

Statutter for Sticos og NKK sin pris - Årets kommunaløkonom

1. Prisen "Årets kommunaløkonom" er innstiftet for å hedre en person som særlig har utmerket seg innenfor fagområdet kommuneøkonomi. Prisen deles ut av Sticos og NKK.
2. Prisen består av en skulptur, diplom og et beløp fastsatt av Sticos. Prisen overrekkes av Sticos og NKK på NKKs regnskapskonferanse eller på et annet sentralt arrangement.
3. Sentralstyret i NKK fatter vedtak om hvem prisen skal tildeles, etter innstilling fra NKKs fagutvalg for økonomi. Sticos tiltrer utvalget med en representant når innstilling avgis.
4. Forslag til kandidater kan fremmes av:
a. Alle medlemmer av NKK
b. Andre institusjoner/organisasjoner som er engasjert i fagområdet kommuneøkonomi
c. Anmodning om forslag til kandidater kunngjøres der Sticos og NKK finner det formålstjenlig.
5. Kriterier som det bør legges vekt på:
Prioritert til utnevnelse skal være kandidater som har:
a. Gjort seg bemerket innen fagfeltet kommunal økonomi utenom det vanlige.
b. Har vært ekstra aktiv innenfor organer som behandler kommunaløkonomiske spørsmål
c. Har gjort seg bemerket gjennom offentlig debatt, artikler, høringer etc.
d. Større faglige arbeider, som blir lagt merke til i sektoren.
e. Har vært aktiv over lengre periode ut over vanlig engasjement

FAGBLADET

Forbundets fagblad «Herredskassereren» kom ut første gang i januar 1921 - og har
siden vært utgitt med unntak av årene 1988 og 1989. I 1982 skiftet bladet navn til «Kommunal økonomi». I jubileumsåret utgis altså 71. årgang.

Ved 60-års jubileet i 1981 skriver daværende redaktør, Reinert Guren, om bladet:

«Forbundets historie forteller at bladet «Herredskassereren» til alle tider har vært et av forbundets viktigste organer. Vi skal bare ta med et par sitater som forteller dette. I forbundets JO-årsberetning fra 1929 skriver redaktøren blant annet:

«Det var en betydningsfull tanke og det er et betydningsfullt og byrdefullt arbeid vår avholdte formann har satt ut i livet for vår stand. Det er ikke for meget sagt at HERREDSKASSEREREN har vært og er vårt forbunds ryggstøtte.»

Under forbundets 25-årsjubileum ble det samme gjentatt med følgende tilføyelse:

«Når det i trengsels tider har vært spørsmål om å opphøre med avisen eller å knytte
den sammen med annet tidsskrift, har det vakt sterk motstand.»

I de 60 år som har gått siden HERREDSKASSEREREN så dagens lys har bladet hatt en skiftende tilværelse både redaksjonelt og økonomisk. Flere ganger blir det meldt om tom kasse og ubetalt gjeld. Andre ganger gikk redaktøren seg trett. Oppfinnsomheten hadde tatt slutt og ingen hjalp til med å skrive. Men så kom et nytt landsmøte som blåste liv i bladet igjen. Under et landsmøte fikk kanskje en «trett og utslitt» redaktør løfte om avløsning, eller så kunne han bli inspirert til en fornyet innsats. Mange landsmøter har gitt forsikringer om at HERREDSKASSEREREN er forbundets viktigste talerør og at «alle» vil støtte redaktøren med artikler og meldinger. Og så har livet for HERREDSKASSEREREN
gått videre.

Det materialet som foreligger er alt for tynt til å kunne gi en uttømmende beretning
om bladets betydning for forbundet, standen og det enkelte medlem. men det er hevet over enhver tvil at HERREDSKASSEREREN har hatt sin misjon.

Redaktørarbeidet har alltid vært et tillitsverv, og her har flere nedlagt et enestående arbeid. Uten sammenligning har forhenværende kemner Rygh i Stavanger gjort en fantastisk innsats. han bekledde redaktørstillingen i 16 år.»

Reinert Guren var også redaktør i 16 år, fra 1972 ti I 1987, og har stått for den samme lange og flotte innsats som Sigurd Rygh. Det som Guren skrev i 1981 gjelder forsåvidt også idag. Fagbladet er fortsatt forbundets viktigste organ, det er det som binder medlemmene og etaten sammen - og som gjør at forbundet kan markere seg utad. De to årene bladet ikke kom ut i slutten av 1980-årene var det et åpenbart savn. Det var derfor et sterkt ønske om å få utgitt bladet igjen - og da i egen regi og ikke i samarbeid med Kommunal Rapport (KS sitt blad), slik det var på tale.

Det er tydelig at det i alle år har vært et problem å få medlemmene eller abonnentene til å skrive i bladet - og dermed har stofftilgangen vært varierende. Forsøk med redaksjonskomite og faste medarbeidere har ikke ført til de ønskede resultater. Også idag sliter bladet med stofftilgangen.

Økonomien derimot har vært relativt god i de senere årene, ja, etter at
bladet kom ut
igjen i 1990 har det gitt et årlig overskudd på opptil kr 50 000,-. Bladet har således nå
i jubileumsåret (pr.31.12.1993) en oppspart kapital på kr. 194.000,-. I tillegg til abonnementsinntektene, (prisen for et abonnement er nå kr 240,- pr. år), har det vært ganske
betydelige annonseinntekter. Disse er imidlertid nå synkende. Bladet kommer ut 6 ganger i året og har et volum på 24 sider. Opplagstallet er i underkant av 900.

Både abonnementsprisen, antall utgivelser pr. år og opplagstallet har variert gjennom
årene. Sigurd Rygh opplyser at prisen var kr 5,- pr. år i 1950-årene og kr 15, 1960-årene. I Reinert Gurens periode som redaktør var prisen kr 100,-.

Sigurd Rygh skriver i brev til undertegnede nylig i forbindelse med jubileumsskriftet:
«Helt til dato har jeg abonnert på bladet, også under det nye navn, som har gitt
meg megen glede. Det var imidlertid megen "humor" i mine årganger.»

Ja, det var nok det, og mange hadde nok gjerne sett at bladet fikk mer humoristisk stoff. Bladet er blitt for saklig og treigt, så her er det utfordringer for redaktørene framover.

Redaktører gjennom årene har vært:
1922-1931 Einar Østtorp
1932-1933 Otto Aasgaard
1933-1935 Sentralstyret ved Harald Hassel
1935-1937 Chr. Granerud
1938-1939 Johan Garder
1939-1949 Erling Grorud
1950-1965 Sigurd Rygh
1966-1971 Knut E. A. Høiaas
1972-1987 Reinert Guren
1988-1989 Ikke utgitt
1990- 2002 Egil Bjørgum
2002- 2005 Helge Akerhaugen
2005 -          Asbjørn O. Pedersen

Det er dessverre noen år i forbundets historie hvor vi mangler en del av arkivet. Det gjelder for årene 1995 – 2005.

Men hele perioden har vært preget av vekst, og forbundet har som i hele forbundets historie vært en viktig bidragsyter.

I denne perioden har også forbundet startet opp en rekke studiekompetansegivende kurs i et samarbeid med Høgskolen i Innlandet ved campus Rena.

Forbundet har et samarbeidet med Sticos i Trondheim angående Sticos Oppslag Kommune – et elektronisk verktøy innen merverdiavgift, momskompensasjon og regnskap.

I en årrekke hadde NKK et samarbeid med Kommunalbanken og Jan Petter Jørgensen et arbeidsfellesskap gjennom Kommunepartner for å tilby kommunene kompetansen innen finansforvaltning.

I den senere årene har også NKK vært en av arrangørene i avvikling av den årlige Kommuneøkonomikonferansen sammen med KS; Kommunalbanken og Norges Kommunerevisorforbund.

De siste 5 årene av denne perioden (2014 – 2019) har regjeringen Solberg sitt forslag om å sentralisere skatteoppkreverfunksjonen vært en viktig sak for forbundet. 3 ganger har regjeringen foreslått å sentralisere skatteoppkreveren de siste 5 årene. De to første gangen sa Stortinget nei. Hva resultatet blir nå i skrivende stund er uvisst. Men i motsetning til de to første gangene sitter nå Kristelig Folkeparti og Venstre i regjering med Høyre og Fremskrittspartiet, og har flertall.

Det finnes en rekke offentlige dokumenter og studier som tar for seg organiseringen av skatteoppkrevingen. Temaet har vært gjenstand for samfunnsdebatt og engasjementet kommer fra mange hold. Sentrale aktører som er engasjert i ulike sammenhenger er Stortinget, regjeringen, Finansdepartementet, Riksrevisjonen, KS, NKK og kommunene.

Det er viktig å merke seg at flere av utredningene er gjennomført relativt langt tilbake i tid og tar således ikke innover seg endringer i organiseringen av skatte og avgiftsadministrasjonen som er gjort i den senere tid. Dette bidrar til å gi utredningene begrenset verdi.

Under følger en oversikt over sentrale dokumenter/utredninger, og hovedinnholdet i disse:

  • NOU 1993:1 Reorganisering av skatte- og avgiftsadministrasjonen: Konkluderer med at ansvaret for innkrevingene fortsatt bør ligge i kommunene, og at den faglige styringen fra statens side blir styrket
  • St.prp. nr. 44 (1993-94) En felles skatte-, avgifts- og tolletat, St.prp. nr. 41 (1995-96) Om organiseringen av den statlige innbetalings- og innfordringsfunksjonen for skatter og avgifter m.v.: Konkluderer med at ansvaret for innkrevingen fortsatt bør ligge hos kommunene. Arbeidsgiverkontrollen knyttet til fastsetting blir foreslått overført til staten.
  • Riksrevisjonens Dokument 3:8 (1995-96): Kartlegger hva kommunerevisorene og skattefogdene har gjort for å påvirke arbeidet med fellesinnkreving, samt forskjeller i metoder og strategier for innfordringen. Overordnet styring og tiltak er vurdert.
  • Econ-rapport 69/99 (1999): Vurderer kvaliteten på skatteinnkrevingen ved å undersøke om kvaliteten på innkreving av restskatt varierer mellom kommuner og hvordan kvaliteten varierer mellom skattearter.
  • Riksrevisjonens Dokument 3:12 (1999-200): Undersøker effektiviteten i skatteoppkrevernes innfordringsarbeid.
  • NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune: Omhandler oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune og anbefaler en statliggjøring av skatteoppkreverfunksjonen.
  • Econ-rapport 62/01(2002): Drøfter 12 kriterier som fremholdes som viktige for å vurdere en kommunal eller en statlig organisering av skatteoppkrevingen.
  • NOU 2004:12 Bedre skatteoppkreving: Flertallet anser en statlig organisering av skatteoppkrevingen som mest naturlig, oppgavenes innhold og karakter tatt i betraktning.
  • SNF-rapport nr. 37/05 (2005) Konsekvenser av en statliggjøring av skatteinnkrevingen: Tar for seg ulike problemstillinger knyttet til endret organisering av skatteoppkrevingen fra å være en kommunal oppgave til å integreres i skatteetaten.
  • Skattedirektoratet (2006): Bedre skatteoppkreving- videre utredning: Vurderer en kommunal skatteoppkreving med sterkere statlig styringsgrep eller en statliggjøring av skatteoppkrevingen.
  • NOU 2007:12 Offentlig innkreving: Det foreslås at det skal opprettes en statlig innfordringsetat for det offentliges krav mot privatpersoner og næringsdrivende.

Oppsummert ser vi at organiseringen av skatteoppkrevingen tidligere er blitt vurdert i henhold til følgende vurderingskriterier:

1. Kvalitet og effektivitet:

  • Resultatoppnåelse/løsningsgrad
  • Styring og samordning
  • Administrativ ressursbruk
  • Utnyttelse av teknologi
  • Kompetanse
  • Nærhet

2. Hensynet til brukerne:

  • Brukervennlighet og tilgjengelighet
  • Rettsikkerhet, herunder likebehandling

3. Andre hensyn:

  • Synergieffekter
  • Distriktspolitiske hensyn
  • Folkevalgt kontroll og innsyn
  • Kommunalt selvstyre
  • Overgangskostnader

En utfordring er at det ikke nødvendigvis er enighet om at dette er de relevante vurderingskriteriene. I tillegg er det slik at kriteriene kan tillegges ulik vekt, og at forskjellige interessenter kan komme frem til forskjellig størrelse og forskjellig fortegn på effektene når de vurderer statlig versus kommunal organisering.

En annen utfordring oppstår fordi det finnes relativt lite data som egner seg til å analysere organisatoriske modeller for skatteoppkrevingen. I NOU 2004:12 vises det til at «vurderingene av modellenes egenskaper baserer seg på skjønn da det i liten utstrekning finnes erfaringsdata som kan nyttes til en konkret analyse av effekten av de ulike organisasjonsmodeller og av endret organisering».

Kvalitet og effektivitet i skatteoppkrevingen

En rekke argumenter for og imot en statliggjøring av oppkrevingen fremkommer i utredningene. Felles for alle interessenter er ønsket om en høy kvalitet og effektivitet i innkrevingen. En utfordring oppstår ved at det ikke finnes noen entydig definisjon på hva som blir lagt i disse begrepene. På et overordnet nivå synes det likevel som at kvalitet omhandler det at fastsatt skatt faktisk blir innbetalt, mens effektivitet omhandler ressursinnsatsen i innkrevingsarbeidet.

Kvaliteten og effektiviteten i skatteoppkrevingen har blitt analysert i flere utredninger. I NOU 2004:12 gjennomføres en omfattende analyse av kvalitet og effektivitet. Analysene viser at misligholdet av skattekrav varierer betydelig mellom kommunene. Mye av forklaring på dette ligger i sosiale og økonomiske forskjeller blant skattyterne. Noen kommuner har skattytere som er mer enn gjennomsnittlig velstående og ressurssterke, mens det er motsatt for andre kommuner. Videre viser analysene at når man korrigerer for forskjellene i sammensetningen av de misligholdte kravene, samt for antall misligholdte krav, oppnår de større kontorene jevnt over bedre resultater enn de små.

Det er i NOU 2004:12 videre blitt utført analyser der det er foretatt en sammenligning mellom de kommunale skatteoppkrevernes innkreving av arbeidsgiveravgift og den statlige innkrevingen av merverdiavgift. Resultatene fra analysen viser at de statlige kontorene totalt oppnår bedre resultater enn de kommunale både når det gjelder totalt innkrevd beløp og når det gjelder innfordring. Det ser ut til å være en tendens at merverdiavgiften misligholdes i større grad enn arbeidsgiveravgiften. På samme tid innfordrer de statlige kontorene en større andel misligholdte krav. Når kontorstørrelse tas i betraktning oppnår de større kommunale skatteoppkreverne resultater på lik linje som de statlige skattefogdkontorene. Det er imidlertid viktig å bemerke seg at resultatene er beheftet med usikkerhet.

Argumenter for og mot kommunal eller statlig organisering
Basert på de dokumenter og utredninger beskrevet ovenfor vil vi i det følgende gå noe nærmere inn på hovedargumentene for kommunal og statlig skatteoppkreving, slik disse fremkommer i tidligere utredninger.

Argumenter for en videreføring av kommunal skatteoppkreving
Erfaringene med skatteinnkrevingen som en kommunal oppgave er svært positiv. Det vises til en god kvalitet på innfordringsarbeidet med en innkrevingsgrad på nesten 99,7 %. Det argumenteres for at en av hovedårsakene til at skatteoppkreverne ikke klarer å kreve inn 100 % er det store antall skjønnsligninger og lovgivningens beskyttelse av skattyter.4 I NOU 2004 :12 og NOU 2007:12 er det gitt forslag til forbedringsmuligheter som ytterligere kan forsterke skatteinnkrevingen i Norge.

Nærhet er et av hovedargumentene for at dagens organisering av skatteinnkrevingen skal opprettholdes. Nærhet er et viktig prinsipp for både innkrever og bruker. Grunnleggende dreier skatteinnkreving seg om kommunikasjon mellom skatteoppkrever og skattyter. Nærhet kan bidra positivt til å styrke kommunikasjonen. En større avstand mellom skatteoppkrever og skattyter vil virke negativt inn på innkrevingsresultatet hvis man mister kunnskap om lokale forhold og debitormassen. Lokalkunnskap har særlig betydning når betalingsavtaler skal fremforhandles, ved vurdering av iverksettelsesstrategier og ved arbeidsgiverkontroll. Synergieffekter kan oppstå mellom arbeidsgiverkontroll og innkreving. Ved arbeidsgiverkontroll vil skatteoppkreveren utføre kontroll ute hos skyldnerne og kan dermed tidlig fange opp og komme i inngrep dersom det oppstår utfordringer med skattebetalingen.

Avstand mellom fastsettelse og innkreving av skatt er i tidligere utredninger og stortingsbehandlinger slått fast som et grunnleggende prinsipp for god rettsikkerhet. Dette prinsippet vil kunne bli svekket ved en statliggjøring av skatteoppkrevingen.

Det er dokumentert god brukervennlighet hos de kommunale skatteoppkreverkontorene. Norsk Gallup gjennomførte i 2002 en landsomfattende undersøkelse av skattekontorene. Resultatene fra undersøkelsen viser at de kommunale skatteoppkreverne scoret vesentlig bedre enn de statlige skattekontorene på tilgjengelighet, kundebehandling, saksbehandling, informasjon og forutsigbarhet i saksbehandlingen. En statliggjøring kan på bakgrunn av dette føre til dårligere tilgang til offentlige tjenester i lokalmiljøet. Skattytere vil kunne oppleve økt avstand til oppkrevingskontoret ved en statliggjøring. Dette vil igjen redusere tilgjengeligheten for skattyter.

Det kommunale økonomiske selvstyret kan styrkes av en kommunal skatteinnkreving. Dette henger sammen med kommunens mulighet til å påvirke inntektsgrunnlaget. En statliggjøring av innkrevingen kan føre til at innkrevingskompetansen i kommunene faller bort. Dette påvirker inntektsfundamentet og kan dermed virke negativt inn på selvstyret.

Folkevalgt innsyn og kontroll vil kunne svekkes hvis en statliggjøring medfører et mer «ugjennomsiktig» system med store, statlige sektorkontorer og reduserte muligheter for folkevalgt innsyn.

Distriktspolitiske konsekvenser av en statliggjøring knytter seg til tap av arbeidsplasser i utkantstrøk og medfører en lengre vei mellom lokalt næringsliv og offentlige samarbeidspartnere. Det er antatt at en statliggjøring av skatteinnkrevingen gir en reduksjon i antall årsverk i de kommunale innkrevingskontorene med 75 % fra dagens nivå.

Tap av kompetanse ved en statliggjøring av skatteinnkrevingen vil kunne svekke annen kommunal innkreving. Et godt fagmiljø på innkrevingsområdet gir synergieffekter og danner grunnlag for god økonomistyring for kommunene. Denne synergieffekten vil kunne reduseres ved en overføring av innkrevingen til staten.

En omorganisering og statliggjøring av skatteoppkrevingen vil antagelig medføre overgangskostnader. Det er ikke utredet hvor store disse overgangskostnadene vil kunne bli. SNF (2005) har i sin rapport beregnet omstillingskostnader på i underkant av 100 millioner kroner, men tallet bør tolkes med forsiktighet. Det argumenteres også for at årsverksreduksjonen som følger av oppgaveoverføring fra kommuner til stat kan bli begrenset av at de kommunale innkreverne fortsatt vil ha oppgaver knyttet til øvrig kommunal administrasjon og annet kommunalt innkrevingsarbeid.

Fra NOU 1993:1, St.prp. nr. 44 (1993-94) og St.prp. nr. 41 (1995-96) er argumentene som veier tyngst for en fortsatt kommunal innkreving knyttet til:

  • Nærhetsprinsippet
  • Behovet for innfordringskompetanse og etablert fagmiljø.
  • Kommunenes egeninteresse i oppgaveløsningen.

Argumenter for en statliggjøring av skatteoppkrevingen
Flere utredninger identifiserer en sammenheng mellom innkrevingsresultat og størrelse på oppkrevingskontorene. Det synes som at større kontorer har en større innkrevingsgrad. Dette brukes som et motargument mot viktigheten av nærhet i innkrevingsarbeidet. Det faktum at flere kommuner velger å inngå interkommunalt samarbeid kan synes å styrke dette argumentet. Videre argumenteres det for at nærhet kan føre til forskjellbehandling og konflikter som virker negativt inn på skatteinnkrevingen. En statliggjøring vil redusere sannsynligheten for at slike situasjoner oppstår og begrenser muligheten for bruk av lokalt skjønn.

En sentralisering av skatteoppkrevingen vil kunne øke kompetansen. Det legges til rette for større innfordrings- og kontrollenheter med større muligheter for faglig spesialisering og fleksibel omdisponering av kompetanseressurser.

Brukervennligheten i dagens desentrale organisering kan oppfattes som uoversiktlig og tungvint, særlig for næringsdrivende som må forholde seg til en rekke ulike kontorer. En samlet organisering i staten vil kunne bedre brukervennlighetene ved at skattyteren får færre parter å forholde seg til.

Prinsippet om rettsikkerhet vil fortsatt bli ivaretatt ved en statliggjøring av skatteoppkrevingen. Argumentet bygger på at oppgavene med fastsettelse og innkreving av skatt ikke vil bli utført av samme ansatt. Det finnes i dag eksempler på skatter som både fastsettes og innkreves av stat eller kommune. Eksempler på slike skatter er merverdiavgift, eiendomsskatt og kommunale avgifter. Dette viser at det er mulig å opprettholde en god rettsikkerhet også ved en statliggjøring.

En samordning av kontrollressurser og aktiviteter, utnyttelse av informasjonsteknologi og samordning av innfordringsoppgaver har et stort potensial hvis skatteoppkrevingen samles statlig. Færre enheter danner grunnlaget for en økt standardisering. Dette bidrar til enklere styring og effektivisering.

Basert på spørreundersøkelsen gjengitt i NOU 2004:12 tegnes det et bilde av betydelig variasjon kommunene imellom når det gjelder skatteoppkrevingen. Dette går dårlig sammen med et ideal om at skattyter bør behandles likt på tvers av bygger på at oppgavene med fastsettelse og innkreving av skatt ikke vil bli utført av samme ansatt. Det finnes i dag eksempler på skatter som både fastsettes og innkreves av stat eller kommune. Eksempler på slike skatter er merverdiavgift, eiendomsskatt og kommunale avgifter. Dette viser at det er mulig å opprettholde en god rettsikkerhet også ved en statliggjøring.

En samordning av kontrollressurser og aktiviteter, utnyttelse av informasjonsteknologi og samordning av innfordringsoppgaver har et stort potensial hvis skatteoppkrevingen samles statlig. Færre enheter danner grunnlaget for en økt standardisering. Dette bidrar til enklere styring og effektivisering. Basert på spørreundersøkelsen gjengitt i NOU 2004:12 tegnes det et bilde av betydelig variasjon kommunene imellom når det gjelder skatteoppkrevingen. Dette går dårlig sammen med et ideal om at skattyter bør behandles likt på tvers av kommuner og kan derfor tale for en statliggjøring av oppkrevingen.

Faglig, styrings- og ressursmessig vil en sentralisering av skatteoppkrevingen kunne bidra til stordriftsfordeler. Regjeringen argumenter for at dette på sikt kan redusere den samlede ressursbruken med 400-500 årsverk.

Det argumenteres for at prinsippet om styrket lokalforvaltning er av liten betydningen da det er lite eller intet rom for lokalt skjønn i skatteoppkrevingen. På samme måte vil ikke kommunalt økonomisk selvstyre avhenge av hvem som utfører innkrevingen, men av frihet til å påvirke eget inntektsgrunnlag gjennom å vedta skattenivåer.

Sentralisering i 3 forsøk
Første gang regjeringen Solberg prøvde seg statliggjøring av skatteoppkreveren var i 2014. I brev av 23. juni 2014 gav de Skattedirektoratet i oppdrag å utrede hvordan skatteoppkreverfunksjonen skal organiseres i Skatteetaten.

Regjeringen Solberg har i regjeringserklæringen tatt til orde for å gjennomgå strukturen i departementene og direktoratene med sikte på å forenkle og avbyråkratisere. Ett av de foreslåtte tiltakene er å flytte skatteoppkrevingen fra de kommunale skatteoppkreverne til Skatteetaten. Dette fører til at ansvaret for å fastsette, innkreve og kontrollere skatter og avgifter blir samlet i en etat. Regjeringen forventer at denne overføringen over tid kan redusere antall årsverk brukt på skatteinnkreving og skatteregnskap med 400-500.

Juni 2014: Reformen lansert i media
Oktober 2014: Stortinget informert gjennom Finansdepartementets fagproposisjon
15. november 2014: Direktoratet leverer utredning om spørsmålet.
Desember 2014: Direktoratets forslag på høring.
Vår 2015: Politisk behandling.

Og som alle vet led regjeringen Solberg nederlag om sitt sentraliseringsforsøk i Stortinget juni 2015.

Oppsummert av Oslo Economics i 2014
NKK ba Oslo Economics til å bistå seg i 2014. De oppsummerer følgende i sin rapport:

«Det synes klart at nærhet kan gi en bedre oppfølgning av og økt betalingsmotivasjon for skyldnere, og denne nærheten vil svekkes ved en statliggjøring av skatteinnkrevingen. Vi har likevel ikke funnet entydige data som gir grunnlag for å konkludere sikkert med at skatteoppkrevingen blir av dårligere kvalitet ved at den flyttes fra kommune til stat, og det finnes heller ikke data som entydig konkludere med at skatteoppkrevingen blir av bedre kvalitet ved en statliggjøring.

Kommunene har i dag en god kvalitet på innkrevingen med en total innkrevingsgrad på nesten 99,7 prosent. Dette tyder på at man i dag har et velfungerende innkrevingssystem.

Store endringer vil alltid medføre en risiko. Således vil det være en risiko for at kvaliteten på innkrevingen kan reduseres med den foreslåtte reformen. Hvis man antar endret innkrevingsprosent til 99,4 prosent for alle skatteartene foreslått overført til staten, viser våre beregninger et årlig totalt provenytap på 1 559 millioner kroner. Ser man bort i fra restskatten i beregningene øker dette provenytapet til 2 533 millioner kroner. Utelater man i tillegg forskuddstrekk fra beregningene er det årlige provenytapet redusert til 740 millioner kroner. Ser vi kun på arbeidsgiveravgiften vil den reduserte innkrevingsprosenten gi et årlig provenytap på 524 millioner kroner.

Det er ikke mulig å sammenligne innkrevingsandeler av forskjellige skattetyper direkte. Det lar seg derfor ikke gjøre å si noe sikkert om provenyeffekten ved en statliggjøring. Det er heller ikke sannsynlig at alle skatteartene vil påvirkes likt. Vi har derfor beregnet hvor følsom skatteprovenyet er ovenfor endringer i innkrevingsprosenten. Sensitivitetsberegningene viser at provenyeffekten varierer betydelig med innkrevingsprosenten. En nedgang i innkrevingsprosenten med så lite som 0,05-0,15 prosentpoeng vil medføre at reformen er ulønnsom for det offentlige, selv når man forutsetter betydelig redusert bemanning. Risikoen for at statliggjøring kan være en ulønnsom reform må sies å være betydelig.

Samtidig kan det heller ikke utelukkes at en statliggjøring vil kunne gi økt skatteproveny. Usikkerheten gjør seg gjeldende både i positiv og negativ retning. Det kan argumenteres for at det er større sannsynlighet for en negativ utvikling enn for en positiv utvikling, siden kommunene i dag innkrever så mye som 99,7 prosent av kravene. Oppsiden er langt mindre enn nedsiden.

Når man gjennomfører en reform der det knytter seg stor usikkerhet til resultatet, vil det, alt annet likt, være en fordel om reformen er lett reverserbar. Muligheten til å reversere reformen vil redusere nedsiden, mens oppsiden forblir den samme.

I dette tilfellet vil antagelig reformen være krevende eller kostbar å reversere. Kommunenes kompetanse på området kan ha blitt betydelig svekket, og de tidligere ansatte som er blitt overtallige er antagelig i stor grad i annet arbeid. Det er ikke sikkert at det vil være realistisk å bygge opp igjen en kommunal innkrevingstjeneste av samme kvalitet som dagens.

Etter vår oppfatning er den foreslåtte statliggjøring av skatteoppkrevingen en reform som er krevende å reversere, samtidig som det knytter seg stor usikkerhet til hvilke effekter som vil følge av reformen.
Provenyeffekter av en alternativ reform hvor merverdiavgift antas overført fra stat til kommune er beregnet til 834 millioner kroner årlig. Beregningene forutsetter at innkrevingsprosenten for merverdiavgift settes lik innkrevingsprosenten for arbeidsgiveravgift på 99,8 prosent. Vi har ikke tatt stilling til hvorvidt det er sannsynlig at innkrevingsprosenten endres til 99,8 prosent ved en flytting av innkrevingen av merverdiavgift til kommunen. Sensitivitetsberegningene viser imidlertid at en økning i innkrevingsprosenten på 0,05 prosentpoeng vil gi en provenygevinst på over 100 millioner kroner. En slik begrenset endring ville kunne være en mulig følge av økt nærhet i innkrevingen, men samtidig ville en slik «omvendt reform» også gitt risiko for en redusert innkrevingsprosent.

Uavhengig av hvilken endring i organiseringen som vurderes, ser vi at det er svært usikkert hvordan provenyeffekten slår ut. Dersom man med stor grad av sikkerhet skal kunne konkludere med at en endring av dagens skatteinnkreving vil gi økonomiske gevinster for det offentlige, vil det være nødvendig å ha et langt sikrere grunnlag enn det vi kan se foreligger i de gjennomførte utredninger. Dette er etter vårt syn et argument for å beholde dagens organisering».

Omkamp om statiggjøring

Men kampen var ikke over. Regjeringen Solberg prøvde seg på nytt allerede høsten 2015 i forbindelse med forslag til statsbudsjett for 2016.

Finansdepartementet tar omkamp om statlig-gjøring av skatteinnkrevingen, uten å foreslå noen endringer i reformen som Stortinget sa nei til våren 2015.

  • Uklarhetene som Stortinget pekte på er ikke utredet
  • Det er de samme oppgavene som skal flyttes
  • Det foreslås samme massive sentralisering, 288 kontorsteder skal reduseres til 33
  • Forslaget innebærer samme store risiko for dårligere resultat
  • Det eneste «nye» av betydning er at regjeringen i proposisjonen tydeliggjør at kommunene må ta regningen for «effektiviseringen»

Proposisjonen fra finansdepartementet etterlater flere spørsmål enn svar med tanke på hvordan effektivisering skal oppnås.

Først legges det virksomhetsoverdragelse til grunn – at staten skal ta over alle som i dag jobber med oppkreving i kommunene. Det er snakk om knapt 1400 årsverk som er fordelt over hele landet.  Som et resultat av at staten tar over stillingene kuttes kommunene 630 millioner i sitt rammetilskudd.

Så fastslås det at skatteetaten likevel ikke har bruk for alle de kommunalt ansatte. I proposisjonen står det å lese at «skatteoppkrevingen skal løses i Skatteetaten med til sammen 1 015 årsverk.

For å kunne hente ut samordningsgevinster skal det ny- og videreutvikles IT-systemer i skatteetaten.

Oppsigelser av flere hundre ansatte og utvikling av datasystemer er en svært omfattende prosess og gevinst vil ikke la seg realisere før etter lang tid.

Samtidig hevdes det at reformen skal gi innsparinger fra dag 1 – tilsvarende hele 207,5 millioner kroner for siste halvår 2016.

Regnestykket går ikke opp. Innsparingen for 2016 er ikke dokumentert.  Det eneste sikre som står igjen fra finansdepartementets fremlegg, er et foreslått kutt i kommuneøkonomien tilsvarende en helårseffekt på over en milliard, 1080 millioner kroner.

Det som i tillegg gjenstår som ubesvart spørsmål er hvor det blir av de ca 400 overskytende årsverkene. Skal de overtas av staten? Skal de forbli i kommunene?

De lokale kemnerne er bedre enn staten på sammenlignbare skattearter. Kommunene oppnår 99,8% mot statens 99,4% på sammenlignbare skattearter.

Finansdepartementet prøver å argumentere seg bort fra dette med kreativ bruk av statistikk: De sammenligner tvangsinnkreving av personskatt og moms – skattearter som ikke er sammenlignbare.

Faglig sett er mva og arbeidsgiveravgift de to skatteartene det gir mening å sammenligne, også med tanke på tvangsinndriving. Resultatene for 2014 taler for seg:

  • Statens resultat på tvangsinndriving av mva var på 75,3%
  • De lokale kemnernes resultat på tvangsinndriving av arbeidsgiveravgift 77,3%

De lokale og nære kemnerne er altså bedre enn det statlige byråkratiet også på tvangsinnkreving.

Finansdepartementet tegner et bilde av at forslaget om sentralisering av skattekontorer er lagt bort, og skriver:

«Regjeringen vil ikke gjennomføre en omfattende reduksjon av antall kontor-enheter i Skatteetaten parallelt med at skatteoppkreverfunksjonen blir overført»

Her er det viktig å ha øye for detaljene. Regjeringen foreslår nøyaktig den samme sentraliseringen av skatteoppkreverkontorer som den la fram våren 2015 ved å redusere antall kontorer drastisk. Med statliggjøring vil godt over 200 kommuner fratas kompetanse, arbeidsplasser og et viktig ansvar som de i dag forvalter på en fremragende måte for fellesskapet.

Det eneste regjeringen sier med sitatet ovenfor, er at den setter ytterligere sentralisering i skatteetaten på vent noen måneder, til reformen er gjennomført. I skatteetaten har det lenge blitt arbeidet med en omfattende endring i kontorstrukturen og sentralisering av arbeidsoppgaver.

Skatteetaten skulle opprinnelig legge fram et forslag til ny kontorstruktur for departementet i en rapport 1. mai 2015. Kort tid før statliggjøringsreformen ble lagt fram for Stortinget fikk imidlertid etaten utsatt fristen for denne rapporten til desember.

Det er godt kjent at resultatet av skatteetatens interne strukturprosess vil være en ny runde med sentralisering og nedlegging av skattekontorer.

Departementet skrev selv i RNB at det «forventer at en i fremtiden vil ha færre skattekontor mer større fagmiljø». Det gjenstår å se hvor mange kontorer skattedirektøren vil foreslå å legge ned, men interne diskusjoner i etaten gjør at mange forventer mer enn en halvering, og nedlegging av 70-80 kontorer over hele landet.

Det er viktig å være klar over at skatteetatens kontorstruktur ikke vedtas av Stortinget. Etaten står fritt til å sentralisere, også etter at Stortinget eventuelt har vedtatt å statliggjøre innkrevingen.

Regional fordeling og lokalisering var derfor ikke endelig bestemt når Stortinget tar stilling til statliggjøring av kemnere.

UBESVARTE SPØRSMÅL OM KOMMUNEKONSEKVENSER
I 2015 var det en del ubesvarte spørsmål om kommunekonsekvenser. Dersom skatteinnkrevingen statliggjøres, må kommunene likevel fortsatt kreve inn andre penger fra innbyggerne sine, for eksempel lokale avgifter og eiendomsskatt.

Departementet har med omkampen i 2015 fortsatt ikke svart på hva som i praksis vil skje med denne innkrevingen hvis staten tar over dagens innkrevingskompetanse.

  • Hvordan skal kommunene på kort tid klare å erstatte dagens/bygge opp ny kompetanse?
  • Hvordan vil omstillingen påvirke resultatene av den kommunale innkrevingen?
  • Hvem betaler regningen for kommunenes omstillingskostnader?

Alt dette er spørsmål regjeringen ikke hadde besvart i 2015. Det kan heller ikke se at de er forsøkt utredet.  Dette var også en bekymring fra mange kommuner i høringsrunden. Også Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) uttrykte seg tydelig kritisk om dette:

«Det vil bli færre ressurser til innkrevings-oppgavene som er igjen i kommunene. Dette vil kunne gå ut over kommunens innkrevingsresultat og innbyggernes rettssikkerhet.»

Da regjeringen lanserte embetsverkets forslag om å statliggjøre den kommunale skatteinnkrevingen i 2014 og i senere forsøk, var det annonserte målet å avbyråkratisere og spare penger. Senere er det sådd tvil om potensialet for innsparing. Et overveldende flertall av høringsinstansene pekte på risikoen for dårligere innkrevingsresultat som ett av sine hovedargumenter mot reform.

Siden høringsrunden har skattedirektoratet og regjeringen endret retorikken. Siv Jensen sa i 2015: «Det åpenbart viktigste er likevel at dette er et krafttak mot svart økonomi og arbeidslivs-kriminalitet, fordi det gir mer effektive kontroller og mulighet til å se flere forhold i sammenheng.»

NKK mente den gange som ni i 2019 at sentralisering vil føre til nøyaktig det motsatte av det Jensen hevder: Mindre effektive kontroller, og vanskeligere for å se ting i sammenheng.

Regjeringen vil redusere dagens tilstedeværelse til et minimum sentraliserte enheter. Slik forsvinner kunnskap og oversikt over lokale forhold. Sammen med lange reiseveier gjør det at kontrollene i større grad baserer seg på den informasjonen som allerede er innlevert, og de opplysningene som allerede finnes i ulike registre. I dag ser de lokale skatteoppkreverne ting i sammenheng, og kombinerer data i registre med den faktiske lokalkunnskapen om arbeidsgiverne i sin kommune. På den måten blir grunnlaget for kontrollene bedre. Kemneren ser det som registrene ikke viser!

Arbeidsgivere som driver helt svart, som ikke leverer opplysninger eller registrerer seg i enhetsregisteret eller arbeidstakerregisteret, vil slippe lettere unna fra en sentral enhet som forgjeves leter etter manglende kontrollopplysninger.

Oppsplittingen av fagmiljøene vil redusere kontrolleffektiviteten ytterligere fordi dagens organisering gir synergieffekter ved at regnskap, kontroll og innkreving er samlet. Dette er hele verdikjeden for arbeidsgiverne, ved at de som tar imot opplysninger, kontrollerer informasjonen og tar imot betaling er organisert sammen. Forslaget om statliggjøring splitter disse miljøene slik at de ikke lenger kan være til gjensidig nytte for hverandre.

Regjeringen fremstilte i 2015 det som et stort problem at 82 kommuner i 2014 gjennomførte færre enn fem kontroller, og at mange kommuner har små stillingsandeler. Det regjeringen ikke opplyste om, er at halvparten av disse 82 faktisk har levert det antallet kontroller de er pålagt og dermed oppfyller statens mål. Av de resterende er halvparten mindre enn 2 kontroller unna å levere på målet. Antall kontroller i kommunene var i 2015 kun en tidels prosent under statens mål om at 5% av alle arbeidsgivere skal kontrolleres årlig.

I 2014 gjennomførte de lokale skatteoppkreverne over 10 000 kontroller over hele landet, mer enn 40 arbeidsgivere hver eneste arbeidsdag. Kommunene hadde økt sin innsats, og antallet kontroller var nå kun en tidel under statens mål på 5%. Hvis man ønsker mer kontroll, kan man enkelt innenfor dagens system øke ambisjonene og prioritere flere ressurser.

Når skatteetaten argumenterer for at den skal overta oppgaver, er det også verdt å ta med seg at Riksrevisjonen tidligere har rettet kritikk mot etatens evne til å realisere frigjorte ressurser etter omorganiseringer, og uttrykt bekymring for etatens arbeid med kontroller:

«Undersøkelsen viser imidlertid at kontrollen av næringsdrivende og selskaper samlet sett ikke er styrket. Etaten har heller ikke frigjort ressurser til kontrollvirksomhet som forutsatt. (…) Undersøkelsen viser imidlertid at kontrollen av næringsdrivende og selskaper samlet sett ikke er styrket, noe som var et av de sentrale målene for reorganiseringen. Dette vil etter Riksrevisjonens vurdering kunne føre til mangelfull avdekking av skatte- og avgiftsunndragelser og svekke den preventive effekten av kontrollvirksomheten.»

Oslo kommune gikk imot reformen i 2015, som nå i 2019. De gir i sitt høringssvar en god beskrivelse av hvordan den lokale forankringen gjør det lettere å samarbeide på tvers av fagmiljøer, blant annet med tanke på kontroller:

«Oslo kommune er sterkt opptatt av å utvikle gode virkemidler i kampen mot arbeidslivs- kriminalitet. Kemnerkontoret har en viktig rolle i dette og samarbeider med bl.a. byggetilsynet i Plan- og bygningsetaten, Arbeidstilsynet, politiet og Skatt øst. Oslo kemnerkontor har et nært samarbeid med Næringsetaten i Oslo kommune om kontrollen av bevertnings- og skjenkesteder og har også et eget utelivsteam rettet mot den samme bransjen. Kemnerkontoret samarbeider også med de kommunale eiendomsforetakene og andre kommunale virksomheter som har investeringsoppgaver, etaten bidrar gjennom sin fagkompetanse og kontrollvirksomhet til at aktiviteten på kommunens byggeplasser drives i samsvar med lover og regler samt Oslo kommunes krav. Det kan neppe forventes at en statlig enhet kan gi Oslo kommune like omfattende bistand på disse områdene.»

Det er dokumentert flere betydelige risikoer knyttet til gjennomføring av reformen. PwC hadde på oppdrag fra regjeringen i 2015 identifisert blant annet følgende risikopunkter:

  • En betydelig andel av gevinstene forutsetter en vellykket implementering av nytt IT-system.
  • Det er en generell oppfatning at virksomhetene fungerer godt hver for seg i dag, noe som isolert sett medfører lavere sannsynlighet for at store operasjonelle gevinster og synergier kan identifiseres og realiseres.
  • Det er risiko forbundet med å realisere gevinstene knyttet til reduksjon av årsverkene som har blitt identifisert av prosjektet. Dette henger spesielt sammen med den foreslåtte overføringen av skatteoppkreverfunksjonen til Skatteetaten. (…) kommunene kan finne det vanskelig å realisere reduksjonen etter at årsverkene i Skatteetatens estimerte bemanningsbehov er flyttet fra kommunene til Skatteetaten.
  • Det er en generell prosjektrisiko for at beregningen av omstillingskostnader er feil og at dette beløpet kan være høyere enn det er tatt hensyn til i denne samfunnsøkonomiske analysen.

Det er verdt å merke seg at regjeringen i presentasjonen av reformen i 2015 ikke valgte å omtale disse delene av PwC- rapporten.

Ved begge behandlingene i Stortinget i 2015 var Høyre og Fremskrittspartiet avhengig av Kristelig Folkeparti og Venstre for å sikre seg flertall. De fikk nei.

Regjeringen Solberg har tydeligvis ikke glemt skatteoppkreveren, og fremmet på nytt forslag om sentralisering av skatteoppkreveren i forslag til statsbudsjett for 2020, som ble lagt fram i oktober 2019. Situasjonen nå er at de to partiene de var avhengig av i 2015, nå sitter i regjering, som har flertall i Stortinget.

LANDSMØTET PÅ LILLEHAMMER 1996

Norges kemner- og kommunekassererforbund innbød sine medlemmer, en rekke gjester, utstillere og andre til sitt 38. landsmøte på Lillehammer hotel 20. – 23. juni 1996. Landsmøtet ble åpnet i Kongressalen på Lillehammer Hotel. En strykekvartett fra Lillehammer byorkester innledet med vakre og stemningsfulle musikalske innslag.

Leder av NKK – Egil Bjørgum gav uttrykk for i sin åpningstale at den lokale landsmøtekomiteen hadde tatt oppgaven alvorlig og forberedt arrangementet i god OL-tradisjon, og som viste at de taklet store arrangementer.

Lederen fastslo at forbundet var i sterk vekst og utvikling, og at forbundet ble sett av sentrale myndigheter som en viktig samarbeidspartner med uegennyttige og samfunnsgavnlige standpunkt på et høyt faglig nivå, og derfor har fått medinnflytelse i viktige saker.
Som en helhetlig ramme rundt åpningen av landsmøtet avsluttet strykekvartetten av Lillehammer byorkester med å spille «New Rege» av Scott Joplin. En åpningssermoni som var både givende og interessant, hvor infomasjon, hyggelige hilsener og kulturelle opplevelser ble knyttet sammen på en engasjerende og god måte.

Leder Egil Bjørgum ble gjenvalgt som leder for de kommende 3 år til stående applaus og stor tilfredshet for landsmøtedeltakerne.

Da forbundssakene var ferdig behandlet, overrakte Bjørgum blomster og takket generalsekretær Paul Aavik for det fremragende arbeidet som han utfører og for det meget gode samarbeidet, Bjørgum mente at tiden nå er inne til å utvide sekretariatet med mere ressurser, for fortsatt å kunne være en viktig samarbeidspartner og talsmann for vår etat i alle faglige spørsmål.

Kulturaftenen i Maihaug-salen ble en begivenhetsrik og hyggelig opplevelse som alltid vil bli husket som spesielt fra dette landsmøtet. Programmet var allsidig og interessant lagt opp for alle deltakerne, så vel som barn som voksne ledsagere som var med på landsmøtet.

På gammel tradisjonelt vis ble forestillingen i Maihaug-salen åpnet av en bunadskledd Solvår Trosvik som framkalte tradisjonelle toner på sin lur, og lokket fram deltakernes forventninger om å få ta del i et stort gilde og i en kulturarv, nettopp i tråd med det de deltakerne tidligere på dagen hadde blitt formildet av professor Guttorm Fløistad som hadde presisert hvor viktig det er å formidle historien. I denne gode stemningen ble deltakerne videre tatt med gjennom vakre bilder fra hele Oppland fylke, vakre naturopplevelser, fossefall, fjell, vidde, dal, det rike dyrelivet, fiske og interessante bedriftsbesøk og besøk innenfor primærnæringen. Alle disse flotte inntrykk ble servert deltakerne til fengslende toner fra Lillehammer Musikkforening.

Og som et verdig punktum på en stor kulturaften imponerte leder Egil Bjørgum i sin vakre setesdalsbunad, med å fremføre i samme kunstneriske ånd som kveldens øvrige innslag, et velformulert stev hvor han takket for et begivenhetsrikt og minnesverdig kulturarrangement med mange gode innslag, mye flott spill, fin tradisjonell dans og vakker sang.

For ledsagere og barn var det lagt opp til mini cruise med Skibladner på Mjøsa. Serveringen om bord bestod av herlige friske jordbær med fløte, samt det gode været, gjorde turen meget vellykket.

For de ledsagere som besøkte Aulestad og Segalstad gård, var dette en rik kulturell opplevelse.

Ikke minst for de ledsagende barna var Olympiasenteret, Hunderfossen Familiepark og OL-anleggene populære aktiviteter.

Under festmiddagen takket skattedirektør Bjarne hope for at han hadde fått lov til å være tilstede på landsmøtet. Han takket for den innsats som kommunens yrkesstand til daglig utfører for at Direktoratet hovedmål «Pliktig skatt på riktig måte» kan nås. Han fremhevet at det er viktig å se hele «kjeden» i sammenheng, fra avregning til innkomst, og se at det er et apparat som fungerer som en helhet. I likhet med professor Guttorm Fløistad trakk Skattedirektøren fram at det er 3 viktige forutsetninger for et godt samarbeid. Tillit, tillit, tillit.

Landsmøtet foregikk i rolige former med saker som behandling av regnskap, valg, endring av lover mv.

LANDSMØTET I ALTA 1999

Det var været, midnattsol og opptil 30 varmegrader, og lokalkomiteens svært godt forberedte arrangement som vil bli husket fra landsmøtet i Alta. Og så bedriftsrådgiver Frank Beck som «underholdt» i 2 timer over et sentralt tema: «Hvordan overleve som leder i en organisasjon i stadig forandring.» Det var imidlertid også mye annet å glede seg over, andre gode foredrag under den faglige delen og talere under festmiddagen - og så flotte utflukter for ledsagere og
fellesutflukt. Jo, det ble et svært vellykket landsmøte. Bare så synd at ikke alle våre medlemmer fikk oppleve det, bare vel en tredjedel. Men i alt var det ca 300 deltakere, med stort og smått.

Åpningen
Landsmøtet hadde også denne gang en tradisjonell ramme. Deltakerne ankom tirsdag 29. juni og om kvelden var det felles middag. Utstillerne (16) var på plass – og hadde litt av hvert å by på - også gaver og noe å leske seg på, og utstillingene ble godt besøkt.

Onsdag 30. juni kl. 0900 ble landsmøtet høytidelig åpnet i kulturhuset i Alta av forbundets leder, Egil Bjørgum, det 39. i rekken

Ordføreren fortalte om Alta kommune som den største (16.500) og kanskje mest livskraftige kommune i Finnmark - og alt hva den har å by på. (Ordføreren var forøvrig med på kulturkvelden samme dag - og under festmiddagen dagen etter.)

Svein Johnny Kemi, økonomisjef i Alta kommune åpnet sin tale på samisk, uten at vi skal forsøke å gjengi den, men det var hyggelige velkomstord.

Som vanlig under åpninger av våre landsmøter, var det også kunstnerisk innslag. Sju lokale ungdommer spilte så flott og oppførte seg så sympatisk at det virkelig «satt» i oss. En fin opptakt til landsmøtet!

En film om Finnmark ble også vist under åpningshøytideligheten, som varte 1 1/2 time.

«Landsmøtehotellet» var Rica Alta Hote! og det var der landsmøteforhandlingene foregikk.
Første foredragsholder var Frank Beck som jeg har nevnt innledningsvis. Og han hadde forsamlingen med seg som jeg tror få har opplevd. Folk humret og lo i samfulle 2 timer. Det var ingen dødpunkter overhode. Og budskapet hans, ja det ble fremført på en slik måte at vi forsto det. Ingen vanskelig tale, men du verden som det nådde frem. Budskapet var i all enkelhet å tørre, våge, ikke være redd for å «drite seg ut», for å sitere han. Han brukte mange eksempler fra toppidretten, hvor han har vært sterkt engasjert. Bl.a viste han til Bjørn Dæhlie, som var ekstremt god til å trene på det han var dårligst til.

Det var nok ikke lett å komme på talerstolen etter Beck, men avdelingsdirektør Eivind Dale fra kommunal og regionaldepartementet greide det på en fortreffelig måte. Godt gjort å fange forsamlingens oppmerksomhet etter Beck og etter lunsj. Dale snakket om kommunens inntekter i fremtiden og finansieringen av dem. Og så hadde han på forhånd spesielt blitt bedt om å kommentere følgende: Hvordan opprettholde minsteinntektskommunenes motivasjon for å drive skatteinnfordring og arbeidsgiverkontroll?

Det knyttet seg kanskje størst interesse til det siste spørsmålet, et spørsmål som forbundet er sterkt opptatt av. Så vidt vi forsto Dale kan vi ikke vente noe initiativ fra departementets side i retning av å gi minsteinntektskommunene større incitament for å løse disse oppgaver, iallfall ikke med det første.

Neste taler var en av kommunenorges kanoner, direktør Per Espeli fra Kommunenes Sentralforbund. Han foredro over temaet: Det kommunale selvstyret. Er det i fare, spurte han. Og svaret var det ikke tvil om. Det er så mye statlig overstyring og detaljstyring av kommunene at det blir en hovedoppgave å snu denne utviklingen. Som eksempel viste han til at antall lover og forskrifter som kommunene nå må forholde seg til er nærmere 6.000, og stadig økende. Staten har ønske om like tilbud fra det offentlige, uansett hvor en bor i landet. Kommunene har ønske om lokal frihet til å bestemme. Disse ønskemalene er uforenlige. Kommunal «frihet» fører uvegerlig til ulikt tilbud fra kommune til kommune, i strid med statens ønske. Spørsmålet blir hvor grensen skal gå mellom statlig og kommunal styring. Problemstillingen kom klart frem under foredragene til Dale og Espeli.

Og så var det besøk hos utstillerne, som er viktige å ha på landsmøtene, ikke bare av rent faglige grunner, men også fordi de er med på å skape en sosial og festlig ramme.

Kulturkvelden
Alta kommune inviterte landsmøtedeltakerne til en mer uformell tilstelning i Alta friluftspark. Der var det underholdning av et kor som sang Teodorakis-melodier – og av en same som joiket - to flotte innslag på høyt kunstnerisk nivå. Det ble servert laks og hvitvin som seg hør og bør i Alta og det hele foregikk i store lavvoer. Været var ikke det beste denne kveld en, litt regn i luften, noe som sikkert gjorde til at vi fikk stifte nærmere bekjentskap med den beryktede Finnmarks-myggen. Jo, det ble en fin Finnmarks-kveld. Og avslutningen var som bestilt. Et forrykende tordenvær med dertil styrtregn avsluttet kvelden. En minnerik opplevelse med et vertskap (Alta kommune) som gjorde det beste de kunne for oss.

Ledsager utflukt
Mens den faglige delen pågikk var ledsagerne på tur til Kautokeino. De spiste lunsj hos Karen Anna Bongo i Cuonovuoppe fjellstue og besøkte Juhls sølvsmie. De var opprømte og i strålende humør da de kom tilbake, så en vellykket tur må det ha vært.

Interne saker
Behandlingen av de interne sakene skjedde torsdag formiddag den 1. juli etter et halvannen times innslag av Telenor om nye tekniske hjelpemidler, særlig i forbindelse med innkjøp og fakturabehandling. Det er tydelig at datateknikken vil gi store rasjonaliseringsgevinster og bare er i sin vorden.

Det eneste som skapte diskusjon var medlemskriteriet. Landsmøtet gikk imot sentralstyrets forslag på dette punkt, det ville ikke være med på så radikal utvidelse som sentralstyret anbefalte. Det stokket seg litt for møtedirigentene under avstemmingen i denne sak, men de rodde det elegant i land etterhvert.

Valgene gikk som foreslått av valgkomiteen under ledelse av Arnfinn T. Ihle. Egil Bjørgum ble gjenvalgt som leder. Roald Borgen og Arve Ruud ble gjenvalgt som medlemmer av sentralstyret. Som nye sentralstyremedlemmer ble valgt økonomisjef Bente Fylken, Ørsta kommune, og kemner Lasse Hunsrød, Bergen kommune. Bodil Hollingsæter og Trygve Riise hadde fra sagt seg gjenvalg.

Forbundets leder takket Bodil og Trygve og overrakte de gaver fra forbundet for der es innsats. Deretter ønsket han de to nye styremedlemmene, Bente og Lasse, velkommen til hardt arbeid - og samarbeid. Alle valgene skjedde ved akklamasjon.

Bjørgum takket for tilliten ved å bli gjenvalgt. Han lovet å gjøre sitt beste for forbundets vekst og utvikling til gagn og glede for medlemmene, etaten og kommune. Han berømmet sekretariatet for dets arbeid og at det er viktig for at han stilte til gjenvalg.

Felles utflukt
Torsdag ettermiddag var avsatt til utflukt for alle. Turen gikk til Altaelvens canyon, Stilla Sautso og Alta kraftverk, kjente steder fra Alta-aksjonens dager. Det ble en meget interessant tur i strålende vær. Det var så vidt vi rakk festmiddagen om kvelden

Festmiddagen
Ja, den begynte med en aperitiff i foajeen, spandert på oss av Finnmark fylkeskommune. Til selve middagen ønsket forbundets generalsekretær, Helge Akerhaugen, velkommen til bords i en festpyntet sal. Som sikkert alle ventet, og håpet på, ble det servert reinsdyrmedaljong - og multekrem. Ja, det skulle bare mangle at vi ikke fikk Finnmarks «nasjonalrett».

Under middagen takket forbundets leder lokalkomiteen for dets arbeid og overrakte gave fra forbundet til hver enkelt av komiteens medlemmer. Lederen ga arrangementet aller, aller beste karakter.

Fire personer fikk under middagen tildelt forbundets hederstegn med diplom. Det var tidligere generalsekretær, Paul Aavik, økonomisjef Arnfinn T. Ihle, Fitjar kommune, økonomisjef Atle Lerøy, Vaksdal kommune og økonomisjef Tor Leif Helgesen, Tysvær kommune. Forbundets leder for tildelingen, assistert av leder for hederstegnkomiteen,Lornts O. Strugstad og generalsekretær Helge Akerhaugen.

Festtalere var skattedirektøren, Bjarne Hope, og direktør i KS, Per Espeli, som ved en «glipp» ikke var spurt på forhånd om det. Det var litt pinlig for forbundets ledelse, men Per Espeli taklet situasjonen som bare han kan. På sparket holdt han en glitrende tale. Kanskje de beste talene er de uforberedte!

Skattedirektøren roste vår etat for gode resultater - og ga uforbeholdent uttrykk for ønske om samarbeid.

Forbundets æresmedlem, Lomts O. Strugstad, takket for maten i en følsom og engasjert tale. En flott avslutning på middagen. Og så var det dans, som ble avsluttet altfor tidlig, synes nok mange.

Avslutningen
Fredag 2. juli var det hjemreise, men ikke for alle. Mange kombinerte landsmøtet med feriedager. Noen besøkte Nordkapp, noen leide bil og fartet omkring i Finnmark. Og ganske mange kjørte med egen bil til og fra Alta - og tok hjemturen som ferie. De aller fleste tror jeg synes det var trist å forlate Alta og Finnmark. Det var festlige og minnerike dager vi fikk oppleve.

Paul Aavik
Var en av 4 som ble tildelt hederstegnet med diplom for sin innsats som generalsekretær i NKK fra 1992 til 1997, i 5 år. Paul var den første ansatte i forbundet. Tidligere var all virksomhet basert på gratis arbeid blant medlemmene. Da Paul ble ansatt, var det ikke økonomi i forbundet for å finansiere hans lønn, samt drift av et fast sekretariat. Det økonomiske kom raskt på plass. Det er i første rekke Pauls innsats at forbundet har lykkes. Gjennom en omfattende kursvirksomhet, som han organiserte, sørget han for å gi forbundet et godt økonomisk grunnlag for å drive det faglige arbeid det er til for. Det var en grunnleggende innsats Paul gjorde. Uten Pauls kunnskaper, arbeidskapasitet og kreativitet, som han stilte til vår disposisjon, ville ikke forbundet ha vært der det er i dag. Paul er en ener og vi må hylle han som det! Det beste som kunne skje forbundet var å få Paul som generalsekretær - og han var der da vi trengte han. Da han sluttet i forbundet begynte han som journalist i Kommunal Rapport.

LANDMØTE I KRISTIANSAND 2002

Norges kemner- og kommunekassererforbund innbød sine medlemmer, en rekke gjester, utstillere og andre til sitt 40. landsmøte på SAS Radisson Caledonien hotel 15. – 16. august.

Temaet for fagkonferansen var: KOMMUNER I OMSTILLING – sammenslåing eller samarbeid? Er først og fremst en arena der kommunale ledere og beslutningstagere løfter blikket og ser fremover. Kommunesammenslåing var også et tema i den tiden, som interkommunalt samarbeid. Fagkonferansen hadde dette temaet på dagsordenen med det mål å gi deltageren grunnlag for å gjøre egne vurderinger i forhold til egen kommune, egen arbeidssituasjon og de muligheter og alternativer som finnes innen områdene økonomi, innkreving og kontroll.

NKK er kjent for sine landsmøter. Og dette landsmøtet føyde seg pent inn i rekken over vellykkede landsmøter.

Landsmøtet i Kristiansand 2002 vil bli husket på mange måter. For det første varte festmiddagen til langt over midnatt. For det andre takket forbundets store leder Egil Bjørgum av etter mange år som leder. Og for første gang ble en kvinne valgt som leder, Bente Fylken fra Ørsta.

Egil Bjørgum Egil fikk scooter av forbundet, som ble høytidelig overlevert under festmiddagen den 16 august.

Egil Bjørgum ble også tildelt H.M. Kongens fortjenstmedalje i gull av fylkesmannen.

Det er på sin plass å hedre forbundets store leder, som gikk bort 26. mars 2018 (82 år gammel).

Egil Bjørgum ble født 26. januar 1936 i Byglandsfjord i Bygland kommune.

Egil Bjørgum hadde en uvanlig arbeidskapasitet og et brennende engasjement. Dette har gjort at han deltok i og påvirket utviklingen, særlig innen den kommunale innkreving av skatter og avgifter, og den kommunale regnskapsføring. Han har skrevet to bøker om innkreving og var foredragsholder på en lang rekke kurs og konferanser. Han deltok i diverse utredningskomiteer og skrev mangfoldige fagartikler.

Han var sekretær og sentralstyremedlem i Norges kemner og kommunekassererforbund NKK, i perioden 1978 til 1981. Han var også generalsekretær i perioden 1981 til 1989 og ble da valgt til leder.

Egil Bjørgum ble valgt til leder i NKK i 1989 og ønsker ikke gjenvalg på landsmøtet til NKK i august 2002. Han har også vært redaktør og forretningsfører for NKKs fagblad Kommunal Økonomi i perioden 1990-1997.  Han var også leder av foreningen for god kommunal regnskapsskikk GKRS i begynnelsen.

Egil Bjørgum var nysgjerrig og dette gjorde at han ofte har var en tidlig bruker av moderne hjelpemidler i offentlig forvaltning. Han var tidlig ute med å ta i bruk automatisk innlesing av innbetalingsblanketter. Han var på slutten av 1970-tallet med i en gruppe som utredet organisering av økonomifunksjonen i kommunen. Konklusjonene i rapporten og anbefalingen til organisasjonsmodell ble godt mottatt av kommunene og benyttes fortsatt av mange kommuner.

Han tok initiativ til et prosjekt for resultatorientert planlegging i skatteinnkrevingen (SPOR), et prosjekt som NKK og skattedirektoratet fullførte sammen. Skattedirektoratet videreutviklet dette og har siden da blitt benyttet til mål og resultatstyring i innkrevingen av skatter og avgifter.

Egil Bjørgum har vært ansvarlig for avviklingen av Stortings- og kommune/fylkestingsvalg i Kristiansand siden 1976, og fram til han gikk av. Han har nedlagt et betydelig arbeid for å sikre en rask, korrekt og effektiv valgavvikling. Et arbeid mange andre kommuner også har fått gleden av.

Egil Bjørgum viste et stort engasjement også overfor de svake i vårt samfunn. Han var fast overformynder i Kristiansand kommune i perioden 1976-1999. Gjennom dette arbeidet engasjerte han seg personlig i enkeltskjebner, igjen ut over det som var krevd og forventet av ham, og hjalp dem som trengte ham

Egil Bjørgum har sittet i flere regjeringsoppnevnte utvalg. Han var sekretær i kommuneskilsmisseutvalget, medlem av bidragsinnkrevingsutvalget, medlem av ROSA utvalget (utvalg for organisering av skatte, -og avgiftsetatene) og nå sist medlem av valglovutvalget.

Egil Bjørgum var også opptatt av arbeidstagerspørsmål og tok initiativet til å opprette KRØL (kommunale revisjons, - og økonomimedarbeideres landsforbund) et forbund under YS i 1985.

Egil Bjørgum har også engasjert seg sterkt innen idrett. Selv var han aktiv utøver på ski, sykkel, orientering og terrengløp fra 1967 -1990. Han har tatt birkebeinermerket 15 ganger, gikk Vasaloppet 5 ganger, Grenaderløpet (90km) 17 ganger og syklet Trondheim Oslo 6 ganger. Han var aktiv orienteringsløper på lokalt og nasjonalt plan i 20 år.

Egil Bjørgum var trener i Oddersjaa 1970-74 og initiativtager og i en årrekke leder av løpskarusellen i Kristiansand (i dag 1500-2000 deltagere). Det er sagt om hans innsats i idrettslaget Oddersjaa at han stod på fordi han var interessert selv og fordi han så resultater av sitt arbeid som gledet mange store og små, uten tanke på egen økonomisk vinning.

LANDSMØTE I HAUGESUND 2005

NKK arrangerte for 41. gang landsmøte i Haugesund 17. – 20. august på Rica Maritim Hotel.

Overskriften på landsmøtet i Kristiansand i 2002 hadde også ”Kommuner i omstilling” som tema. Men hva har skjedd siden 2002?

Fra saksprotokollen kan vi lese følgende:
Samfunnet rundt oss er i stadig endring, og også NKK må ta diskusjonen om hvorvidt nåværende organisering er hensiktsmessig eller om den bør endres. Debatten vil bli utrolig viktig fordi fylkeslagene er de som er nærmest medlemmene, og medlemmene er grunnpilaren i NKK. Aktive fylkeslag er derfor en forutsetning for at NKK som organisasjon skal fungere, og medlemsaktivitetene må være gode fordi NKKs medlemmer er ettertraktet og har mange gode tilbud. Kurs/konferanseområdet er et annet av NKKs kjerneområder.

Ressursene i sekretariatet var i begynnelsen av 2004 begrenset og det er hovedårsaken til at mange kurs og en konferanse ble avlyst. Man fikk ikke planlagt nødvendig fornying og tilpasninger av kursområdet og det medførte at kursene ikke var attraktive nok. På konferansene oppnådde man heller ikke så mange deltakere som forventet. Med forholdsvis stabile utgifter og sviktende inntekter fikk man et underskudd i året slik at målet om egenkapital på 2 millioner kroner bak hver ansatt ikke ble nådd.

Fagbladet Kommunal Økonomi er i god utvikling og er en viktig arena for NKKs medlemmer. Fagbladet er et viktig verktøy og ”oppslagsverk” i hverdagen for alle som jobber innenfor skatte og økonomiområdet. Fokus på aktuelle tema og løsning av ulike problemstillinger vil være viktige tema i bladet også i fremtiden. Av enkeltsaker har det vært brukt mye tid og ressurser på kampen om skatteoppkrevingen. Saken har vært sentral og prioritert i alle ledd i organisasjonen og de fylkesvise gjennomganger av NOU’en bidro sterkt til at så mange kommuner ga høringsuttalelse.

NKK kom ut med egen bok på momsområdet i 2004 skrevet av Ole J.Wilberg. Mye av hans tid gikk med til forfatterskap i 2004. Øyvind Sunde sin bok Kommuneregnskap ble også revidert og utgitt av NKKs forlag i 2004. Arbeidet med en tredje bok om finansforvaltning startet også opp i 2004. Boken vil bli utgitt på NKKs forlag i 2005.

Helge Akerhaugen sa opp sin stilling med virkning fra september 2004 og det førte til mindre ressurser i sekretariatet. Prosessen vedrørende ansettelse av ny generalsekretær gikk imidlertid på skinner, og i slutten av oktober 2004 ble Asbjørn O. Pedersen ansatt som ny generalsekretær. Han var på plass allerede fra 1.januar 2005

Sentralstyret hadde som et av tiltakene å få til et bedre samarbeid med våre søsterorganisasjoner i de nordiske land. Derfor ble det planlagt å legge et møte til København i mai 2004. Dette måtte dessverre avlyses da det var prinsebryllup i Danmark på den tiden, og når de planlagte datoene ikke lot seg gjennomføre klarte man ikke å få avviklet et besøk til våre Danske venner. I august 2004 hadde de Svenske Kommunalekonomene årsmøte og sin årlige konferanse i Malmø. Hele sentralstyret dro på studiereise og man fikk god kontakt med svenskene. De har bl.a. en modell for utdanning av økonomer som NKK burde se nærmere på. Opplegget er et samarbeid mellom SEK og universitetet i Gøteborg og de utdanner ca. 40 økonomer i året. NKK har invitert både svenskene og danskene til landsmøte i Haugesund og det er store forventninger til at samarbeidet kan utvikles videre.
Fagutvalgene har noe ulik aktivitet. Generelt kan det nok sies at fagutvalgene kunne vært flinkere til å markedsføre seg og komme med artikler i for eksempel fagbladet. De fungerer likevel alt i alt godt.

Fagutvalg økonomi
har årlige oppdrag i forbindelse med tildeling av prisen for årets kommunaløkonom. Fagutvalget innstiller i saken til sentralstyret som tar den endelige beslutningen. Forslag til standarder som sendes på høring fra GKRS behandles også av utvalget. I noen høringer mottar utvalget forslag fra fylkeslagene, andre ikke.

Fagutvalget for skatt
har i året i noen grad deltatt som diskusjonspartnere i SKO saken. Fagutvalget skrev NKK’s høringssvar til SKD. De har i løpet av året sendt inn svar på mange høringer, og deltatt i flere grupper/småutredninger som NKK sine representanter.

Fagutvalget har halvårlige kontaktmøter med SKD hvor saker som ønskes drøftes tas opp. Mitt inntrykk er at møtene er nyttige for begge parter.

Fagutvalg for etter- og videreutdanning
ble opprettet på landsmøtet i 2002. De har i perioden jobbet med en autorisasjonsordning for NKK godkjenning av kommunale regnskapsførere. Dette har vært en prosess der utvalget har vurdert ulike alternativ og kommet fram til to ulike veger som har vært på høring i fylkeslagene. Videre framdrift var at saken ble drøftet i EVU før den ble sendt over til sentralstyret. Sentralstyret og landsstyret behandlet saken i slutten av mai 2005. Landsstyret innstiller i saken til landsmøtet i Haugesund hvor medlemmene skal avgjøre om ordningen skal innføres eller ikke.

Skatteoppkreversaken skal utredes ytterligere. LO, YS, UHO, KS og NKK har fått invitasjon til å delta i prosjektstyret. Ass.rådmann Svein-Henry Berdal fra Orkdal kommune er NKKs representant. Leder Bente Fylken skal være med i prosjektstyret som representant fra UHO, Utdanningorganisasjonenes hovedorganisasjon. Bjørn Røse deltar som en av KS sine representanter. Skattedirektør Bjarne Hope skal lede utvalget.

Årets nettbruker:

Sentralstyret kårer også årets nettbruker, som ble innført i 2002. Dette er gjort for å fremme bruken av NKKs møteplassen. Brukere av møteplassen som er aktive og gir et positivt bidrag til denne tjenesten vil være kandidater til kåringen. Årets nettbruker 2002 er Arild Bergstrøm, Sykkylven kommune og for 2003 Tjøstov Djuve, Tokke kommune. For året 2004 ble denne prisen ikke utdelt.

Autorisasjonsordning for kommunale regnskapsførere:

Arbeidet med å innføre en autorisasjonsordning for kommunale regnskapsførere startet opp i 2004. Utredningen er gjort av firmaet Wilberg og Akerhaugen DA. Dette arbeidet er også videreført inn i 2005.

Prosess med tilsetting av ny generalsekretær:

Da Helge D. Akerhaugen sa opp stillingen som generalsekretær med virkning fra september 2004 satte sentralstyret i gang med en prosess å få tak i ny generalsekretær. Ansettelse av Asbjørn O. Pedersen ble gjort i oktober med tiltredelse 1. januar 2005.

Sekretariatet

NKK leier lokaler av Kommunenes Sentralforbund (KS). I 2002 ble lokalene utvidet slik at forbundet nå disponerer fire kontorplasser og ett møterom. Elisabeth Jonger ble ansatt som administrasjonssekretær 1. april 2002. Forbundet har fire heltidsansatte. Helge D. Akerhaugen var permittert i sin stilling fra høsten 2002 og 1 år fremover for å ta bachelor i revisjonsfag ved Høgskolen i Østfold. Han sa opp stillingen som generalsekretær med virkning fra september 2004 og det førte til mindre ressurser i sekretariatet. Ole-Jørgen Wilberg var ansatt som spesialrådgiver med ansvar for kurs- og konferansevirksomheten.  Han er i tillegg fagekspert på merverdiavgift og innfordring av kommunale krav og avgifter samt skatter. Han var i store deler av 2004 fristilt fra andre oppgaver i sekretariatet til å skrive bok om merverdiavgift. Den ble publisert på NKKs årlige regnskapskonferanse i Trondheim 17. – 18. november i 2004. Ole-Jørgen sa opp sin stilling 1. desember 2004.

Turid Ramdahl var ansatt som rådgiver og fagekspert innen regnskap, KOSTRA og god kommunal regnskapsskikk.  Elisabeth Jonger er ansatt som administrasjonssekretær.  Hennes hovedoppgave er å arbeide med den praktiske gjennomføringen av kurs og konferanser.  I tillegg har hun vanlige sekretæroppgaver.
Sekretariatet la ned et betydelig arbeid i forbindelse med innføringen av nye regler for føring av pensjonsutgifter i kommunene. Dette gjelder både arbeid med gjennomføringen av et landsdekkende kursopplegg og i tillegg etterarbeid etter kursserien.

Sekretariatet la ned et betydelig arbeid i forbindelse med innføringen av nye regler for kompensasjon for betalt merverdiavgift i kommunene.  Dette bestod både i arbeid med presentasjon av regelverket og gjennomføringen av et landsdekkende kursopplegg. Dette ble gjort ved siden av en ellers betydelig ordinær kursaktivitet og bedriftsinterne kurs.

Prioriteringen av det inntektsskapende arbeidet i 2003 medførte at fokus på andre områder i strategiplanen ble mindre. Med tanke på det store underskuddet NKK hadde i 2002 var det viktig å prioritere inntjening fremfor andre oppgaver. NKKs strategiplan forutsetter at NKK har driftsinntekter i henhold til budsjettet. Uteblir inntektene er det heller ikke grunnlag for aktivitet på de andre interesseområdene for NKK.

LANDSMØTE PÅ HELL 2008

NKK sitt 42. landsmøte fant sted på Rica Hell 27. – 30. august.

Nytt på programmet var en fagdag før konferansen og landsmøtet begynte. Temaene var:

  • Styrearbeid - Sandpåstrøing eller styring?
  • ”Muldvarp i Siemens” v/Per-Yngve Monsen, økonomikonsulent i bydel Bjerke i Oslo kommune og mottaker av Fritt Ords Pris 2008.

Ellers på programmet under fagkonferansen var blant annet disse temaene:

  • Samarbeid mellom skatteetaten og skatteoppkreverne v/skattedirektør Svein Kristensen
  • Staten og reformenes forunderlige verden v/professor Tom Christensen fra Institutt for statsvitenskap ved universitetet i Oslo
  • Kontroll og kvalitet v/ underdirektør Stein Ove Hjortland i Skattedirektoratet
  • Hvorfor bør kommunene tviholde på sitt finansielle fokus v/professor Norvald Monsen ved Norges Handelshøyskole, Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap
  • Hvordan skal kommunene klare å løse det store etterslepet på vedlikehold av kommunale bygninger og veier v/statssekretær Dag Henrik Sandbakken i Kommunal- og regionaldepartementet
  • Hvordan møter man det hektiske jaget og forventningene om stadig bedre resultater? Hvordan holder man motivasjonen oppe, hvordan overlever man – og hvordan gjør man mer enn å overleve? v/Cecilie Andvig, en av Norges beste motivatorer

Landsmøtet ble avviklet raskt og profesjonelt som vanlig med de vanlige sakene på dagsorden. Generalsekretær Asbjørn O. Pedersen fremførte et selvkomponert dikt under åpningen som lød:

Den årlige konferanse og landsmøte starter i dag.
Og som vanlig blir det mye fag, fag, fag.
Kommune-Norge endres fra år til år.
Nye regler vi stadig vekk får.
Hotellet vårt denne gang heter Rica Hell
Jeg håper alle her vil føle seg vel.

Blant våre deltakere er Norges skattedirektør –
Og det er bare som seg hør og bør.
Æresmedlem , ja – der har vi kun en.
Skatteoppkrevere og økonomisjefer – der har vi en forsamling pen.
Kemnere og bykasserere møter alltid fram.
De er interessert i landsmøtets program.
Regnskapssjefer og regnskapsmedarbeidere hører selvsagt med.
De vil også ha et godt renomme.
Utstillerne er viktige personer.
De kan gi oss mange og fine publikasjoner.

Kulturinnslag med 3 studenter vi skal ha.
Fra Norges Musikk-høgskole de kommer fra.
Christopher S. Pedersen - baryton er hans instrument.
Inger Kristine Rieber er pianist - meg bekjent.
Einar Halle – hans instrumenter er cello og fiolin.
Flotte ungdommer som gir oss underholdning fin.

Hilsener til Landskonferansen hører med.
Det er flere som ønsker ordet vil dere se.
Skattedirektør og NKK’s leder vil si noen ord.
Stjørdals ordfører også - det jeg tror.
Leder av lokalkomiteen har ønsket noe å si -
og repr. for utstillerne hilser til alle – tror vi.

Temaene denne gang – jeg håper de faller i smak.
Hva man skal velge er nemlig ingen enkel sak.

Styrearbeid – hva er nå det?
Sandpåstrøing eller styring, ja, på det vi skal se.

En muldvarp i Siemens – om det har vi hørt.
Dette skal vi diskutere, det er fort gjort å bli berørt.
Skatte-etat og oppkrevere - de samarbeide bør.
Dette er et tema som konferansen vil gi honnør.

Og så har vi Staten og reformenes forunderlige verden.
Det skal vi sannelig ta med oss videre på ferden.

Hvordan kan vi takle det hektiske jaget?
For mange kan nettopp dette være den største plage.
Det forventes at vi stadig skal vise til bedre resultater.
Og det gjelder ikke bare en, men alle etater.

Bruk av finansmarkedene er også et tema.
Fornuft eller ufornuft – vi får sette det på skjema.

Helseforetak – skal det være forretningsdrevne foretak i en større reform?
Utfordringen her kan vel kalles enorm.

Dette var litt om temaene i år.
Men litt underholdning også medlemmene får.

Torsdag kveld en kulturaften vi skal ha.
Vi skal ta turen til Værnes kirke da.
Damekoret Campus vil underholde der.
Jeg håper at denne seansen blir populær.
Deretter skal vi få ekte trøndersk gårdsmat.
”Kortreist mat for langveisfarende” blir servert på fat.

Festaften blir som vanlig på fredag kveld.
Nilsen & Aalberg-show – jeg håper det blir ”very well”.
Jeg har hørt at disse over hele Norges land har vært populære.
Kanskje vi av disse har noe å lære?

At Landsmøtet arrangeres i Nord-Trøndelag er første gang.
Og det har selvfølgelig slett ikke vært noen tvang.
Som seg hør og bør blir det dans ut i de små timer.
Men husk på at klokken lørdag morgen kimer.
Da skal vi en deilig frokost spise –
Og ”uthvilte” vi hjemover drar, uten at det er noen krise.

Så gikk turen til Værnes kirke hvor damekoret Cantus hilset deltakerne velkommen. Deretter blir det servert ekte trøndersk gårdsmat for langveisfarende på hotellet. Under festmiddagen fikk deltakerne oppleve alt fra det høykirkelig til det mest showinistiske fyrverkeri som aldri har sett maken til. Nilsen & Aalberg gav deltakerne en underholdning de seint vil glemme.

Det er faktisk slik at folk med ekstremt tungsinn burde ha fått blå resept på showet, for når tenorene Nilsen og Aalberg fyrer løs, oppleves det som å bli truffet av en atombombe full av musikalsk begeistring og glede!  Det som en gang startet som en lokal happening i Steinkjer har blitt til det optimale konseptet for musikalsk tilfredsstillelse i inn og utland!

Cantus ble stiftet i 1986 av en gruppe tenåringsjenter som hadde lyst til å synge i et kor hvor de kunne bestemme selv. Og flere 10-år år senere er Cantus fortsatt et egenrådig kor som liker å gå egne veier.  Flaks og teft gjorde at da de første Cantuspikebarna trengte en dirigent til sitt nystartede kor, tok de kontakt med den nyutdannede sangeren og dirigentspiren Tove Ramlo som akkurat hadde flyttet tilbake til Trondheim etter et opphold som fylkesmusiker i Nord-Trøndelag. Tove ble Cantus’ første faste dirigent. Et lykketreff for begge parter!

Cantus og Tove har gått hele veien sammen fra å være et lite ungdomskor som sang enkle trestemte swingit-låter til der de er i dag. De har deltatt i en rekke internasjonale korkonkurranser, og bare to ganger har de opplevd å ikke komme hjem med minst én seier i lomma. Cantus har aldri ønsket å bli satt i bås. Gjennom hele korets eksistens har de vekslet mellom populærmusikk, folkemusikk, samtidsmusikk, jazz, joik og den klassiske kormusikken. De har brukt en bevisst satsning på deltakelse i korkonkurranser som et middel til å dyrke frem en kultur på å ta ut sitt beste når det gjelder. Samtidig har de også arbeidet med populærmusikk i sceniske produksjoner for å utvikle sin evne til å formidle musikken til sitt publikum. Begge deler har vært like viktig for Cantus’ identitet.

LANDSMØTE I GEIRANGER 2011

NKK sitt 43. landsmøte på Hotel Union 31. august – 2. september ble noen magiske øyeblikk.

Dette er et av de vakreste landskapene i verden. Området er på Unescos Verdensarvliste og har vært et attraktivt reisemål i mange generasjoner. Hit kommer du for å oppleve!

Slik presenterte hotellet seg selv og området:
Oppleve naturen. Høyre lyden av fossebrus. Puste inn den klare, reine lufta. Sjå det vakre utsynet over Geirangerfjorden. Geirangerfjorden og fjella rundt gjev ei unik og fantastisk råme for opphaldet. I omgjevnader som dette kan tankane få flyte fritt. Samvær med naturen ladar opp kropp og sinn med ny energi. Vårt ynskje er at eit opphald hjå oss gir deg den gode stunda. Mange lengtar tilbake. Vi håpar du er ein av dei som kjem att. Gong etter gong.”

Deltakerne fikk mulighet til opplevelser som de vil huske resten av livet. Spesielt for de som tok turen til Skageflå. På skrå over Geirangerfjorden for De syv søstre ligger fjordgården Skageflå på ei fjellhylle 250 meter loddrett over fjorden. På det meste hadde de på denne gården 20-30 sauer, 100 melkegeiter, seks til åtte kuer og en hest. På Skageflå bodde det folk fram til 1916. Stedet ble verdenskjent da dronning Sonja og kong Harald inviterte over 30 kongelige til lunsj på tunet da de feiret sitt sølvbryllup i 1993.

Geiranger er selve underet blant Fjord-Norges naturperler. Majestetiske, snødekte fjelltopper, vakre og ville fosser, grønn frodighet og den dypblå fjorden gjør dette til et fantastisk skue.

I 2005 fikk Geiranger status som verdensarvområde av UNESCO. Langs fjorden finnes det flere gamle forlatte gårder og de mest besøkte av disse er Skageflå, Knivsflå og Blomberg. Hvis du ikke er særlig trent kan stien opp til Skageflå oppleves som en liten utfordring. Men tenk tilbake på de som bodde her en gang i tiden og som fraktet materialer og dyr opp den bratte fjellskråningen. Da skal vel du kunne klare å komme deg opp også?

Skageflå har tradisjonelt vært regnet som en av dei rikeste gårdene i Geiranger. Det kommer ikke minst av de grorike beitemarkene i Skagedalen. På det meste kunne de ha125 geiter på denne gården.

Gården hadde tidligere en av dei vanskeligste sjøveiene av alle gardar i Geirangerfjorden, og det er nok hovedgrunnen til at gården i kortere perioder ble lagt øde. Veien fra sjøen og opp til Skageflå går i svinger oppover fjellsida, og passerer et slett skråberg som det er omtrent uråd å passere uten å ha noe å holde seg i. I gamle dager var det lagt ut noen tømmerstokker å gå på, og sagnet forteller at da lensmannen en gang var på vei opp til Skageflå for å pante skatt, så tok bonden vekk disse stokkene, og lensmannen matte gjøre vendereis. I 1855 vedtok kommunestyret at Skageflå skulle få midler til å skyte ut veg over dette svaberget, og ellers til å sette opp rekkverk over det mest farlige partiet på veien.

Høsten 1993 gikk et stort kongelig følge, anført av dronning Sonja, denne vegen opp til Skageflå, der det ble arrangert lunsj for fire regjerende monarker og andre representanter for de fleste kongehus i Europa. De vakre bildene fasinerte en hel verden.

“Inntrykkene er så mange at det er vanskelig å ta innover seg der og da hvilken naturopplevelse du har vært med på. Først flere uker etterpå vil det gå opp for deg at du har vært med på en magisk opplevelse. Skageflå er som en åpenbaring.”

Magisk ble også opplevelsen på hotelet etter utfarten. Foredraget: «Der ingen skulle tru at nokon lunne bu» ved Oddgeir Bruaset var bare helt fantastisk.

Fagkonferansen bød på mange fine programposter. Av bidragsytere på åpningsdagen etter en magisk åpning var Johan Kaggestad. Under middagen underholdt Frode Alnæs.
Av programposter nevner vi:

  • Nye innkrevingsstrategier v/ John Alfred Sætre, underdirektør i SKD
  • Kontrollstøttesystem – hjelpesystem arbeidsgiverkontroll v/ Karin Busk, seksjonssjef i SKD
  • Kontinuerlig forbedring v/ Jan Magnus, innkrevingsdirektør i SKD og Steffen Waller, seniorrådgiver i SKD
  • Kostnader i et finansielt orientert regnskap – styringsutforinger v/Dan Lorentzen, økonomisjef i Torsken kommune
  • Rentas påvirkning på kommuneøkonomien v/Stein Kittelsen, senior sales manager i Nordea markets
  • Økonomiske utsikter og innsikter: Verden rundt oss og norske økonomi v/Harald Magnus Andreassen, sjeføkonomi i First Securities

Så var det festaften med underholdning av Åsleik Engmark og dans ut i de små nattetimer.

Ellers foregikk landsmøte i rolige former med de tradisjonelle sakene som regnskap, årsrapport, uttalelser mv.

LANDSMØTE PÅ HAMAR 2014

NKKs 44. landsmøte ble arrangert på på Scandic Hotel Hamar 4. til 6. juni.

Fylkesstyre og arrangementkomiteen hadde planlagt dette siden 2012. Og Hedmark bydde på flott fjellnatur, frodige seterdaler, vakkert kulturlandskap, mange spennende vannveier og mangfold av attraksjoner og severdigheter. Midt i blinket innsjøen Mjøsa med Hedmarks største by Hamar på bredden. Byen som var en av vertsbyene under OL på Lillehammer i 1994.

Arrangementkomiteen begynte sitt arbeid høsten 2012. De hadde mange ideer om hva de ville vise frem og skjønte fort at det var en utfordring i forhold til antall deltagere de skulle håndtere. Kulturaften startet med en vandring langs Mjøsa ut til Domkirkeodden, med sine store plener, lune treklynger, middelalderruiner og antikvariske hus fra bygdene rundt Hamar. Der blir deltakerne møtt av riddere i kamp og de fikk servert et lite måltid og drikke. Inne i glasskatedralen fikk de roe litt ned med historikk og Gregoriansk sang fra to syngende guider. Der inne var det en helt egen atmosfære og klang, som førte tankene naturlig bakover i tid. Kulturaften ble avsluttet på hotellet med en tre retters middag i løs og munter stemning. Akevittentusiast Gotmar Rustad fra Løiten Brænderi gav deltakerne noen underholdende historier om drikke som ble servert. Han har for øvrig deltatt i enmannsforestilling en «Akevisitt», som er Norges mest spilte teaterforestilling framført mer enn 5600 ganger.

Fra programmet finner vi følgende:

  • ”Hvorfor er ny kommunestruktur nødvendig, eller er det egentlig det?” ved Kjell G. Pettersen, KGP Rådgivning
  • Finanskrisen har lagt økonomien i land som Hellas i ruiner. Økonomifaget har fått seg et kraftig skudd for baugen. Har man lært noe av historien? Og hva kan vi vente oss fremover? ved professor Arne Jon Isachsen, Handelshøyskolen BI
  • «Narkotikasmugling, trender og utviklingstrekk, narkotikapolitikk med mer», ved tolldirektør Bjørn Røse
  • Digitalisering og fremtidens kommunikasjon og service til skatteyterne», et innlegg om A-ordningen (EDAG) med spesielt fokus på hva dette vil bety for skatteoppkreverne, ved Karine Rikheim
  • Borgerservice i Danmark, ved Lene Hartig Danielsen, leder for borgerservice i Århus kommune
  • Svar ut, ny digital kommunikasjonsløsning for kommunene, ved Astrid Øksenvåg fra KS KommIT
  • Skatteetatens kommunikasjonsstrategi og skatteoppkreverne, ved Mariken Holter, kommunikasjonsdirektør i Skatteetaten
  • Er regnskapsoppstillingenes så uskyldige som de kan virke som? Eller vil de påvirke valg av regnskapsprinsipp, ved Torstein Dahle, høgskolelektor ved institutt for økonomiske – administrative fag ved Høgskolen i Bergen
  • Dopingfri pensjon i 2014? Fagsjef  Vidar Pedersen i Aon beretter om arbeidet i Antipensjonsdoping Norway
  • Ledelse på hjernen – med hodet på jobb – ved kommunikasjonsdirektør Arne Selvik

Under festmiddagen underholdte Bjarne Brøndbo, som avsluttet et fantastisk opphold i Geiranger.

LANDSMØTE I TROMSØ 2017

Det 45. landsmøtet ble holdt i Tromsø 29. august til 31. august på hotel Clarion Hotel The Edge.

Tema for fagkonferansen var: «En ustabil verden: Dynamiske endringer, økende usikkerhet og redusert styringsevne.»
Viserne på dommedagsklokken viser to minutter på tolv. Innsettelsen av Donald Trump som president får verden til å skjelve. Er Brexit begynnelsen på slutten for EU og Europa? Våre foredragsholdere vil komme med en analyse, forutsigelser og forhåpentligvis løsninger på den situasjonen verden står oppe i.

Fra programmet finner vil følgende:

  • Slangen i paradis - Markedet vi skaper for kriminelle, ved Stein Morten Lier, forfatter og programleder for Insider
  • Fiskerbondekommunens utfordring til ny næringsutvikling, ved Andre Møller, ordfører i Vega
  • Strategiske grep for å hindre svart økonomi og arbeidslivskriminalitet ved anskaffelser i kommuner og fylkeskommuner v/ SMSØ (samarbeid mot svart økonomi) og Kemneren i Drammensregionen
  • Adferdsøkonomi: Econs, humans og nudges, ved Kjetil Bjorvatn, Professor i samfunnsøkonomi, NHH
  • Balanseregnskapet – et sted å skjule økonomiske transaksjoner, ved Torstein Dahle, høgskolelektor ved institutt for økonomiske og administrative fag ved Høgskolen i Bergen
  • Hva blir det av kommunereformen? Grensevandring med tolkning av status, veivalg og gevinstmuligheter, ved Geir Vinsand, NIVI Analyse
  • "Spenn fast sikkerhetsbeltene!»  - Vår tid preges av en rekke destabiliserende faktorer, som politisk ustabilitet, klimaendringer, eldrebølge, massemigrasjon og rask teknologiutvikling. Hva sier fremtidsforskningen om disse trendene, og hvordan kan vi forberede oss?", ved fremtidstenker Eirik Newth

Fra landsmøtesakene refereres:
Inger-Johanne Steinveg, Åsmund Skjeldnes, leder Ole Rødal og generalsekretær Asbjørn O. Pedersen var samlet på Gardermoen en ettermiddag/kveld tidlig i oktober for å lage forslag til strategiplan for NKK for de neste tre årene. Det var ikke revolusjonerende endringer som foreslått, men arbeidsutvalget tok in det som utvalget opplever rører seg blant medlemmene og de utfordringer arbeidsutvalget forventer vil komme.

NKKs verdier foreslo utvalget å poengtere litt annerledes enn før. Ved hjelp av korte utsagn ønsker utvalget å vise hva vi står for. Etikk har vi fremhevet særskilt. NKK skal være en organisasjon som har en høy etisk standard. Dette temaet ønsker utvalget tatt opp til diskusjon i forbundets ulike fora og gjennom dette få økt fokus på området.

NKKs visjon: Veien til viten, mener vi er en god og talende visjon. I disse tre ordene ligger hovedsaken i vårt formål og eksistensberettigelse. Visjonen gir oss legitimitet som organisasjon. Arbeidsutvalget ønsker oss en organisasjon med kunnskapsrike og aktive medlemmer. Visjonen ble foreslått å stå uendret.

I arbeidsgruppen har man gjennom forslag til strategier prøvd å få frem viktigheten av å engasjere og ansvarliggjøre det enkelte medlem. NKKs ryggrad skal være lokalforeningen med aktive medlemmer! I den tid vi lever i er mange opptatt av seg selv og sin situasjon. Dette skal ikke prege NKK. Vi vil være en organisasjon som nettopp ved å løfte i flokk kan få gjennomslag for viktige saker som vi er opptatt av, og som vi mener er til gagn for vårt samfunn. Her ønsker heller ikke bare å tenke fag, men i tillegg arbeide for at NKK fortsatt blir et viktig sosialt og kollegialt møtested.
Når det gjelder våre mål er de viktigste stikkordene aktive fylkeslag, synlighet, talerør og førstevalg for kommunesektoren og å være et kraftsenter innen skatteinnkreving og kommunal økonomi. NKK ønsker i enda større grad å være den organisasjon som er førstevalget å spørre til råds.

Når det gjelder arbeidsutvalgets forslag til arbeidsmål nevnes:

  • være med i diskusjonen og arbeidet for at kommunal sektor viderefører et bevilgningsorientert regnskap
  • fastholde skillet mellom fastsetting og innkreving av skatt og bevare nærheten til innbyggerne.

Det ble ikke foreslåtte endringer i NKKs lover.

Perioden var preget av markante personligheter, for eksempel forbundets leder og redaktør fra 1978 til 1987, Reinert Guren, og av store og viktige saker som for eksempel organiseringen av økonomifunksjonen, spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret for bidragsinnkrevingen, utvidelse av FLT-ordningen og ROSA-prosjektet! Disse, for forbundet viktige personer og saker, vil bli omtalt særskilt.

I det følgende vil det bli gitt en systematisk oversikt over forbundets liv og virke i perioden - og vi begynner med en liten repetisjon av det som skjedde på landsmøtet i 1978.

LANDSMØTET I LOEN I 1978

På landsmøtet i Loen ·i 1978 ble det som nevnt foran valgt ny formann i forbundet, nemlig daværende kommunekasserer i Tjølling, Reinert Guren. Han hadde tidligere ikke vært med i forbundets ledelse sentralt, men hadde vært formann i Vestfoldlaget i 10 år og redaktør av forbundets fagblad «Herredskassereren» siden 1972. Guren var en kjent person innen etaten, og det knyttet seg store forventninger til hans ledelse av forbundet. Og han ble en dyktig formann. Det skal vi komme tilbake til etterhvert.

I sentralstyret fikk Guren med seg to fra det avtroppende styret, nemlig kommunekasserer Lomts Olaf Strugstad, Snåsa, og kommunekasserer Marthon Johannessen, Randaberg. Han fikk også med seg to nyvalgte, nemlig kommunekasserer Sverre Dymes, Skjervøy, og kemner Egil Bjørgum, Kristiansand. Sentralstyret valgte senere Strugstad som nestformann, Johannessen som kasserer og Bjørgum som sekretær. Formannen og sekretæren ble dessuten oppnevnt som arbeidsutvalg. Da Dymes etter en tid sluttet i sin stilling, rykket Frithjof Nilsen opp fra 1. varamannsplass til fast styremedlem.

ÅRENE 1978 - 81

På sentralstyremøte 3. november 1978, som var det første ordinære møte i det nye sentralstyret, ble det blant annet oppnevnt følgende kontaktpersoner overfor Skattedirektoratet:

I generelle fagspørsmål:
- kemner Frithof Nilsen, Hamar
- kemner Hein Antonsen, Moss varamann:
- kommunekasserer Ole J. Sørlie, Skedsmo

I spørsmål vedrørende fiske og fangst:
- kommunekasserer Nils Taranger, Austevoll

I spørsmål vedrørende råfiske:
- kommunekasserer Knut Varberg, Vågan

Når det gjaldt kontakten med andre sentrale organer, i første rekke Kommunaldepartementet og Norske Kommuners Sentralforbund (NKS), ble det forutsatt at arbeidsutvalget skulle ta seg av den. Og det tok ikke lang tid før arbeidsutvalget aksjonerte. Det ble møter både med Kommunal departementet, NKS og Skattedirektoratet på nyåret 1979. Særlig møtet i NKS ble av stor betydning. Den gang var Arne Rødskog administrativ leder, og da arbeidsutvalget tok opp spørsmålet om å få nedsatt et utvalg til å utrede spørsmålet om organiseringen av økonomifunksjonen i kommunene, tente Rødskog umiddelbart på ideen. Og han handlet raskt. Allerede samme år oppnevnte NKS et utredningsutvalg, hvor Bjørgum ble valgt som vårt forbunds representant. Utvalget avga innstilling høsten samme år (KT-rapport 1/1980), og foreslo en samlet økonomifunksjon. KT-rapporten ble de nærmeste år livlig debattert i vår etat og i de ulike forbundsorganer, på kurs, i blader og så videre. Den engasjerte sterkt, og det utkrystalliserte seg to fløyer: De som var for, og de som var imot en samlet økonomifunksjon. Etterhvert stilnet debatten av, men dette er fortsatt en sak som engasjerer og som det er ulike syn på. En rekke kommuner har gjennomført en organisering av økonomifunksjonen i samsvar med KT-rapportens anbefalinger, særlig mindre kommuner. Denne saken er forøvrig omtalt særskilt annet sted i boken.

Arbeidsutvalgets møte med Kommunaldepartementet kom det lite ut av. Spørsmålet om revisjon av kommunekassererinstruksen ble tatt opp, men fra departementets side fant de ikke det nødvendig.

Generelt må en si at møtene med de tre omtalte organer: Kommunaldepartementet, Skattedirektoratet og NKS, la grunnlaget for et fruktbart samarbeid som siden har fungert meget godt.

Fra forbundets side ble det også lagt vekt på et nært og godt samarbeid med kommunedatasentralene. På den tiden fungerte disse fortsatt på mange måter som kommunenes edb-avdeling. I de senere årene har dette endret seg radikalt.

I 1979 fikk kemner- og kommunekassereretaten viktige oppgaver i forbindelse med kontroll av lønnsstoppen. Dette var en vanskelig oppgave og det kan diskuteres om vi var i stand til å utføre en effektiv kontroll, slik opplegget var.

I denne perioden var det og at spørsmålet om utvidelse av Oslo-prosjektet ble tatt opp for alvor. Ordningen kalles i dag FLT, som står for «Forenklet lønnsinnberetning og trekkoppgjør», og det var spørsmål om å gjøre den generell, ikke bare spesielt for Oslo. Skattedirektoratet med kontorsjef Tormod Glomstein i spissen gikk sterkt inn for FLT-ordningen. Fra kemner- og kommunekassereretaten var det ganske stor motstand, særlig fra Akershus-lagets side, anført av dets leder Kjell B. Johansen, Ås. Forbundet gikk inn for å gjøre ordningen generell, og slik ble det jo til slutt. Fra forbundets side ble det krevd at Skattedirektoratet ga nødvendig informasjon til etaten - og fra 1979 har det vært årlige informasjonsmøter om FLT. Etterhvert fikk imidlertid disse møtene også annet innhold.

En annen sak som forbundet var engasjert i var etableringen av ala-registeret, det vil si arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret. Det var dels spørsmål om innholdet i registeret, dels spørsmål om hvem som skulle ha ansvaret for føringen av det. Fra forbundets side ble det arbeidet for at skatteetaten, som kanskje den viktigste brukeren av registeret, burde ha ansvaret for det. Slik ble det imidlertid ikke. Registeret ble lagt til trygdeetaten. Registeret har ikke fått den kvalitet som er ønskelig, og i ettertid er det nok mange som mener det burde ha vært tillagt skatteetaten, med det løpende ajourhold til kemner- og kommunekassereretaten. Kommunekasserer Ragnar Faale, Skjeberg, var forbundets representant i utvalget som arbeidet med ala-registeret.

En milepæl i forbundets historie var det da det første særskilte rådsmøte ble holdt i 1979 - i Trondheim. Tidligere hadde alltid rådsmøtene vært arrangert i forbindelse med landsmøtene. Siden 1979 har det vært holdt rådsmøter hvert år.

Det er også interessant å registrere, når en blar i eldre blad og protokoller, at det var forbundet som reiste spørsmålet om en totalrevisjon av budsjett- og regnskapsforskriftene. Det skjedde allerede i 1980. Forskriftene den gang var ikke gamle, fra 1971, men de var ikke tilpasset de nye krav til økonomistyring som presset seg fram. Kommunaldepartementet oppnevnte etterhvert et utvalg til å utrede spørsmålet og komme med forslag til nye forskrifter. Arbeidet i utvalget gikk tregt, og det var først da nåværende generalsekretær i forbundet, Paul Aavik, ble engasjert av departementet, at det ble fart i arbeidet. På rekordtid utarbeidet han et forslag som ble vedtatt og som trådte kraft 1.1.1991.

I 1979 foretok forbundet en undersøkelse av alderssammensetning og utdannelse blant kemnere og kommunekasserere. Det ble sendt ut spørreskjema til alle landets 454 kommuner, og det kom inn 312 svar. Undersøkelsen, som gjengis nedenfor, viste det som en forsåvidt var klar over, nemlig at alderssammensetningen var høy og utdannelsesnivået lavt. Dette har imidlertid endret seg i de senere år. Antall kvinnelige kemnere og kommunekasserere var svært beskjedent.

LANDSMØTET I KRISTIANSAND I 1981

Det 33. landsmøtet ble holdt i Kristiansand i tiden 3. til 6. juni 1981. Med deltakere og gjester møtte tilsammen ca. 350 personer da den høytidelige åpningen fant sted i teatret torsdag formiddag. Samme kveld var det forøvrig underholdning på samme sted. Landsmøtelokalet var i Hotel Caledonien. Hovedforedragsholder under landsmøtet var finansminister Ulf Sand og skattedirektør Erling Ree-Pedersen, men de sakene som det knyttet se
g størst interesse til var KT-rapporten, navnet på fagbladet og valg av sentralstyre.

Behandlingen av KT-rapporten fikk en bred plass. Det var først innledningsforedrag av avdelingssjef i NKS, Gudbrand Stiksrud, som var sekretær for utvalget bak
KT-rapporten , og av kemner Egil Bjørgum. Dernest var det paneldiskusjon, hvor direktør Odd Hagen, underdirektør Arvid M. Hannerød og kommunekasserer Jon Birger By, foruten de to innlederne, deltok. Det var helt tydelig at KT-rapporten engasjerte, men det ble ingen kampvotering om hvordan forbundet skulle stille seg til den, slik enkelte hadde ventet.

Sentralstyrets forslag til uttalelse om rapporten, som var behersket positiv, ble til slutt, med en mindre tilføyelse etter forslag fra Jon Birger By, vedtatt enstemmig.

Derimot ble det flere voteringer om navnet på fagbladet. Rådet hadde anbefalt at navnet ble endret til «Kommuneøkonomen», og under landsmøtet ble to andre forslag lansert: «Kommuneøkonomien» og «Kommunal økonomi». Enkelte mente at navnet «Herredskassereren» burde beholdes, iallfall inntil videre. Det ble et relativt klart flertall for å endre navnet til «Kommunal økonomi», og navneskiftet skjedde fra 1982.

Effektiviseringsutvalgets innstilling, med forslag til nye lover for forbundet og nye normalvedtekter for fylkeslag, ble enstemmig vedtatt. Det samme ble de nye reglene for hedersbevisninger. Det ble også vedtatt at fylkeskassererne skulle få anledning til medlemskap i forbundet. Medlemskontingenten ble fastsatt til kr. 250,-, og fylkeslagenes andel til kr. 80,-.

Når det gjelder effektiviseringsutvalgets innstilling, sett i forhold til de krav Rogalandslaget formulerte i 1978, har det tatt tid å få disse gjennomført, men en må vel kunne si at de er realisert i dag.

Lornts Olaf Strugstad og Marthon Johannessen hadde på landsmøtet meldt fra at de ikke stilte til gjenvalg som medlemmer av sentralstyret, mens Guren og Bjørgum hadde sagt ja. De to sistnevnte ble gjenvalgt, mens de nye ble kommunekasserer Jon Birger By, Verdal, kemner Arne Rossvoll, Tromsø og kemner Reidar Søbstad, Molde. Sentralstyret valgte senere Søbstad som nestformann og By som kasserer.

Under forbundets middag, som ble utmerket ledet av kveldens toastmaster Arne Myhren, var det en rekke taler og musikkunderholdning av familien Sødal. Ca. 330 personer var tilstede. De siste tildelinger av «Det Gylne Pant» foregikk uten seremonier, og de siste 3 Riddere ble utnevnt.

ÅRENE 1981 - 84

I første sentralstyremøte etter landsmøtet ble det vedtatt å gi sekretæren tittel av generalsekretær, slik det var åpnet adgang til etter den nye loven som ble vedtatt på
landsmøtet. Tittelendringen innebar ingen annen realitet enn at det ble forutsatt at sekretæren skulle arbeide mer selvstendig. Daværende sekretær, Egil Bjørgum, hadde derfor fortsatt ingen fast, lønnet stilling i forbundet.

På samme møte ble spørsmålet om å endre stillingsbetegnelsen kommunekasserer
til økonomisjef tatt opp, men det ble senere ikke gjort seriøse fremstøt for å få
dette gjennomført.

Et stadig tilbakevendende tema i denne perioden var spørsmålet om å få organisert
kurs- og opplæringsvirksomhet. Det ble oppnevnt et kursutvalg bestående av kommunekassererne Jon Birger By, Lomts O. Strugstad og Jan Osen. De fikk utredet en del, men det viste seg vanskelig å få til de ønskelige. kurs- og undervisningstilbud. Særlig problematisk var det å få til kurs innen området økonomi.

To viktige spørsmål ble tatt opp fra forbundets side helt i begynnelsen av 1980-
årene. Den ene gjaldt styrking av arbeidskontrollen. Forbundets initiativ førte til at
Finansdepartementet oppnevnte et utvalg med kontorsjef Tormod Glomstein som formann, til å komme med forslag. Fra forbundets side deltok kommunekasserer Bjarne Sunde, Sem. Utvalget avga innstilling, men dessverre ble den ikke fulgt opp fra departementets side. I forbindelse med ROSAprosjektet er det imidlertid grunn til å trekke innstillingen frem igjen. Den har fortsatt aktualitet.

Den andre saken gjaldt spørsmålet om hvem som skulle ha ansvaret for registrering
av opplysningene på lønns- og trekkoppgavene - likningskontorene eller kommunekassererkontorene. Fra Skattedirektoratets side var det forutsatt at likningskontorene skulle ha oppgaven, men dette gikk forbundet sterkt imot, og det endte som vi vet med at vår etat fortsatt skulle forestå registreringsarbeidet. Forbundet argumenterte med at det var viktig av hensyn til avregningen, arbeidsgiverkontrollen og innkrevingen, og denne argumentasjonen førte fram. I forbindelse med ROSA-prosjektet kan det vise seg at det som skjedde i begynnelsen av 1980-årene kan få betydning for avgjørelsen av hvilke oppgaver kommunekassererne skal ha i fremtiden i forbindelse med arbeidsgiverkontrollen.

1. mars 1982 tiltrådte den nye skattedirektøren, Willy Ovesen, som avløste Erling Ree-Pedersen. Forbundet var raskt på plass for å gratulere han med utnevnelsen og ønske han velkommen som leder av skatteetaten. Han ble samtidig behørig intervjuet og fotografert av fagbladets utsendinger. På rådsmøtet i 1982 på Røros var KT-rapporten nok en gang i fokus, samt arbeidsgiverkontrollen. Viktige vedtak ble imidlertid ikke truffet..

En annen sak som også ble mye diskutert på dette tidspunkt var spørsmålet om nytt
edb-basert økonomisystem, til avløsning eller som alternativ til Kommunedatas
KRS. Ett av de mange systemene som var i skuddet var det såkalte GL-linus, men særlig stort gjennomslag fikk det ikke.

I 1982 fremmet Hovedkomiteen for reformen i lokalforvaltningen forslag til nytt
inntektssystem for kommunene (NOU 1982:5). Forslaget ble senere vedtatt med
visse endringer. Forbundet støttet i all vesentlighet forslaget. Ellers har vi registrert
at det i 1982 kom nytt online skatteregnskap- og at underdirektør Gunnar
Engelsrud, Skattedirektoratet, en kjent person i vår etat, gikk av ved oppnådd aldersgrense.

1983 ble et roligere år i forbundet, et år da det gjaldt å følge opp de spørsmål og saker som var reist. Av nye saker som ble tatt opp var spørsmålet om å få organisert en opplæring av regnskapskontrollører ved skatteetatskolen. Det lykkes etterhvert å få til et opplegg.

Bankavtaler, det vil si avtale mellom en kommune og bankforbindelsen var et annet spørsmål som ble aktualisert på den tid. Det viste seg at kommunene kunne tjene betydelige beløp ved å inngå avtale med bank om låne- og innskuddsvilkår og annet – etter å ha gjennomført en anbudsrunde. Interessen for dette hadde sammenheng med renteoppgangen og et lettere lånemarked.

Også i 1983 ble rådsmøtet holdt på Røros. Av saker som var oppe der kan nevnes spørsmålet om nye budsjett- og regnskapsforskrifter, opplæring av regnskapskontrollører og lovfestet utpantingsmyndighet for kommunekasserere. Både Postgiro og Bankenes Betalingssentral A/S var representert med sine førstelag for å orientere om sine tjenester. Skattedirektør Erling Ree Pedersen kåserte om kommunekasserernes lederrolle.

På slutten av året kom det fra Norske Kommuners Sentralforbund utkast til instruks for økonomisjef i kommuner der økonomisjefen også innehar oppgaven som
kommunekasserer. Forbundet hadde en grundig behandling av utkastet, blant annet ble det sendt fylkeslagene til uttalelse. Blant forhold som ble rettet på, etter forslag fra forbundet, var stillingsbetegnelsen. Forbundet foreslo at den ble økonomisjef/kommunekasserer. Instruksen var veiledende fra NKS sin side.

I 1983 opplevde et stort antall kommuner en betydelig skattesvikt. Årsakene var dels at Regjeringen ønsket mindre vekst i kommunesektoren, dels et moderat lønnsoppgjør og dels økt arbeidsledighet.

LANDSMØTET I ÅLESUND I 1984

Forbundets 34. landsmøte ble holdt i Ålesund i tiden 20.-23. juni 1984. Det som kanskje blir husket best fra landsmøtet er flystreiken og de problemer den skap
te. Onsdag morgen 20. juni, dagen da deltakerne skulle reise til landsmøtet, våknet vi helt uforberedt opp til en meget ubehagelig dagsnyttmelding om flystreik. Umiddelbart etter kom de første telefoner med spørsmål om landsmøtet ble avlyst. Formannen og generalsekretæren måtte ta en rask avgjørelse, og heldigvis, vi valgte å la landsmøtet gå etter programmet, selv om vi var forberedt på at mange deltakere ikke ville nå fram.

Utover dagen, kvelden og natten ankom deltakerne, og utrolig var mange av de historier som ble fortalt om oppfinnsomhet, anstrengelser og improvisasjoner for å komme fram. Og de fleste kom. Da vi torsdag morgen holdt opptelling var det ikke mange som manglet. Det var påmeldt 212 medlemmer, og av disse møtte 191. Dertil kom en rekke gjester, særskilt innbudte og ledsagere, slik at deltakertallet kom godt over 300.

Tradisjonen tro var det også denne gang høytidelig åpning - i Parken kino. Formannen i fylkeslaget, kemner Alfred Velsvik, Ålesund, var blant de som ønsket velkommen med en velskrevet prolog. Jo, det var stil over åpningen.

Hovedforedragsholder første dag var departementsråden i Kommunaldepartementet, et senere velkjent navn, nemlig Tormod Hermansen. Han orienterte om den økonomiske situasjon i kommunesektoren. Senere samme dag var det foredrag av kommunekasserer Tormod Lund, Eidsberg, om det nye inntektssystemet, og av budsjettsjef Carl Chr. Hansen, Sandefjord, om den pågående revisjon av budsjett- og regnskapsforskriftene.

Fredag formiddag var viet skatteinnkrevingen. Det var foredrag av kemner Thore Wallestad, Bergen, og kommunekasserer Ørnulf Jacobsen, Bærum. Etter lunsj var det foredrag av avdelingssjef Gudbrand Stiksrud, NKS, og kemner Roald Natland, Oslo, om administrasjon og ledelse. Det var ingen interne forbundssaker som skapte spenning eller særlig diskusjon. Forsåvidt var landsmøtet i Ålesund ikke av de mest minneverdige.

Sentralstyret hadde lagt fram en relativt fyldig beretning som det kom noen merknader til, blant annet om hva som var gjort for å bedre kurs- og opplæringstilbudene.

Det ble gjenvalg på formannen og sentralstyremedlemmene, bortsett fra at kommunekasserer Nils Aasheim, Time, ble innvalgt i stedet for Jon Birger By som hadde bedt om avløsning.

Under festmiddagen ble kemner Arne Myhren, Lillehammer, utnevnt til æresmedlem i forbundet. Kommunekasserer Jon Birger By ble tildelt hedersmedaljen, den første utdeling etter de nye regler som ble vedtatt på landsmøtet i Kristiansand 1981.

Møteledere under landsmøtet var kommunekasserer Sindre Hauge, Ulstein, og kommunekasserer Erik Sanne, Sola. Kommunekasserer Odd Vidar Tomter, Spydeberg var sekretær.

ÅRENE 1984 - 87

Etter landsmøtet fortsatte forbundet forsåvidt i samme spor som tidligere. Bjørgum var generalsekretær, og som ny kasserer etter Jon Birger By ble Nils Aasheim valgt. Høsten 1984 oppnevnte forbundet økonomisjef Arve Ruud, Nesodden, som ny representant i Kommunaldepartementets rådgivende utvalg for budsjett- og regnskapsforskrifter. Han etterfulgte budsjettsjef Carl Chr. Hansen. Kurskomiteen ble forøvrig nedlagt, og en ny komite for utvikling av økonomikurs, under ledelse av kommunekasserer Tormod Lund, ble oppnevnt.

Av protokoller og artikler i fagbladet fremgår det at i denne perioden ble økonomioppgavene viet stadig større oppmerksomhet, noe som ganske sikkert var en følge av KT-rapport 1/1980. Flere kommuner innførte en samlet økonomifunksjon – og arbeidsoppgaver og interesse flyttet merkbart over til temaer som økonomistyring, budsjettarbeid, og finansielle spørsmål. Det skjedde samtidig en fornyelse i ledersjiktet i etaten - og ved rekrutteringen til dette ble det lagt større vekt på utdanning, og mindre på praksis og ansiennitet. En ny tid i etaten var i anmarsj.

Men mye gammelt hang igjen. Et uskyldig C-rundskriv fra NKS i 1985 kunne bringe en nybrottsmann som Reinert Guren i affekt. Han vil sikkert i dag smile over en lederartikkel han skrev i Kommunal Økonomi nummer 4/1985. For kuriositetens skyld gjengis denne:

«Ovennevnte rundskriv fra NKS angående justeringsforhandlinger av lønn pr. 1.5.85 er blitt mottatt med blandede følelser.

Også Norges Kemner- og Kommunekassererforbund har hatt mange henvendelser - nær sagt fra alle landets kanter. Nå er som kjent Kemnerforbundet ikke en Lønnsforhandlingsorganisasjon - så vi skal ikke blande oss inn i debatten om lønn og justeringsforhandlinger, men vi kan jo i farten uttrykke tilfredshet over at rundskrivet i utgangspunktet blant annet har til hensikt å minske lønnsforskjellen mellom rådmenn og etatsjefer. Og det er da heller ikke dette punktet i rundskrivet som har skapt de store bølger.

Det som vi imidlertid som fagforbund må reagere mot, - og som det også reageres kraftig mot av tjenestemannsgrupper som inntil idag har hatt tittel av etatsjefer, - er det som står i rundskrivets punkt 4.:

Unormerte stillinger.
Her kan de se ut til at NKS - nærmest med et pennestrøk - har henført kemner/kommunekassererstillingen, - sammen med en rekke andre stillinger, til en rubrikk for unormerte stillinger. Og så heter det så smukt: når disse stillingene skal Lønnsplasseres, skal de vurderes i forhold til etatsjefene. Tenkt det.

Og dette er lettvint og greit prentet uten at saken har vært forelagt for lønnsforhandlingsorganisasjonene.

Nå er selvfølgelig ingen av oss dummere enn at vi forstår at det er mønstret i den nye nemndsstrukturen som er ute og går. men er ikke dette litt lettvint av NKS bare med et C-rundskriv å slå fast at en rekke etatsjefer - fra nå - ikke er etasjefer lenger?

Når det gjelder kommunekassererstil/ingen vil vi nok tro at NKS har skje/et til KTrapport nr. 1/1980, men det skulle trolig være godt kjent at det er ikke en eneste
kemner/kommunekasserer i dette land som uten videre gir avkall på etatsjeffunksjonen selv om dette mønstret blir innført.

Man må heller ikke glemme at 50 % av denne etaten er beskjeftiget med skatteinnfordring, noe som gir kommunekassereren et suverent og selvstendig ansvar
som etatsjef.

Vi velger i det lengste å tro at NKS har forhastet seg noe i denne saken, og at nye signaler vil komme. I motsatt fall vil det nok bli både kamp og uro.»

Saken ble diskutert flittig og engasjementet var stort. Det hele endte opp med et toppmøte i NKS, hvor også Skattedirektoratets og vårt forbunds ledelse deltok. Noe konkret resultat kom det ikke ut av møtet – og heller ikke senere. Men forbundet markerte seg, forhåpentlig på en positiv måte, i alle fall den gang.

Rådsmøtet i 1985 ble holdt i Stjørdal. Det var da blant annet gruppearbeid der tre grupper ble bedt om å besvare følgende spørsmål:

1. Hvilke konkrete oppgaver bør sentralstyret prioritere fremover?
2. Hvordan stiller gruppen seg til spørsmålet om at kommunekassererne overtar ansvaret for ajourholdet av ala-registeret?
3. Og ditto når det gjelder registrering av alle data på lønns- og trekkoppgaver på maskinlesbart medium?
4. Hvordan bør etatsjefsaken behandles videre?
5. Hvordan kan aktivitetene i fylkeslagene økes, og hvordan kan kommunikasjonen mellom fylkeslagene og sentralstyret bli bedre?

Svarene kan kort sammenfattes slik:

Ad. 1
- Styrking av fagbladet og forbundets administrasjon, for eksempel ved opprettelse
av 1/2 stilling.
- Utvikling av kurspakker for aktuelle temaer, kurshåndbok a la det som kommunerevisorene har fått, samt opplæringstiltak/ kurs generelt.
- Videre oppfølging i etatsjefsaken.
- Videre oppfølging i saken om organisering av økonomifunksjonen.
- Datofestet siste frist for utlegging av likningen.
- Enhetlig pris og enhetlige systemer ved kommunedatasentralene.
- Nedlegging av Skattedirektoratets datasenter og overføring av oppgavene til kommunedatasentralene

Ad.
2
Alle tre gruppene var positive til å påta seg ansvaret for ajourholdet av ala-registeret -
på nærmere bestemte vilkår.

Ad. 3
Det samme var tilfellet når det gjelder registrering av alle data på lønns- og trekkoppgavene.

Ad. 4
Det ble foreslått å innhente, gjennom fylkeslagene, opplysninger om hvordan kommunekassererne er kommet ut lønnsmessig sammenliknet med rådmannen og andre etatsjefer.

Ellers ble det understreket at sentralstyret fortsatt måtte øve press på arbeidstakerorganisasjonene og NKS med sikte på å få kansellert rundskrivene.

Ad. 5
Gruppene var enige om at Tormod Lund hadde besvart dette spørsmålet i sitt foredrag og at det var lite å tilføye.

Spørsmålene og svarene viser hva forbundet var mest opptatt av den gang. Det er verd å merke seg interessen for å få styrket sekretariatet, et behov som økte i styrke og som fant sin løsning i 1992.

Ellers er å nevne at fra 1987 ble FLT-ordningen gjennomført for hele landet. Forbundet var i den forbindelse en aktiv pådriver, og generalsekretæren var høsten 1986 «frikjøpt» av Skattedirektoratet for å bistå direktoratet med gjennomføringen.

Rådsmøtet i 1986 ble holdt i Oslo. Hovedtemaet var «Kommunekassen I økonomi- funksjonen i forhold til økonomisk planlegging og analyse». Ansvarlig for innslaget var kommunekasserer Tormod Lund og Roland Fürst fra NIBR. Ellers var det en utførlig redegjørelse om FLT-ordningen.

LANDSMØTET I SANDEFJORD I 1987

Landsmøtet i 1987 ble holdt i Sandefjord i tiden 16.-19. juni. Dette var det 35. i rekken, og det ble arrangert på Park Hotel.

Det var et stilig gjennomført, faglig interessant - og underholdende landsmøte - til
tross for regnvær det meste av tiden.

Hovedforedragsholdere var finansminister Gunnar Berge og leder av NKS, Jacob Eng, som begge orienterte om kommunaløkonomiske spørsmål. Underdirektør Ketil Harbek, Skattedirektoratet, orienterte om aktuelle innkrevingsspørsmål. Kommunekassererens plass i kommuneforvaltningen ble et hovedtema under landsmøtet. Det var innledningsforedrag av Jacob Eng og kommunekasserer Tormod Lund om dette, og i forbindelse med en etterfølgende paneldiskusjon, var det forberedte innlegg fra økonomisjef Arve Ruud, Nesodden, og kommunekasserer Odd Vidar Tomter, Spydeberg.

Sentralstyret hadde lagt fram en relativt utførlig beretning om virksomheten i siste landsmøteperiode. Det var uvanlig mange synspunkter og kommentarer til denne. Det ble utvist et engasjement fra deltakerne som en hadde savnet på tidligere landsmøter.

Størst spenning knyttet det seg til valg av nytt sentralstyre. Leder og generalsekretær - Guren og Bjørgum - hadde på landsmøtet gjort kjent at de ikke ville stille til gjenvalg. Det samme hadde nestformann Reidar Søbstad gjort.

Valgkomiteen fikk en vanskelig og tidkrevende oppgave, under ledelse av dets formann, kommunekasserer Lornts Olaf Strugstad, Snåsa. Etter valgkomiteens flertallsforslag valgte landsmøtet enstemmig kommunekasserer Tormod Lund, Eidsberg som ny leder. Kemner Arne Rossvoll, Tromsø, og kommunekasserer Nils Aasheim, Time, ble gjenvalgt, mens de to nye ble økonomisjefene Ambjørg Hegseth, Selbu, og Jan Olav Aasbø, Enebakk. Aasheim fortsatte som kasserer. Som sekretær knyttet sentralstyret til seg kommunekasserer Odd Vidar Tomter, Spydeberg. Han var altså ikke valgt av landsmøtet.

Ellers er å nevne at tittelen forbundsformann ble endret til forbundsleder, og kanskje viktigere: det nye sentralstyret ble pålagt å oppnevne et utvalg med vidt mandat til å se nærmere på organisasjonsstrukturen.

Medlemskontingenten ble økt fra kr 250,- til kr 400,-, og fylkeslagenes andel fra kr 80,- til kr 150,-. Godtgjørelsen til lederen ble økt fra kr 6 000,- til kr 15 000,-, til sekretæren fra kr 5 000,- til kr 12 000,- og til kassereren kr 5 000,-.

Møtedirigent under landsmøtet var kemner Rolf Mikaelsen, Horten, og sekretær, kemner Øystein Hagelien, Lillehammer.

Under festmiddagen ble avtroppende leder, Reinert Guren, overrakt Kongens fortjenestemedalje i gull av fylkesmannen i Vestfold. Fylkesmannen holdt en strålende tale for Guren som var tydelig beveget – og uforberedt på denne ærefulle hedersbevisning.

To personer fikk tildelt forbundets hederstegn. Det var tidligere administrerende direktør i NKS, Arne Rødskog, for sin innsats for etaten, spesielt KT-rapporten, og til økonomisjef Evert Strøm, Lidingø, mangeårig leder av Foreningen Sveriges Kommunalekonomer. Strøm og hans kone Edith hadde representert foreningen på alle landsmøter siden 1975, og alltid vært aktive deltakere.

Festmiddagen, som var svært høytidelig, ble ledet av kemner Håkon Paulsen, Sarpsborg.

ÅRENE 1987-90

Det knyttet seg store forventninger til det nye sentralstyret, som representerte noe nytt og som hadde fått en mer ungdommelig sammensetning. To av medlemmene var økonomisjefer, og lederen var også mer orientert om økonomioppgavene enn de tradisjonelle kommunekassereroppgavene, innfordring, regnskap og lønn.

En epoke var slutt med Guren og Bjørgum i den fremste ledelsen i forbundet. De hadde vært i sine posisjoner i 9 år, og det var behov for utskiftning og nytenking.

Ved utgangen av 1987 sluttet Reinert Guren som redaktør av «Kommunal økonomi» etter 16 år. Det viste seg vanskelig å få noen til å påta seg oppgaven, og de to nærmeste årene, 1988 og 1989, kom ikke bladet ut. Sentralstyret hadde en tid en dialog med Kommunal Rapport om et samarbeid om utgivelse av bladet, men dette opplegg fikk ikke tilslutning på rådsmøtet på Røros i 1989. At bladet gikk inn føltes som et savn, og et viktig bindeledd mellom forbundets ledelse og medlemmene var borte.

Sentralstyret arbeidet i denne perioden mye med en fornyelse av forbundet. Av spørsmål som var oppe var blant annet om en skulle gjøre forbundet mer åpent for medlemskap av alle som arbeider med økonomi i kommunene, spørsmålet om fastlønnet sekretær, om navnet på forbundet, stillingsbetegnelsen, samt en større vektlegging av de rene kommunaløkonomiske oppgavene. Disse spørsmålene var også hovedtema på rådsmøtet i Stjørdal i 1988.

Særlige konkrete resultater ga ikke dette arbeid, iallfall ikke på kort sikt. Men det ble satt i gang en diskusjon innad i forbundet og i etaten, en meget nyttig diskusjon som skapte spenning og som gjeme skulle ha kommet til uttrykk på landsmøtet i Trondheim i 1990. Det var ulike syn på forbundets oppgaver og organisasjon med videre, og forbundet har neppe vært i en alvorligere «krise» enn da.

RÅDSMØTET 1989 PÅ RØROS

Rådsmøtet i 1989 ble holdt på Røros 5. og 6. oktober og var i realiteten et slags minilandsmøte. Hovedsakene på møtet var fagbladet, den fremtidige organiseringen av forbundet og lederfunksjonen.

Når det gjaldt bladet, ble sentralstyrets forslag om samarbeid med Kommunal Rapport forkastet. Etter forslag fra kemner Ame Rossvoll ble det vedtatt at rådet ønsket at sentralstyret prioriterte arbeidet med å få utgitt bladet i egen regi. Bare dersom dette ikke var mulig ble det gitt tilslutning til en samarbeidsavtale med Kommunal Rapport.

Etter landsmøtet i Sandefjord hadde sentralstyret oppnevnt en organisasjonskomite
som skulle se på den fremtidige organiseringen av forbundet. Utkast til innstilling var sendt ut til rådsmøtedeltakerne på forhånd. Saken ble drøftet på rådsmøtet, og det kom fram følgende synspunkter:

  • Medlemmer av arbeidsutvalget mener at forbundet bør utvikles fra å være et stillingsorientert forbund til å bli et funksjonsorientert forbund. Forbundet bør da åpnes for andre medlemmer enn lederen for økonomikontoret/kommunekassererkontoret.
  • Enkelte mente det burde gå et skille mellom de som hadde ansvar for henholdsvis plandelen og driftsdelen i økonomifunksjonen.
  • Andre fryktet at vi ville miste vår identitet ved å åpne forbundet for andre i sentraladministrasjonen.
  • En mente det ville kunne oppstå problemer dersom det ble flere yrkesgrupper innenfor forbundet, ved at det kan oppstå motsetningsforhold grupper imellom.
  • Knut Johansen la fram et forslag om A og B-medlemmer.
    • A-medlemmer: Ledere for kasse- og bokholderikontorene.
    • B-medlemmer: Valgte representanter fra rådgivende underutvalg.Forslaget innebærer at det må etableres A og B-kontingent, gradert.
  • En hevdet at det kunne bli problematisk å begrense antall deltakere på landsmøtene.

Det ble ikke trukket noen konklusjon eller fattet noe vedtak i saken. Når det gjaldt lederfunksjonen, skal vi her ta med det som fremgår av protokollen fra rådsmøtet:

«Tormod Lund begynte som rådmann i Spydeberg 1. september 1989. Forbundet har liten tradisjon i endringer i ledelsen når disse skifter jobb i en valgperiode. Det vanlige har vært at kemnere og kommunekasserere har vært stabile i sine stillinger og har sjelden skiftet jobb. 1 framtida må vi være forberedt på at valgte medlemmer til sentralstyret kan skifte arbeidsfelt i perioden.

Nåværende lovverk er basert på at det kun er kemnere og kommunekasserere som kan være medlem av forbundet. Medlemskapet følger stillingen. Noen unntak er gjort fra regelverket, blant annet har sentralstyret anbefalt økonomisjefer uten kommunekassereransvar å være medlem av forbundet. Under rådsmøtet på Stjørdal i 1988 ble det dispensert for Jan Olav Aasbø som sluttet som økonomisjef/kommunekasserer i Enebakk og begynte som spesialkonsulent i Akershus fylke.

Fylkeslagene ble tilskrevet om saken og ble bedt om forslag til alternativer til å løse lederspørsmålet. Arbeidsutvalget (Jan Olav Aasbø og Odd Vidar Tomter) fremmet forslag overfor sentralstyret i møte den 18. august under sak nr. 16/89 om at Tormod Lund tilbys å fortsette som leder fram til landsmøtet i 1990.


Nærmere begrunnelse for forslaget er gitt under sentralstyrets sak nr. 16/88.

Sentralstyret diskuterte arbeidsutvalgets forslag. Det ble besluttet at rådet skulle avgjøre saken på Røros. Sentralstyret vil da fremme forslag til alternative løsninger overfor rådsmøtet.

Følgende alternativer forelå til rådsmøtet:
1. Tormod Lund tilbys å fortsette som leder fram til landsmøtet i 1990 ved at det gis
dispensasjon fra § 4 i lovverket.
2. Ny leder velges blant sentralstyrets medlemmer ellers.
3. Rådet velger en annen kandidat utenfor sentralstyret.

Da sentralstyret var delt i innstillingen overfor rådsmøtet, forelå det to forslag om hvordan lederfunksjonen skulle løses.

Forslag 1: (Flertallsforslag ved Nils Aasheim, Ambjørg Hegseth og Arne Rossvoll)

Da Tormod Lund ifølge forbundets lov, § 4, ikke kan være medlem av forbundet, ser
sentralstyret det slik at Tormod Lund må fratre som forbundets leder. Styret vil i denne situasjon anbefale rådet å be kemner Egil Bjørgum om å påta seg ledervervet for perioden fram til landsmøtet i 1990.

Forslag 2: (Mindretallsforslag ved Jan Olav Aasbø og Odd Vidar Tomter)

Det gis dispensasjon fra § 4 i forbundets lovverk slik at Tormod Lund fortsatt kan være medlem av forbundet. Rådsmøtet ønsker ikke å oppheve landsmøtets valg av leder i forbundet, og forutsetter således at Tormod Lund fortsetter som leder fram til landsmøtet i 1990.

Før forslagene ble tatt opp til votering, diskuterte rådet avstemmingsprosedyren. Det ble enighet om følgende framgangsmåte:
1. Det stemmes over om rådet skal avgjøre saken.
2. Det stemmes over om det kan gis dispensasjon fra § 4.
3. Valg av ny leder.

Det ble videre avklart at sentralstyret og rådsmøtedeltakerne var stemmeberettiget, tilsammen 21. Videre ble det avklart at det var stemmeplikt og at det i tilfelle skriftlig vstemming var adgang til å stemme blankt. Det ble videre bestemt at avstemmingen kunne skje skriftlig dersom noen forlangte det.

Følgende ble vedtatt:
1. Det var enstemmighet om at lederfunksjonen avgjøres av rådsmøtet. (Avgjort ved håndsopprekning.)
2. Til dette punktet ble det krevd skriftlig avstemming. 15 stemte nei til å gi dispensasjon fra § 4. 2 stemte for å gi dispensasjon og 4 stemte blankt. Etter dette vedtaket måtte rådsmøte velge ny leder for forbundet.

Før valg av ny leder ble behandlet.fremmet generalsekretæren et benkeforslag om at sentralstyremedlem Jan Olav Aasbø velges som ny leder.

Etter at forslaget var framsatt bekreftet Jan Olav Aasbø at han ville stille som lederkandidat. Forslaget kom overraskende og noen av sentralstyremedlemmene reagerte negativt på det. Dette fordi Jan Olav Aasbø hadde blitt forespurt om han ville overta ledervervet og sagt nei. Jan Olav Aasbø svarte da at situasjonen hadde endret seg siden den gangen han hadde blitt forespurt. Han hevdet at han trodde rådet ville ha gitt Tormod Lund dispensasjon fra lovverket, slik at han kunne ha fortsatt som leder til landsmøtet i 1990.

Forslaget ble negativt mottatt og Jan Olav Aasbø valgte å trekke sitt kandidatur.

3. Flertallsforslaget fra sentralstyret på valg av ny leder ble så tatt opp til votering. Kemner Egil Bjørgum, Kristiansand ble enstemmig valgt til ny leder av forbundet.»

Bjørgum var dermed tilbake i forbundets ledelse. De viktigste oppgavene sentralstyret prioriterte på det tidspunkt, var å få utgitt fagbladet igjen, samt å forberede landsmøtet i 1990. Bjørgum påtok seg ansvaret som redaktør av bladet, som kom ut igjen fra og med 1990. Etter at bladet ikke hadde kommet ut på 2 år, ble det å starte på nytt igjen, både når det gjaldt å skaffe abonnenter og annonsører.

FORVARSEL OM ROSA-PROSJEKTET

I «Kommunal økonomi» nr. 3/ 1990 tok redaktøren opp en sak som var omtalt i statsbudsjettet for 1990, nemlig om organiseringen av offentlige innkrevingsoppgaver. Regjeringen skrev der at «det pågår et arbeid i finansdepartementet når det gjelder organiseringen av skatte-, avgifts- og tolladministrasjonen med sikte på å avklare om det kan være gevinster ved organisatoriske omlegginger.»

Våren 1990 ble forbundets leder innkalt til Finansdepartementet for å ta del i disse drøftelser. Dette var starten på en sak som siden har engasjert forbundet sterkt og som ennå ikke er avsluttet. Saken er behandlet som eget tema i denne beretningen..

LANDSMØTET I TRONDHEIM I 1990

Landsmøtet i 1990 - det 36. i rekken – ble holdt i Trondheim i tiden 12.-15. juni. Landsmøtehotellet var Royal Garden Hotel. Opplegget for dette landsmøtet var forsåvidt det samme som det hadde vært siden 1981.

Det knyttet seg stor spenning til landsmøtet - i første rekke til behandlingen av organisasjonskomiteens innstilling, men også til statssekretær Dagfinn Høybråtens foredrag. (Høybråten var på det tidspunkt statssekretær i Finansdepartementet.) Høybråten gjorde blant annet rede for det arbeid som pågikk i departementet med hensyn til omorganisering av skatte-, avgifts- og tolladministrasjonen.

Statssekretæren var uventet konkret og direkte, og det kom fram at spørsmålet om statlig overtakelse av skatteinnkrevingen og arbeidsgiverkontrollen også var aktuelt å vurdere. Det var en lettere sjokkert forsamling som tok pause etter Høybråtens foredrag - og denne saken preget resten av landsmøtet. Positivt og overraskende var det imidlertid at KS sin leder, Jakob Eng, i sitt foredrag gikk inn for at kommunene skulle beholde skatteinnkrevingen.

Også ved dette landsmøtet var Bjørgulv Noraberg foredragsholder. På det tidspunkt var han rådmann i Lillehammer. Hans tema var, som tidligere, kommu
nekassererens rolle i kommuneforvaltningen. Noraberg gikk sterkt ut - og blant annet spådde han - også som tidligere – kommunekassererens «undergang» i løpet av de neste 3-4 årene.

Den store saken blant de interne sakene var den framtidige organisering av forbundet. På landsmøtet i Sandefjord tre år tidligere var sentralstyret pålagt å oppnevne et utvalg med oppgave å se på organiseringen av forbundet. Utvalget, eller organisasjonskomiteen som det også ble kalt, besto av Tormod Lund, Eidsberg, leder, (fra 1989 erstattet av Egil Bjørgum) Marit Klev, Mandal, Lomts Olaf Strugstad, Snåsa, Torleif Nyork, Sande, Leif Sylta, Lillesand og Jan Olav Aasbø, Akershus fylke. De avga sin innstilling i februar 1990, det vil si i god tid før landsmøtet. Komiteen var delt i et flertall og et mindretall. Det viktigste som skilte flertallet og mindretallet var spørsmålet om hvem som skulle kunne bli medlem i forbundet. Flertallet gikk inn for status quo, stort sett, mens mindretallet gikk inn for en utvidelse av medlemskapsadgangen. Et annet kontroversielt punkt var navnespørsmålet. Dette ble av et flertall i komiteen foreslått endret til «Kommunaløkonomisk Forbund». Mindretallet, Bjørgum og Strugstad, ønsket inntil videre å beholde det gamle navnet.

Under landsmøtets forhandlinger foreslo Reinert Guren tidlig under behandlingen at saken burde utsettes til neste landsmøte. Han begrunnet dette med den usikkerhet som var til stede når det gjaldt ansvaret for skatteinnkrevingen og arbeidsgiverkontrollen, og når det gjaldt kommunekassererstillingen etter den nye kommunelov som var under forberedelse. Møtedirigenten, kemner Asbjørn Andersen, Arendal, bestemte da at det skulle stemmes over Gurens utsettelsesforslag. Dette til tross for at det var flere som tok til orde for at en ønsket å diskutere saken før en stemte over utsettelsesforslaget. Møtelederen holdt fast på sitt standpunkt - og utsettelsesforslaget ble vedtatt med 85 mot 66 stemmer. Det ble atskillig frustrasjon over at en ikke fikk diskutert saken.

Under festmiddagen ble kemner Reinert Guren utnevnt til æresmedlem av forbundet,
og disse fikk tildelt forbundets hederstegn i gull:
Underdirektør Arvid M. Hannerød, Kommunaldepartementet
- Kontorsjef Tormod Glomstein, Skattedirektoratet
- Rådmann Tormod Lund, Spydeberg
- Fylkeskasserer Jan Olav Aasbø, Akershus.

Egil Bjørgum stilte til gjenvalg som leder. Det gjorde også Arne Rossvoll, Tromsø, og kommunekasserer Nils Aasheim, Time. Jan Olav Aasbø og Ambjørg Hegseth gikk ut av styret, og som nye medlemmer valgtes kommunekasserer Lomts Olaf Strugstad, Snåsa, og kemner Håkon Paulsen, Sarpsborg.

Medlemskapskontingenten ble økt fra kr 400,- til kr 750,-, og fylkeslagenes andel fra kr 150,- til kr 250,-. Godtgjørelsen til leder ble økt til kr 20 000,- og til kasserer kr 6 000,-. Godtgjørelsen til sekretær fikk sentralstyret fullmakt til å fastsette.

ÅRENE 1990-93

Ved inngangen til den nye landsmøteperioden var det mange store og viktige saker å ta fatt på. Blant de viktigste var disse:

  • Oppfølging av ROSA-prosjektet.
  • Oppfølging av forslaget til ny kommunelov.
  • Nye budsjett- og regnskapsforskrifter.
  • Organisasjonssaken, som ble utsatt på landsmøtet i Trondheim.
  • Kursvirksomheten
  • Sekretariatspørsmålet

For å begynne med det siste strekpunktet. Kommunekasserer Odd Vidar Tomter, Askim, som ble engasjert som generalsekretær i 1987, sa etter landsmøtet i Trondheim opp engasjementet, og inntil det ble ansatt generalsekretær i full stilling fra 1.1.1992, fungerte lederen som sekretær. Dette var en uholdbar situasjon, da lederen også var redaktør av fagbladet. Spørsmålet om å ansette en generalsekretær i full stilling meldte seg derfor med stadig større styrke. Lederen var betenkt over å ansette generalsekretær i full stilling av hensyn til forbundets økonomi, men det ble til at sentralstyret annonserte i bladet etter generalsekretær. Og i møte 27. august 1991 ble Paul Aavik ansatt. Aavik begynte i stillingen 2. januar 1992. En svært viktig sak var dermed løst. I ettertid har det vist seg at lederens betenkeligheter vedrørende økonomien var ubegrunnet. Økonomien i forbundet har aldri vært bedre enn etter at vi fikk generalsekretær i full stilling. Likeledes har det vist seg at vi fikk den rette personen til stillingen. Men mer om det et annet sted i beretningen.

Også ROSA- prosjektet og forbundets engasjement i forbindelse med ny kommunelov blir omtalt særskilt. Her skal bare bemerkes at disse to sakene har krevd mye tid og ressurser fra forbundets side. Når dette skrives, er den nye kommuneloven vedtatt med et, for forbundet relativt tilfredsstillende resultat, mens ROSA-prosjektet først vil få en avklaring i løpet av høsten 1994, forhåpentligvis. Kort fortalt har hovedspørsmålet for forbundet i forbindelse med ny kommunelov vært om det skulle tas inn i loven noen bestemmelse om kommunekassererstillingen. I kommuneloven av 1954 var det i § 41 bestemmelse om at det skulle være en kommunekasserer i enhver kommune, og en fylkeskasserer i fylkeskommunen. Både kommunelovkomiteen og Regjeringen foreslo at § 41 skulle utgå og ikke erstattes med noen tilsvarende bestemmelse. Dette utfra at det var et overordnet mål at det ikke skulle lovfestes bestemte stillinger, men la det bli opp til hver enkelt kommune å bestemme sin organisering.

Under behandlingen i Stortinget lyktes det å få inn en bestemmelse i § 24.2 om at det i enhver kommune og fylkeskommune skal være en regnskapskyndig person med det faglige ansvaret for regnskapet. I forbundet og i etaten ble dette betraktet som en «halv seier». En hovedbegrunnelse fra forbundets side var å få regnskapets betydning understreket i loven.

Når det gjelder ROSA-prosjektet har forbundet - forøvrig i nært samarbeid med Kommunenes Sentralforbund - arbeidet for at kommunene skal beholde ansvaret for skatteoppkrevingen og arbeidsgiverkontrollen.

Rådsmøtet i 1991 ble holdt i Stjørdal. Hovedsaken var som ellers på de fleste møtene i forbundets organer på den tiden, ny kommunelov, ROSA-prosjektet og organisasjonssaken. Ellers var det gruppearbeid. Deltakerne ble delt i 5 grupper og bedt om å svare på følgende spørsmål:

1. Bør forbundet gå inn for at både
a) skatteoppkrevingen (inklusive arbeidsgiveravgiften) og
b) arbeidsgiverkontrollen fortsatt skal være kommunale oppgaver eller
c) at disse oppgavene bør overtas av staten?

2. Bør forbundet gå inn for at andre statlige innkrevingsoppgaver for eksempel innkrevingen av merverdiavgiften og investeringsavgiften skal overtas av kommunen?

3. Hvordan ser gruppen på en organisering der alle offentlige innkrevingsoppgaver, unntatt innkrevingen av rene kommunale krav, blir samlet i et statlig lokalt/regionalt innkrevingskontor?

4. Hvilke oppgaver forventer gruppen at sentralstyret skal ta opp og løse i inneværende landsmøteperiode?

5. Mener gruppen at sentralstyret bør ansette generalsekretær i heltidsstilling?
6. Hva er gruppens vurdering av fagbladet «Kommunal økonomi»? Nevn positive og negative sider.

7. Hvilken rolle og hvilket ansvar skal fylkeslagene ha (også når det gjelder fagbladet)?

Av spørsmålene fremgikk tydelig hva forbundet var opptatt av - og av svarene fremgikk like tydelig at det var full enighet om det viktigste, nemlig:
- at skatteinnkrevingen fortsatt bør være en kommunal oppgave
- at kommunekassererne bør påta seg skattefogdens innkrevingsoppgaver
- at forbundet bør ansette generalsekretær i full stilling.

Når det gjelder arbeidsgiverkontrollen, gikk 4 grupper inn for at den fortsatt skal være en kommunal oppgave. En gruppe hadde et visst forbehold på dette punkt.

I begynnelsen av 1990-årene ble det i en rekke kommuner, særlig i bykommunene, satt igang skatteaksjoner som vakte oppmerksomhet. Først ute var Oslo og Tromsø, og s
ærlig sistnevnte hadde stor suksess. Hensikten med aksjonene var blant annet å avdekke svart arbeid og styrke skatte- og betalingsmoralen.

1992 ble en milepæl i forbundets historie i og med at generalsekretær Paul Aavik begynte i stillingen. Forbundet fikk leie kontorlokaler av Kommunenes Sentralforbund i Kommunenes Hus, Haakon VII's gate 5. Og det tok ikke lang tid før generalsekretæren hadde etablert seg og var i full sving. Det aller første han tok fatt på av faglig arbeid var å avholde kurs i regnskapsavslutning - i samtlige fylker. Deltakelsen var svært god, og tilbakemeldingen om kursets kvalitet meget rosende, ja, det ble en god start, også økonomisk.

Rådsmøtet i 1992 ble holdt i Stjørdal i april. Igjen var forslaget til ny kommunelov og ROSA-prosjektet hovedsakene. For å styrke forbundets økonomi ble det vedtatt å henstille til fylkeslagene å avstå sin del av medlemskontingenten. Når det gjelder ROSA-prosjektet, ble det vedtatt å oversende
et brev til Finansdepartementet der det ble stilt nærmere bestemte krav i forbindelse med utredningsarbeidet. Blant de forhold som utredningen burde inneholde var:

  • Klarlegging av hva som fungerer godt og hva som fungerer mindre godt.
  • Erfaringer fra Danmark og Sverige.
  • Konsekvensene for kommunene om staten skulle overta ansvaret for skatteinnkrevingen.
  • Sammenhengen mellom innfordring og kontroll.
  • Skillet mellom fastsettelse og innkreving.
  • Hva en kan oppnå med bedre samarbeid.
  • Om likning som kommunal oppgave.

At forbundets brev hadde betydning for utredningsarbeidet, er det neppe tvil om, men det ble ikke tatt hensyn til alle forbundets krav.

Når det gjelder organisasjonssaken, en gjenganger i forbundet, ble også den behandlet på rådsmøtet. Rådsmøtet vedtok at sentralstyret skulle forberede den til landsmøtet i Bergen i 1993.

Etter at generalsekretær Aavik hadde tiltrådt stillingen, tok han initiativet til en rekke
kurs som ble avholdt i 1992 og 1993. Foruten det foran omtalte kurs i regnskapsavslutning, kan nevnes kurs om anmeldelse, den nye tvangsfullbyrdelsesloven, merverdiavgift/investeringsavgift, aktivering/ avskriving og regnskapsanalyse - og om innfordring. Når det gjelder sistnevnte kurs, er opplegget et 3-trinns kurs.

LANDSMØTET I BERGEN I 1993

Det 37. landsmøtet ble holdt i Bergen i tiden 16. til 19. juni 1993. Landsmøtehotellet var SAS Royal Hotel Bryggen.

Dette ble et landsmøte preget av langt større optimisme enn tilfellet var i Trondheim 3 år tidligere. Det hadde i første rekke sammenheng med at det var blitt en avklaring når det gjaldt kommunekassererens stilling i den nye kommuneloven, nemlig at det kom inn i lovens § 24 at det skal være en regnskapskyndig person i enhver kommune, og at innstillingen fra ROSA-utvalget holdt fast på at skatteoppkrevingen fortsatt skal være en kommunal oppgave. Dessuten at en hadde fått ansatt generalsekretær med den aktivitetsøkning som det hadde ført med seg.

Og det ble et meget vellykket landsmøte. Den lokale arrangementskomiteen hadde gjort et meget godt arbeid, under ledelse av kemneren i Bergen, Brit A. Bennett, og takket være denne komiteen ga landsmøtet også et solid økonomisk overskudd.

Hovedtalen var ved statssekretær Jan Aaboen, Finansdepartementet. Tittelen på hans foredrag var: «Økonomiske problemer for fedrelandet, hva kan kommunesektoren bidra med?»

Ellers vakte det betydelig interesse foredraget til Bjarne Hope, direktør for FLID-prosjektet, som ga synspunkter på temaet: «Bedre samspill mellom kommunale og statlige instanser, hvilke potensiale ligger der?» Spørsmålet gikk i første rekke på forholdet kemner/kommunekassererkontorene og likningskontorene. Og foredragsholderen så mange muligheter for gevinster ved et mer utviklet samarbeid.

Bred plass innen den faglige delen hadde følgende tema: Kommune-Norge med nye oppgaver, nye arbeidsformer, nye organisasjons-, styrings- og ledelsesformer. Henger du med i svingene som leder? Eller ber du: Stopp verden, jeg vil av?

Det var en rekke innledningsforedrag om temaet - og det endte opp med en paneldebatt.

Behandlingen av de interne sakene gikk greit unna. Beretning og regnskap ble godkjent uten særlige merknader og diskusjoner, likeså 3-års plan og fastsetting av medlemskontingent. (Økte fra 750,- til 800,-).

I forbindelse med organisasjonssaken, som til landsmøtet ble lagt fram som ny lov for forbundet, begrenset diskusjonen seg stort sett til to forhold: navnet på forbundet og medlemskapsadgangen. Sentralstyret foreslo at navnet skal være som tidligere, det vil si Norges kemner- og kommunekassererforbund, men med undertittel:
Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring. Her kom det et alternativt forslag fra økonomisjef Lillian Jamt, Sortland, som foreslo navnet: Norges Kommunaløkonomiske Forbund. Sentralstyrets forslag ble vedtatt med stort flertall.

Når det gjaldt medlemsadgangen, innebar sentralstyrets forslag en viss utvidelse i forhold til tidligere lov, idet forbundet skulle åpnes for personer med overordnet lederansvar knyttet til andre deler av den overordnede økonomiforvaltning enn regnskap og skatteinnfordring, for eksempel plan- og budsjettsjefer. Også her forelå det et alternativt forslag fra Lillian Jamt. Hennes forslag gikk ut på at de som har arbeidsoppgaver knyttet til andre deler av den overordnede økonomiforvaltning skulle kunne være medlemmer.

Det var vanskelig å se særlig forskjell på disse to forslagene. Forslaget til Jamt fikk imidlertid ikke tilslutning.

Valgkomiteens forslag til nytt sentralstyre ble vedtatt, bortsett fra for en av vararepresentantenes vedkommende. Leder og nestleder ble gjenvalgt, det vil si Bjørgum og Strugstad. Som nye medlemmer kom kommunekasserer Eigil Fredriksen, Asker, kommunekasserer Roald Borgen, Bjarkøy, og økonomisjef Helen Leversund, Bømlo inn.

Den andre kvelden under landsmøtet var deltakerne kommunens gjester på en mottakelse i Håkonshallen, og det ble en stor opplevelse. Toastmaster under festmiddagen var rådmannen i Bergen, Bjarne Jensen. Forbundets hederstegn ble tildelt to av de avtroppende sentralstyremedlemmer, Ame Rossvoll og Nils Aasheim. Skattedirektør Willy Ovesen ble overrakt gave fra forbundet. Møteledere under landsmøtet var kommunekasserer Rolf Baglo, Verdal, og Arnfinn Ihle, Fitjar, og møtesekretærer var Bjørg Wøllo, Svelvik og August Salvesen, Farsund.

ÅRENE 1993 - 94

Det var et samlet og styrket forbund som fremsto etter landsmøtet i Bergen. Situasjonen hadde endret seg radikalt siden landsmøtet i Trondheim i 1990.

For å styrke forbundets faglige virksomheter ble det på landsmøtet vedtatt å opprette tre fagutvalg med et sentralstyremedlem
som leder for hvert av dem, slik:
Fagutvalg for skatt: Roald Borgen
Fagutvalg for regnskap: Eigil Fredriksen
Fagutvalg for økonomi: Helen Leversund

Det knytter seg store forventninger til fagutvalgenes arbeid - at de skal skape større bredde og engasjement i forbundet.

Kurs og opplæringstiltak er fortsatt høyt prioriterte oppgaver. Blant annet arbeides
det, som tidligere nevnt, med et 3-trinns opplegg for innfordring. Trinn l er utviklet som et regionalt kurs over tre dager - et elementærkurs. Trinn 2 er under utvikling omtrent etter samme opplegg som trinn 1, men som et mer spesialisert kurs på regionnivå. Når det gjelder trinn 3, arbeides det for tiden med et opplegg på Høyskolen i Agder (HIA). Dette kurset vil gi vekttall.

1. mai 1994 ble det første landsstyremøtet holdt, og møtestedet var Ålesund.
Landsstyret erstatter rådet etter den nye loven. Fagutvalgene deltok også på dette
møtet.

ÅRENE 1958 - 1960

Etter at «Skatt av årets inntekt» var innført fra 1.1.1957, med kommunekassereren som den aktive part når det gjaldt å ta imot og kreve inn de forskjellige skatteartene, kom vår etat mye mer fram i lyset enn tilfelle var før nyordningen. Det ble satt fokus på kommunekassererens arbeidsoppgaver og arbeidsmetoder fordi resultatet av alt dette fikk stor betydning for det offentliges økonomi. En skulle ikke bare påse at skattene ble betalt, men også kontrollere at arbeidsgiverne foretok korrekt skattetrekk og betalte i rett tid. Allerede i 1956 var det satt i gang kurs for ansatte ved kommunekassererkontorene, og denne kursvirksomheten fortsatte utover 1960-tallet. Etterhvert klarte man å opparbeide ekspertise innen egne rekker på de forskjellige saksområdene, og med bistand fra Skattedirektoratet og skattefogdene ble fylkeskursene gjennomført ved hjelp av lokale krefter.

For å kunne gjøre skatteinnfordringen så effektiv som mulig, ble det vedtatt enkelte nye lover og regler i forbindelse med videre dekningsforfølgning.

Kommunekassererne fikk blant annet anledning til å søke om utpantingsrett for
skatter og avgifter. Arbeidsgiverkontroll og trekkettersyn ble nye, viktige oppgaver, men dette arbeidet ble ikke så effektivt som ønskelig i mange kommuner, idet det manglet bevilgninger til nye stillinger. Staten og fylkene var heller ikke villige til å delta i finansieringen av kontrolltiltakene. Dette skyldtes at disse arbeidsoppgavene etter deres syn tilhørte de plikter som kommunene skulle ha som ansvarlige for innfordringsarbeidet.

LANDSMØTET 1960 I NARVIK

Forbundet holdt sitt 26. landsmøte i Narvik 23.-25. mai 1960. Møtet ble åpnet i Folkets Hus av forbundsformann Halfdan Olsvold i nærvær av ca. 250 deltakere og gjester, deriblant skattedirektør K. L. Bugge som for første gang besøkte vårt forbunds landsmøte.

Som vanlig var det en rekke hilsningstaler, både fra innenlandske og utenlandske gjester. Under åpningen kunne formannen opplyse at forbundet hadde mottatt en meget flott gave fra tidligere mangeårig formann Erling Grorud. Gaven var en sølvbeslått formannsklubbe med den latinske inskripsjon: «Gutta cavat lapidem, non vi sed saepe cadendo» som betyr «dråpen uthuler stenen, ikke ved sin tyngde, men ved stadig å falle». Forsamlingen ga umiddelbart sin tilslutning til at det ble sendt et takke- og hilsningstelegram til den gamle formann og æresmedlem.

Umiddelbart etter åpningen, startet landsmøtets faglige del, og programmet bar tydelig preg av at en for første gang skulle evaluere «Skatt av årets inntekt». Det var foredrag av byråsjef Ame Scheel i Finansdepartementet om «Endringer i skattebestemmelsene», og av avdelingsdirektør Harald Glenne fra Skattedirektoratet som stilte spørsmålet: «Hvor langt er vi kommet, og hva står vi overfor?». Etter foredragene var det anledning til spørsmål. Programmet inneholdt også foredrag av ekspedisjonssjef Helge Brustad i Kommunaldepartementet som tok for seg de kommende kommunesammenslutninger og de følger dette ville få for kommunale tjenestemenn. Dette var jo også en meget aktuell sak på det tidspunkt.

Forbundets interne saker ble deretter behandlet i to «avdelinger», der valg ble unnagjort første dag, og de øvrige forbundssaker på avslutningsdagen. Ved valgene ble kommunekasserer A. B. Anderssen, Laksevåg, valgt _til ny formann etter Halfdan Olsvold, som hadde bedt seg fri etter 9 år i ledervervet. Valgkomiteen hadde foreslått Alfred Lund, men ved skriftlig avstemning ble Anderssen valgt med 59 mot 55 stemmer. Roald Claussen fra Vefsn og Arne Garnaas fra Tønsberg kom inn som nye styremedlemmer, mens Alfred Lund, Vang, og Sigurd Rygh, Stavanger, ble gjenvalgt. Sistnevnte hadde også vervet som redaktør for «Herredskassereren».

Av saker som var oppe til behandling var blant annet spørsmål om endring av forbundets og medlemsbladets navn. Begge disse saker var gjengangere på landsmøtene, og forble også denne gangen uløst. Men medlemskontingenten ble forhøyet, fra kr.30, til kr.40,-. Egentlig en ganske betydelig forhøyelse. Men når en vet at av denne kontingenten skulle fylkeslagene ha kr.15,-, ble det likevel ikke den store summen til disposisjon for forbundets drift.

Festmiddagen ble en enestående hyllest til den avgåtte formann Halfdan Olsvold. Under stående applaus ble han tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull. Deretter ble han utnemnt som forbundets æresmedlem, den 6. i rekken på 40 år! Det var også stort medaljedryss fra forbundets orden «Det Gylne Pant». Peter Indreberg fra Borgund, med hele 13 år bak seg i sentralstyret, ble utnevnt til Commandør, mens hele 7 personer fikk Ridderkorset. «Riddernes» navn er gjengitt i egen oversikt i denne beretningen

ÅRENE 1960 - 1963

I 1962 dukket en ny tanke opp blant politikerne. En skulle søke å gjennomføre en
ordning med såkalt «lønnsskatt». En slik ordning skulle medføre at trukket skatt i
løpet av inntektsåret skulle bli lik skatten av årsinntekten, og derved skulle etterfølgende likningsbehandling kunne falle bort. Forbundets formann, A. B. Anderssen, ble medlem av det utvalget som departementet oppnevnte for å komme med innstilling i saken. Utvalget avga sin innstilling 13. oktober 1963. Den var ikke enstemmig, idet medlemmene Anderssen og Glenne i en særuttalelse sa seg skeptiske til de foreslåtte endringer i gjeldende innbetalings- og oppgjørsordninger. En høringsrunde i forbundet viste at det også blant medlemmene var stor skepsis til lønnsskatteordningen, og forbundets styre vedtok i møte 22.4.1964 å gå mot innstillingen. Bakgrunnen var nok den oppfatning at de tekniske hjelpemidler som da fantes rundt om på kommunekassene, ikke var tilfredsstillende til å gjennomføre en utliknings- og betalingsordning som ville være totalt avhengig av slike hjelpemidler.

I november 1964 uttalte Riksskattestyret: «Når det gjelder forslagene om å etablere en årsutjevningsordning og oppheve selvangivelsesplikten for det store flertall av lønnstakere, er Riksskattestyret, i samsvar med den oppfatning som er kommet til uttrykk i de aller fleste uttalelser fra likningskyndig hold, kommet til at forslagene ikke for tiden kan anbefales gjennomført.»

Denne uttalelsen førte til at saken ble lagt på is for en tid, men tanken om en lønnsskatt var fortsatt levende. Dette skal vi komme tilbake til.

LANDSMØTET I LARVIK I 1963

Forbundets 27. landsmøte ble holdt 30.9.-10.1963 i Larvik, og dette ble et av de største som hittil var blitt arrangert. Ca. 300 deltakere hadde møtt fram da formannen A. B. Anderssen foretok den høytidelige åpning i «Munken» kino.

Første dag var avsatt til forbundets interne saker, og «som vanlig» var en endring av
forbundets navn, bladets navn og forbundets lover på programmet. Men, noen navneendringer ble det ikke denne gangen heller. Derimot ble det vedtatt å søke om å få tittelen kommunekasserer endret til kemner i alle kommuner. (Dette ble imidlertid avvist av Finansdepartementet i brev til forbundet 25.8.1964)

Som foredragsholdere var byråsjef Thomas Schiøtz fra Statistisk Sentralbyrå og underdirektør Gunnar D. Germeten fra Statens Rasjonaliseringsdirektorat engasjert. Dessuten var det forberedte innlegg fra de nordiske lands representanter (Danmark, Sverige og Finland) som orienterte om kommuneforvaltningens oppbygging i sine respektive land. Det norske bidrag i denne forbindelse var ved konsulent Einar Tofte, Kommunaldepartementet.

Under landsmøtet ble kemner Th. Mesel, Oslo, utnevnt som forbundets 7. æresmedlem for sine fortjenester som forbundets og bladets juridiske konsulent i en årrekke. Ved valgene ble A. B. Anderssen gjenvalgt som formann. Terje Hansen, Trømsøysund, ble nytt styremedlem istedenfor R. Claussen som ba seg fri, forøvrig ble hele sentralstyret (Alfred Lund, Vang, Sigurd Rygh, Stavanger og Arne Garnaas, Tønsberg) gjenvalgt for en ny 3-år
speriode.

Forbundets landsmøtemiddag foregikk i tradisjonelle former, under sikker ledelse av kveldens toastmaster, Kjell Tollefsen. Det var en rekke taler, blant annet av avdelingsdirektør Harald Glenne som høstet stor applaus da han hilste forbundet og avsluttet med det latinske «Vivat, crescat, fioreat» som oversatt betyr «Gi det må leve, gi det må ha fremgang, gi det må blomstre».

Under middagen ble A. B. Andersson utnevnt til Commandør av «Det Gylne Pant» mens Knut E. A. Høiaas fikk Ridderkorset.

ÅRENE 1963 - 1966

I 1965 ble ordningen med fødselsnummer på 11 siffer for alle landets innbyggere innført. Allerede den gang hadde man store forventninger til hvordan en kunne benytte dette nummeret i forskjellige sammenhenger.

Ved innføring av «Skatt av årets inntekt» ble hullkortmetoden tatt i bruk rundt om i kommunene, og dette systemet utviklet seg videre. Fra 1.1.1965 ble det i Larvik kommune tatt i bruk et system for integrert databehandling også for kommuneregnskapet. Disse nye metodene medvirket nok sterkt til at det ble nødvendig med en revisjon av gjeldende forskrifter for budsjettoppstilling og regnskapsføring for kommunene. I brev av 13.4.1965 anmodet Kommunaldepartementet vårt forbund om å foreslå ett av medlemmene til et utvalg på seks som skulle ha som mandat å utarbeide forslag til nye forskrifter. Forbundet foreslo da formannen A. B. Anderssen, og han ble også senere oppnevnt. Formann i utvalget ble byråsjef Thomas Schiøtz fra Statistisk Sentralbyrå.

Den 1.1.1967 trådte Lov om folketrygd av 17. juni 1966 i kraft. Folketrygden skulle blant annet finansieres av en arbeidsgiveravgift på det beløpet arbeidsgiverne pliktet å innberette som lønn og godtgjørelse til sine ansatte. I de 10 årene som var gått siden «Skatt av årets inntekt» var innført, hadde kommunekassererne vist at de hadde et godt tak på kontroll- og innfordringsarbeidet overfor arbeidsgiverne. Det var derfor et naturlig valg når kommunekassererne også ble tillagt arbeidet med innkreving av arbeidsgiveravgiften. Det ble nå nødvendig med ny kursvirksomhet under ledelse av skattefogdene. Nå kunne de imidlertid stort sett bruke de samme instruktørene som tidligere.

LANDSMØTET I HAUGESUND I 1966

Forbundets 28. landsmøte ble arrangert i Haugesund den 25.-27. august 1966. Den høytidelige åpning foregikk i «Festiviteten» kino med musikk, prolog og en rekke hilsningstaler. Og mens ledsagere og gjester deretter dro ut på en sight-seeing i Haugesund og omegn, ble landsmøtets faglige del åpnet med foredrag av avdelingsdirektør Harald Glenne, Skattedirektoratet. Temaet var naturlig nok «Folketrygden og kommunekassererne», og etter foredraget var det avsatt tid til spørsmål og kommentarer.

Det andre store fagtema var «Revisjon av budsjett- og regnskapsforskriftene» ved
byråsjef Ths. Schiøtz, Statistisk Sentralbyrå. Også dette emnet var imøtesett med stor interesse, og det var etter foredraget avsatt tid til en rundebordskonferanse med deltakere fra store og små kommuner. I samme forbindelse holdt disponent Leif Ellingsen fra Vestfold og Telemark Hullkortsentral en orientering om «EDB-kommuneregnskapet».

Forbundets middag ble holdt i Hotell Saga. Kveldens toastmaster var kommunekasserer Torger Skretting, Klepp, og som vanlig var det en rekke taler. Økonomidirektør Landelius fra Nacka, Sverige, hilste fra de utenlandske gjester, og det var også tale av skattedirektør K. L. Bugge. Under middagen ble kemner Arne Myhren, Lillehammer, utnevnt til Commandør av «Det Gylne Pant» og 3 kemnere/kommunekasserere fikk Ridderkorset.

Forbundets interne saker ble behandlet på møtets siste dag, og tradisjonen tro ble det foretatt noen lovendringer, mens forslag om å endre navn på forbund og medlemsblad ikke fikk tilslutning. A. B. Anderssen ble gjenvalgt som forbundets formann med kraftig akklamasjon, og det ble også de 2 styremedlemmene som mottok gjenvalg, nemlig Alfred Lund, Vang, og Arne Garnaas, Tønsberg. Nye medlemmer av styret etter Rygh og Hansen ble Ørnulf Jacobsen, Bærum og Rolf Lind Ytterstad fra Harstad.

ÅRENE 1966 - 1969

10.10.1966 ble «De interkommunale Datasentralers Landsforbund» stiftet med de 7
kommunale hullkortsentralene som medlemmer. På denne tiden ble det stadig mer
aktuelt for kommunene å skaffe nytt maskinelt kontorutstyr, og kontormaskinfirmaene ga nye tilbud om EDB-løsninger, blant annet i samarbeid med hullkortsentralene. Brukerprogrammene ble utviklet sammen med ressurspersoner fra de forskjellige miljøene.

I forbindelse med det merarbeid som kommunekassererne ble pålagt ved iverksettelsen av folketrygdloven, ble det reist krav om godtgjørelse. Det ble ført forhandlinger om saken, men disse førte ikke fram. Resultatet ble at kravet ble avvist av Norges By- og Herredsforbund i brev av 1.3.1968. Mange av kommunekassererne følte i denne saken at de var blitt «sveket» av sin egen arbeidsgiver.

LANDSMØTET I TRONDHEIM I 1969

Forbundets 29. landsmøte ble arrangert i Trondheim 24.-26. september 1969. Dette ble samtidig en markering av forbundets 50-års jubileum, idet forbundet ble stiftet på Hotell Norge i Kristiania den 9. desember 1919.

Landsmøtets åpning fant sted i «Sentrumbygget» i nærvær av ca. 300 deltakere fra fjern og nær. Det var Trondheims kemner Otto Angell-Petersen som ønsket forsamlingen velkommen. Han opplyste at det var 4. gang at kommunekassererne la sitt landsmøte til Trondheim, og at fylkesforeningen var spesielt glad for å kunne arrangere dette landsmøte som samtidig var en markering av forbundets 50-års jubileum. Hilsningstalene ved åpningen bar da også preg av at dette var et jubileum, og det kom mange rosende ord til forbundet for dets virke gjennom disse årene. Forbundets formann, A. B. Anderssen, kunne deretter erklære landsmøtet for åpnet.

Møtets faglige del startet med foredrag av konsulent Tove Friis-Petersen om endringer i Skattebetalingsloven som særskilt berørte kommunekassererne. Senere var det foredrag av økonomisjef Ths. Schiøtz om de nye budsjett- og regnskapsforskrifter som skulle tre i kraft fra 1.1.1972. Det 3. foredrag ble holdt av disponent O. E. Michaelsen om EDB-samarbeidet med kommunekassererne. Etter alle foredrag var det ordskifte med stor oppslutning fra en entusiastisk forsamling. Og, mens møtedeltakerne jobbet som verst med faglige spørsmål, var gjestene ute på sight-seeing, til Ringve Museum, til Skistua og til Nidarosdomen, der det også ble arrangert en orgelkonsert ved domorganist Ludvig Nielsen.

Forbundets jubileumsmiddag ble holdt i Palmehaven på Hotell Britannia og ble et maratonløp uten sidestykke. Den ene tale avløste den andre, korte og lange, spirituelle og pompøse. Med gratulasjoner og takksigelser. Og innimellom ble det spist og drukket. Og sunget. Takkesanger og hyldningssanger. Og ikke mindre enn 4 nasjonalsanger. Pluss kongesangen. Gjestene koste seg, men tiden fløy. Ved midnatt, fremdeles med gjestene til bords, startet den tradisjonelle ordensutdeling i «Det Gylne Pant». Hele 3 Commandører ble utnemnt, nemlig underdirektør Harald Glenne, kemner Knut E. A. Høiaas og kemner Ame Garnaas. I tillegg ble fire kemnere/kommunekasserere slått til Riddere. Middagen ble avsluttet med sang og en skål for vårt kjære forbund. Ja, en slik jubileumsmiddag er det nok ikke mange ganger man får oppleve!

På landsmøtets siste dag ble forbundets interne saker behandlet. På grunnlag av en meget grundig utredning, framført for landsmøtet av kemner Angell-Petersen, ble det enstemmig vedtatt å endre forbundets navn til «Norges Kemner- og Kommunekassererforbund». Det var nok mange som dermed følte lettelse, ettersom navnesaken hadde vært en gjenganger på de fleste landsmøtene etter krigen. Og by- og herredskasserere var det i realiteten svært få igjen av. Men navnet på bladet ble ikke endret. Det ble utsatt til senere. Ved valgene sa forbundets formann gjennom de siste 9 år bestemt fra seg gjen
valg, og ny formann ble kommunekasserer Ørnulf Jacobsen, Bærum. Styremedlemmene Alfred Lund og Arne Garnaas hadde også frabedt seg gjenvalg, og etter skriftlig avstemning ble kemner Kjell Tollefsen, Horten, kemner Knut E. A. Høiaas, Drammen og kemner Otto Angell-Petersen, Trondheim, innvalgt som nye styremedlemmer. Rolf Lind Ytterstad fra Harstad ble gjenvalgt. Dermed gikk det store jubileumsmøtet i Trondheim over i historien.

ÅRENE 1969 - 1972

Tidlig på 1970-tallet kom et par lover som skulle få stor betydning for vårt arbeid. Fra 1.1.1970 fikk vi den nye «Merverdiavgiftsloven» som blant annet førte til en omlegging av den kommunale regnskapsføringen. Kommunene ble også momspliktige for deler av sin egen virksomhet, og dette ble derfor et nytt område kommunekassererne måtte sette seg inn i. Fra 1.7.1971 trådte også «Lov om offentlighet i forvaltningen» i kraft, og selv om store deler av vår virksomhet falt utenfor lovens virkeområde, fikk den stor betydning for kravet om offentlighet omkring saksbehandlingen i kommunene.

Spørsmålet om innføring av «lønnsskatt» hadde ligget på is noen år, men var så smått kommet på programmet igjen. Etter at den store skattekomiteen (Sandbergkomiteen) var ferdig med sitt arbeid i 1969, tok departementet på nytt fatt på arbeidet med lønnsskatten. Høsten 1971 ble det opprettet et arbeidsutvalg med likningssjef Odd Hagen som formann, og med blant annet Alfred Lund fra vårt forbund som medlem. Dette utvalget skulle bistå departementet med råd. Nå var det nok liten tvil om kommunekasserernes «råd». Våre folk var fortsatt negative til hele ordningen, og forholdet til likningsfolkene i direktoratet var ikke særlig hjertelig.

LANDSMØTET PÅ LILLEHAMMER I 1972

Midt oppe i denne «turbulente» tid, ble forbundets 30. landsmøte arrangert på Lillehammer i dagene 5.-7. oktober 1972. Egentlig startet det hele om kvelden den 4. oktober med en meget hyggelig krabbefest på ett av byens utesteder. Men den høytidelige åpning fant sted i Maihaugens store festsal 5. oktober der ca. 200 medlemmer og ca. 100 ledsagere og gjester hadde møtt fram. Arrangementskomiteens formann, kemner Arne Myhren, ledet åpningen som i tradisjonell stil inneholdt en rekke hilsningstaler fra inn- og utland.

De faglige innslag som kom til å prege dette landsmøtet var først og fremst byråsjef
Bjørn Wichstrøms foredrag om lønnsskatten. Han gjennomgikk i detalj Stortingsmelding nr. 12 og de forslag Regjeringen der hadde lagt fram, men understreket at de foreliggende forslag ville kreve ytterligere utredninger. I forbindelse med foredraget ga landsmøtet en uttalelse, forfattet av en nedsatt komite med kemner Gunnar Svendsen, Oslo, som formann. Denne uttalelsen uttrykte positiv holdning til endel forandringer av de materielle regler, men stor skepsis til om de foreslåtte oppgjørs- og meldingsregler ville virke forsvarlig i praksis. Landsmøtet ba også om å bli tatt med ved videre drøftinger og forsøksordninger.

Byråsjef Per Øygards foredrag om kommunenes økonomi var også imøtesett med stor interesse, særlig hans kommentarer til Funksjonsfordelingskomiteens innstilling. Det var fra mange hold reist sterk tvil om kommunene hadde fått den kompensasjon som var utlovet i forbindelse med overføring av oppgaver fra stat og fylke.

Under de interne forbundssaker på landsmøtets siste dag oppsto en meget følelsesladet debatt om en foreslått lovendring. Sentralstyret og rådet (med 13 mot 5 stemmer) hadde foreslått en tilføyelse i paragraf 2, 2. ledd angående medlemskap i forbundet. I den gamle loven sto at «medlem som går over i annen kommunal stilling kan fortsatt bli stående som medlem». Nå var det foreslått følgende tilføyelse «men er ikke valgbar til tillitsverv i forbundet eller fylkeslag». Dette mente flere var å overkjøre tidligere kasserere som tross omplassering i sammensluttede kommuner ønsket å fortsette som medlemmer. Det ble hevdet at disse personene slett ikke representerte noe problem for forbundet, tvert imot var de en ressurs, og et forslag fra kemner Ame Myhren om at tilføyelsen ikke skulle vedtas, fikk flertall.
Ved valgene ble Ørnulf Jacobsen enstemmig gjenvalgt som formann. Av sentralstyrets øvrige medlemmer hadde både Ytterstad og Tollefsen frasagt seg gjenvalg, og i deres sted ble valgt kemner Jarle Leonhardsen, Hammerfest og bykasserer Edwin Østensen, Flekkefjord. De andre styremedlemmene, Høiaas og Angell Petersen, ble gjenvalgt.

Et av de store høydepunkter under landsmøtemiddagen var også denne gang tildelingen av utmerkelsen «Det Gylne Pant». Til stor jubel ble avtroppende styremedlem Kjell Tollefsen, Horten, og rasjonaliseringssjef (og tidligere medlem i forbundet) Chr. Granerud, Oslo, utnevnt til Commandører. Hele 5 kasserere/kemnere fikk Ridderkorset.

ÅRENE 1972 - 1975

I 1973 opprettet Skattedirektoratet, på grunnlag av St.meld. nr.12 for 1972/73, en ny avdeling, nemlig lønnsskattavdelingen. Leder ble avdelingsdirektør Odd Hagen, og som sine nærmeste medarbeidere fikk han Thorbjørn Gjølstad og Ingrid Tvedt. Disse skulle de nærmeste årene kjempe en ganske hard kamp mot en samlet kommunekassererstand for å få innført «lønnsskatt» i Norge. Det ble en underlig «kamp». Avdelingen på sin side kjørte sitt løp med en kontinuerlig standardisering av skatteregler, og en tilpasning av likning og kontroll til maskinelle medier. Kommunekassererne var nærmest «prinsipielt uenige», og selv om forbundet i 197 4 ble representert med 2 medlemmer i et rådgivende utvalg, (jfr. landsmøtets henstilling) var det tydelig at kommunekassererne var svært tilbakeholdne med positive og konstruktive innspill. Grunnene til det kan være mange. Kanskje så man lønnsskatten som en trussel mot «Skatt av årets inntekt» som nå var så godt innarbeidet, kanskje fryktet man at den tekniske utvikling skulle utkonkurrere den menneskelige faktor ved likning og innfordring, eller kanskje var det fortsatt tvil om den tekniske utvikling hadde kommet langt nok for en slik omlegging.

I ettertid kan det nok synes som om forbundet gjennom sin negative holdning i denne saken mistet en del av sin gamle troverdighet, og at det bredte seg den oppfatning at forbundet ikke kunne tas på alvor. Men arbeidet i lønnsskatteavdelingen fortsatte ufortrødent. Det ble holdt fylkeskurs, der folk fra Skattedirektoratet og skattefogdene, i samarbeid med lokale instruktører, sørget for gjennomføringen etter samme mønster som tidligere. Og etter hvert utviklet det hele seg fram mot Oslo-prosjektet (1975) og senere FLT-ordningen. Men en «seier» må en vel si at kommunekassererne fikk i kampens hete, nemlig kontrollen av lønns- og trekkoppgavene, som det etter utredning av det såkalte Børstingutvalget, så ut som om vi skulle miste. Det syntes heller ikke å være tvil om at vi skulle beholde ansvaret for arbeidsgiverkontrollen.

På denne tiden oppsto også en diskusjon om nødvendigheten av å investere i kostbart registreringsutstyr for EDB i kommunene når det var anledning til å benytte et optisk lesbart medium. Det ble laget blanketter til alle formål med skrivefelt som kunne leses maskinelt ved hullkortsentralene. Disse produserte så i sin tur vanlige rapporter o.l.

Den 3.12.1973 ble A/L Kommunedata stiftet. Selskapet avløste «Interkommunale Datasentralers Landsforbund» og de 7 kommunale hullkortsentralene og Norske Kommuners Sentralforbund ble eiere.

LANDSMØTET I TROMSØ I 1975

Forbundets 31. landsmøte ble arrangert i Tromsø i tidsrommet 22.-24. mai 1975. Dette var andre gang landsmøtet ble holdt i Tromsø. Første gang var i 1923, og da kom nok de fleste deltakerne - både fra nord og sør - med båt. Denne gang var nok de fleste flybårne, eller kom i egen bil langs kronglete fjordarmer.

Landsmøtet ble åpnet i Grand Nordic Hotels store festsal torsdag 22. mai kl.10.
Oppmøtet var meget bra, formannen kunne opplyse at det faktisk var bare 12 færre medlemmer tilstede enn på Lillehammer i 1972. Som vanlig skje
dde åpningen i høytidelige former med hilsningstaler og musikk. Hilsenen fra de utenlandske gjester ble denne gang framført av economisjef Evert Strøm fra Sverige, som var med for første gang. Strøm skulle senere, sammen med sin frue, bli en kjær gjest på våre landsmøter i mange, mange år.

Det var lønnsskatten som også denne gang sto i fokus under den faglige del av møtet, og avdelingsdirektør Odd Hagen ved Skattedirektoratets lønnsskatteavdeling holdt innledningsforedraget. Han kom der inn på alle sider ved lønnsskatteordningen, både formål og innhold, og - kanskje det viktigste for oss - kommunekassererens rolle ved gjennomføringen. Denne mente han ikke ville bli vesentlig endret fra nåværende system, og han inviterte til et nært samarbeid med alle de «som til syvende og sist skal sette ordningen ut i livet og praktisere den».

Kommunekassererens plass i den kommunale administrasjon var tema for rasjonaliseringssjef Arvid Hannerøds foredrag på landsmøtets andre dag. Han holdt et meget interessant og engasjert foredrag der han også ga klar beskjed til kommunekassererne om å kjenne sin besøkstid og være positiv i våre holdninger til utviklingen. Denne henstillingen fra en «gammel» veteran og kommunekasserervenn gikk nok «rett hjem», og Hannerød fikk stor applaus etter sitt innlegg.

«EDB i kommunekassens tjeneste» var også post på programmet, denne gang i form av en paneldebatt med deltakelse av folk fra Kommunedata, Postgiro, Skattedirektoratet m.fl.

LANDSMØTET I LOEN I 1978

27. - 30. september 1978 ble forbundets 32. landsmøte holdt på Alexandra Hotell i Loen i Stryn. Forbundets formann, kommunekasserer Ørnulf Jacobsen, åpnet møtet i nærvær av ca. 220 medlemmer, samt en skare av ledsagere og innbudte gjester.

Møtets faglige innhold var foredrag av skattedirektør Erling Ree- Pedersen om «Aktuelle spørsmål i innkrevingssektoren», av kommunekasserer Kjell B. Johansen om «Overføring av bidragsfogdens innkrevingsoppgaver til kommunekassereren» og av Ørnulf Jacobsen om «Arbeidsgiver/Arbeidstakerregisteret». Etter foredragene var det diskusjon og spørsmålsrunde der forsamlingen ivrig deltok.

En av hovedsakene på landsmøtet ble imidlertid forbundets organisasjonsform med henblikk på en styrking av forbundets virksomhet. Grunnlaget for diskusjonen var den innstillingen som styret hadde lagt fram, men under forhandlingene ble det klart at landsmøtet ønsket en sterkere opptrapping enn innstillingen la opp til. Det var særlig Rogalands-laget ved dets formann, kemner Torbjørn Vasstveit, Sandnes, som tilkjennega dette syn. Han la fram forslag til vedtak som kan sammenfattes i følgende 5 punkter:

1. Styrking av sekretariatet.
2. Etablering av faste kontaktorganer overfor sentrale instanser.
3. Bruk av fagutvalg.
4. Uttalelser fra fylkeslagene.
5. Årlige rådsmøter.

Resultater av forhandlingene ble at landsmøtet gjorde følgende vedtak:

«Landsmøtet nedsetter et utvalg på 5 medlemmer, hvorav 2 fra landsstyret, som får i oppdrag å komme med en utredning om en effektivisering av forbundets organisasjonsform og virksomhet.

Utvalget må påvise hvilke økonomiske konsekvenser utredningen vil medføre og hvilke tiltak som må gjennomføres for å løse disse.

Utredningen forutsettes å foreligge i god tid før neste landsmøte, og at den blir undergitt en organisasjonsmessig behandling i forbundets organer.»

Deretter ble følgende effektiviseringsutvalg oppnevnt:

Kommunekasserer Lornts Olaf Strugstad, kommunekasserer Reinert Guren, kemner Torbjørn Vasstveit, kemner Asbjørn Rudshagen og kommunekaserer Knut Schjøll Larsen. Da utvalget senere ble konstituert ble Strugstad valgt som formann. Effektiviseringsutvalgets innstilling ble lagt fram og vedtatt på neste landsmøte i Kristiansand i 1981, men det skal vi komme tilbake til.

På landsmøtet i Loen er ellers å merke seg at medlemskontingenten ble vedtatt forhøyet fra kr 100,- til kr 150,-. På det tidspunkt var altså kontingenten beskjeden.

Det ble videre vedtatt å endre fagbladets navn fra «Herredskassereren» til «Norsk
Kommuneblad». Norske Kommuners Sentralforbund frarådet imidlertid å bruke det
nye navnet, og sentralstyret vedtok 3. november 1978 derfor ikke å endre bladets
navn.

Ørnulf Jacobsen, som hadde ledet forbundet i 9 år, fraba seg nå gjenvalg, og ny formann ble Reinert Guren, Tjølling. Ellers gikk også Knut E. A. Høiaas og Ewald Larsen ut av styret. De ble erstattet av Egil Bjørgum, Kristiansand og Sverre Dyrnes, Skjervøy. Strugstad og Johannessen ble gjenvalgt.

På landsmøtefesten ble Jacobsen hjertelig takket for sin innsats for forbundet og han ble under festmiddagen utnevnt til Commandør av «Det Gylne Pant». Samtidig ble det utnevnt 4 nye Riddere.

Landsmøtet i Loen ble en stor opplevelse for deltakerne. I strålende høstsol fikk vi se Vestlandet i all sin prakt, blant annet gjennom en flott organisert tur til Briksdalsbreen. Oppholdet på Hotel Alexandra var også ypperlig. Her kunne alle deltakerne være sammen både på dagtid og kveldstid, noe som skapte en sjelden god sosial kontakt.

Men landsmøtet i Loen viste også at forbundet nå sto overfor en ny giv, med nye tanker og meninger om den framtidige drift. Og dermed begynner en ny epoke i forbundets historie.

Endelig var krigen slutt, og opprydningsarbeider begynte på alle fronter. «Herredskassereren» kom ut allerede i mai 1945, men det første landsmøtet etter frigjøringen ble ikke avholdt før 13.-15. juni 1946 i Trondheim.

Våre «overordnede» fra krigstiden, det vil si kommunerevisjonssjefen og revisjonstjenestemennene, som alle var eller hadde vært medlemmer av NS, ble suspendert fra sine stillinger, og det eksisterte visstnok intet kommunerevisjonskontor i departementet lenger. Forhåpentligvis var vi nå ferdige med denne kostbare revisjonsordningen som ble etablert av nazistene under krigen.

Pensjonsordninger for herredskassererne var et tema som det hadde vært arbeidet med i mange år. I 1945 var det vel 100 kommuner som hadde gjennomført en eller annen ordning for sine ansatte. Herredskassererforbundet var svært aktive for å løse denne meget viktige saken for sine medlemmer. De større bykommunene lå best an med egne pensjonskasser. Ellers hadde forsikringsselskapene vært flinke til å tilby sine tjenester.

Budsjettering og regnskaper var også et tema som forbundsstyret satset på. Det var tydelig at kommunekassererne higet etter et bedre system for budsjett og regnskap.

Forskriftene fra 1936 var lite uttømmende, så da de nye forskriftene kom i 1942, var det ikke noe tynt hefte, men snarere ei tykk bok på 245 trykte sider.

Lønnssaken var også et aktuelt tema etter krigen. Under krigen var det nemlig forbud mot å forhøye lønningene uten samtykke av meglingsmyndighetene.

LANDSMØTET I TRONDHEIM 13.-15. JUNI 1946

Dette var det 19. landsmøtet, og det ble ledet av forbundets formann, herredskasserer Aksel Tingulstad. I sin velkomsttale rettet han en spesiell hilsen til kemnerne som var med for første gang, dessuten til kolleger fra Danmark, byråsjef Reidar Borge fra Justisdepartementet, direktør Kjell T. Evers i Norges By- og Herredsforbund og Trondheims politiske topper. Formannen holdt også en minnetale over de som var gått bort etter siste årsmøte.

Under landsmøtets faglige del holdt konsulent Arneberg fra Sem & Stenersen A/S foredrag om arkivering i kommunene. Derpå holdt herredskasserer Alfred Lund, Vang en interessant utredning om utpantingsretten. Han fremholdt at utpantingen måtte overføres til kommunekassererne. Etter foredraget utspant det seg en livlig diskusjon om temaet. Interessen for å overføre utpantingsretten til kommunekassererne var nemlig meget stor. Byråsjef Borge anbefalte at saken ble tatt opp med Finansdepartementet.

Ved behandling av de interne saker knyttet det seg stor interesse til forslaget om navneendring på forbundet. Grunnen til at dette spørsmålet var aktualisert, var selvsagt at landets kemnere, som etter spesiell invitasjon hadde meldt seg inn i forbundet, hadde kommet til landsmøtet i stort antall. At kemnerne ble med ville bety en stor styrkelse av vårt forbund, og det var selvsagt at det dermed ble aktuelt med en navneendring. Flere forslag var framme, men da det ble framsatt forslag om at det nye navnet måtte være Norges By- og Herredskassereiforbund vant dette enstemmig tilslutning. Derimot fikk «Herredskassereren» beholde sitt gamle navn da man ikke fant på et mer klingende navn.

Under spørsmålet om å fastsette kontingenten for forbundet ga Grorud en utredning om forbundets organisasjon. Opprinnelig var det slik at det ble stiftet fylkeslag på forskjellige steder, og disse slo seg så sammen og dannet et forbund. Det ble valgt et landsstyre med representanter fra de forskjellige deler av landet. På grunn av dårlig økonomi og de lange avstander, ble det vanskelig for landsstyret å møtes. Derfor ble det som oftest holdt styremøte bare i forbindelse med landsmøtene. Det var fylkeslagene som skulle kreve inn kontingenten og holde medlemsfortegnelsen i orden, men dette viste seg meget vanskelig. Etter diskusjon framsatte styrets formann Grorud forslag om kr 20,- til forbundet, og kr 10,- til fylkeslaget. Det ble samtidig vedtatt at forbundets kasserer, Alfred Lund, Vang skulle ta imot kontingenten på kr 30,- pr. år.

Valgene ga som resultat at Erling Grorud ble valgt som ny formann etter Tingulstad som nå ba seg fri etter 15 år som formann. Nils Brevig ba også om avløsning, og nye styremedlemmer ble Peter Indreberg, Borgund, og Alfred Lund, Vang. Indreberg hadde også vært med i styret en kort periode før krigen. 4. mann i styret, Johan Staxrud, ble gjenvalgt.

Etter to dager med et faglig spekket program var tiden kommet til den mer avslappende delen av menyen. Festkomiteen, med Nils Brevig fra sentralstyret som formann, hadde på en utmerket måte sørget for de kulinariske nydelser. Menyen bestod av: suppe, laks og is. Etter hovedretten ble detm holdt en rekke taler.

Avtroppende formann, Tingulstad, var en meget populær person, og det var Erling Grorud som fikk æren av å holde takketalen for ham. Under middagen var det også ordenstildeling av «Det Gylne Pant», og 4 personer fikk sitt ridderskap.

ÅRENE 1946-1947

I november 1946 oppnevnte Regjeringen et utvalg som fikk i oppdrag å utarbeide forslag til en ordning med betaling av skatt etter hvert som inntekten ble opptjent.

Utvalget fikk denne sammensetningen:
Kontorsjef K. Torgersen, formann
Byråsjef Chr. Utbye
Skatteinspektør A. Chr. Holthe
Skattefogd J. Rørvik
Forbundets formann E. Grorud

Allerede her ser vi begynnelsen til «Skatt av årets inntekt».

LANDSMØTET I STAVANGER 19. - 21. JUNI 1947

Landsmøtet i Stavanger ble gjennomført i strålende vær og med enestående stor oppslutning. Dette var forbundets 20. landsmøte og det ble holdt i dagene 19.-21. juni 1947 på Solborg Ungdomsskole i Hetland ved Stavanger.

Det møtte omlag 200 deltakere, helt fra Kautokeino i nord til Lindesnes i sør. De fleste av deltakerne og en del hustruer var innkvartert på Solborg Ungdomsskole der det var internat. Det var også mange gjester som hadde kommet til møtet. Fra Danmark kom kommunaldirektør Axel Nielsen, Randers, formann i Dansk Kæmnerforening, kasserer Holter Hansen, Sundby, herr Hvorup som representant for landsforeningen for kommunesekretærer, kemner Honore Veiby, Riiskov, og kommunesekretær Aage W. Jensen, Skævinge-Gørløse.

Norske gjester var byråsjef Brustad, Justisdepartementet, kontorsjef Torgersen, Aker, forlagssjef Arneberg, Sem & Stenersen A/S, ligningssekretær Dalen, Haugesund, kommunalinspektør Borge, marinekaptein Gundersen, sekretær Peder Hoftun, Kommunalt Sentralbyrå og bankkasserer Th. Aasen, Hægeland, for Norges Herredsforbund. Forbundets nestor, tidligere formann Aksel Tingulstad var også innbudt, men kunne dessverre ikke komme.

Fra Rogaland fylke var følgende personer invitert: fylkesmann Norem, fra Hetland kommune ordfører Askeland og kontorsjef Heggebø, og fra Stavanger ordfører Karlsen og finansrådmann Johnsen.

Programmet var lagt slik til rette at det nyttige kunne forenes med det behagelige.
Sakslisten var heller stor, men godt beregnet, og det viste seg at den oppsatte timetabellen holdt. Som avveksling for landsmøtets deltakere hadde Hetland kommune første dag innbudt til en tur inn i Lysefjorden. Det var strålende sommervær, og turen ble en opplevelse for deltakerne.

Landsmøtet ble åpnet av formann, kontorsjef E. Grorud, som uttalte sin glede over den store oppslutningen møtet hadde fått. Den var bortimot dobbelt så stor som noen gang tidligere. Formannen rettet også en hilsen og takk til de danske gjester som var kommet. Kommunaldirektør Axel Nielsen kvitterte.

Den faglige delen av landsmøtet var følgende:
1. Byråsjef Brustad fra Justisdepartementet talte om kommunefunksjonærene og kommunelovgivningen.
2. Kontorsjef Torgersen, Aker, formann i Regjeringsutvalget som forberedte skattereformen,
holdt foredrag om «Skatt av årets inntekt». Dette foredraget ble forørvig holdt i lukket møte.
3. Ligningssekretær Dalen, Haugesund, talte om «Sjøman
nsskatten».
4. Marinekaptein Gundersen holdt foredrag om «Kontorrasjonalisering»
5. Forlagssjef Arneberg holdt foredrag om «Kommunalt valgoppgjør»

De interne forbundssaker ble behandlet på landsmøtets siste dag. Ved fastsettelse av kontingenten oppstod det en lengre diskusjon, men tilslutt ble det enstemmig vedtatt å beholde samme sats som før.

Herredskasserer Indreberg innledet til diskusjon om hvorvidt forbundet skulle ta opp andre fagsjefer som medlemmer, eventuelt om medlemmer som gikk over i annen stilling kunne fortsette som ordinære medlemmer.

Formannen tok deretter opp fastsettelsen av neste landsmøte. Han mente det var vanskelig å ha landsmøte hvert år. Diverse synspunkter kom fram før sentralstyret fikk et enstemmig vedtak om selv å bestemme når og hvor neste landsmøte skulle være.

Formannen ønsket en komite til å revidere lovene. Han foreslo Fredriksen, Messe! og Rygh, og dette ble enstemmig vedtatt. Valgene ble raskt gjennomført idet det var gjenvalg over hele linjen med Erling Grorud som fremste mann. Grorud ble også gjenvalgt som redaktør av «Herredskassereren».

Ved den avsluttende fest på Sola Strandhotell, hygget både innenlandske og utenlandske gjester seg til ut i de små timer. Blant høydepunktene var utdelingen av ordenen «Det Gylne Pant», som foregikk under høytidelige seremonier. Som Commandør ble kontorsjef Erling Grorud, Sem utnevnt, mens 3 herredskasserere og 2 av de danske gjestene ble Riddere.

Kontorsjef Grorud bad deretter om ordet, og uttalte på vegne av de nylig opptatte Riddere og seg selv en oppriktig takk for den heder som var vist dem, og lovet at de ville bestrebe seg for å vise seg verdig til denne heder.

ÅRENE 1947-1949

Utpantingsretten for kommunale skatter hadde i lengre tid vært omtalt i «Herredskassereren». Det hadde i årenes løp vært skrevet meget om dette spørsmålet, men fordi en kom inn på lensmennenes inntektsforhold, var spørsmålet svært ømtålig. Finansdepartementet hevdet at dersom en lensmann utførte utpantingene tilfredsstillende, var det ingen grunn til å frata ham utpantingsretten. Men departementet så ikke på at lovbestemmelsen - ca. 50 år gammel- ikke stod i forhold til kommunenes utvikling. Arbeidet med å fremme skatteinnfordringen ble nå ansett som en av herredsstyrets viktigste oppgaver. Man mente at det mest korrekte ville være at ledelsen og ansvaret for skatteinnfordringen til enhver tid var i formannskapets og herredskassererens hender.

Lønnssaken hadde også jevnlig vært omtalt i Herredskassereren, men det var liten respons å spore. Enkelte kommuner markerte seg ved å regulere lønnen til herredskassereren. Politikerne gikk imidlertid varsomt fram - det vil si beskjedne tillegg, og reaksjonene fra Herredsforbundet var meget labre.

Man besluttet å søke utarbeidet forelesninger for de viktigste grener i kommunalkunnskap.
Foredragene skulle gi oversikt over:
a) Kommunelovene
b) Skatteregler
c) Budsjett- og regnskapsvesen
d) Sosiallovgivning

De foredrag som ble utarbeidet var ment å danne grunnlag for kommunekassererkurs som skulle avholdes fylkesvis. Man forutsatte at arrangementet av disse kursene kunne overlates til et fylkesutvalg oppnevnt av By- og Herredskassererforbundet og Norges Kommunerevisorers Forbund.

Året 1948 var «skatteinnfordringens trange år». Alle berørte parter: Justisdepartementet, By- og Herredskassererforbundet, fylkeslagene, kommunene og formannskapene var i ilden. Departementer og kommuner ønsket seg bedre skatteinngang. Noen kommunekasserere var forbauset, andre klaget over arbeidsmengden, og atter andre ba om styrket bemanning. Enkelte kommunekasserere fikk sine ønsker oppfylt. Men skatterestansene økte - av flere årsaker. Det var naturlig at de nominelle beløp økte, etter den voldsomme økning i utlikningsbeløpene. Men også prosentvis opplevde man stadig høyere restanser. Departementet mente at dette ikke var den eneste årsaken til at skatterestansene
hadde økt. Skattene var blitt uhyggelig store, og for den store masse av små lønnsmottakere, som var den klasse i samfunnet som betalte den største delen av kommuneskatten, så var skattene mer tyngende enn noensinne. For disse - sa departementet – er det umulig å få betalt skatten på annen måte enn ved lønnstrekk, fordelt over hele året.

Etter at skatten som sjøfolk i utenriksfart hadde betalt i krigsårene var delt mellom kommunene, var det omlag 25 millioner som ingen kommune hadde gjort krav på. Grunnene til dette kan være så forskjellige, men mest fordi sjøfolkene ofte hadde benyttet andre navn enn de som var kjent hjemme. Krigen varte også såpass lenge at mange kan ha blitt uteglemt av ligningskontorene.

Sentralstyret holdt møte i Oslo 31. januar 1949. Styret behandlet lønnsregulativet og innstillingen til «Skatt av årets inntekt». Til å arrangere forelesninger om kommunalkunnskap i de forskjellige fylker, ble formannen i hvert fylkeslag oppnevnt. Han skulle komme sammen med en representant fra revisorene og en fra herredsforbundet i hvert fylke. Både lønnsregulativet og innstillingen til «Skatt av årets inntekt» ble utsatt til møte 21. februar samme år.

Hovedinnstillingen til «Skatt av årets inntekt» ble av det nedsatte_ utvalget innlevert til finansministeren lille julaften. Innstillingen til overgangsbestemmelser skulle forhåpentligvis bli ferdige i løpet av vinteren. I mellomtiden ville Finansdepartementet gjennomgå hovedinnstillingen og legge fram sin proposisjon. Innstillingen ble meget ommfattende, og utgjorde hele 600 maskinskrevne sider. Den nye skatteordningen ble forutsatt å omfatte betaling av ordinær skatt av formue og inntekt til stat og kommune, samt alderstrygd- og krigspensjoneringsavgift. Skattene skulle innfordres under ett av de kommunale skatteoppkrevere.

Den årlige sum av utlignede kommuneskatter i Norges byer og herreder steg i 10-års perioden fram til 1946/47 fra 325,3 til 839 millioner kroner, eller med 158 %. De samlede kommuneskatterestanser steg i samme tidsrom fra 104 til 274,2 millioner kroner, eller med 163 %. Stigningen hadde imidlertid kulminert. I løpet av det neste året sank nemlig skatterestansene for byer og herreder under ett fra 274,2 til 265,4 millioner kroner, eller med 3 %. For herredene alene viste tallene en nedgang på 10 %, mens tallene for byene viste fortsatt stigning.

LANDSMØTET PÅ HAMAR 16. - 18. JUNI 1949

Den 16. juni 1949 ble det 21. landsmøte åpnet i de vakre Festivitetslokalene på Hamar. Lokalet var fullstappet, med et deltakerantall på over 350 personer. Dette var det største landsmøtet som var blitt holdt i Norges By- og Herredskassererforbunds historie. Deltakerantallet var nesten dobbelt så stort som i Stavanger to år tidligere. Samtidig var dette også forbundets 30-års jubileum.

Dette året hadde man fått gjester fra flere av våre nordiske naboland. Både Danmark, Sverige og Finland var nemlig representert på landsmøtet. Foredragsholderne som formann Grorud kunne friste med denne gang var: ekspedisjonssjef Arnold Dybsjord fra Kommunaldepartementet, byråsjef John Vilsted fra Finansdepartementet, fylkeskontorsjef Reidar Borge, Kristiansand, kontorsjef Th. Mesel, Oslo og konsulent Rolf Gundersen, Oslo.

Ved landsmøtets åpning ble det nedsatt en valgkomite bestående av et medlem fra hvert fylkeslag. Grorud gjorde oppmerksom på at han ikke kunne motta gjenvalg, hverken som formann eller redaktør. Arbeidet var blitt så stort at han ikke så seg i stand til å fortsette lenger.

I løpet av landsmøtet ble det imidlertid klart at det ville bli meget vanskelig å skaffe ny formann som både var skikket og villig til å motta valg. Derfor hadde Grorud likevel latt seg overtale til, på visse betingelser, å motta gjenvalg som formann. Man hadde blant annet blitt enig om å utvide sentralstyret med ett medlem fra 4 til 5, Alfred Lund hadde sagt seg villig til å fortsette som kasserer og Indreberg skulle ta seg av lønnssakene. Og kanskje vi
ktigst av alt, kemner Sig. Rygh var villig til å påta seg vervet som redaktør. Dermed ble valgkomiteens innstilling presentert og enstemmig vedtatt, og vi fikk følgende sentralstyre:

- Formann Erling Grorud, Sem
- Herredskasserer Alfred Lund, Vang
- Herredskasserer Peter Indreberg, Borgund
- Herredskasserer Blom-Olsen, Asker
- Kemner S. Rygh, Stavanger

De 2 siste var nye styremedlemmer. Blom-Olsen erstattet Johan Staxrud som hadde frasagt seg gjenvalg og Rygh fikk den «nye» 5. plass.

Første foredragsholder var organisasjonskonsulent Rolf Gundersen som holdt foredrag om «Kommunal rasjonalisering». Kontorsjef Th. Mesel, Oslo holdt foredrag om «Skattetrekk, forhåndstrekk og innfordring». Dagen ble avsluttet med en båttur på Mjøsa, og om aftenen var deltakerne samlet på Hedmarkstoppen og Breidablikk til middag.

Dagen etter var ekspedisjonssjef Dybsjord første taler, og holdt foredrag om «Valgordningen i Norge». Deretter var det foredrag av byråsjef Vilsted om «Skatt av årets inntekt». Dette foredraget ble forøvrig delt i to etapper.

Lørdag var tredje møtedag, og ble innledet av herredskasserer Peter Indreberg. Han ga en orientering om lønnsregulativet. Det oppstod en livlig diskusjon, og det fremgikk av innleggene at alle syntes at styrets forslag til lønnsregulativ var for lavt. Styret fant på sin side ingen mulighet til å forhøye satsene, bortsett fra at man erklærte seg enige i at regulerings- og krisetillegget burde være likt for menn og kvinner. Deretter ble det enstemmig vedtatt å utsette saken. Til slutt ga ekspedisjonssjef Dybsjord en orientering om budsjett- og regnskaps-forskriftene.

Landsmøtets fest ble holdt på Høsbjør Turisthotell under sikker ledelse av toastmaster Peter Indreberg. Det var en rekke taler, blant annet holdt formannen en enestående tale der han hilste landsmøtets gjester og takket for et meget vellykket møte. Det var også hilsener fra både innenlandske og utenlandske gjester. Mens stemningen var på det høyeste, ble det foretatt ordensutdeling av «Det Gylne Pant» der hele 6 herredskasserere, samt ekspedisjonssjef Dybsjord, ble utnemnt til Riddere. Det hadde påny vært et vellykket landsmøte, og alle hadde følt seg velkomne i Hamar.

ÅRENE 1949 - 1951

25. mars 1949 ble det overført 1,5 millioner kroner fra Skattefordelingsfondet til et «Kommunalopplæringsfond». Dette fondet skulle brukes til utdanning av kommunale tjenestemenn og lignende. Ekspedisjonssjef Arnold Dybsjord, Kommunaldepartementet, ble oppnevnt som formann i fondsstyret. Formålsparagrafen (§ 1) fortalte konkret hva fondet skulle brukes til, og denne gjengis derfor her:

«Kommunalopplæringsfondet, som er dannet ved overføring av 1,5 millioner kroner fra Skattefordelingsfondet, jfr. Lov nr. 1 av 25. mars 1949, nyttes til utdanning av kommunale tjenestemenn, bl. a. til stipendier og til utgiving av lærebøker for slik utdanning. Det kan videre nyttes til utgiving av eller bidrag til utgiving av opplysningslitteratur vedrørende kommunale forhold og litteratur til hjelp for den kommunale for valtning, til spesialundersøkelser over ymse kommunale forhold o.l.

Med kommunale tjenestemenn og kommunale forhold menes både fylkes-, herreds- og bykommunale tjenestemenn og forhold.»

I tida framover var det stort sett «Skatt av årets inntekt» som stod i fokus. Men av andre betydningsfulle saker kan også nevnes kommunenes økonomiske situasjon.

LANDSMØTE PÅ HANKØ 14. - 16. JUNI 1951

Redaktøren for Herredskassereren hadde markedsført landsmøtet på en fortreffelig måte. Det siktes da til Østfoldslagets profesjonelle stil ved å komponere 4-5 artikler om Hankø i bladet. En virkelig herlig geografitime som sikkert medvirket til en meget god deltakelse.

Landsmøtets åpning fant sted i Hankø Hotels vakre festsal som var helt fullsatt av ca. 300 deltakere, da formannen Erling Grorud kunne ønske velkommen. Og for første gang ble hele åpningsseremonien filmet. Det ble et godt faglig møte på alle plan, utmerkede foredragsholdere som fremførte sine «verk» på en prima måte: Det være seg ekspedisjonssjef Kvislis foredrag om «Skatt av årets inntekt» (som selvsagt ble det store temaet på møtet), «Fondsavsetninger» ved ekspedisjonssjef Helge Brustad, eller «Forandringer i Kommuneloven» ved fylkesmann Arnold Dybsjord.

Også de interne krefter gjorde en meget god jobb: kemner Halfdan Olsvold og ligningssjef Tretteberg, Bergen, som var innledere til diskusjon om «Reformen skatt av årets inntekt», herredskasserer Indreberg om «lønnsforholdene og regulativet» og ikke minst kontorsjef Mesel om styrets forslag til ny lov for forbundet. Men det var også plass til annet enn faglige saker. Sjøturen til gamle Fredrikstad med etterfølgende middag på Kongsten Fort, og med kemner Heidel som cicerone og historielærer, var en uforglemmelig opplevelse. Festmiddagen fredag aften på Hankø sjøbad var også meget vellykket. Som vanlig var menyen prima og underholdningen det samme. Toastmaster var også denne gang Peter Indreberg, og han ledet det hele med vanlig sikkerhet. Stor takk fikk formannen i arrangementskomiteen, Ths. Larsen fra Onsøy, for et glimrende opplagt landsmøte.

Utpå kvelden ble 6 nye Riddere av «Det Gylne Pant» utnevnt før det festlige samvær fortsatte ut i de små timer.

Siste landsmøtedag var avsatt til organisasjonssaker. Styrets forslag til nye lover for forbundet ble enstemmig vedtatt. Etter at formannen Erling Grorud denne gang bestemt hadde frasagt seg gjenvalg, hadde valgkomiteen innstilt Halfdan Olsvold, Bergen, til ny formann. Blom-Olsen ønsket også å tre ut av styret, og i hans sted var foreslått 0. G. Kirkeluten fra Hol. Valgkomiteens innstilling ble enstemmig vedtatt og følgende styre var valgt:

Formann: Half dan Olsvold, Bergen
Styremedl.: Peter Indreberg, Borgund,
Alfred Lund, Vang,
O. G. Kirkeluten, Hol.
og Sig. Rygh, Stavanger.

Under møtet ble Erling Grorud meget fortjent og under sterk hyllest utnevnt til forbundets æresmedlem.

Gjennom landsmøtedagene på Hankø ble «Skatt av årets inntekt» presentert av fagfolk og forbundets egne krefter. Etter landsmøtet har Herredskassereren tatt inn flere artikler om reformen. Det har vært mange meninger - optimister og pessimister - ja, også direkte motstandere. Ettertiden har «barbert bort» en god del av begge kategorier. Etter hvert som tiden skred fram, viste reformen oss at den representerte et system som alle kunne leve med.

ÅRENE 1951 - 1953

Året 1951 må nok karakteriseres som «skattesakens år», selv om forbundsledelsen selvsagt hadde hatt andre saker til behandling.

Det ble satt igang et prøveprosjekt ved Mår-anleggene i 1946 som forsåvidt gjaldt
skatt av årets inntekt.

«Forhåndstrekk av skatt var alt annet enn populært da Mår-anlegget kom igang våren 1946. Når vi likevel kunne opprettholde forhåndstrekket ved Mår, skyldtes dette i første rekke den holdning som styret i Rjukan og Omegns Arbeidsmannsforening inntok. Styret gikk nemlig inn for ordningen og alle vanskeligheter ordnet seg,» sier herredskassererKaare 0. Bø i en samtale medRjukan Arbeiderblad. Skattetrekkontoretvar virksomt fra 1.7.1946 til 1.10.1950.Forhåndstrekket omfattet 3240 personer fra266 forskjellige kommuner. Det størsteantall konti på en gang var 1252. Det ble ialttrukket 7 526 400 kroner.

Prøveprosjektet fungerte brukbart, men det ble selvfølgelig oppdaget endel svakheter ved skattelovgivningen. Som eksempel kan nevnes utlendinger som arbeidet i Norge en kort periode. Forhåndstrekk ble trukket, men da de ikke ble lignet her i landet, måtte beløpet tilbakebetales.

På årsmøtet i Rogaland By- og Herredskassererlag holdt kemner Olsvold et interessant kåseri. Han snakket blant annet om alle de kommunekassererne som fortsatt ikke var medlemmer av forbundet, og mente at her hadde forbundet en viktig oppgave i årene framover. Videre mente han at den nye skatte
reformen ville føre til store forandringer for kommunekassererne. Både arbeidsmengde og ansvar ville øke betydelig. Dermed måtte man også påny ta opp til vurdering om lønnen deres stod i et rimelig forhold til det viktige arbeid de skulle utføre. Men det mest interessante ved kåseriet var delen om kommunekasserernes stilling. Det hadde slått kemneren hvor få mennesker som egentlig visste hva kommunekassererne drev med. Den generelle oppfatning var at kommunekassererne var skatteoppkrevere, verken mer eller mindre. Få visste at kommunekassererne også hadde andre betydelige oppgaver, som for eksempel å være kommunenes kasserer og regnskapsfører.

«Ligningsvesenet bestemmer hvor mye den enkelte skal betale i skatt, men det er vi som må ta støyten. Det er oss folk tenker på når de ser hvor mye ligningsvesenet har bestemt de skal betale i skatt. I tilfeller med tvangsinnkreving står kommunekassererne «mellom barken og veden», idet de har plikt til å påse at de skatter som blir utlignet også blir betalt. På den annen side har vi hensynet til skatteyterne og mulige følger av en for hardhendt innkreving. Det bør derfor være en viktig oppgave å formidle til alle forståelsen av hvor betydningsfylt vårt arbeide er for hele samfunnet.» Sitat Olsvold.

I perioden 1951-53 ble det holdt 7 sentralstyremøter og behandlet 50 saker. Dessuten var en rekke henvendelser til styret fra medlemmer, fylkeslag og offentlige institusjoner besvart av formannen og referert i etterfølgende styremøter. Av større saker som styret uttalte seg om til Finansdepartementet og Kommunaldepartementet kan nevnes: Uttalelse til Finansdepartementet: Proposisjon om betaling og innkreving av skatt (skatt av årets inntekt). Sluttoppgjør for krigstidens skattetrekk hos sjømenn og tjenestemenn som var utenriks under krigen. Meldingsskjemaene, blant annet om at det må bli pålagt trygdekassene å påse at meldeskjemaene er fullstendig utfylt av arbeidsgiverne, og å datostemple meldingene ved mottakelsen. Fordelingsnorm av skattetrekk. Uttalelsen til Kommunaldepartementet: Innstillingen og forslag til nye budsjett- og regnskapsforskrifter.

Styret vedtok også å få en fortegnelse over landets by- og herredskasserere. Som oppsummering er det bare en ting å si saksmengden var betraktelig økt, samtidig som forbundet engasjerte seg sterkere i å markere seg overfor de politiske og faglige miljøer.

LANDSMØTET I BERGEN 7. - 9. MAI 1953

Overskriften i «Herredskassereren» nr. 5/1953 lyder: «Alle tiders landsmøte i Bergen». Overskriften kan forsvares idet den faglige delen - som alltid må være hovedpunktet på et landsmøte - var meget god og givende.

Direktør T. Brun Fretheim holdt foredrag om «Skatt av årets inntekt». Han ga en saklig, klar og grei fremstilling av lovens bestemmelser i deres endelige form. Foredraget ble ypperlig fremført og påhørt med spent oppmerksomhet av den store forsamlingen, som var vel vitende om at direktøren hadde tatt på seg en kjempeoppgave et mylder av enkeltspørsmål som skulle løses i nøye samarbeid med flere instanser, både lokalt og sentralt.

Ligningssjef Einar Mjøen foredro: «Et opplegg for samarbeid mellom lignings- og innfordringsmyndighetene ved den nye skatteordning». Dernest sekretær Melsom som gav en orientering om de gjeldende forhåndstrekkbestemmelser og fortolkning av disse. Rasjonaliseringssjef Chr. Granerud gav i et utmerket foredrag en meget instruktiv og grei orientering om kommunenes arkiver, og fremhevet det pågående standardiseringsarbeide på dette meget viktige område.

Men før alt dette fikk landsmøtet sin offisielle og høytidelige åpning i Bergens Håndverkers- og Industriforenings lokaler, der formannen kunne ønske ca. 380 deltakere velkommen. Som vanlig var det hilsningstaler fra inn- og utland, og for første gang var både presse og kringkasting tilstede. Om kvelden spanderte Bergen kommune en teateraften ved Den Nationale Scene for landsmøtets deltakere med damer. Derpå gav Bergen kommune et ypperlig traktement i Haandverkerens festsal. Tidligere på dagen, mens de mannlige deltakerne satt i møte, hadde deres damer en hyggelig rundfart med buss - invitert av nabokommunene - Askøy, Fana, Laksevåg og Åsane.

Festmiddagen var fredag aften, og kemner Halfdan Olsvold ønsket velkommen. Herredskasserer A. B. Anderssen, Laksevåg, var toastmaster. Bordsetningen varte til langt på natt, og en rekke talere hadde ordet. Det ble ellers overrakt blomster med takk til herr og fru Olsvold for et utmerket arrangement. Et utmerket orkester underholdt hele tiden. Ved ordenspromosjonen i «Det Gylne Pant» ble 4 nye Riddere utnevnt.

Lørdag 9. mai fortsatte landsmøte med forbundets egne forhandlinger. Under behandlingen av lønnsspørsmålet hadde en rekke representanter fra de forskjellige landsdeler ordet. Følgende forslag fra Karl Kristiansen, Lørenskog, ble enstemmig vedtatt:

«Norges By- og Herredskassere,forbund gjennopptar arbeidet med by- og herredskasserernes lønnsforhold med henblikk på å få gjort statsregulativet gjeldende også for dem. Forbundet søker kontakt med de myndigheter og institusjoner som kan ha innflytelse på avgjørelsen av spørsmålet om å lønne by- og herredskassererne tilsvarendestatens regulativ.»

Kemner Olsvold uttalte at en ville arbeide med saken på dette grunnlag i kontakt med fylkeslagene. Videre ble regnskapene og styrets beretning godkjent, og kontingenten ble vedtatt uforandret.

Med hensyn til bladsamarbeidet ble det vedtatt å drøfte spørsmålet med Ligningssjefenes Landslag, Norges Kommunerevisorforbund og Norges Fylkeskassererforbund. Valgene gikk raskt unna idet det ble gjenvalg på hele styret.

ÅRENE 1953 - 1955

I begynnelsen av 1954 meldte Østfold at 14 kommuner ville benytte hullkort ved ligningen i 1954/55. Det var også startet hullkortsentral på Vestlandet. I tiden som kom ville nok det nye hjelpemiddelet bli tatt i bruk på en rekke forskjellige oppgaver. Hullkortmetoden ble et forholdsvis kortvarig hjelpemiddel, idet lektyre fra USA tilsa at elektronikken var på vei for å åpne helt nye muligheter innen kontorteknikken.

Det var også en merkbar økning i aktiviteten i fylkeslagene. Dette skyldtes i første rekke den nye skattereformen. Det var tydelig at kommunekassererne tenkte på hvordan administrasjonen skulle bygges opp med hensyn til den nye skatteordningen. Likeledes hadde kontormaskin-firmaene våknet. De hadde på forskjellige måter mobilisert sine krefter for å tilby siste nytt innen moderne regnskapsmaskiner.

LANDSMØTET PÅ LILLEHAMMER 2. - 24. SEPTEMBER 1955

Ca. 400 deltakere hadde funnet veien til Lillehammer Sparebanks store festsal da formannen, kemner Olsvold, kunne foreta den høytidelige åpning av forbundets 24. landsmøte. En eventyrlig utvikling siden forrige gang Lillehammer var landsmøteby - i 1925 - med ca. 30 deltakere. Nå kunne Olsvold hilse gjester fra fjern og nær, dessuten ca. 85 ledsagere som også hadde gitt seg med til landsmøtet.

Også på dette landsmøtet var programmet fullspekket. Vi kan nevne: Foredrag av byråsjef Harald Glenne om kommunekassererens stilling og medvirkning under den nye skattebetalingsordning. Konsulent Andreas Husum om opplegget til det særskilte skatteregnskap. Byråsjef Ame Scheel om overgang til «skatt av årets inntekt» og endringer i skattelovene av 1911. Foredragene ble lange, men fremlagt på en profesjonell måte. Dermed var det ingen som «tenkte på tiden». Etter foredragene var det spørretime og diskusjon.

Av interne saker ble lønnssaken grundig drøftet. Det ble nedsatt et tre-manns utvalg som skulle utarbeide et forslag til regulativ for oversendelse til styret snarest mulig. Valgene gikk også denne gang greit unna. Eneste endring ble at Sverre Sandersen, Kråkerøy, kom inn istedenfor O. G. Kirkeluten som hadde frabedt seg gjenvalg.

Forbundets festmiddag gikk av stabelen fredag kveld, og ca. 300 deltakere hadde benket seg rundt et festlig bord. Som vanlig var det en re
kke taler, men bykasserer Ame Myhren, som var kveldens toastmaster, ledet det hele med sikker hånd. Han fikk også mange lovord for arrangementet av landsmøtet.

Også denne gang inntok ordenskollegiet for «Det Gylne Pant» scenen, og 5 nye Riddere ble utnevnt, deriblant ekspedisjonssjef Helge Brustad fra Kommunaldepartementet.

ÅRENE 1955-1958

Året 1956 ble også sterkt preget av arbeidet med skatt av årets inntekt. De spesielle oppgavene sentralstyret arbeidet med, etter Lillehammer-møtets vedtak, ville kreve adskillig konsentrasjon i tiden som kom. Det var meget viktig at alle ting var tilrettelagt fra alle hold før en gikk over terskelen til det nye system ved neste årsskifte.

Forholdet til skattefogden ble også endret, idet han skulle foreta kontroll med skatteregnskapet. Kopi av månedsoppgjøret skulle sendes til Skattefogden, og halvårsregnskapet skulle behandles på samme måte. Det ble lagt opp til en effektiv kontrollordning av arbeidsgiverne, og utferdiget et regelverk som kommunekassererne skulle følge opp.

På sentralstyremøte i Oslo 28. og 29. januar 1957 ble det besluttet å sløyfe landsmøtet dette året, og heller forskyve det til året etter. Begrunnelsen for dette var at man regnet med å ha hendene fulle med de nye arbeidsoppgavene, samtidig som man ville ha bedre erfaringer å bygge på når man skulle diskutere hvordan det nye skattesystemet hadde fungert.

Sentralstyret fremmet forslag overfor Kommunaldepartementet om å få gjennomført en ensartet betegnelse for kemnere, herredskasserere og/eller kommunekasserere. Saken ble drøftet på siste landsmøte, som enstemmig vedtok å nytte kemnertittelen som det eneste som dekker stillingens arbeidsoppgaver.

LANDSMØTET I ÅLESUND 11. - 13. SEPTEMBER 1958

Forbundets 25. landsmøte ble åpnet i Løvenskjold kino i nærvær av over 400 personer. Med vakker sang og musikk og med en rekke hilsningstaler, var grunnlaget lagt for et vellykket landsmøte. Etter navneopprop og valg av dirigent kunne formannen, kemner Olsvold, erklære landsmøtet 1958 åpnet.

I tillegg til de «tradisjonelle» landsmøtedeltakere var det denne gangen et stort oppbud av nye ansikter, i og med at en rekke leverandører av kontormaskiner og andre kontortekniske hjelpemidler hadde fått plass til utstilling av sine produkter under landsmøtet. Dette ble et populært innslag, og det var en stadig strøm av personer som besøkte disse utstillingene.

Det var som vanlig lagt opp til et stort faglig program. Denne gang hadde man trukket inn egne krefter med belysning av erfaringer med innfordring, regnskapsføring og avregning etter den nye skatteordning.

Kommunaldepartementet ved byråsjef Øygard ga en orientering om de nye budsjett- og regnskapsforskriftene som nå hadde ankommet. Øygard tilkjennega hvor kompliserte de var. Han hadde hatt problemer med å velge ut det han burde fremføre i sitt foredrag. Her måtte det også satses på kursvirksomhet for å nå de som skulle bruke stoffet.

De interne forbundssaker ble greit avviklet. Peter Indreberg ønsket å tre ut av styret etter 13 år som styremedlem. I hans sted ble herredskasserer A. B. Anderssen, Laksevåg, valgt. Resten av styret ble gjenvalgt.

I løpet av landsmøtet var det en rekke arrangementer for gjester, ledsagere og landsmøtedeltakere. Første kvelden arrangerte Ålesund og Borgund kommuner festmiddag og en fornøyelig aften med masse musikk og sang av lokale krefter.

Forbundets middag foregikk fredag kveld i Ålesund Arbeiderforenings lokaler hvor ca. 300 deltakere var benket. Det ble en kveld med mye underholdning, blant annet 3 kor, alle med dirigenter fra Ålesund kemnerkontor! Som vanlig ble kvelden også viet ordensutdeling av «Det Gylne Pant». Denne gang ble 8 nye Riddere utnevnt, mens Halfdan Olsvold, Alfred Lund og Sigurd Rygh med henholdsvis 9, 23 og 17 år bak seg i styret, ble nye Commandører.

STIFTELSESMØTET I 1919

Norges Herredskassererforbund ble stiftet den 9. desember 1919 i møte på Hotel Norge, Kristiania. Av protokollen går det fram at møtet var kommet i stand «efter forutgående bekjentgjørelser ved cirkulærer til de stiftede fylkesforeninger i landet, og til de enkelte kasserere i landet i et antall av ca. 400.»

I 1919 var altså flere fylkesforeninger i gang. Kassererne i Sogn og Fjordane hadde som de første, stiftet forening allerede i 1914. Ikke lenge etter kom Østfold som stiftet sin fylkesforening i 1916. Og det er ingen tvil om at det var Østfoldlaget som tok det første initiativ til å få dannet et landsforbund. Møteboka derfra viser nemlig at på generalforsamling 8.5.1918 ble styret pålagt «at opta arbeide for dannelse av foreninger andre amter med tanke paa sammenslutning til landsforbund.» Da dette gav gode resultater, ble det på ny generalforsamling i oktober 1919 vedtatt å innkalle til stiftelse av et forbund.

Stiftelsesmøtet ble åpnet av Østfoldforeningens formann, J. A. Thøgersen, Skjeberg. Etter å ha ønsket velkommen og orientert om hensikten med møtet, foreslo han Einar Østtorp fra Tune valgt som møtedirigent. Dette var et naturlig valg, ettersom også han representerte det fylkeslaget som hadde tatt initiativet til møtet. Protokollen fra stiftelsesmøtet viser at det under sak 1 enstemmig ble besluttet å danne et landsforbund, og at det under sak 2 med 32 mot 11 stemmer ble bestemt at forbundet skulle ha navnet Norges Herredskassererforbund.

De 11 stemte for navnet Norges Herredskassererlag.

Under sak 3 ble det vedtatt lover som i styremøte ble innført i protokollen neste dag.

(Lovteksten er inntatt nedenfor.)
Under sak 4 ble det foretatt valg av 7 styremedlemmer med følgende utfall:

Einar Østtorp, Tune, Østfold34 stemmer
J. C. Pindsle, Sandeherad, Vestfold32 stemmer
Johs. Bremer, Hafslo, Sogn og Fjordane31 stemmer
Otto Aasgaard, Røken, Buskerud31 stemmer
Alf Berglann, Stor-Elvdal, Hedmark31 stemmer
Wilh. Bærøe, Oppegård, Akershus26 stemmer
Lars Bjerketvedt, Eidanger, Telemark25 stemmer

Ved skriftlig votering ble deretter Einar Østtorp valgt til formann og J. C. Pindsle til nestformann.

Til varamenn valgte man: L. Brodahl, Levanger, Nord-Trøndelag, J. A. Thøgersen, Skjeberg, Østfold, Emil Berge, Ringebu, Oppland, Knut Nordtorp, Fåberg, Oppland og Carl Frydendahl, Romedal, Hedmark.

Revisorer ble Johs. Kirkeng, Rakkestad, Østfold og Emil Fredriksen, Lier, Buskerud.

Videre tok stiftelsesmøtet opp følgende saker til behandling:
Sak 5: Lønnssaken
Sak 6: Pensjonsspørsmålet
Sak 7: Utpantinger og innfordringer av skatter
Sak 8: Skattelovens§ 31. Utvidelse av adgangen til skatteoppkreving hos samtlige skattytere, hvor dette kan anvendes.

Tilsammen undertegnet altså 38 deltakere protokollen, noe som skulle fortelle at oppmøtet var meget bra.

FORBUNDETS LOVER

De lovene som ble vedtatt i stiftelsesmøtet lyder slik:

§ Norges Herredskassereiforbund har tilformål å samle landets herredskasserere til felles arbeid og felles opptreden for sine saklige, økonomiske og sosiale interesser.

§ 2 Forbundet består av fylkesforeninger (lag), som kan representeres på landsmøtene med I representant fra hvert fylke.

Enkeltmenn i de fylker hvor forening ikke er dannet, kan bli medlem av landsforbundet. De har forslagsrett direkte til forbundsstyret og kan delta i landsmøtets forhandlinger, men har ikke stemmerett.

§ 3 Forbundet ledes av et styre på 7 medlemmer som velges av landsmøtet for 2 år ad gangen. I tillegg velges 5 varamenn og 2revisorer for 1 år ad gangen.

Formann og nestformann velges av landsmøtet, men kasserer og sekretær velges av forbundsstyret blant de øvrige styremedlemmer for I år ad gangen.

Hvert år uttreder vekselvis 3 og 4 medlemmer av styret, første gang foretas loddtrekning.

Herredskasserere som er medlem av fylkesforeningene er pliktige til å motta valg til de forskjellige tillitsverv innen forbundet, men de kan unnslå seg for gjenvalg for like lang tid som de har fungert.

Styret er selvskrevne medlemmer av forbundet og har stemmerett.

§ 4 Fylkesforeningene betaler til forbundet en årlig kontingent som beregnes på grunnlag av medlemmenes lønn, således at:
Medlemmer med lønn inntil kr 500,- betaler kr 5,-
Medlemmer med lønn inntil kr 3 000,- betaler kr 10,-
Medlemmer med lønn derover betaler kr 15,-

Direkte medlemmer betaler etter samme skala.

§ Ordinært landsmøte avholdes hvert år i september måned. Ekstraordinære landsmøter kan avholdes når forbundsstyret finner det ønskelig.

§ Forslag til behandling av forbundsstyret eller landsmøtet må først være behandlet av fylkesforening. Fra enkelt medlem av forbundet behandles av forbundsstyret.
Forslag til behandling på landsmøtet må være sendt forbundsstyret 2 mnd. Innen dette avholdes.

§ 7 Alle beslutninger avgjøres ved alminnelig flertall av de møtende stemmeberettigede.
I tilfelle stemmelikhet gjør fonnannens stemme utslaget.

For å fatte gyldig beslutning på landsmøtet må dog minst 4 styremedlemmer være tilstede.

Alle valg avgjøres i tilfelle stemmelikhet ved loddtrekning.

§ Det påhviler forbundsstyret:
a) å avholde styremøter så ofte det måtte ansees påkrevet.
b) å føre protokoll over sine forhandlinger i styremøter og landsmøter, og forberede de saker som på disse skal behandles.
c) å innkreve kontingent.
d) forøvrig ivaretaferliiindets interesser.

§ 9 Kemnere i byer og ladesteder, som synes å ha samme interesse som herredskassererne kan opptas som medlemmer av en fylkesforening.

LOVENDRINGER

Forbundets lover ble de første årene gjenstand for mange endringer. Vi skal her se på noen av de viktigste.

Medlemskap
De første lover inneholdt ingen bestemmelse om hvem som kunne bli medlem av forbundet, og det er heller ingen holdepunkter for at noen slik bestemmelse kom inn de første årene. Men under de omfattende lovendringene i 1929 fikk § 2 følgende ordlyd:

§ 2 Som medlemmer kan kun opptas herredskasserere eller den øverste ansvarlige leder for herredskassererkontorer og sognekasserere. Dog kan kemnere 
byer og ladesteder opptas hvis han synes å ha samme interesse som herredskasserere. Æresmedlemmer kan innvelges av landsmøtet etter enstemmig forslag fra forbundsstyret.

Ved forskjellige anledninger var det også oppe forslag om å endre loven slik at også bokholdere og assistenter ved herredskassererkontorene kunne opptas som medlemmer, men dette vant aldri tilslutning.

Styret og fylkeslagene
Som det framgår av den opprinnelige § 2 ble altså organisasjonen bygd opp på fylkeslagene. I fylker uten fylkeslag var det anledning til direkte medlemskap.

Forbundet skulle ledes av et styre på 7 medlemmer, valgt på fritt grunnlag, samt av landsmøtet som besto av 1 representant fra hvert fylkeslag. Alle medlemmer i forbundet, både medlemmene i fylkeslagene og de direkte medlemmer, kunne imidlertid møte på landsmøtet. Men det var bare de valgte representanter som hadde stemmerett.

På landsmøtet i Tromsø i 1923 ble § 2 endret slik at alle medlemmer som møtte på landsmøtene fikk stemmerett. Dette førte selvsagt til at landsmøtene ble mer interessante for alle de som møtte opp uten å være valgte delegater.

Men i 1929 ble det igjen innført en begrensning i stemmeretten for de direkte
medlemmene. Som kompensasjon skulle fylkeslagene få 2 valgte representanter til landsmøtet. Samtidig ble § 2 endret til § 3(på grunn av nye § 2 om medlemskap), og de øvrige paragrafer ble forskjøvet tilsvarende.

På landsmøtet i Bodø 1939 ble det store forandringer med hensyn på forbundets
ledelse. § 4 fra 1929 (opprinnelig § 3 fra I 919) ble helt endret og fikk nå følgende
ordlyd:

§ 4 Forbundets styre skal bestå av ett medlem fra hvert tilsluttet fylkeslag. Styret og dets formann velges på landsmøtet.

Fylkesforeningen (lag) bør dog i god tid før landsmøtet komme med forslag til valg på en representant. Funksjonstiden for styret er 4 år. En halvpart går ut annenhvert år, første gang ved loddtrekning. Det sist fungerende styre har plikt til å stå til nytt landsmøte holdes. For hvert styremedlem velges en personlig varamann.

Landsmøtet velger også 2 revisorer.

Dessuten velger landsmøtet et sentralstyre på 4 medlemmer med 2 upersonlige varamenn med funksjonstid 2 år. De plikter dog å fungere til nytt valg foretas.

Sentralstyret skal lede forbundets daglige drift.

I sentralstyret skal landsstyrets formann være selvskrevet medlem og formann.

De øvrige 3 medlemmer bør velges således at sentralstyret lett kan komme sammen.

Medlemmer i forbundet har plikt til å motta valg som medlemmer i landsstyret og sentralstyret, men kan unnslå seg for valg i like lang tid som de har fungert.

Arbeidsordningen skal være:
Sentralstyret framlegger for landsstyret de saker som finnes å ha særlig betydning for forbundet. Disse saker behandles av landsstyret ved postomsending mellom medlemmene.

Sentralstyret skal avgi årsberetning til landsstyret hvert år innen mai måned.

I 25-årsberetningen fra 1944 karakteriseres denne organisasjonsendringen som «den mest betydningsfulle avgjørelse som er fattet innen forbundet» og møtet i Bodø fikk status som «en av de store merkepeler.» Samtidig tilføyes det: «Det er bare sørgelig at krigen har hindret arbeidet etter de opptrukne linjer. Ellers ville forbundet sikkert ha arbeidet seg kraftig fram. Bodø-beslutningen brakte utvilsomt en samfølelse og en vilje til positiv innsats for vårt forbunds trivsel. Det står i dag oppslag over alt: VI GÅR MOT LYSERE TIDER. Det gjelder også vårt forbund!»

Etter hvert åpnet forbundets lover for at flere kunne være medlemmer. Men også ved 100-års jubileet er det svært begrenset hvem som kan være medlemmer. I forbundets lover i 2019 kan følgende være medlemmer:

Ǥ 1 Navn og medlemskap
Forbundets navn er:
NKK – Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund

Forbundet er en organisasjon for kommunalt og fylkeskommunalt personell med faglig leder-ansvar innenfor økonomiforvaltningen og skatteområdet. Rett til å være medlem har
a)        Den faglig ansvarlige for (fylkes)kommunens regnskaper
b)        Den som er kommunens skatteoppkrever i henhold til skattebetalingsloven
c)        Den/de i (fylkes)kommunen utenom administrasjonssjefen som har lederansvar/fagansvar knyttet til andre deler innenfor NKKs fagområde
d)        Ledere i kommunale virksomheter innenfor NKKs fagområde

NKKs fagområde: Skatteinnkreving, innkreving kommunale avgifter og gebyrer, arbeidsgiverkontroll, økonomi, budsjett, finansforvaltning, regnskap, lønn, innkjøp mv.).

Medlemmene stiller, innenfor et rimelig arbeidsomfang, sine kunnskaper til disposisjon for forbundet.

Innmelding skjer gjennom fylkeslaget. Ved tvilstilfelle avgjøres medlemskap av styret i fylkeslaget med ankemulighet til sentralstyret og med adgang for sentralstyret til på eget initiativ å overprøve avgjørelsen.

Utmelding må skje skriftlig.»

AVHOLDELSE AV LANDSMØTER

I følge lovens § 5 skulle landsmøter holdes hvert år. På landsmøtet i Lillehammer 1925 kom det forslag om endring av denne bestemmelse slik at landsmøter skulle holdes bare hvert annet år. Dette var det imidlertid delte meninger om, og forslaget falt med 20 mot 14 stemmer. For å komme mindretallet litt i møte, ble det da framsatt et kompromissforslag som gikk ut på at landsmøter «som regel skulle holdes hvert år». Men samtidig skulle styret ha fullmakt til å «innstille» møtet «hvis den økonomiske situasjon gjør det ønskelig, og saker av nevneverdig betydning ikke foreligger». Dette forslaget ble vedtatt med stort flertall. Den muligheten som styret her fikk til å avlyse landsmøtet, ble benyttet første gang i 1927, og senere også i 1932 og 1934. Ellers ble landsmøter holdt hvert år fram til krigen. Ved lovendringen i 1939 ble § 5 endret slik at landsmøte «som regel skulle holdes annenhvert år

I de senere årene skal landsmøtet etter forbundets lover holdes hvert tredje år.

OVERSIKT OVER LANDSMØTENE
1919 i Oslo (Kristiania) Stiftelsesmøte i Oslo (Kristiania) 9.12.1919 regnes også som forbundets 1. ordinære landsmøte
1920 i Oslo (Kristiania)
1921 i Trondheim
1922 i Bergen
1923 i Tromsø
1924 i Kristiansand
1925 i Lillehammer
1926 i Halden
1928 i Hønefoss
1929 i Oslo
1930 i Trondheim
1931 i skien
1933 i Bergen
1935 i Gjøvik
1936 i Molde
1937 i Kristiansand
1938 i Tønsberg
1939 i Bodø
1946 i Trondheim
1947 i Stavanger
1949 i Hamar
1951 på Hankø
1953 i Bergen
1955 i Lillehammer
1958 i Ålesund
1960 i Narvik
1963 i Larvik
1966 i Haugesund
1969 i Trondheim
1972 i Lillehammer
1975 i Tromsø
1978 i Loen
1981 i Kristiansand
1984 i Ålesund
1987 i Sandefjord
1990 i Trondheim
1993 i Bergen
1996 i Lillehammer
1999 i Alta
2002 i Kristiansand
2005 i Haugesund
2008 i Stjørdal
2011 i Geiranger
2014 i Hamar
2017 i Tromsø

Medlemsbladet
Utgivelse av medlemsbladet «Herredskassereren» startet i 1922, og var således ikke nevnt i de første lover. Men i 1929 ble tiltaket lovfestet i en ny § 11. Paragrafen ble i 1939 gitt en tilføyelse (3. ledd), og den fullstendige teksten ble da slik:

§ 11 Forbundet utgir avisen «Herredskassereren».

Regnskapsførselen og kontingenten bestemmes av landsmøtet, som velger eventuelt redaksjonsutvalg, redaktør og forretningsfører samt bestemmer disses godtgjørelse.

I fall redaktøren ikke er herredskasserer og medlem av sentralstyret skal en av dette styre være tilsynsmann for bladet. Denne velges av sentralstyret.

Andre endringer
Det ble også foretatt mange andre endringer av loven i tidsrommet 1919-1946, blant annet gjaldt dette kontingenten, oppløsning med videre. Men det vil ta for mye plass å komme inn på alle disse endringene her.

STORE SAKER DE FØRSTE ÅRENE

LØNNSSAKEN

En av de saker som trolig var medvirkende til dannelse av Herredskassererforbundet, var lønnssaken. Dette særlig fordi avlønningssystemene for herredskassererne rundt om i landet var svært ulike. I mange år framover ble lønnsspørsmål et meget sentralt tema i forbundet.

Allerede på det konstituerende møte i 1919 ble følgende beslutning gjort: «Det pålegges landsstyret å innhente oppgaver over lønningene fra de forskjellige fylker, og på grunnlag herpå gjøre utdrag til ensartet lønningsmåte for herredskassererne, og forelegge disse for fylkesforeningene, før de sendes til kommune, fylke og stat.»

På grunnlag av innkomne oppgaver ble det så satt opp en «normal-tabell», gjeldende for hele landet. Det ble understreket at denne «tariffen» nøye måtte overholdes, og at fravikelser måtte innberettes til forbundsstyret. Tariffen ble godkjent av landsmøtet i Oslo i 1920. Senere ble den revidert på hvert landsmøte fram til 1923, men deretter ble den stående uendret i flere år.

Forbundet var også svært opptatt av at herredskassererne skulle bli sikret forhandlingsrett. Spørsmålet om innmeldelse i Norsk Kommuneforbund og/eller Kommunale Funksjonærers Landsforbund var derfor oppe til drøfting på landsmøtene både i Molde 1936 og Kristiansand 1937. Det ble imidlertid ingen avstemming i saken på noen av disse landsmøtene. Men på landsmøtet i Tønsberg 1938 hadde styret utarbeidet et meget interessant forslag. Dette gikk ut på at herredskassererne, etter vedtak i den enkelte kommune, skulle sikres forhandlingsrett, og at denne rett skulle utøves av fylkeslagene gjennom forhandlingsutvalg i hvert fylke. Forslaget ble enstemmig vedtatt, og styret noterte seg for en stor seier.

I Herredskassereren nr. 6 dette året står følgende: «Vi vil håpe at disse beslutninger vil bli til gavn og glede for Norges herredskassererstand, og at vedtakelsen av dem må bli en merkepel i forbundets historie.»

PENSJONSSPØRSMÅLET

Dette var også i mange år en meget viktig sak for forbundet. I møtereferatene forekommer flere eksempler på at herredskasserere har bedt forbundet om bistand i forbindelse med manglende pensjonsrettigheter. Noen kan ha jobbet i kommunen i 30-40 år, men ved avgang er det ingen avklaring med hensyn til pensjon.

Det konstituerende møte i 1919 gjorde følgende vedtak: «Det henstilles til landsstyret å undersøke og foreta det fornødne angående pensjonsordningen – forelegge dette for fylkesforeningene til uttalelse og av disse materialer utarbeide et andragende der forelegges kommune, fylke og stat.»

På landsmøtet i Oslo 1920 ble det enstemmig vedtatt at herredskassererne skulle søkes innlemmet i Statens Pensjonskasse, som var eneste offentlige pensjonsordning. Møtet var selvsagt fullt oppmerksom på at herredskassererne ikke var lønnet av staten, men mente likevel det ville være et berettiget krav å bli med i Statens Pensjonskasse i og med at kassererne til stadighet utførte arbeid både for stat og fylke. Men saken førte ikke fram.

Det ble da forsøkt å få til en ordning gjennom de private forsikringsselskaper Norske Folk og/eller Norske Forenede, men ordningen ble for dyr. Forbundet ville likevel ikke gi opp denne saken, og etter vedtak på landsmøtet i Kristiansand 1924, ble den tatt opp med Norges Herredsforbund. Det ble rettet en «henstilling om å oppta til behandling, og om mulig til sin løsning, spørsmålet om opprettelse av landskommunenes pensjonskasse, omfattende de funksjonærer som ifig. gjeldende lov ikke kunne bli medlem av Statens Pensjonskasse.»

Da det ikke hadde kommet noen reaksjon fra Herredsforbundet i løpet av det neste år, ble saken tatt opp igjen under landsmøtet i Lillehammer 1925. Vedtaket fra 1924 ble gjentatt, og det ble gjort følgende tilføyelse: «–eller at det ved lov blir sørget for at herredskasserere blant kommunale tjenestemenn blir pensjonert av sine kommuner.»

Men forbundet fikk ikke gehør for sitt syn. Det skulle enda gå mange år før pensjonsspørsmålet for herredskassererne (og også andre kommunale tjenestemenn) ble endelig løst. Men at vårt forbund her var en viktig pådriver kan det ikke herske tvil om.

UTPANTINGSRETTEN

Også denne saken ble tatt opp på det konstituerende møte i 1919. Landsstyret ble da pålagt å innhente opplysninger og uttalelser om saken, og forelegge resultatet for neste landsmøte. Styret arbeidet raskt og effektivt, (som vanlig!) og på grunnlag av innhentede uttalelser ble saken forelagt landsmøtet i Oslo 1920 der følgende forslag ble vedtatt:

«Statsmyndighetene andras om snarest mulig å tillegge herredskassererne utpantingsforretningene for kommunale skatter, derunder også for fremmede kommuner. Da foranstående formentlig er avhengig av lovforandringer og vil kreve lengre tid for gjennomførelse, så finner landsforbundet å ville henstille til landets herredsstyrer snarest mulig, etter någjeldende bestemmelser, å overføre utpantingsforretningene for kommunale skatter til herredskassererne.»

Vedtaket ble sendt samtlige herredsstyrer i landet.

Under landsmøtet i Trondheim 1921 var saken oppe på nytt. Vedtaket fra 1920 ble da gjentatt – og forsterket – med sterkt kritiske merknader til lensmennenes manglende interesse for å gjennomføre utpantingene, og for urimelig gebyrberegning. Forbundet kom dermed inn i en åpen kamp med lensmannsstanden, og det ble hevdet at lensmennene «ikke kunne, og vel heller ikke ville, forstå det saklige grunnlag som forelå.» Men lensmennene ga svar! De syntes at herredskassererne «forberedte et innhugg i en annen stands gjøremål og inntekter.»

Saken kom etter hvert inn i en uendelig saksgang mellom organisasjonene og staten. Under landsmøtet i Skien 1931 ble det referert at forbundets formann til og med hadde hatt foretrede for statsministeren og for fylkesmannen i Akershus for å prøve å framtvinge en løsning. Men heller ikke dette førte fram, og saken ble lagt død i flere år.

INNKREVING AV STATSSKATT OG SKATT FRA ANDRE KOMMUNER

En annen sak, der lensmennene også var sterkt involvert som vår «motpart», var spørsmålet om ikke herredskassererne burde overta all skatteinnfordring, inkludert statsskatt og skatt til andre kommuner som lensmennene nå hadde innkrevingen av. Spørsmålet ble drøftet på flere landsmøter i 20-årene, men forbundet kunne ikke bli enig om en konklusjon. Men så, etter at saken var utredet av en departemental komite, og denne komiteen hadde kommet til at en overføring av innkrevingsansvaret burde gjennomføres, ble det mer fart i saken. På landsmøtet i Bergen i 1933 foreslo styret overfor landsmøtet å godta utredningen. Det ble stemt over saken, men overraskende nok fikk ikke forslaget flertall! Dette førte til en hektisk «korridoraktivitet» i forbundets ledelse, og i all hast ble det nedsatt en redaksjonskomite som på rekordtid kom med et nytt forslag. Etter endel drøftinger ble dette forslaget enstemmig vedtatt. Forslaget lød:

«Landsmøtet finner stort sett i prinsippet å kunne slutte seg til den foreliggende innstilling. M.h.t. detaljene finner man å burde bemerke:
1. Man går ut fra at regnskapsordningen for de minste kommuner søkes gjennomført på den mest enkle og oversiktlige måte.

2. At det i det kommunale regnskapsvesen på en praktisk og oversiktlig måte søkes gjennomført kontantprinsipp for skatteregnskapet.

3. Man er enig i innstillingens prinsipp om at all skatteinnfordring bør tillegges en og samme institusjon – herredskassereren. Med hensyn til innfordring av statsskatten var det dog dissens.

4. Angående pantegebyrene bør disse disponeres for herredskassererne på samme måte som for lensmennene. Dette av hensyn til at den ene stand bør behandles på samme måte som den annen.

Som sluttbemerkning vil man på det kraftigste henstille til statsmaktene snarest mulig å få brakt den nye ordning i stand, da den menes å være til gavn for kommunene og samfunnet i det hele.»

Men, denne litt tidlige lansering av en slags «skatt av årets inntekt» nådde ikke mål. Det viste seg at «motparten» ble for sterk. Lensmennene ble ikke fritatt for innfordringen, og herredskassererne fikk ikke utvidet sine grenser. Men lensmannsbetjentene ble statsfunksjonærer!

ENSARTET REGNSKAPSSYSTEM

Etter initiativ fra fylkeslaget i Buskerud om en «ensartet og praktisk regnskapsførsel for det hele land», gjorde landsmøtet i Oslo 1920 følgende vedtak:

«Det henstilles til landets kommuner å gjøre henvendelse til vedkommende departement (dvs. Justisdepartementet) om, at det fra dets side blir søkt utvirket foranledigelse til oppnåelse av en ensartet og forenklet kommunal regnskapsførsel, idet der forutsettes søkt samarbeid med Norges Herredskassererforbund, ved en av dette for anledningen nedsatt komite.»

Saken fattet betydelig interesse, departementet var enig i at spørsmålet burde utredes. Men også i «andre kretser» fattet man interesse for saken, og umiddelbart etter at vedtaket var fattet, dukket forbundets trolig første «sponsor» opp. Det var konsul Sem fra Halden. (Kanskje mer kjent som en del av firmanavnet Sem & Stenersen!) Han var villig til å stille kr.2.000,- til rådighet for komiteen hvis han fikk en plass i den. Og det fikk han! Fra forbundet ble oppnevnt Einar Østtorp, Otto Aasgaard og Alf Berglann, mens departementet ved Statistisk Sentralbyrå ble representert med Carl Arneberg. Dermed kunne man starte arbeidet. I flere uker ble det jobbet i Oslo med å komme fram til et nytt budsjett- og regnskapssystem med skjemaer.

Komiteens endelige forslag, som ble behandlet på landsmøtet i Trondheim 1921, fikk full oppslutning, og det ble henstilt til alle kommuner i landet om å ta systemet i bruk. Og da Justisdepartementet godkjente at budsjettskjemaet kunne benyttes som prøve for budsjettåret 1922/23, trodde nok alle at saken var i havn. Men nå oppsto en uventet kompetansestrid med Norges Herredsforbund. Istedenfor å uttale seg om systemet, startet de en egen utredning med 16 nye prinsipper. Våre folk fortvilte og hevdet at Herredsforbundet «intet hensyn har tatt til vårt forbunds arbeid og interesse for det nye regnskapssystem». Forbundet vårt tilbød også Herredsforbundet bistand og ekspertise, men ble ikke hørt. Dermed ble saken liggende i dødvann.

I 1924 vedtok departementet nye forskrifter for bykommunene, og saken ble på nytt aktualisert.

For å få en løsning også for landkommunene, henstilte landsmøtet i Kristiansand i 1924 til departementet om å ta alle mulig hensyn til «vårt» foreslåtte regnskapssystem, og la dette bli grunnlaget for disse. Men saken kom ingen vei. Dette hadde nok særlig sammenheng med at vårt forbund hadde reservert seg sterkt overfor anordningsprinsippet og det dobbelte bokholderi, da de var i tvil om herredskassererne behersket dette system godt nok.

Dermed gikk tiden, og det var nok helt på sin plass når departementet i 1926 tok affære og oppnevnte en helt ny komite med byråsjef Vries-Hassel som formann, og der vårt forbund og Herredsforbundet fikk med hver sine representanter. Men av en eller annen grunn stoppet arbeidet opp også denne gang, og på tross av flere henvendelser fra vårt forbund gikk tiden helt fram til høsten 1932 før komiteen kunne gi beskjed om at en innstilling var sendt departementet.

Så endelig, i februar 1936, 16 år etter at saken var tatt opp, forelå rundskrivet fra departementet som fortalte at nye budsjett og regnskapsforskrifter var vedtatt og skulle tre i kraft fra 1.7.1936. Forskriftene var basert på dobbelt bokholderi, og var oppdelt i et driftsregnskap og et kapitalregnskap. Kontobetegnelsen var en blanding av romertall og arabiske tall, samt store. Og små bokstaver. Kommunekassens kontorutgifter hadde for eksempel betegnelsen «Il D2 a», men politikerne var nok mer opptatt av posten «XIV A 2» – reservert for tilleggsbevilgninger. Forskriftene fra 1936 fikk et forholdsvis langt liv. Riktignok ble det foretatt endel viktige endringer både i 1942 og 1956, men hovedprinsippene forble uendret helt fram til 1.1.1972. Nærmere omtale av budsjett- og regnskapsforskriftene følger senere i denne beretningen.

BLADET «HERREDSKASSEREREN»

På styremøte i august 1921 tok formannen opp spørsmål om ikke forbundet burde prøve å få spalteplass i et blad, for eksempel «Nationen», for å ta opp medlemmenes interesser. I samme forbindelse drøftet man også om ikke forbundet burde gå til ansettelse av en fast sekretær. Det ble enighet om å legge spørsmålene fram for landsmøtet i Trondheim samme høst. Men der ble saken utsatt, og sekretærspørsmålet ble ikke løst. Det ble det heller ikke da samme spørsmål ble tatt opp på landsmøtene i 1924, 25 og 26. Først i 1938 fikk forbundet ansatt sekretær, men også da bare for en kortere tid. Men spørsmålet om informasjon var ikke Østtorp villig til å gi opp, og i styremøte i desember 1921 meddelte han at han på egen hånd hadde tatt opp arbeidet med å utgi et eget blad for «standen». Styret kunne bare samtykke, og allerede i januar 1922 kom bladet «Herredskassereren» ut med sitt første nummer.

De første årene var Østtorp eneredaktør og forretningsfører, i tillegg til formannsjobben. Bladet kom ut 12 ganger pr. år, og selv om innholdet enkelte ganger kunne være litt «tynt», var bladet populært, og det økonomiske resultatet var bra. Men mot slutten av 20-årene ble det tyngre. I 1928 sviktet inntektene helt, og styret måtte på banen og ta opp lån til driften. Vanskelighetene toppet seg i 1929. Da ble det opplyst til styret at «avisen i det senere ikke er utkommet og at lånet til avisens drift ikke er ordnet.» I tillegg var trykkeriet gått konkurs, og kontrakt med nytt trykkeri måtte inngås. Pr. 1.1.1931 var underskuddet kommet opp i ca. kr 2 000,-. Situasjonen ble betraktet som kritisk, og styret foreslo at bladet fra nå bare måtte sendes til abonnenter som hadde betalt.

Samtidig med at de økonomiske problemer begynte å melde seg, oppsto det også redaksjonelle vanskeligheter, blant annet fordi redaktøren etter hvert fikk problemer med å skaffe nok stoff. For å bøte på dette ble det i 1928 valgt en redaksjonskomite på 2 personer som skulle hjelpe til å skrive. Dette fikk en viss betydning for bladets innhold, men førte samtidig til at det oppsto store samarbeidsproblemer i redaksjonen. Saken ble så alvorlig at den ble tatt opp på landsmøtet i Skien 1931. Der ble det vedtatt å oppheve redaksjonsutvalget. Men da landsmøtet uten forvarsel vedtok å skille funksjonene som redaktør og forretningsfører, førte det til at den gamle redaktør trakk seg fra begge disse verv.

Resultatet ble at Otto Aasgaard, som hadde sittet i redaksjonsutvalget, ble valgt til ny redaktør. Men problemene fortsatte. På styremøte i mai 1932 møtte redaktøren og la fram en erklæring i 3 punkter. I punkt 1 heter det: «Interessen for herredskasserernes blad synes ikke å være så stor at det er berettigelse eller behov for å fortsette med det lenger enn året ut.» Styret skjønte alvoret. De oppnevnte Harald Hassel fra Lier som midlertidig redaksjonssekretær, fulgte opp med stoff og avisen gikk inn i en god periode.

Aasgaard fortsatte som redaktør fram til landsmøtet 1933. Da ba han seg fri, men ble etter sterke henstillinger i stedet valgt som forretningsfører for bladet. Ny redaktør ble valgt, men da han etter landsmøtet nektet å motta valget, ble det til at Hassel, som nå var blitt forbundsformann, på vegne av styret påtok seg vervet som redaktør.

Denne ordningen fortsatte til landsmøtet i Gjøvik i 1935, da herredskassereren i Nesodden, Chr. Granerud, ble valgt til ny redaktør. Hari fortsatte til landsmøtet 1937, men da sluttet både han og Aasgaard. I samsvar med vedtak på dette landsmøte, inngikk styret en avtale med forbundets nyansatte sekretær, Johan Garder, Oslo, om å overta både som redaktør og forretningsfører. Dette var en grei løsning, men den fungerte bare i kort tid, for i mars 1939 sa Garder opp stillingen. Styret måtte raskt finne en løsning, og resultatet ble at styrets nestformann Erling Grorud påtok seg å fungere som redaktør fram til landsmøtet som skulle holdes i Bodø i juni samme år. Og da han under landsmøtet erklærte seg villig til å fortsette, ble han enstemmig valgt! Saken hadde fått en lykkelig løsning! Grorud fortsatte som redaktør helt fram til 1950.

«Herredskassereren» var hele denne tiden, tross mye arbeid og tildels vanskelige perioder, et svært viktig tiltak for forbundet. I 10-årsberetningen står det: «Det var en betydningsfull tanke, og det er et betydningsfullt og byrdefullt arbeid vår avholdte formann her har satt ut i livet for vår stand. Det er ikke for meget sagt at dette blad har vært og er vårt forbunds ryggstøtte.» Og i 25-årsberetningen, der foranstående er sitert, tilføyes: «Denne attest for 15 år siden kan med enda større kraft underskrives idag. Når det i trengsels tider har vært spørsmål om å opphøre med avisen, eller knytte den sammen med annet tidsskrift, har det vakt sterk motstand.»

MEDLEMSMERKE

På styremøte i juni 1923 forelå det forslag om at forbundet skulle innføre et foreningsmerke til bruk for forbundets medlemmer. Otto Aasgaard hadde tegnet et utkast, og han ble bemyndiget til å bestille 100 merker til forevisning på landsmøtet i Tromsø 1923. Og på landsmøtet ble merket godkjent som offisielt foreningsmerke for Norges Herredskassererforbund. Senere ble vedtekter for merket vedtatt.

Det er vel tvilsomt om selve medlemsmerket fikk noen særlig suksess ut over en «engere» krets. Men som merke for lagets æresmedlemmer fikk det sin betydning. Dette er omtalt på annet sted i denne beretningen.

Ordenen «Det Gylne Pant»
I 1938 ble opprettet en «orden» for forbundet som fikk navnet «Det Gylne Pant». Ordenen var i 2 grader: Ridder og Commandør, og skulle tildeles for fortjenstfull virksomhet innen forbundet.

I mange år framover, ja, faktisk helt fram til 1981, ble «Det Gylne Pant» den dominerende «hedersordning» i forbundet. Tilsammen ble det i denne tiden utnevnt 15 Commandører og 77 Riddere. Utdelingene foregikk hovedsakelig på landsmøtene i meget høytidelige former.

«Det Gylne Pant» er nærmere omtalt på annet sted i denne beretningen.

FORBUNDETS NAVN

Navnet på forbundet og hvem som kan være medlemmer har alltid vært et stridstema når dette har vært oppe til behandling.

Forbundet har skiftet navn flere ganger. I kronologisk rekkefølge har forbundet hatt følgende navn:

  • Norges Herredskassererforbund (1919)
  • Norges By- og Herredskassererforbund (1946)
  • Norges Kemner- og kommunekassererforbund (1969)
  • Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring (1993)
  • Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund (2008)

LANDSMØTENE

I 25-årsberetningen står det: «Våre landsmøter har alltid vært omfattet med stor interesse, og både tid og omkostninger er anvendt for å kunne være med. Møtene har da også vært preget av en gjensidig glede over å treffe kolleger, utveksle meninger og delta i festlig samvær. Man har hatt saklig utbytte og fått knyttet kollegialt vennskap, ofte for livet.»

Faglige spørsmål har alltid hatt bred plass på landsmøtene. Denne del av «virksomheten» er gitt nokså bred omtale i forrige avsnitt. I dette avsnittet skal en derfor foreta en oppsummering med mere vekt på andre saker, på personer og på det sosiale samvær.

Stiftelsesmøtet i Oslo (Kristiania) 9.12.1919 regnes også som forbundets 1. ordinære landsmøte. Dette møtet behandlet kun organisasjonsmessige saker, noe som også framgår av protokollen som er gjengitt foran. Det deltok representanter fra 9 fylker, i 6 av disse var det startet fylkeslag. Einar Østtorp ble som tidligere nevnt forbundets første formann.

1920: Oslo. Det 2. landsmøte ble også holdt i Oslo (Kristiania). Også denne gang var det kun faglige og organisasjonsmessige spørsmål som ble behandlet. Alle styremedlemmer som var på valg, ble gjenvalgt. Det var ikke på forhånd organisert noe festlig samvær, men Aasgaard skriver i sin beretning: «Vi som kjenner vår formann, tør dog tro at han ikke lot sine kolleger mangle underholdning».

1921: Trondheim. Det 3. landsmøte ble også det første utenfor hovedstaden, og en framtidig ordning med ambulerende landsmøter var dermed etablert. Etter hvert skulle de aller fleste landsdeler bli «beæret» med landsmøtearrangementet. Landsmøtet i Trondheim samlet ikke så stor deltakelse, noe Aasgaard forklarer med at «Mellem-Norge ikke syntes å ha så svær interesse for vår organisasjon.» Men om deltakerlisten var kort, så var saklisten lang. Og etter møtene var det utflukter og festlig samvær. Ved styrevalgene ble 2 nye personer innvalgt i styret, nemlig E. Fredriksen, Lier, og M. Habberstad, Eidsvoll. De erstattet Bærøe og Bjerketvedt som ba seg fri.

1922: Bergen. Vestlandets hovedstad ble stedet for forbundets 4. landsmøte. «Oppslutningen var stor, interessen utmerket og diskusjonen gikk kjapp og livlig» skriver Aasgaard. Det var ingen spesielle saker utenom de rent faglige, men ved valgene ble Nord-Norge for første gang representert i styret da N. E. Tysnes fra Hadsel i Nordland kom inn. Han erstattet Alf Berglann. Tysnes ble imidlertid sittende bare ett år, allerede i 1923 ble han avløst av E. M. Olsen fra Ibestad.

Det var lagt opp til store festligheter forbindelse med møtet. Landsmøtefesten ble holdt på Fløien. Aasgaard skriver: «Under de festlige samvær fikk vi nok inntrykk av den autorative forbudsstemning, (dette varjo i forbudstiden!) men du verden hvor litet det nyttet å få det overholdt… Og damene våre hjalp til med stemningen, det skal være visst. Vi blev behagelig overrasket der ved å etfare at vi i vår midte hadde en begavet lyriker og taler i kollega frk. Vellesen, Enebak. Både der og mang ganger senere har hun gitt våre samvær hjertevarm hygge med sine lune innlegg og sine muntre, skjemtsomme og treffende digt. »

1923: Tromsø. Nå sto Nord-Norge for tur, og det 5. landsmøte ble altså arrangert i Tromsø. Aasgaard skriver: «For oss som kom fra Syd-Norge, var turen oppover en ren oplevelse. Den mektige, vilde natur badet i sol natt og dag, de dype, dystre fjorde, alt gjorde et betagende inntrykk på oss.» På møtet ble Aasgaards utkast til medlemsmerke for forbundet, og regler for dette, enstemmig vedtatt. Reglene er gjengitt på annet sted i denne beretning.

H. P. Christensen Østem fra Asker, Magne Tøsse fra Askøy og E. M. Olsen fra Ibestad, ble innvalgt i styret. Olsen sikret dermed fortsatt representasjon fra Nord-Norge.

I sin beretning gir Aasgaard denne beskrivelse av minnene fra oppholdet i Nordens Paradis: «Å gå og rangle der midt på natten i solskinn var nesten uhyggelig unaturlig, men dog så forførende deilig. Folkene med sin velklingende tale og sitt freidige vesen. Møtene med sine kraftige, interessante innlegg. De festlige samvær, med sin overstrømmende gjestfrihet. Finnene med sin leir. Våre livlige og hjertegode kolleger. Et uforglemmelig landsmøte, som vi med vår beste vilje ikke kan skape maken til her. Vår formann tok ved avreisen en hjertelig avskjed fra båtrelingen med Tromsø befolkningen, som i et ganske stort antall var samlet på bryggetorvet. Med sin kraftige røst utbrakte han et leve, et hjertelig takk og farvel, efterfulgt av våre begeistrede hurraer.»

1924: Kristiansand. Forbundets 6. landsmøte ble holdt i Sørlandets hovedstad, Kristiansand. Denne gang var det ikke fullt så stor oppslutning som tidligere år, noe Aasgaard forklarer på følgende måte: «Sørlendingene har vært trege å få med. Men de som var tilstede syntes å være meget interesserte».

Møtet ble holdt på Salvesen Hotell, men innkvarteringen var hovedsaklig på Hotell Ernst. På møtet tok man opp spørsmål om å etablere et fond for herredskasserere og deres etterlatte. At denne saken kom opp, hadde trolig sammenheng med at ett av styrets medlemmer, Emil Fredriksen, plutselig hadde avgått ved døden i forholdsvis ung alder. Ved valgene ble Fredriksen erstattet i styret med Knut Nordtorp fra Fåberg.

I forbindelse med møtets avslutning skriver Aasgaard: «Sørlendingene viste oss kolleger en hjertevarme som var velgjørende. Vi forlot Kristiansand med sine vakre omgivelser med takknemlig følelse for den hygge vi hadde nytt der.»

1925: Lillehammer. Det 7. landsmøte ble arrangert i Fåberg kommunelokale i Lillehammer. «Tilslutningen var ganske god, stemningen utmerket og diskusjonen livlig,» skriver Aasgaard. Etter møtene var det tur til Maihaugen og til Skeikampen med stans på Aulestad. Forbundets interne saker ble raskt unnagjort, og hele styret fikk fornyet tillit. Landsmøtefesten ble holdt i de gamle bygninger på Maihaugen, og der ble herredskasserer Anders Røst fra Tynset utnevnt som forbundets første æresmedlem.

1926: Halden. Forbundets 8. landsmøte var lagt til Halden, eller Fredrikshald som byen het den gang. Det var ganske bra tilslutning, men ikke så mange saker. I forbindelse med møtet ble det arrangert besøk på Halden Museum og på festningen, der styrets medlem Habberstad holdt en hjertevarm tale for fedrelandet. Deltakerne fikk også anledning til å «bese og beklyve» den kjempestore «Monolitten» som nylig var tatt ut av fjellet for å fraktes til Oslo. Landsmøtemiddagen ble holdt på Hotell Skjærgården der forsamlingen ifølge Aasgaard «dinerte, talte, danset og sviret i den aller beste stemning, så hjemreisefølelsen holdt på å forlate våre skrøpelige kroppe.» Heller ikke denne gang ble det noen utskiftinger i styret. Østtorp & co hadde landsmøtets fulle tillit.

1928: Hønefoss. Det 9. landsmøte samlet meget stor deltakelse. Nesten 100 personer var påmeldt, og «mange hadde sine fruer og barn med». At møtet var så attraktivt hadde trolig sammenheng med at det ble holdt foredrag og framvist nye skjemaer i forbindelse med forslaget til nye budsjett- og regnskapsforskrifter. Ved valgene hadde Habberstad og Tøsse etter tro tjeneste i mange år frasagt seg gjenvalg, og nye styremedlemmer ble A. Fjeldskaalnes fra Fana ved Bergen og J. A. Thøgersen fra Skjeberg, begge aktive medlemmer i mange år. Ja, Thøgersen må vel regnes som en av forbundets stiftere. I forbindelse med møtet ble det arrangert en fin biltur til Norderhov kirke og Sundvollen «hvor det blev spist og festet». Landsmøtemiddagen ble holdt på Glatvedts Hotell i tradisjonell stil.

1929: Oslo. Forbundets 10. landsmøte ble spesielt på flere måter. Forbundet kunne feire sitt første jubileum, og i den anledning var det utgitt en meget fyldig beretning, forfattet av ildsjelen Otto Aasgaard i samarbeid med herredskasserer Torleiv Windingstad fra Kråkerøy. Beretningen, som ble meget godt mottatt, viste klart at forbundet på forholdsvis kort tid, til fulle hadde vist sin berettigelse.

Møtet betydde også skifte i forbundets toppledelse, i og med at den meget avholdte formann Einar Østtorp, som hadde ledet forbundet siden starten, fant å ville be om avløsning. Ved møtets avslutning fikk han for sin innsats tildelt forbundets merke med laurbærkrans. Denne heder er det bare Østtorp (og senere Aasgaard) som har fått i forbundets historie.

Som ny formann etter Østtorp valgtes Aksel Tingulstad, Aker. I sin 10-årsberetning skriver Aasgaard at Tingulstad, som var valgt som 1. varamann til styret i 1928, var «en kraft både i utdannelse, erfaring og opptreden». Og denne karakteristikken passet glimrende på Tingulstad som skulle bli en kraft for forbundet gjennom de kommende 15 år. Det ble forøvrig enda en utskifting i styret idet Olsen fra Ibestad gikk ut og Magnus Hansen fra Tromsøysund kom inn.

Landsmøtemiddagen ble holdt på Bygdøynes, og der ble den gamle hedersmann M. Habberstad utnevnt til forbundets andre æresmedlem. Ifølge Aasgaard var Habberstad «en ualminnelig rettlinjet, grei og særlig interessert mann».

1930: Trondheim. Det 11. landsmøte ble holdt i Trondheim 10. juli 1930, og ble høytidelig åpnet på herredsstyresalen i gamle Strinda kommune. Oppmøtet var meget bra, særlig var det stort oppmøte fra Trøndelagsfylkene.

Såvidt en kjenner til ble dette et fredelig landsmøte, men under styrevalget oppsto den noe uvanlige situasjon (i en nokså konservativ forsamling!) at et flertall i valgkomiteen (6 mot 5) foreslo Johan Naustan fra Malvik i Sør-Trøndelag som nytt styremedlem istedenfor Nordtorp som ikke hadde frasagt seg gjenvalg. Valgkomiteens mindretall foreslo gjenvalg. Dermed trakk Nordtorp seg som kandidat, og Naustan ble valgt med 41 mot 9 stemmer. Hva som var bakgrunnen for dette lille intermesso er vanskelig å si, men i ettertid kan det se ut som om det hele var en liten reaksjon på den forholdsvis sterke østlandsdominansen i styret, og så ble Nordtorp mere tilfeldig «skyteski ven».

I forbindelse med møtet var det utflukt til Stiklestad og en vellykket landsmøtefest.

1931: Skien. Telemarks hovedstad Skien var valgt som arrangementssted for forbundets 12. landsmøte. Når en ser på oppmøtet i relasjon til det som skjedde i Trondheim året før, er det interessant å registrere at hverken Trøndelag eller Nord-Norge var representert da møtet ble åpnet i fylkets møtesal.

En stor sak denne gang var «Herredskassererens» vanskelige situasjon. Noe uventet endte saken opp med at Otto Aasgaard avløste Einar Østtorp som redaktør.

Aasgaard hadde på det tidspunkt nylig sluttet som herredskasserer, men var fortsatt medlem av styret, og var også en av foredragsholderne på landsmøtet. Etter at han hadde holdt sitt foredrag, ble han etter styrets innstilling, enstemmig innvalgt som forbundets tredje æresmedlem. Han ble samtidig tildelt forbundets merke med laurbærkrans.

Aasgaard hadde overfor valgkomiteen sagt seg villig til å fortsette i styret, men da
oppsto en uventet situasjon som ikke var særlig behagelig for Aasgaard. Det ble fastslått at han som æresmedlem, men uten stilling, ikke var valgbar til styret. Dermed måtte han gi fra seg styreplassen. Nye styremedlemmer ble veteranen Alf Berglann, Åsnes, som også tidligere hadde vært med i styret, og Ole Martinsen fra Våler.

1933: Bergen. For andre gang var Bergen valgt som landsmøteby, og forbundets 13. landsmøte ble åpnet 7. september på Hotell Rosenkranz. Heller ikke denne gang var det representasjon fra de nordlige landsdeler, og det var også mindre deltakelse enn vanlig fra Østlandet og Sør-Vestlandet. Foruten å behandle de vanlige landsmøtesaker, godkjente landsmøtet vedtekter for det såkalte «Samholdsfondet». Dette var opprettet i forbindelse med en gave fra Aasgaard og Hassel. De hadde drevet «Herredskassereren» med overskudd den siste tiden, og ønsket at dette overskuddet skulle komme forbundet og dets medlemmer tilgode.

I styret gikk Christensen Østem ut etter mange års innsats, blant annet som forbundets
kasserer, og i hans sted kom Harald Hassel, Lier inn. Og da Tingulstad nokså overraskende frasa seg gjenvalg som formann, ble Hassel også valgt som hans etterfølger, mens Tingulstad ble nestformann. Hassel var ikke tilstede på møtet. For en gangs skyld hadde han meldt forfall for å dra på jakt. Ifølge Tingulstads 25-årsberetning uttalte Hassel senere at denne jakten angret han på!

1935: Gjøvik. Det 14. landsmøtet ble åpnet 28. juni på Grand Hotell i den «hvite by ved Mjøsa» i praktfullt sommervær, ja, den rene ørkensolen, ifølge Tin gul stads beretning. «Det ble det varmeste møte vi har hatt, og man tok da natten (som vanlig forresten) til hjelp for å kjøle seg litt, og få slukket den tørsten man hadde opparbeidet.» Dessverre var det svært dårlig oppmøte, bare 31 deltakere hadde møtt fram. Dette medførte en henstilling om å legge framtidige landsmøter enten 2-3 uker tidligere på året, eller i august/september.

Ved valgene fraba Harald Hassel seg gjenvalg som formann etter bare 2 år, og heldigvis var Aksel Tingulstad villig til å stille på nytt, etter 2 hvileår. Hassel ble deretter valgt til nestformann. Knut Nordtorp, som «røk ut» av styret i 1930, ble innvalgt på nytt da Ole Martinsen ikke ønsket gjenvalg. Chr. Granerud ble valgt som ny redaktør for «Herredskassereren».

1936: Molde. «Rosenes by» var vertskap for det 15. landsmøtet som ble åpnet i Festivitetslokalet 18. juni. Det var også denne gang strålende vær, og hele 85 medlemmer fra 15 fylker var møtt fram. Saklisten var spekket av faglige og organisasjonsmessige saker, men det ble også tid til festligheter og utflukter i fylkeslagets regi. Ved styrevalget hadde H. Hassel frasagt seg gjenvalg. Han fikk dermed bare 3 år i styret, derav 2 år som formann. Som hans etterfølger i styret ble R. S. Fredriksen fra Herøy i Møre og Romsdal valgt.

1937: Kristiansand. Det 16. landsmøtet var lagt til Kristiansand, og det var andre gang byen hadde påtatt seg arrangementet. Men det var nok et betydelig større arrangement enn sist, idet hele 130 deltakere møtte opp! Ifølge Tingulstad førte dette til at «byen ikke klarte å underbringe alle. En del måtte slå teltleir.»

På dette landsmøtet fikk styret fullmakt til å løse sekretærspørsmålet, eventuelt i kombinasjon
med stillingene som redaktør og forretningsfører for «Herredskassereren». Dette siste ble aktualisert fordi den gamle veteran Otto Aastorp signaliserte at han i løpet av kommende år ville slutte som forretningsfører av helbredshensyn, og at dette ble hans siste landsmøte. En vemodig avskjed med en trofast tjener.

1938: Tønsberg. Tønsberg Blads lokaler var stedet da det 17. landsmøtet ble åpnet 9. juni. Også denne gang var det stor deltakelse med noe over 100 medlemmer tilstede. For første gang stilte styret med fast sekretær, nemlig Johan Garder fra Oslo, som var ansatt fra 1.1.1938 i tråd med vedtaket på forrige landsmøte. En milepæl var nådd!

Møtet utmerket seg også ved at Vestfolds nye fylkesmann, Bassøe, hadde takket ja til å være forbundets gjest. I forbindelse med møtet ble en meget vellykket fest avholdt i Åsgården Turisthotell hvor arrangøren hadde sørget for utrolig velvære for ca. 120 deltakere. Det var en rekke taler, og for første gang ble ordensutdeling av «Det Gylne Pant» foretatt. (Se eget avsnitt i denne beretning)

Valgene på landsmøtet ble meget dramatiske. Tingulstad hadde bestemt frasagt seg gjenvalg, og Erling Grorud, Sem, som var foreslått av valgkomiteen, vegret seg sterkt. Han uttalte at han «nærmest betraktet det som sinnssvakt å ta en mann som ikke har vært medlem av landsstyret, og sette ham på formannsplassen i forbundet». Han henstilte til Tingulstad å stå ett år til og fikk landsmøtets støtte. Tilslutt ble presset så stort at Tingulstad erklærte seg villig til å ta ett år til, og dermed ble han gjenvalgt med akklamasjon. Grorud ble deretter valgt som nestformann. Men det var ikke slutt med dette. Valgkomiteen hadde tydelig satt vinduet på vidt gap, og med den begrunnelse at «det ville være heldig med oftere skifting i styret» foreslo et flertall på 7 mot 4 at alle de øvrige 3 styremedlemmene som var på valg skulle utskiftes. Det går ikke fram av protokollen om noen av dem hadde frasagt seg gjenvalg, men i alle fall ble 3 nye kandidater valgt inn i styret. Det var Nils Skulstad, Laksevåg, Bernhard Nilsen, Balsfjord og Peter Indreberg, Borgund. De som «måtte gå» var Johan Naustan, R. S. Fredriksen, A. Fjeldskaalnes og J. A. Thøgersen, den siste en av de store veteraner
som hadde vært med i styret som varamann eller fast medlem siden starten i 1919.

1939: Bodø. Forbundets 18. landsmøte ble holdt i tiden 8.-10. juni 1939 i Bodø. Tingulstad skriver at «reisen oppover var meget belivet helt fra Oslo, hvor kjente og ukjente kollegaer straksfant tonen – og mistet stemmen i løpet av den første natt.»

Oppmøtet var svært bra idet bortimot 60 medlemmer og en god del ledsagere hadde møtt fram. Det som preget dette landsmøtet var de store organisasjonsmessige endringer som ble gjennomført. Begrepene «landsstyre» og «sentralstyre» kom inn i lovverket, og antall styremedlemmer ble redusert fra 7 til 4. Formelt gikk hele styret av, deretter ble Tingulstad og Grorud gjenvalgt som henholdsvis formann og nestformann. Nye styremedlemmer ble Johan Staxrud, Bærum, og Nils Brevig, Jeløy. Omorganiseringen førte dermed til at hele 5 av de sittende styremedlemmer måtte gå av. Dette gjalt de 2 veteranene Knut Nordtorp og Alf Berglann, som begge hadde hatt tillitsverv som styremedlemmer eller varamedlemmer siden starten i 1919. Men også de 3 nye fra 1938 måtte forlate skuta etter 1 års funksjonstid.

Landsmøtet foretok også valg på det første landsstyre, og stort sett ble dette bestående av de sittende fylkesformenn. Men på grunn av kommende års «begivenheter» skulle de aldri komme i virksomhet.

Forøvrig ga landsmøtet også tid til sosialt samvær. Tingulstad skriver at «der holdtes en belivet fest på Turisthytta, uten midnattssol, men i høy stemning.» Neste landsmøte ble vedtatt lagt til Trondheim. Det var nå bestemt å gå over til 2-års landsmøteperioder, men i realiteten skulle det gå hele 7 år før neste møte kunne gjennomføres.

KRIGSÅRENE

Den 9. april 1940 ble landet okkupert av den tyske krigsmakt, og virksomheten i forbundet ble ganske fort betydelig redusert. Det var ikke aktuelt med hverken landsstyremøter eller landsmøter, og kontakten med fylkeslagene ble også svært vanskelig. Men sentralstyret, som bodde i forholdsvis nær omkrets, opprettholdt en viss møteaktivitet og ga uttalelser i forskjellige faglige spørsmål, blant annet om Skattekomiteens innstilling til ny skatteordning. «Herredskassereren» fortsatte også å komme ut, og på styremøte i november 1943 kunne redaktøren opplyse at det hadde vært en gledelig økning både i abonnementspenger og medlemskontingent. Interessen for forbundet var således i høyeste grad tilstede.

I 1941 fylte formannen 70 år, og i den anledning møtte styret opp med lykkeønskninger og beskjed om at han var utnevnt som forbundets fjerde æresmedlem.

Så kom frigjøringen, og den 31. mai 1945, holdt sentralstyret «fredsmøte» på Aker herredskassererkontor. Samtlige styremedlemmer samt revisor Magnhild Johansen var tilstede. Formannen åpnet møtet med å uttale sin glede over at vi nå hadde fått fred, og håpet på framgang for forbundet. Han rettet også en varm takk til redaktør Grorud «for at han, takket være «Herredskassereren», har kunnet holde båndet knyttet blant medlemmene.» Dermed kunne forberedelsene til det 19. landsmøtet i Trondheim 1946 begynne.

Norges Herredskassererforbund ble stiftet den 9. desember 1919 i møte på Hotel Norge, Kristiania. Av protokollen går det fram at møtet var kommet i stand «efter forutgående bekjentgjørelser ved cirkulærer til de stiftede fylkesforeninger i landet, og til de enkelte kasserere i landet i et antall av ca. 400.»

I 1919 var altså flere fylkesforeninger igang. Kassererne i Sogn og Fjordane hadde som de første, stiftet forening allerede i 1914. Ikke lenge etter kom Østfold som stiftet sin fylkesforening i 1916. Og det er ingen tvil om at det var Østfoldlaget som tok det første initiativ til å få dannet et landsforbund. Møteboka derfra viser nemlig at på generalforsamling 8.5.1918 ble styret pålagt «at opta arbeide for dannelse av foreninger i andre amter med tanke paa sammenslutning til landsforbund.» Da dette gav gode resultater, ble det på ny generalforsamling i oktober 1919 vedtatt å innkalle til stiftelse av et forbund.

Stiftelsesmøtet ble åpnet av Østfoldforeningens formann, J. A. Thøgersen, Skjeberg. Etter å ha ønsket velkommen og orientert om hensikten med møtet, foreslo han Einar Østtorp fra Tune valgt som møtedirigent. Dette var et naturlig valg, ettersom også han representerte det fylkeslaget som hadde tatt initiativet til møtet. Protokollen fra stiftelsesmøtet viser at det under sak 1 enstemmig ble besluttet å danne et landsforbund, og at det under sak 2 med 32 mot 11 stemmer ble bestemt at forbundet skulle ha navnet Norges Herredskassererforbund.

De 11 stemte for navnet Norges Herredskassererlag.

Under sak 3 ble det vedtatt lover som i styremøte ble innført i protokollen neste dag.

(Lovteksten er inntatt nedenfor.)
Under sak 4 ble det foretatt valg av 7 styremedlemmer med følgende utfall:

Einar Østtorp, Tune, Østfold34 stemmer
J. C. Pindsle, Sandeherad, Vestfold32 stemmer
Johs. Bremer, Hafslo, Sogn og Fjordane31 stemmer
Otto Aasgaard, Røken, Buskerud31 stemmer
Alf Berglann, Stor-Elvdal, Hedmark31 stemmer
Wilh. Bærøe, Oppegård, Akershus26 stemmer
Lars Bjerketvedt, Eidanger, Telemark25 stemmer

Ved skriftlig votering ble deretter Einar Østtorp valgt til formann og J. C. Pindsle til nestformann.

Til varamenn valgte man: L. Brodahl, Levanger, Nord-Trøndelag, J. A. Thøgersen, Skjeberg, Østfold, Emil Berge, Ringebu, Oppland, Knut Nordtorp, Fåberg, Oppland og Carl Frydendahl, Romedal, Hedmark.

Revisorer ble Johs. Kirkeng, Rakkestad, Østfold og Emil Fredriksen, Lier, Buskerud.

Videre tok stiftelsesmøtet opp følgende saker til behandling:
Sak 5: Lønnssaken
Sak 6: Pensjonsspørsmålet
Sak 7: Utpantinger og innfordringer av skatter
Sak 8: Skattelovens§ 31. Utvidelse av adgangen til skatteoppkreving hos samtlige skattytere, hvor dette kan anvendes.

Tilsammen undertegnet altså 38 deltakere protokollen, noe som skulle fortelle at oppmøtet var meget bra.

Forbundets lover
De lovene som ble vedtatt i stiftelsesmøtet lyder slik:

§ 1 Norges Herredskassereiforbund har tilformål å samle landets herredskasserere til felles arbeid og felles opptreden for sine saklige, økonomiske og sosiale interesser.

§ 2 Forbundet består av fylkesforeninger (lag), som kan representeres på landsmøtene med I representant fra hvert fylke.

Enkeltmenn i de fylker hvor forening ikke er dannet, kan bli medlem av landsforbundet. De har forslagsrett direkte til forbundsstyret og kan delta i landsmøtets forhandlinger, men har ikke stemmerett.

§ 3 Forbundet ledes av et styre på 7 medlemmer som velges av landsmøtet for 2 år ad gangen. I tillegg velges 5 varamenn og 2 revisorer for 1 år ad gangen.

Formann og nestformann velges av landsmøtet, men kasserer og sekretær velges av forbundsstyret blant de øvrige styremedlemmer for 1 år ad gangen.

Hvert år uttreder vekselvis 3 og 4 medlemmer av styret, første gang foretas loddtrekning.

Herredskasserere som er medlem av fylkesforeningene er pliktige til å motta valg til de forskjellige tillitsverv innen forbundet, men de kan unnslå seg for gjenvalg for like lang tid som de har fungert.

Styret er selvskrevne medlemmer av forbundet og har stemmerett.

§ 4 Fylkesforeningene betaler til forbundet en årlig kontingent som beregnes på grunnlag av medlemmenes lønn, således at:
Medlemmer med lønn inntil kr 500,- betaler kr 5,-
Medlemmer med lønn inntil kr 3 000,- betaler kr 10,-
Medlemmer med lønn derover betaler kr 15,-

Direkte medlemmer betaler etter samme skala.

§ 5 Ordinært landsmøte avholdes hvert år i september måned. Ekstraordinære landsmøter kan avholdes når forbundsstyret finner det ønskelig.

§ 6 Forslag til behandling av forbundsstyret eller landsmøtet må først være behandlet av fylkesforening. Fra enkelt medlem av forbundet behandles av forbundsstyret.
Forslag til behandling på landsmøtet må være sendt forbundsstyret 2 mnd. Innen dette avholdes.

§ 7 Alle beslutninger avgjøres ved alminnelig flertall av de møtende stemmeberettigede.
I tilfelle stemmelikhet gjør fonnannens stemme utslaget.

For å fatte gyldig beslutning på landsmøtet må dog minst 4 styremedlemmer være tilstede.

Alle valg avgjøres i tilfelle stemmelikhet ved loddtrekning.

§ 8 Det påhviler forbundsstyret:
a) å avholde styremøter så ofte det måtte ansees påkrevet.
b) å føre protokoll over sine forhandlinger i styremøter og landsmøter, og forberede de saker som på disse skal behandles.
c) å innkreve kontingent.
d) forøvrig ivaretaferliiindets interesser.

§ 9 Kemnere i byer og ladesteder, som synes å ha samme interesse som herredskassererne kan opptas som medlemmer av en fylkesforening.

LOVENDRINGER
Forbundets lover ble de første årene gjenstand for mange endringer. Vi skal her se på noen av de viktigste.

Medlemskap
De første lover inneholdt ingen bestemmelse om hvem som kunne bli medlem av forbundet,
og det er heller ingen holdepunkter for at noen slik bestemmelse kom inn de første årene. Men under de omfattende lovendringene i 1929 fikk § 2 følgende ordlyd:

§ 2 Som medlemmer kan kun opptas herredskasserere eller den øverste ansvarlige leder for herredskassererkontorer og sognekasserere. Dog kan kemnere
i byer og ladesteder opptas hvis han synes å ha samme interesse som herredskasserere. Æresmedlemmer kan innvelges av landsmøtet etter enstemmig forslag fra forbundsstyret.

Ved forskjellige anledninger var det også oppe forslag om å endre loven slik at også bokholdere og assistenter ved herredskassererkontorene kunne opptas som medlemmer, men dette vant aldri tilslutning.

Styret og fylkeslagene
Som det framgår av den opprinnelige § 2 ble altså organisasjonen bygd opp på fylkeslagene. I fylker uten fylkeslag var det anledning til direkte medlemskap.

Forbundet skulle ledes av et styre p
å 7 medlemmer, valgt på fritt grunnlag, samt av landsmøtet som besto av 1 representant fra hvert fylkeslag. Alle medlemmer i forbundet, både medlemmene i fylkeslagene og de direkte medlemmer, kunne imidlertid møte på landsmøtet. Men det var bare de valgte representanter som hadde stemmerett.

På landsmøtet i Tromsø i 1923 ble § 2 endret slik at alle medlemmer som møtte på landsmøtene fikk stemmerett. Dette førte selvsagt til at landsmøtene ble mer interessante for alle de som møtte opp uten å være valgte delegater.

Men i 1929 ble det igjen innført en begrensning i stemmeretten for de direkte
medlemmene. Som kompensasjon skulle fylkeslagene få 2 valgte representanter til landsmøtet. Samtidig ble § 2 endret til § 3(på grunn av nye § 2 om medlemskap), og de øvrige paragrafer ble forskjøvet tilsvarende.

På landsmøtet i Bodø 1939 ble det store forandringer med hensyn på forbundets
ledelse. § 4 fra 1929 (opprinnelig § 3 fra I 919) ble helt endret og fikk nå følgende
ordlyd:

§ 4 Forbundets styre skal bestå av ett medlem fra hvert tilsluttet fylkeslag. Styret og dets formann velges på landsmøtet.

Fylkesforeningen (lag) bør dog i god tid før landsmøtet komme med forslag til valg på en representant. Funksjonstiden for styret er 4 år. En halvpart går ut annenhvert år, første gang ved loddtrekning. Det sist fungerende styre har plikt til å stå til nytt landsmøte holdes. For hvert styremedlem velges en personlig varamann.

Landsmøtet velger også 2 revisorer.

Dessuten velger landsmøtet et sentralstyre på 4 medlemmer med 2 upersonlige varamenn medfunksjonstid 2 år. De plikter dog å fungere til nytt valg foretas.

Sentralstyret skal lede forbundets daglige drift.

I sentralstyret skal landsstyrets formann være selvskrevet medlem og formann.

De øvrige 3 medlemmer bør velges således at sentralstyret lett kan komme sammen.

Medlemmer i forbundet har plikt til å motta valg som medlemmer i landsstyret og
sentralstyret, men kan unnslå seg for valg i like lang tid som de har fungert.

Arbeidsordningen skal være:
Sentralstyret framlegger for landsstyret de saker som finnes å ha særlig betydning for forbundet. Disse saker behandles av landsstyret ved postomsending mellom medlemmene.

Sentralstyret skal avgi årsberetning til landsstyret hvert år innen mai måned.

I 25-årsberetningen fra 1944 karakteriseres denne organisasjonsendringen som «den mest betydningsfulle avgjørelse som er fattet innen forbundet» og møtet i Bodø fikk status som «en av de store merkepeler.» Samtidig tilføyes det: «Det er bare sørgelig at krigen har hindret arbeidet etter de opptrukne linjer. Ellers ville forbundet sikkert ha arbeidet seg kraftig fram. Bodø-beslutningen brakte utvilsomt en samfølelse og en vilje til positiv innsats for vårt forbunds trivsel. Det står i dag oppslag over alt: VI GÅR MOT LYSERE TIDER. Det gjelder også vårt forbund!»

Etter hvert åpnet forbundets lover for at flere kunne være medlemmer. Men også ved 100-års jubileet er det svært begrenset hvem som kan være medlemmer. I forbundets lover i 2019 kan følgende være medlemmer:

Ǥ 1 Navn og medlemskap
Forbundets navn er:
NKK – Norges kemner- og kommuneøkonomers forbund

Forbundet er en organisasjon for kommunalt og fylkeskommunalt personell med faglig leder-ansvar innenfor økonomiforvaltningen og skatteområdet. Rett til å være medlem har
a) Den faglig ansvarlige for (fylkes)kommunens regnskaper
b) Den som er kommunens skatteoppkrever i henhold til skattebetalingsloven
c) Den/de i (fylkes)kommunen utenom administrasjonssjefen som har lederansvar/fagansvar knyttet til andre deler innenfor NKKs fagområde
d) Ledere i kommunale virksomheter innenfor NKKs fagområde

NKKs fagområde: Skatteinnkreving, innkreving kommunale avgifter og gebyrer, arbeidsgiverkontroll, økonomi, budsjett, finansforvaltning, regnskap, lønn, innkjøp mv.).

Medlemmene stiller, innenfor et rimelig arbeidsomfang, sine kunnskaper til disposisjon for forbundet.

Innmelding skjer gjennom fylkeslaget. Ved tvilstilfelle avgjøres medlemskap av styret i fylkeslaget med ankemulighet til sentralstyret og med adgang for sentralstyret til på eget initiativ å overprøve avgjørelsen.

Utmelding må skje skriftlig.»

ANONNSØRER

chevron-downmenu-circlecross-circle