/Kommunal Finanshåndbok

Betalingsformidling

I Norge er det vanlig at bankene priser betalingstransaksjonene direkte. Mens floatinntekter (floatperiode: perioden fra det tidspunkt betalers konto belastes et beløp til det tidspunktet mottakers konto godskrives det samme beløp, floatinntekt: Avkastningen den betalingsformidlende institusjon har av floatbeløpet i floatperioden) fortsatt er vanlig i mange land, har bestemmelsene i norsk lovverk fjernet mulighetene til slik kryssubsidiering. Sterk markedskonkurranse gir heller ikke bankene store muligheten til å benytte differansen mellom innskudds- og utlånsrente til å finansiere produksjonen av betalingsformidlingstjenester.


6. februar 2015
Publisert: 6. februar 2015
Kategori:

Kostnadsbasert direkte prising av betalingstjenester gir brukerne insentiver til å velge de mest kostnadseffektive tjenestene. Enkelte kommuner har imidlertid bankavtaler hvor de, mot et avtalt innskudd i banken som forrentes til markedspris, ikke blir belastet med kostnadsriktige priser for betalingsformidlingen. Dersom dette er en god prisingsmodell for den angjeldende bank, er det sannsynligvis ikke en god modell for kommunen.

Gjennom kommunenes drift vil det oppstå et betydelig volum av både ut- og innbetalinger, og det vil derfor være viktig å håndtere disse på en mest mulig kostnadsriktig måte. Det gjelder både de direkte transaksjonskostnadene og kostnadene i kommunens administrasjon i forhold til oppfølging, avstemning, feilsøking og integrering i regnskapsrutinene.

Utbetalinger gjøres i stor grad som filoverføringer fra kommunenes økonomisystemer via nettbank til BBS.

På innbetalingssiden vil det måtte brukes både elektroniske og blankettbaserte tjenester. Avtalegiro og e-faktura er eksempler på produkter for innkreving av faste betalinger, og disse egner seg godt for innkreving av kommunale avgifter, barnehagebetaling, skolefritidsordning, etc.

Elektroniske betalingstjenester som bankene leverer til bedriftsmarkedet (inkl. kommunene) har i de senere årene hatt en moderat prisutvikling. De mest automatiserte tjenestene (med KID, kunde identifikasjon data) er generelt priset lavest, mens tjenester med melding er priset høyere. Betalingstjenester som krever manuelt arbeid, eksempelvis utbetalingsanvisninger, er generelt høyt priset i forhold til automatiserte tjenester.

Når betaleren benytter en giro med trykket KID nummer, vil betalingsmottageren få kundeidentifikasjonene tilbake via en fil som oppdaterer reskontroen automatisk. Når melding skal sendes til betalingsmottager, belastes betalerens bank med et særskilt interbankgebyr av mottagerens bank.

Figurene under viser prisutviklingen i kroner (for betaler) for bruken av h. h. v. bedriftsterminalgiro, generell remittering og blankettbaserte betalingstjenester rettet mot næringslivet. Prisene er gjennomsnittspriser for alle norske banker pr. betalingstransaksjon. Gjennomsnittsprisene er beregnet ved å veie prisen pr. transaksjon i den enkelte bank med bankens andel av innskudd på transaksjonskonti. Periodiske avgifter belastet bedriftskunder er ikke tatt med. Kostnader som belastes betalingsmottageren er heller ikke tatt med. Disse sistnevnte kostnadene er imidlertid av stor betydning for kommunen i og med at disse er store mottagere av innbetalinger.

Bedriftsterminalgiro

bedriftsterminalgiro

Kilde: Norges Bank

Generell remittering

generell_remittering
Kilde: Norges Bank

Blankettbaserte betalingstjenester rettet mot næringslivet

blankettbaserte_betalingstjenester_rettet_mot_naeringslivet
Kilde: Norges Bank


Tilbake

ANONNSØRER

chevron-downmenu-circlecross-circle