Dette innebærer at en risiko kan være stor av to ulike grunner. Selv om hendelsen ikke er spesielt alvorlig, kan den ha en stor risiko hvis det er veldig sannsynlig at den inntreffer. På den andre siden kan også en hendelse som er veldig usannsynlig, utgjøre en stor risiko. Dette er tilfellet når konsekvensene av hendelsen hvis den først inntreffer, er store.
Figuren under anskueliggjør dette.

• Det lysegrønne området med liten sannsynlighet og liten konsekvens, har liten betydning.
• Det mørkegrønne området med stor sannsynlighet og liten konsekvens, er heller ikke av stor viktighet i finansforvaltningen, men er med til å etablere en stabil avkastning.
• Det blå området med stor sannsynlighet og stor konsekvens, er det viktig at vi tar kontroll over gjennom etablering av tillatte risikorammer.
• Det røde området med liten sannsynlighet og stor konsekvens, kan ofte være vanskelig å identifisere og derfor medføre ”fare”, og klare rammer/avgrensninger innenfor dette området vil være ”beviset” på et godt finansreglement.

La oss se på et par eksempler når det gjelder finansiell risiko.

I eksempel 1 får du valget mellom å motta 100 kroner (Alternativ A) eller å stå overfor en 50/50 sjanse (Alternativ B) på å motta 0 eller kr. 200 (f. eks. ved at man slår ”mynt og kron”). Hva ville du ha valgt; 100 kroner sikkert eller mynt og kron om 200 kroner?

Du blir stilt overfor valget mellom stadig større beløp. Hva hadde valget ditt vært dersom det sto mellom å motta 1.000.000 kroner eller å slå mynt og kron om 2.000.000 kroner?

I eksempel 1 opplevde vi at konsekvensene av en kjent sannsynlighet ville kunne bli store, mens eksempel 2 viser oss at ved å øke sannsynligheten for at noe inntreffer, vil vi velge dette på et visst sannsynlighetsnivå frem for det sikre når ikke konsekvensene er for store.

Dette er på mange måter hva finansiell risiko dreier seg om; gjøre valg ut fra forventet sannsynlighet og estimerte konsekvenser.

Finansiell risiko kan i hverdagen være så mangt. Men er det slik at konsekvensen av en hendelse er liten og sannsynligheten for at konsekvensen skal oppstå og så er liten, så velger vi som regel å overse denne finansielle risikoen.

Men som vi så over, på et visst nivå blir konsekvens eller kombinasjonen av konsekvens og sannsynlighet så store et vi ikke lenger er villige til å ta risikoen.

For å skjønne når vi har nådd vårt maksimale finansielle risikonivå, må vi altså ha en viss forståelse for sannsynligheten for at situasjoner oppstår og konsekvensen av at situasjoner oppstår.

I en matematisk forståelse av finansiell risiko tar man som regel utgangspunkt i at ”historien gjentar seg”, dvs. at vi kan bruke opparbeidet erfaringsmateriale sammen med statistiske antagelser til å lage modeller for å beregne finansiell risiko.

Kvaliteten på slike modeller blir aldri bedre enn kvaliteten på ”materialet” som puttes inn. I den virkelige verden blir aldri vårt erfaringsmateriale helt perfekt. Det sies jo populært at enhver hendelse eller situasjon er unik. På den måten blir den matematiske tilnærmingen til finansiell risiko aldri helt perfekt, og vi må derfor også ta i bruk sunn fornuft.

Det er således ingen enkle tilnærminger til finansielle risiko. Svaret fra matematiske modeller kan langt på vei brukes, men de må brukes sammen med praktisk kunnskap og erfaring.

Former for finansiell risiko
Vi pådrar oss ikke bare finansielle risiko ved å gjøre noe, men også ved å ikke gjøre noe. All aktivitet utføres med større eller mindre grad av spekulasjon.
95 % av norske boliglån er finansiert med flytende rente, mens tilsvarende tall i Storbritannia og USA er 20 – 30 %. De som ikke har flytende, variabel rente, har en rente som er fast over flere år. Norske boligeiere tar på seg en risiko for at renta fortløpende kan stige (men selvfølgelig også falle), men er villig til å leve med konsekvensene av slike renteendringer. Boligeiere i Storbritannia og USA vurderer dette annerledes.

Eksemplet over er også høyst betimelig for en kommune som har valget mellom flytende rente eller forutsigbar, fast rente på sine lån.
Ordet spekulere er ofte et negativt ladet ord. Spekulere er imidlertid avledet av det latinske ordet specire som betyr ”å se” eller ”å se fremover”. I norsk språkverden brukes ordet spekulere med to grunnbetydninger: fundere/gruble/grunne og plassere penger i vinningsøyemed:

”Det hjelper ikke å spekulere over skjebnens luner.” ”Er det fantestreker du spekulerer på?”
”Kommunene skal ikke spekulere med sine finansielle midler.” ”Oslo kommunes eierskap av 64 % av aksjene i Hafslund AS er en spekulasjon i knapphet på ren energi.”

Denne formen for finansiell ”spekulasjon” møter kommunene i en masse aktiviteter:

• Vi har vært inne på valg av rentemekanisme på gjeldssiden
• Kommunene er store innkjøpere av elektrisk energi hvor det er mange muligheter for valg av sikring og risikotagning
• Kommunene er store innkjøpere av skadeforsikring. Kjøp av forsikring er i høyeste grad en ”spekulativ” aktivitet hvor dekning og egenandel kan velges
• I den grad datterselskaper av kommunen eller kommunen selv utvikler ”kommersielle” aktiviteter, er det en spekulasjon i at det er markeder som etterspør tjenester eller produkter
• Plassering av kommunens finansielle midler i markedet, enten det er kortsiktig eller langsiktig, medfører spekulasjon i forventet avkastning og risiko.
• Valg av risiko for plassering av pensjonsmidlene (et valg som er tillagt kommunestyret) er en spekulasjon i at høy avkastning på midlene vil lede til mindre behov for tilleggsinnbetalinger fra kommunen

I tillegg til ovennevnte områder, vil det være flere andre felt hvor finansiell/kommersiell risiko gjør seg gjeldene. Spesielt gjelder dette alle typer innkjøp og kontraktinngåelser hvor motparten er en kommersiell aktør. Styring, oppfølging og kontroll av datterselskaper enten de er aksjeselskaper, interkommunal selskaper eller kommunale foretak, er et annet område hvor kommunenes forståelse av finansiell og kommersiell risiko blir satt på prøve.