/Kommunal Finanshåndbok

Avledete produkter

1. Fremtidig renteavtale (FRA)
En FRA er en avtale mellom to parter om å fastlåse rentesatsen på et fremtidig lån eller plassering. En FRA kan sikre renten 1 - 2 år frem i tid. Kontraktene gjøres opp til gjeldende interbankrenter (NIBOR), med løpetider på 3 eller 6 måneder på det tidspunkt avtalen forfaller og den avtalte renten begynner å løpe. Det utveksles ingen hovedstol, og avregningen fortas ved forfall. Det eksisterer kun 4 kontrakter for hver løpetid, med forfall i h. h. v. mars, juni september og desember. Norske FRA kontrakter angir derfor markedets forventningsestimater for 3 måneders terminrenter som begynner å løpe om et år eller før og er gjengitt i dagspressen.


Publisert: 6. februar 2015

2. Rentebytteavtale - renteswap
En renteswap er en kontrakt mellom to parter om bytte av rentebinding. En slik avtale kan innebære bytte av lang, fast rente (swaprenten eller ens egen oppnådde innlånsrente) mot kort pengemarkedsrente (for eksempel 3 eller 6 måneders NIBOR rente +/- en margin) eller omvendt (kort pengemarkedsrente +/- en margin mot lang swaprente). Swaprenten og/eller NIBOR marginen fastsettes gjerne slik at nåverdien av kontrakten er null ved inngåelse. Nåverdien av fastrentebetalingene er derfor lik nåverdien av de forventede rentebetalingene basert på den korte rente. Etter at kontrakten er inngått vil markedsverdien av kontrakten variere med endringen i markedsrenten.

Betalingsstrømmen i en renteswap er skissert i eksemplet i figuren under:

rentebytteavtale_renteswap

Betalingsstrøm for et lån med tilhørende renteswap.

I dette eksemplet betaler kommunen en flytende rente på et lån. Det inngås så en renteswap, hvor kommunen mottar flytende rente fra swapmotparten og betaler en avtalt fast rente tilbake til samme motpart. Netto rentebetaling for kommunen på disse to transaksjonene (lånet og swapen) blir da den faste renten til swapmotparten pluss/minus eventuelle avvik mellom marginen på det flytende lånet og det flytende ”swapbeinet”.

Betalingsstrømmene i en renteswap er gjennom et avtalt beløp (f. eks. NOK 50 mill) basert på en imaginær, underliggende hovedstol (i dette eksempelet NOK 50 mill). Den imaginære hovedstolen utveksles imidlertid ikke mellom partene i kontrakten, og kredittrisikoen i kontrakten er derfor begrenset til eksponeringen som følger av utviklingen i kontraktens markedsverdi.

Bakgrunnen for at en kommune vil inngå en renteswap er gjerne å justere mengden fastrentelån eller rentebindingsperioden. Swapmotpartens incentiv kan være å spekulere i renteutviklingen, men mer vanlig er det at motparten snur seg i markedet og selger risikoen videre, for da å sitte igjen med en spread-gevinst.

3. Opsjoner
En opsjon kan kort defineres som en rett (men ikke forpliktelse) til å kjøpe eller selge noe til en fastsatt pris innen eller på et bestemt tidspunkt i fremtiden. Det skilles mellom to typer opsjoner, kjøpsopsjoner og salgsopsjoner. En kjøpsopsjon (salgsopsjon) er en rett til å kjøpe (selge) et konkret aktivum til en forhåndsbestemt pris.

Da det finnes to typer opsjoner; kjøpsopsjoner og salgsopsjoner og det er mulig og både kjøpe og selge begge disse opsjonene, blir det totalt fire handlingsalternativ. Disse fire handlingsalternativene utgjør de fire grunnposisjoner.

I en opsjonshandel skaffer kjøperen seg retten til å kjøpe aksjene (kjøpsopsjon) eller selge aksjene (salgsopsjon) til en bestemt pris (dvs. innløsningspris) innen en gitt tidsperiode. Selgeren (utstederen) har plikt til å selge aksjene (kjøpsopsjon) eller kjøpe aksjene (salgsopsjon) til den avtalte prisen.

Det er derfor et ubalansert partsforhold der den ene parten (innehaveren) kan trekke seg fra handelen dersom han synes det er fordelaktig, mens den andre parten (utstederen) må gjennomføre handelen hvis innehaveren ønsker det. For å rette på denne ubalansen må innehaveren betale en premie til utstederen.

Skjematisk kan forholdet mellom kjøper og selger i en opsjonshandel vises slik:
opsjoner
Hvilken posisjon som velges avhenger av forventningen til en aksje eller til markedet.

4. Strukturerte produkter
Garanterte og indekserte produkter kalles ofte strukturerte produkter. Ved plassering i slike produkter får investor tilbake et garantert beløp ved forfall, mens avkastningen er knyttet til utviklingen i en eller flere variable. Avkastningsvariabelen er vanligvis en aksje- eller råvareindeks, eller en sammensetning av indekser.

Indeksobligasjoner (IO) og Bankinnskudd Med Aksjeavkastning (BMA) har i løpet av få år blitt et meget utbredt sparealternativ i det norske markedet. Rent praktisk konstrueres en IO eller BMA slik at obligasjonsutsteder/ innskuddsmottager låner hovedstolens pålydende av investor uten at investor får noen avtalt rente (nullkupong). Nåverdien av det pålydende beløp (eventuelt en prosentandel av det pålydende beløp) som er garantert tilbakebetalt på forfallstidspunktet vil være lavere enn det pålydende beløp. Differansen (eller deler av differansen) mellom det investor betaler inn og nåverdien av det han er garantert å få tilbakebetalt, benyttes til å kjøpe de opsjoner som er nødvendige for å få den avtalte struktur på lånet.

På forfallstidspunktet vil investor normalt få tilbake det ”garanterte” beløpet. I tillegg vil investor få en avkastning (fra null og oppover) avhengig av om de underliggende indeksene har steget.

Et strukturert produkt har samme kredittrisiko (utstederrisiko) som andre obligasjoner/bankinnskudd. Det betyr at BMA er sikret gjennom banksikringsloven for beløp opp til NOK 2 mill.

5. Hedge fond
Hedging er et engelsk uttrykk som betyr å sikre investeringer mot tap, og ”hedge forvaltning” er uttrykk for en type forvaltning som kontinuerlig er opptatt av å sikre sine posisjoner, bl. a. gjennom hyppig bruk av sikringsinstrumenter som opsjons- og futuresavtaler.

Hedge fond er en samlebetegnelse på en forvaltningsform som er orientert mot absoluttavkastning og som bruker en rekke varierte instrumenter og posisjoner for å oppnå ønsket risikoeksponering i porteføljen. Hedge fond forvaltere benytter en rekke strategier, og det er viktig at investor setter seg inn i hvilket investeringsmandat det enkelte hedge fond har. Det er vanlig at hedge fond lukkes (dvs. stopper tegning av ny andeler) når fondet har nådd et vist beløp. Det er også vanlig at fondet blir oppløst og deler ut midlene til andelseierne etter en på forhånd bestemt løpetidsperiode.

Norsk lovgivning rundt verdipapirfond og verdipapirhandel tillater i dag ikke opprettelsen av hedge fond. Forvaltningen av slike produkter skjer utenfor Norge og norsk lovgivning, men tillates likevel markedsført i Norge.

Som en konsekvens av gjeldende regelverk i Norge, har enkelte norske aktører valgt å registrere fond f. eks. i Irland og Luxembourg. Den selskapsrettslige administrasjonene av fondet skjer fra denne jurisdiksjonen, mens selve kapitalforvaltningen finner sted i Norge basert på et formelt investeringsmandat og andre avtaler som regulerer forholdet mellom forvalter og administrator.

Det pågår imidlertid et arbeid innenfor det norske ”reguleringssystem” (Finansdepartementet/ Kredittilsynet) som tar sikte på å åpne opp for etablering av hedge fond i Norge.

Hedge fond tankegangen kommer fra USA hvor den først og fremst har blitt brukt på større lukkete porteføljer hvor en eller noen få forvaltere fikk i oppgave å skape en best mulig avkastning på de tilgjengelige midler. Dette var en forvaltning med få formelle rammer, og friheten til å benytte seg av forskjellige instrumenter og ta forskjellige posisjoner var
stor.

Etter hvert som interessen for hedge fond ble mer allmenn og hedge fond industrien begynte å markedsføre seg overfor et større publikum, har disse fondene blitt anerkjent som et supplement til de tradisjonelle aktivaklaser (pengemarked, obligasjoner og aksjer).

6. Eiendomsfond
I form av sin aktivastruktur (direkte investeringer i eiendom) vil ”eiendomsfond” normalt være organisert enten som et sameie, som et kommandittselskap eller som et aksjeselskap. Et eiendomsfond er således ikke et verdipapirfond og vil med andre ord heller ikke være underlagt og forvaltet i h. t. lov om verdipapirfond.

Investeringer i et ”eiendomsfond” kan gi finansporteføljer en risikospredning gjennom en diversifisert portefølje av direkteinvesteringer i eiendom.

Etter mønster fra utlandet har det i Norge blitt etablert flere konsepter som kaller seg eiendomsfond hvor investor enten kan investere igjennom en belånt struktur som igjen investerer i et selskap som kjøper eiendommer, eller investor kan investere direkte (og ubelånt) i selskapet som kjøper eiendommer.

7. Allokeringsfond
Et allokeringsfond er et fond med bredt mandat til å investere i flere aktivaklasser (aksjer, obligasjoner, pengemarked) og fleksibilitet til raskt å forflytte seg inn i eller ut av aktivaposisjoner. Fondet kan investere i enkeltpapirer, kjøpe fondsandeler i andre verdipapirfond eller benytte derivater. Et allokeringsfond har en kortere tidshorisont for sin aktivaallokering (enn et kombinasjonsfond), dvs. at man er mer aggressiv med hensyn på å bruke omallokering til å oppnå meravkastning.

For å effektivisere allokeringsaktiviteten er ofte allokeringsfond juridisk lokalisert i utlandet selv om forvaltningsbeslutningene faktisk tas i Norge. Dette for å kunne nyttiggjøre seg instrumentbruk som ikke tillates i norsk fondsforvaltning (f. eks. salg av aksjer man ikke eier, såkalt short salg). Dette er likevel fond som Kredittilsynet tillater markedsført i Norge.

Alle fond vil ha et definert investeringsmandat, og det er særlig viktig at investor før det kjøpes andeler i et allokeringsfond, setter seg inn i fondets vedtekter for å få informasjon om både avkastningsprofil og risikoprofil for det fondet man investerer i.

8. Valutasikring
For å sikre at fremtidig valutakursutvikling ikke negativt påvirker aktiva eller passiva kan det gjøres sikringsforretninger i markedet.

En terminkontrakt er en avtale om kjøp og salg av et bestemt valutabeløp på et fremtidig tidspunkt til en avtalt kurs. Terminkursen blir bestemt av tegningsdagens valutakurs (spotkursen) og rentedifferansen mellom de to kontraktsvalutaene for den angjeldende periode i form av et tillegg eller fradrag til spotkursen.

En valutaopsjon er en rett (men ikke plikt) til å handle et bestemt valutabeløp til en avtalt kurs på et bestemt tidspunkt. Ved inngåelse av en slik avtale betaler kjøperen en opsjonspremie som er avhengig av spotkursen, ønsket sikringskurs, rentedifferansen, markedets volatilitet og løpetiden.


Tilbake

ANONNSØRER

chevron-downmenu-circlecross-circle